Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Menneskehetens første fjernsamfunn

ESSAY. Det lukkede samfunnet åpner sinnet. Nå forstår vi at systemene er skjørere enn vi trodde. Telesamfunnet blir til virkelighet.

Coronavirus
Nærsamfunnet tar slutt. Det lokale massepublikumet i det fysiske rommet forvandles til en gruppe av individer i et desentralisert virtuelt rom skapt av teleteknologi. Foto: Cottonbro/Pexels

Vår tids mest aktuelle teaterstykke er skrevet av Jean-Paul Sartre og ble uroppført i 1944, under tittelen Huis clos («For lukkede dører»). Etter døden befinner tre mennesker seg i helvete. Og helvetes kvaler består i et portforbud. De er låst inne sammen, i et lite rom de ikke kan forlate, mens de permanent er utsatt for de andres blikk. Stykkets velkjente budskap lyder: «Helvete er de andre.» 

I dag er de andre de infiserte. De er helvetes, sykdommens og dødens budbringere. Dem vi mener å måtte beskytte oss mot, holde avstand fra.

I dag ville tittelen på stykket vært Shutdown, en tilstand hele Europa befinner seg i. I New York har ordren om å bli hjemme, shelter in place, ført til bunkerstemning. Under koronakrisen har ord som «bofast» og «fastboende» fått en ny betydning: Man sitter fast, fengslet i sitt eget hjem. Infiserte blir til internerte, fengslet i isolat. 

På mange språk brukes ulike former av ordet «apartment» for leilighet. Det kommer fra det italienske ordet appartare,«å skille, dele fra hverandre». Å være i sin egen leilighet er altså å være à part: utenfor, utestengt. Vi utelukkes fra det offentlige og sosiale livet, og stenges inne i våre egne leiligheter, hus og gårder. Vi har portforbud. Vi lever i lukkede rom, er sperret inne i et lukket samfunn – som etter døden. «Ingen utgang» er en annen vanlig oversettelse av huis clos

Første leksjon: Systemet er skjørt

Men dette er også en tid for medieteori. Fra William S. Burroughs til Jean Baudrillard opptrer virologiske metaforer hyppig i forsøkene på å beskrive massemedienes virkning. Language is a virus from outer space, hevdet Burroughs. Språket, vårt første kommunikasjons­medium, er altså et virus. Baudrillard skrev en rekke essays om viralitet, videoverdenen og virulens, og ble aldri lei av å karakterisere informasjonsutbredelse som «smittsom» og å advare mot de virale massemediene. 

Hvis de regjerende hadde tatt hensyn til systemteoriene, ville de visst at jo mer komplekst et system er, jo skjørere blir det. Ifølge kaosteorien kan slaget fra en sommerfuglvinge i Brasil utløse en tornado i Texas (Edward Lorenz, 1961). En eller to infiserte i millionbyen Wuhan kan utløse en pandemi i Europa.

Minimale avvik i livsvilkårene våre kan indirekte føre systemet inn i en katastrofe, ja, til kollaps. Det er slik virus virker: Både datavirus og naturens virus fungerer destabiliserende på systemene. De angriper genetiske og informatiske koder. Ettersom de er hyperfunksjonelle, sprer de seg med den raske sirkulasjonen i de globale systemene, og utløser katastrofer. Metaforisk talt og snudd til det positive kan vi si at viruset synliggjør systemets mangler og defekter. Dopnåla settes i et tomrom, som William S. Burroughs skrev.

Slike tomrom omfatter alt fra uthulede demokratier til defekte samferdsels- og helsesystemer. Overalt er det forsinkelser, feilbeslutninger og svikt. Helsesystemene er har vært utsatt for bokstavelig talt dødelige innsparinger – antallet medarbeidere og sengeplasser er for lavt, det samme gjelder lønnsnivået. 

I Tyskland er det kun 23 000 intensivplasser for 80 millioner innbyggere. Nå produserer dette systemet døde. Når viruset må bremses så raskt og brutalt som mulig, er det ikke bare for de sykes skyld. Det er også for å dekke over alle de feilene det økonomiske og politiske regimet har gjort i mange år, til tross for alle de signalene de har mottatt, fra stadig gjentatte finanskriser og migrasjonskriser til pleiekrisen og klimakrisen. Det er faren ved viruset: Det bærer i seg et systemsubversivt potensiale som kan føre til at systemet bryter fullstendig sammen.

Andre leksjon: Mediene er også virale

Nå møter medienes viralitet på et ekte virus, og den første infodemien sprer seg i sosiale medier. Mediene forsterker effekten av det virkelige viruset eksponentielt, ettersom de utgjør et ekkokammer, et resonansrom som multipliserer virkningen av viruset.

Viruset sprer seg lynraskt, men like raskt spres meldingene om viruset. Virusets eksponentielle vekst samsvarer med den eksponentielle veksten av virusets effekter i massemediene. Daglig kommer det nye tall over infiserte og døde. Vi får høre at den tyske politikeren Friedrich Merz og den amerikanske skuespilleren Tom Hanks og kona er infiserte. 

Hvis vi skulle gå frem på samme måte med alle som ble syke av influensa, ville ikke kommunikasjonsmotorveiene være brede nok til å bære all informasjonen over de syke og døde. Hvis vi skulle melde fra om influensatilfeller like ofte som koronatilfeller, ville det skape en panikk som kunne ha blitt like farlig som selve viruset. I mediene forsterkes pandemien til panikk. Hvis tallene stemmer, blir 500 millioner mennesker syke av influensa hvert år. Mellom 290 000 og 650 000 mennesker dør hvert år som følge av influensa.

Den videre utviklingen av pandemien kan ikke forutsis sikkert. Vi vet ikke om situasjonen blir enda verre eller om ting blir bedre. Derfor kan vi for øyeblikket også beskjeftige oss med tiden etter krisen, og stille spørsmål om hva som er de dypereliggende årsakene til, symptomene på og problemene med denne koronakrisen. 

Eksessiv mediedekning over store områder i lang tid kan utløse en medial storm. Hele byer, land og kontinenter vil bli infisert, og bli internert, tvangsisolert og fengslet. Unntakstilstanden med portforbud blir normaltilstanden, ettersom befolkningen holdes i sjakk – eller fanget – av angst. 

I et annet drama av Sartre, Les Mouches («Fluene», 1943), gjør Oreste slutt på et terrorregime under morderen Egisthe, som hersker gjennom å skape angst, symbolisert av flueplagen. Oreste får slutt på flueplagen og befrir slik menneskene fra angsten. For makten baserer seg på at folk ikke vet at de egentlig er frie. Derfor har fobokrati og plager vært et effektivt herskeredskap siden egyptiske tider.

Tredje leksjon: Massemobiliteten er slutt

I mine tekster fra 1980-årene – «Når det fjerne forsvinner» (1990) og «Bildenes akselerasjon» (1987) – lanserte jeg en tese om at 1800-tallet ikke bare frembrakte den industrielle revolusjonen, men også den like avgjørende telekommunikasjonen. Den industrielle revolusjonen var maskinbasert, og bygget på hjulteknologi. Hjul som rullet (tog, biler, sykler, fly) har akselerert mobiliteten for både menneskekropper og varer. Denne massive materielle mobiliteten forførte menneskeheten til fatale strategier. 

Motorveiene ble til blindveier, til strekninger av stillstand. Massetrafikken og masseturismen med tog, fly og bil har lagt landskap øde og forgiftet havene. Man har oversett det etymologiske slektskapet mellom de gigantiske svømmende byene kalt cruiseskip og krysserrakettene, såkalte cruise missiles

For slike skip er raketter. Ferieindustrien er en krig mot naturen. Nå tvinger naturen i form av et virus oss til å avslutte denne krigen, å stanse den eksessive massemobiliteten, i det minste foreløpig. Fly blir stående på bakken, skip blir liggende i havn, hoteller og forretninger stenger, folk er innelåst i sine hjem. Luften går ut av globaliseringsballongen.

Fjerde leksjon: Nærsamfunnet tar slutt

Det 21. århundrets postindustrielle medievolusjon skiller mellom bud og budskap. Frem til oppfinnelsen av telegrafi, telefaks og telefon, kunne et budskap bare overbringes og formidles av en budbringer, rettere sagt ved hjelp sendebudets kropp.

Det kunne være Feidippides, den athenske maratonløperen i år 490 f. Kr., det kunne være en due, en hest, en postvogn, et fly, et tog. Det måtte alltid et sendebud til for å overlevere et budskap. Med telegrammet og morsekoden kunne man for første gang overføre tegnrekker og budskap uten en fysisk budbringer.

Senderens kropp ble værende på stedet, budskapet ble sendt gjennom en kabel, og mottakeren i den andre enden kunne bearbeide informasjonen. Telekommunikasjon via kabler (telegraf, telefon og telefaks) ble etter oppdagelsen av elektromagnetiske bølger på 1900-tallet utvidet med trådløs kommunikasjon (radio, fjernsyn), og hele kloden ble innhyllet i infosfæren.

I det øyeblikket budskapene kunne reise alene, ble det fysiske nærsamfunnet forvandlet til et fjernsamfunn. All teknologi, om det er biler eller telefoner, brukes til å overvinne det fjerne (gresk: tele). I over hundre år har vi levd i et telekommunikativt fjernsamfunn, men verden har ennå ikke fullført skiftet.

Nærsamfunnets atavistiske stammeritualer eksisterer parallelt med det virtuelle fjernsamfunnet. Den materielle mobiliteten i kropper og maskiner eksisterer parallelt med den immaterielle mobiliteten i signaler og medier. Dermed ser samfunnet vårt ut som bilene på starten av 1900-tallet, som hestekjerrer. I begynnelsen forstod ikke designerne at bilene kunne kjøre av seg selv. De hadde fortsatt budbringerens fysikk for øynene, og bygde de første bilene på samme måte som hestevogner.

I dag er vi vitne til et liknende fenomen som legger grunnlaget for pandemien – smittefaren for alle, derav den greske forstavelsen pan. Mennesker, horder, lokale kollektiver flokker seg sammen på strender og sletter, på plener og arenaer, for å være til stede under rockekonserter og fotballkamper. Men kampene og konsertene er ikke først og fremst ment for det lokale massepublikumet, de er rettet mot de ikke-lokale massene, det virtuelle publikumet som sitter spredt foran TV-apparater og nettbrett over hele verden. Stadionpublikumet fungerer som en malerisk kulisse for det ikke-lokale, virtuelle fjernsamfunnet i hjemmene. 

Gjester som diskuterer med programlederen i prateprogrammer, snakker egentlig for det virtuelle TV-publikumet, mens klakørene i studio er staffasje. Slike ansamlinger av fysiske kropper i det lokale massesamfunnet, fra stadionunderholdning til strandferier, er nærsamfunnets foreldede ritualer, og kan være kilder til pandemien. Derfor har musikere og fotballspillere den siste tiden spilt for tomme konsertsaler og tomme stadioner. Fotballkamper og rockekonserter spilles endelig uten det lokale massepublikumet, som lenge har vært overflødig. Musikerne og sportsindustrien tjener uansett pengene med det virtuelle, og ikke det lokale massepublikumet.

Kanskje er de gigantiske stadionene og operahusene fremtidens faraograver. Overdrevne, bisarre arkitektoniske verk som allerede ble bygget med vissheten om at nærsamfunnets underholdningsformer skulle dø ut, slik at de snart ville bli overflødige. Hvis de ikke lenger har noe publikum, hvis konkurranser og konserter bare avholdes bak lukkede dører, vil man spørre seg hvorfor man trenger slike gigantiske, tomme spillesteder. 

Konklusjon: En ny tid har begynt

Man kan altså hevde at viruset med vold og makt har skjøvet oss inn i den digitale tidsalderen. Ingen produksjons- og resepsjonsformer vil forbli uberørt. Den stadige oppfordringen «unngå berøring!» innebærer at alle sosiale former berøres av viruset. Den stadige oppfordringen «ikke kom nærmere!» peker på prognostisk vis mot inngangen til fjernsamfunnet. 

På 1980-tallet utviklet vi en såkalt Personal Computer og på 1990-tallet internett, altså den teknologien som muliggjør massenes liv i virtuelle verdener. Alle tjenester på nettet, fra bestilling av varer til helsesjekker, har allerede vist hvordan kroppskontakt kan unngås. 

Man må ikke lenger gå på kino for å se filmer, man kan streame dem hjemme. Man trenger ikke å gå i bokhandler for å kjøpe bøker, men kan få dem levert i posten. Man trenger ikke å gå på restaurant for å spise, men kan bestille måltidene fra en pizzaservice. Vi har netthandel og nettbanker – virtuell, ikke-lokal, kroppsløs kommunikasjon og transaksjon.

Det lokale massepublikumet i det fysiske rommet forvandles til en gruppe av individer i et desentralisert virtuelt rom skapt av teleteknologi. Forsamlingen blir en forening. Den naturskadelige, og dermed også menneskeskadelige eksessive materielle mobiliteten blir – takket være skillet mellom budbringer og budskap – omdannet til en immateriell virtuell mobilitet. Trafikkstrømmen blir til en strøm av tegn. Det er slutt på fahren, fahren, fahren auf der Autobahn. I stedet sender vi signaler på den elektroniske motorveien. Kulturen blir et online-paradis.

Med den verdensomfattende spredningen av koronaviruset opplever vi at luften går ut av globaliseringsballongen, for nå står alle hjul stille – ikke på grunn av arbeidernes sterke armer, som i Georg Herweghs hymne fra 1863, men fordi et virus har stanset alt som ruller og går. Dette viruset tvinger oss til å gjenoppdage stillheten – og til å ta avskjed med støyen og utslippene som vi daglig har produsert enorme mengder av i 250 år.

Først publisert i Neue Zürcher Zeitung 20.03.2020.
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.

Peter Weibel

Peter Weibel

Peter Weibel er medieteoretiker og konseptkunstner. Siste verk: Enzyklopädie der Medien i tre bind, Hatje Cantz Verlag 2015–2019.