Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Mennene fra Mars

I halvannet år har seks personer simulert hvordan det er å legge ut på tur til Mars.

ZEN 9. august 2013 

Den tredje juni 2010 lukket den runde luken seg bak Romain Charles, Diego Urbina, Alexej Sitev, Sukhrob Kamolov, Alexander Smolejvskij og Wang Yue. De neste 520 dagene skulle den europeisk-russisk-kinesiske besetningen tilbringe om bord på en lukket modul ved Russisk institutt for biomedisinske problemer (IBMP), for å undersøke de fysiske og psykologiske virkningene av isolasjon og opphold i trange rom under en langvarig ferd til Mars – et forsøk satt i gang av Det europeiske rombyrået (ESA).

Hvorfor vil noen frivillig la seg låse inn i en tunnelformet hytte kledd i trepanel, der kontakten med omverdenen er begrenset til 20 minutters forsinket kommunikasjon med et simulert kontrollsenter? De europeiske deltakerne, 34 år gamle Romain Charles fra Saint-Malo og 30-årige, italiensk-colombiske Diego Urbina ble valgt ut blant 300 kandidater. «Som elektroingeniør med spesialisering i kosmologi øynet jeg en sjanse til å få førstehåndserfaring med reiser mellom planetene,» forteller Diego oss. For Romain var motivet å forsøke å komme seg videre fra stillingen som ingeniør i bilindustrien til et drømmeyrke der han jobber med romfart.

Mars_4

«Hvorfor vil noen frivillig la seg låse inn i en tunnelformet hytte kledd i trepanel?»

«Da de valgte meg til besetningen, oppsøkte jeg en kollega som hadde hatt hyre på en ubåt og spurte ham hvordan jeg skulle overleve de 520 dagene. Hans svar var: Gjør noe hele tiden,» sier Romain, som gav seg i kast med å lære russisk, spille gitar, lese tykke bøker om kunsthistorie, tekniske håndbøker og skrive dagbok (som han nå vil publisere). Ikke et øyeblikk vedgikk han overfor seg selv at han var satt under stress. I drømmene sine snek han seg umerkelig bort fra modulen og sjekket e-posten (som besetningen ikke hadde tilgang til så lenge romferden varte). Diego programmerte programvare for å optimalisere kommunikasjonssystemene, tegnet og leste. Han savnet naturen, mest av alt strender og hav, men hadde vanskeligheter med å huske konkrete landskap, ettersom han var understimulert på sanseinntrykk. «Jeg har aldri lest så mye og kommer antakelig aldri til å gjøre det igjen. Jeg bestemte meg for å lese alle bøkene av Gabriel García Márquez. Mens jeg leste Kjærlighet i koleraens tid, gikk det plutselig opp for meg hvor mye jeg hadde til felles med Florentin Ariza, som var forfulgt av ensomhet livet ut. Márquez’ magiske realisme og handlingens uforutsigbarhet … Det er nettopp det man trenger i den allestedsnærværende ensidighetens overflod.»

Den mest populære underholdningen var å se film: Actionfilm, science fiction, allslags film – det viktigste var å unngå å se den samme to ganger. Besetningen ble henrykt hver gang det dukket opp nye godbiter på serveren om bord. «Før ferden til Mars virket Stanley Kubricks 2001: En romodyssé alltid så langtekkelig på meg,» innrømmer Diego. «Men å befinne seg i en liknende situasjon, en langvarig ferd gjennom rommet, hjalp meg til fullstendig å identifisere meg med filmen.»

Det meste av dagen gikk imidlertid med til å gjennomføre myriader av tester for å granske virkningene av ekstrem isolasjon. Studier av søvnforstyrrelser, mikrobielle forhold i lukkede rom, hvordan en holder seg i fysisk form, samt endringer i persepsjon og hukommelse, ble gjennomført. (Sistnevnte studie ble utført av psykologene Michal Šimeček, Radovan Šikl og Jiří Lukavský fra Det tsjekkiske vitenskapsakademiets Psykologiske institutt.)

Mars_5

«Den mest populære underholdningen var å se film.»

Den simulerte ferden til Mars var identisk med en virkelig ferd, slik ESA for tiden forestiller seg at den kan forløpe. Etter at oppdraget var satt i gang, fløy besetningen på Mars 500 til Den internasjonale romstasjonen (ISS), som den etter tolv dager koblet seg fra, på vei mot Mars. Da det hadde gått åtte måneder, gikk modulen endelig i bane rundt planeten og mannskapet skilte lag – tre marsfarere landet, mens tre ble igjen ved kontrollpanelet. Det som skulle forestille Mars’ overflate, befant seg i et rom i etasjen over. «Å lande på Mars var en ekstatisk hendelse,» kommenterer Diego. «Riktignok landet vi ikke på den virkelige planeten Mars, men vi hadde en følelse av at vi gjorde det. Etter åtte måneder med rutinemessige gjøremål har du ganske enkelt en følelse av å ha overvunnet enorme avstander. Plutselig befinner du deg i et langt større rom. Du er iført romdrakt. Alt er nytt.»

Ettersom tyngdekraften på Mars er en tredel av Jordens, ble den russiske romdrakten Orlan modifisert fra 100 til 30 kg. De tre marsfarerne samlet prøver i fjorten dager – fordelt på tre ekspedisjoner til Gusev-krateret – og viet seg til den planlagte testingen.

STS 118 crew arrival at KSC for launch of Endeavour

«Ettersom tyngdekraften på Mars er en tredel av Jordens, ble den russiske romdrakten Orlan modifisert fra 100 til 30 kg.»

For forståelighetens skyld sammenlikner Diego modulen med en T-banevogn hvor man har en privat kahytt på tre kvadratmeter og en seng like bred som to skuldre. Den 5. november 2011 landet seksspannet på Jorden igjen, til et gedigent frammøte av media, vitenskapsfolk, familier og venner. «Det var antakelig den mest fantastiske dagen i livet mitt. Jeg er ikke sikker på om noe kan måle seg med den følelsen. Med ett er det nye folk, nye ting, ny mat, familie, venner rundt deg. Som om du for aller første gang skulle få se solen, skyene, himmelen …» Slik minnes Diego hendelsen som ligger mer enn ett år tilbake i tid. Romains kjæreste, den russiske psykologen han ble kjent med under forberedelsene til ferden, ventet på ham sammen med foreldrene, som hadde med en nybakt kake fra bestemoren. Det Romain likte minst, var den ensforminge menyen, som etter hans mening må endres grunnleggende for at en framtidig besetning skal bli fornøyd.

Diego drømte ikke bare om havet, men også om en virkelig følelse av hastighet (som er fraværende, ikke bare under simulering, men også under en virkelig ekspedisjon mellom planetene). Derfor tok han seg en tur til både den ene og den andre berg- og dalbanen under sitt neste besøk i USA. «Du føler deg avsondret fra hele sivilisasjonen,» sier Diego, «og du har en umiddelbar fornemmelse av at eksistensen er skjør. Vi er ikke bygget for noe slikt – å skulle oppholde seg i et kunstig miljø og ikke ha kontakt med natur, dyr og andre mennesker. Til tross for dette har jeg tro på at menneskearten er i stand til å tilpasse og utvikle seg på en annen planet.» Romain hadde en fornemmelse av at menneskeheten ikke er sårbar i universet: «Det er heller motsatt. Verdensrommet overbeviste meg om hvor god evnen vår er til å tilpasse oss. I varme, kulde, isolasjon. Det er ikke noe for alle og enhver, men Mars 500 beviste at et isolert menneske med lite plass til rådighet er i stand til å gjennomføre en langvarig reise mellom planetene. Når alt kommer til alt, var vi seks da vi gav oss i vei og vi var også seks som kom tilbake.»

Langvarig isolasjon har uunngåelige fysiologiske og psykologiske konsekvenser, men resultater fra Mars 500-ferden bekreftet at det er mulig å klare en halvannet år lang ferd til Mars (for et mannskap med utelukkende menn). Før en virkelig romferd er det imidlertid nødvendig å løse utfordringer knyttet til en langvarig tilstand av vektløshet (som fører til at menneskekroppen blir slapp og svekket) og livsfarlige mengder stråling (når en oppholder seg i verdensrommet over lengre tid).

Mennene fra mars_1

Diego Urbina og Romain Charles.

Jeg møtte Romain og Diego for første gang i Det europeiske senteret for forskning og teknologi (ESTEC) ikke langt fra Amsterdam. Fem måneder etter landingen strevet de ennå med å komme til seg selv igjen, tilbake til den jordiske virkeligheten. Medias feberaktige interesse og intensiteten ved å komme tilbake til det normale livet – for eksempel det å ferdes i folkemengden, i kontrast til det å oppholde seg isolert over lengre tid – gjorde dem fortsatt temmelig nervøse. Når vi møtes for andre gang, er det i EAC (European Astronaut Center – opplæringssentret for europeiske astronauter) i Köln halvannet år etter at oppdraget er utført. De to har riktignok bena trygt plantet på bakken, men som en del av sine nåværende stillinger, arbeider de med virkelige romfarere som skal oppholde seg på den internasjonale romstasjonen.

Skjønt begge i sin tid drømte om en virkelig reise ut i verdensrommet, var det fra første stund klart at deltakelsen i Mars 500 ikke ville gjøre dem til kosmonauter. «Hadde jeg hatt sjansen til å fly ut i rommet, ville jeg ikke nølt et øyeblikk.» sier Diego. «Men jeg er på Jorden og elsker mitt nye arbeid.»

Oversatt fra tsjekkisk av Yngvar Brenna

Avatar

Veronika Lukášová