Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

VAGANT NORDEN. Å gå fra forstanden er i Kristin Bergets bøker å gå inn i et åpent erfaringsområde uten portvoktere.

Tidligere publisert i Vagant 2/2016.

web buttons logos 2016 c auswahl-07Kristin Berget
Sonja Sacre Cœur
H//O//F, 2015

«For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg,» skrev Augustin i sine Bekjennelser (oversatt av Odmund Hjelde, 1974). For Sonja i Kristin Bergets første roman er hjertet stadig en slagmark hvor kampen mellom rene og urene motiver kjemper: «At hjertet ikke er hellig, er en tanke Sonja har balet med lenge, at det ikke er hellig eller inneholder en nedarvet urenhet som bare kan fjernes av Gud.» De mulige forbindelsene mellom det hellige og det kroppslige går igjen i Kristin Bergets forfatterskap, som pendler mellom mystiske erfaringer av «en annen type klarhet», som det står innledningsvis i romandebuten Sonja Sacre Cœur, og ønsket om å forkaste helligheten og invitere rovdyrene inn, slik fortelleren gjør i diktsamlingen Der ganze Weg (2009).

Idet romanen åpner skriver Sonja på en doktoravhandling ved et filosofisk institutt i Warszawa. Hun forsker på synagogen Den hvite stork i den polske byen Wrocław (tidligere Breslau), og hva som skjer med religiøse bygninger når de konverteres, beslaglegges, ruineres eller gjenoppstår. Kveldene tilbringer hun ofte som DJ på en lokal bar, hvor hun etter hvert innleder et forhold til den yngre kunststudinen Rina. Forholdet er åpent, men også der hvor begjæret flyter fritt kan sjalusien og eietrangen komme snikende, og aldersforskjellen mellom dem virker både tiltrekkende og frastøtende: «Til tross for hennes åpenbare skjønnhet er det med avsky Sonja kler av henne. Jentungens tafatthet har like fullt noe opphissende over seg. […] Hun kommer forventet brått, slik unge piker gjerne gjør.»

Kristin Berget, Sonja Sacre Cœur, H//O//F, 2015

Kristin Berget, Sonja Sacre Cœur, H//O//F, 2015

Fortelleren i romanen holder god avstand, med en kjølig, på grensen til sarkastisk holdning til romanpersonene: «Sonja er ikke nevneverdig interessert i denne andres kunstprosjekter, men forstår at det Rina her prøver å legge fram, er at hun absolutt er åpen, om ikke rett ut sagt (sic) takknemlig, for tilnærmelser fra Sonjas side.» Denne fortelleteknikken er like gammel som romansjangeren selv, men gir særlig assosiasjoner til 1800-tallsromanenes allvitende fortellere, eller voice over-ene som redegjør for personenes indre liv i franske nybølgefilmer. Et lignende grep anvendes hyppig i Rune Christiansens senere romaner, hvor den essayistiske jeg-instansen er forlatt til fordel for en usynlig og suveren forteller med et omsorgsfullt, kanskje litt nedlatende blikk på sin hovedperson: «Hun ville komme i gang, som hun sa, hun ville i arbeid, et arbeid hun gledet seg til å fylle livet med,» står det tidlig om tittelpersonen i Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014). Fortellingen om Sonja i Bergets roman åpner slik: «Å være den som ser og oppmuntrer fantes i Sonja helt fra begynnelsen.»

Undersøkelsen av grenser løper gjennom Bergets fire diktbøker og fortsetter i Sonja Sacre Cœur; grensetilstander mellom natur og kultur, dyr og menneske, mann og kvinne, jeger og bytte, kropp og ånd. Men selv om det finnes en sterk kontinuitet mellom diktsamlingene og debutromanen, er det distanserte fortellerperspektivet noe nytt i forfatterskapet. I diktene blir jegpersonenes refleksjoner og begjær gransket fra innsiden, uten at det anlegges et overordnet perspektiv som får det siste ordet. Dette skaper en grunnleggende tvil om ordenes pålitelighet: Debuten loosing louise (2007) omtaler en «manglende evne til å oversette/ alfabetet», et ønske om å «si ord jeg ikke kan», og det drømmes om at «en ordbok skal oppstå». Sent i boka kommer følgende erkjennelse: «og jeg som trodde/ at jeg hadde funnet en stemme jeg kunne bruke/ en som lå tett inntil kroppen/ men så var det ikke sånn». Med de påfølgende diktsamlingene Der ganze Weg (2009), Min natur (2013 – en fellesutgivelse med Mara Lee) og Hennes ansikt (2013), trer språkproblematikken gradvis i bakgrunnen. Om juryen for Stig Sæterbakkens minnepris hadde rett da de i tildelingstalen til Berget i 2014 hevdet at «språket er et redskap som kollapser, som må gjenvinnes igjen og igjen» i diktsamlingene hennes, kan det se ut til at seirene blir større for hver gang: Språkets evne til å artikulere erfaringer tas mer for gitt i de senere bøkene, som om innsikten fra debuten – at man ikke kan finne en stemme som ligger tett inntil kroppen – får Berget til å konsentrere oppmerksomheten om tematikker som vold og begjær, skyld og forsoning, heller enn hvordan disse temaene begrepsliggjøres. Med den allvitende fortelleren i Sonja Sacre Cœur, som nøkternt og ofte syrlig gjør rede for personenes handlinger og baktanker, har Berget nærmest bikket over i en realistisk romantradisjon: Her berettes det om sosiale og psykologiske forhold, og ikke om vanskene med å fortelle.

Noen epiker av Tore Renbergs type har Berget likevel ikke blitt – Sonja Sacre Cœur ligner mer en punktroman som motstår å fylle hullene mellom de korte kapitlene. Etter å ha disputert med stor suksess, må noen ha baktalt Sonja, for den morgenen hun skal avslutte Polen-oppholdet og reise hjem, står to politifolk utenfor leiligheten. I motsetning til Josef K., vet Sonja utmerket hva hun har gjort, hun har forgrepet seg på elskerinnen Rina og «har ingen innvendinger mot dommen» som kommer. Den kroppslige volden beskrives distansert av fortelleren: «At hjertet ikke er hellig da hun etter alle ukene i Wrocław på nytt stikker fingrene inn i Rina mens Rina forsøker å komme seg unna, er vanskelig å interpretere.»

Sonja er arrogant og blasert i møte med sine beilere, hun gjennomskuer driftene deres og utnytter dem som en kvinnelig Don Juan. De seksuelle eksperimentene hennes minner mer om et barn som plukker vingene av insekter for å se hvordan de reagerer, og sånn sett er det noe rensende over straffen som kommer – den gir henne et dytt mot å forsone seg med syndene sine for å vie seg fullt og helt til askesen. Kanskje er kjærligheten i de tidligere bøkene til Berget tragisk – altså ønsket, men uoppnåelig – slik at lengselen etter forening gir begjæret en sterkere motivasjon enn å bli seksuelt tilfredsstilt. Romanen preges derimot av en pessimistisk lede på den kjønnslige kjærlighetens vegne, som kanskje er framprovosert av fortellernivåene prosaen har tilgjengelig: Det blir mer nærliggende å betrakte personenes tanker og handlinger fra utsiden. Dette utenfrablikket drar tolkningen i retning av at Sonja – sagt med tidens sjargong – har blitt en religiøs fanatiker som i egne øyne er hevet over verdslige lover og normer. Det har rablet for henne, som for de muslimske konvertittene og annengenerasjonsinnvandrerne fra norske småbyer som reiser til Syria for å krige. I sin forsvarstale til dommeren sier hun «at bare Gud kan dømme. At hjertet er hellig hos de hellige.»

Illustrasjoner: Andreas Töpfer

Illustrasjoner: Andreas Töpfer

Etter fengselsoppholdet vender hun tilbake til «den avsidesliggende landsbyen i sitt fødeland», formodentlig Norge, hvor hun håper at uvedkommende, «som for tiden virker å telle mange», ikke oppsøker henne. Med unntak av nødvendige innkjøp, lever hun helt isolert i et ensomt hus som «har det et hus trenger», sørvendte vinduer, et kjøkken med vedovn og soverom. Når medmenneskene forsvinner mister romanen overblikket; fortelleren går inn for landing og entrer Sonjas forestillingsverden. Der første del av romanen kan romme korte essayistiske utlegninger om arkitektur, kartestetikk og jødisk historie, er de siste sidene mer fragmentariske, utsagnene mer gåtefulle. Forbindelsen mellom setningene er ofte bare antydende og enkeltutsagnene settes opp som verselinjer:

Det er fredag ettermiddag når livet, som hvilken som helst annen dag i uka, går i stykker. Hun har gjort ærender før helgen.
Senere synker hun inn i landskapet.
Bygninger tømmer seg for mennesker. Komposthaugen tar opp i seg rester, med egen kraft omdanner.
Et gjensidig forbruk.

Tilbaketrekningen til landsbygda begrunnes religiøst, men på en idiosynkratisk måte, uten nevneverdig interesse for etterlivet. Avkallet på materielle og sosiale privilegier bringer henne ikke et religiøst fellesskap av ritualer og moralske rettesnorer, men isolasjon – som om hun trer inn i en klostertilværelse uten klostervesen. Det stikkes hull på hinnene mellom kroppen og omgivelsene, på en måte som minner om Min natur (2013), hvor det står: «Det tynne skillet mellom meg og for eksempel/ den fiktive utsikten mot havet/ Som om verden flør inn». På samme måte fornemmer Sonja tidlig i romanen at hun ikke er herre i eget hus:

Sonjas spørsmål vokser utover sine bredder. Som om det finnes sammenheng hvor enn hun plasserer blikket og tanken. Hun vet det ikke er slik, men klarer ikke avgrense seg lenger. Landegrensene flyter, kroppens naturlige avgrensning virker plutselig tvilsom, elvevannet renner gjennom årene hennes, sammenhengene hun ser i alt er i ferd med å oppløse henne, tømme henne for forstand.

At hun er i ferd med å tømmes for forstand, er neppe noe udelt negativt i Bergets univers, hvor det å gå fra forstanden like mye innebærer å gå inn i noe annet, et åpent erfaringsområde uten portvoktere: «Natt// Det er her vi befinner oss/ Grensene er ikke lenger voktet/ Kroppene er åpnet,» står det tidlig i Der ganze Weg.

Grenseoppheving og åpenhet – i Bergets bøker synes demonteringen av identiteter å ville slippe fri et begjær som ellers er kuet av det berømte ubehaget i kulturen. «[D]ersom vi tror på tilgivelse tror/ vi på skyld,» står det i Der ganze Weg, som eksplisitt går til kamp mot de undertrykkende og patriarkalske sidene av kristendommens virkningshistorie. Men der diktsamlingene henvender seg til et du og formulerer et håp om at erotisk, lesbisk kjærlighet kan overskride samfunnets skikker og forventninger, gir ikke begjæret i Sonja Sacre Cœur noe å bygge videre på.

I Der ganze Weg står det tidlig at «Kroppen er et tempel» – et utsagn som trolig gir like sterk gjenklang hos lesere av Det nye som Det nye testamentet («Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud?» (1 Kor 6:19)). Tempelmetaforen kontrasteres senere i diktsamlingen: «kroppen er også et hus/ der rovdyr samles». Om dette utsagnet kan leses som motsatsen til det første, smelter Sonja Sacre Cœur disse tilsynelatende motstridende synspunktene sammen til et tredje alternativ: «Plutselig kommer [Sonja] på setningen kroppen er også et tempel der rovdyr samles. Det må være et dikt hun har lest.» Denne bevisste feillesingen av egne dikt peker mot forfatterskapets spenningsfylte tilnærming til det helliges betingelser: Mennesket er rovdyret som bygger templer, og selv en tempelplass hvor rovdyr, forstått som motstridende, voldelige drifter, samles. «Finnes det noe hellig på jorden, tross alt?» spør Sonja i sitt filosofiske arbeid om de religiøse bygningene. Siden åpningen i 1829 gjennomgikk hennes viktigste studieobjekt, Den hvite stork, en rekke ufrivillige endringer romanen gjør rede for: Nazistene forvandlet bygningen til et bilverksted og et varehus for jødenes frastjålne eiendeler, kommunistene konfiskerte og overgav den til universitetet i 1968, før den i 1992 igjen kom i private hender, «og tre år senere feires [den jødiske nyttårsdagen] Rosj hasjaná i synagogeruinene». Sonja interesserer seg for hvorvidt noe hellig kan overleve bygningens omdannelser, så å si sitte i veggene: «Overskridelsen av bygningen. Politikken manifestert som religion, skriver hun gang på gang. Hun sitter i synagogen lange stunder hver dag, venter på at noe skal åpenbare seg. Transcendere.»

Nært knyttet til arbeidet med de hellige bygningene, er Sonjas betenkninger over ruinen som sådan. En ruinestetikk blir formulert med bruk av skjulte sitater fra filosofen Florence M. Hetzler (1926–1991). Hetzler hevdet i sine studier at ruinen kan sammenliknes med et kunstverk og faktisk overgå det, fordi den kommer nærmere det sublime: I ruinen møtes naturens og kunstens skjønnhet på en unik måte. Ruinens langsomme dialog mellom dens menneskeskapte opprinnelse og tidens tæring, får den ifølge Hetzler til å bli en helt særegen kategori blant kunstverkene. Denne glidende overgangen mellom det sivilisatoriske og det utemmede, gjør ruinen til et nærliggende emne for Bergets forfatterskap, men det er likevel vanskelig å få noe stort utbytte av refleksjonene i fortolkningsarbeidet. Det blir heller ikke enklere om man går til kildene og som Sonja «venter på at noe skal åpenbare seg». Hetzlers verk Causality: Ruin Time and Ruins (1986) står oppført i noteapparatet, men det ser ut til å være tilstrekkelig å lese en kortere artikkel med samme navn, publisert i tidsskriftet Leonardo 1/1988, som rommer mye av tankestoffet romanen gjør bruk av. Her gis en definisjon av begrepet ruintid der man blant annet kan lese: «It includes the human-made and the nature-made and has its own time, place, space, life and lives. Ruin time is immanent in a ruin and this time includes the time when it was first built, that is, the time when it was not a ruin». Bergets gjeld til Hetzler er åpenbar: «Ruintid er den tiden som kreves for at naturen skal gjøre sitt arbeid på den menneskeskapte bygningen slik at den transformeres til ruin. Ruintiden inkluderer tiden da bygningen først ble bygget, altså tiden før den var en ruin (…). I det øyeblikket noen begynner å restaurere ruinen, opphører den å være ruin – ruinen ruineres.» Hetzlers skarpe skille mellom natur og kultur gir kanskje mening om man tenker at mennesket bygger noe, forlater åstedet og lar planter, insekter og bakterier fortsette verket. Men når hensikten er å etablere ruinen som en værenskategori («a new category of being»), virker denne adskillelsen mellom menneske og natur tvilsom. Hva om karbonutvinningen forsurer nedbøren som faller på en forlatt ruin? Eller om rottene som fulgte med på skipet brukte den uoppdagede ruinen som yngleplass? Hva er naturens arbeid, og hva er menneskenes?

Hvorfor Berget har valgt Hetzler som intellektuell våpendrager forblir uklart, særlig med tanke på hvordan Berget ellers stiller spørsmål ved det skillet mellom kultur og natur som Hetzler legger til grunn. Det er også vanskelig å forstå hvordan denne tenkemåten kan overføres til de hellige stedene, all den tid disse, som Den hvite stork, gjennomgår en rekke forvandlinger initiert av mennesker, slik at de faller utenfor Hetzlers ruindefinisjon. Det ser simpelthen ut til at ruinbegrepet ikke har noe å tilføre Sonjas tanker om de hellige stedene, og hun ser heller ikke ut til å komme videre med ruinteoriene sine. Ut fra hva vi leser, går hun tomhendt ut av synagogen midtveis i romanen, like fattig på åpenbaringer, men dette forhindrer henne ikke i å føre refleksjonene over på «den ruinlike menneskekroppen» like etterpå: «skjelettet som blir igjen i 100 år. Finnes den eventuelle helligheten der til siste benrest er omdannet til sine ulike former av kalsiumholdige tørrstoffer?» Det er fristende iblant å spare Sonja for bryet ved ganske enkelt å svare: Nei. Hun nærmer seg det hellige som en vitenskapskvinne med mikroskop; om hun bare dissekerer de hellige plassene grundig nok – bygningene og kroppene – håper hun kanskje å spalte det helliges atomer for å bli opplyst. Men Hetzlers ruindefinisjon har aldri båret bud om noen tilgang til det hellige; i beste fall gir den et løfte om noe sublimt i en verdslig tapning.

Utover i romanen opphører det sosiale livet for Sonja, og hun står alene igjen med sin «manglende evne til å fortsette bønnen». De språklige problemene som var sterkt til stede tidlig i Bergets forfatterskap, ser dermed ut til å vende tilbake: «Skjønt det kalles frihet, må ordet ha forlatt sin betydning, tenker Sonja. Bare landskapet motsetter seg denne type språklig labilitet.» Kommunikasjonen har brutt sammen – i stedet ønsker hun å artikulere et språk som nærmer seg den mystiske erfaringen. I diktet «Jerusalem», publisert i 2014-utgaven av den årlige poesiantologien Den engelske kanal, skriver Berget: «Natten er tømt for engler og tegn/ Tegnene finnes/ kun for dem som vil tyde». En umiddelbar (og muligens snusfornuftig) forståelse av dette, er at mennesket ser det det vil se, og danner innbilte sammenhenger som gir mening for betrakteren, uten å kunne etterprøves, lik et horoskop. Men linjene kan like gjerne forstås i retning av at tegnene faktisk finnes, og at det kreves en vilje til å tyde dem, altså den visjonæres perspektiv. Man må ta spranget inn i en religiøs logikk, hinsides fornuften, og på samme måte kan man forsøke å følge Sonja ned kaninhullet til en logikk hvor sekulære innvendinger ikke biter like godt fra seg, uten at man dermed kan finne støtte i noen ortodoks religionsforståelse, garantert av skrifter fra kanoniserte teologer.

Også i 2015 ble nye dikt av Berget publisert i Den engelske kanal, under tittelen «Jord». Her kommer hjertet tilbake i åpningslinjen, men nå i en verdslig sammenheng: «Et hjerte bytter kropp/ fra dyr til menneske// nervetrådene fyrer impulser/ i ekstrem hastighet». Som et frampek til Sonja Sacre Cœur, behandler også disse diktene religiøse bygninger som endrer karakter: «en nedlagt skole/ kan hende en konvertert kirke// her pågår den sekulære overskridelsen». Overskridelsene i disse diktene forankres i materielle prosesser, med et tidsperspektiv som får en til å tenke på Tor Ulven: «en fossil sang fra plogfuren eller fra under plogfuren/ men fra det plogfuren slipper løs// Et fossilt eventyr som trekker i nøkkelbeinet/ eller de tjueseks beina som kraniet består av». I disse diktene påkalles ingen åndelig dimensjon for å gjøre livet til et rikt mysterium, påminnelsen om «vekselvarmen som holder livet på plass» gir alene et rensende behov for å vise omsorg for alt liv, uten å underslå voldens plass i det brutale kretsløpet.

«Selv om vi ikke har en sjel/ er det noe som drar i oss likevel,» skriver Berget i samme diktsuite. Fortelleren i første del av Sonja Sacre Cœur synes å betone det første leddet, mens Sonja selv er mest opptatt av det siste, og graver seg lengre og lengre ned i spørsmålene om det sjelelige livet – det som drar i oss. Etter min mening er Berget sterkest når oppmerksomheten vendes mer mot jord og mindre mot Jerusalem. Tankene om ruinenes hellige karakter oppleves inkonsistente, som om de først og fremst nyter godt av den gotiske atmosfæren som følger med på lasset, framfor den filosofiske diskusjonen. Man får ikke særlig lyst til å lese Sonjas avhandling, og det er fristende å etterspørre mer utholdenhet i tankerekkene – en større anstrengelse til å gå der ganze Weg, hele veien.

I et intervju gjort av Susanne Christensen i Vinduet 3/2010, sier Berget at hennes kunstneriske arbeidsmåte «handler om å bryte med det jeg klarer av daglig tenkning og oppførsel for å finne frem til noe annet». Dette noe annet kan fort bli vaghetens adelsmerke, men når romanen likevel fester seg i bevisstheten, og ikke lar seg avfeie som nyreligiøst pølsevev, skyldes det trolig dens evne til å skape billedlige scener leseren kan hvile i, uten helt å forstå hva man kan bruke dem til. Den «annen type klarhet» som kunngjøres innledningsvis i romanen, innfinner seg aldri – det kan ikke reises en kirke på disse ordene. Arbeidet med å tyde tegnene tar aldri slutt, verdensgåten forblir et mysterium, enten den forankres i benrestenes kalsiumholdige tørrstoffer eller det hellige hjertet.

 

Arne Borge

Arne Borge