Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Med vold skal fellesskapet bygges

Volden som politisk kraft hos Slavoj Žižek.

Slavoj Žižek: Violence. Six Sideways Reflections (Profile Books, 2008)

Slavoj Žižek:
Violence. Six Sideways Reflections
(Profile Books, 2008)

Tidligere publisert i Vagant 3/2008.

Hvis Guinness rekordbok hadde hatt en egen kategori for verdens mest produktive filosof, ville slovenske Slavoj Žižek ligget godt an: Fra og med den engelskspråklige debuten med The Sublime Object of Ideology i 1989 har han, medregnet redigerte verker, stått bak i overkant av 40 bokutgivelser og flere hundre artikler,1 og lite tyder på at han har tenkt å slakke på farten. Om han ikke skriver like fort som han snakker, kan det med andre ord ikke være langt ifra: Som foreleser er Žižek en vilt gestikulerende «motor mouth» som, på sitt noe gebrokne engelsk, formelig spytter setningene ut. En skal med andre ord lese hurtig om en vil holde tritt med lacanianeren fra Ljubljana.2

Žižeks skrivekløe har så langt i år resultert i to bøker: Violence. Six Sideways Reflections og In Defense of Lost Causes, utgitt på henholdsvis Profile Books og Verso, den akademiske venstreradikalismens høyborg. I førstnevnte analyseres ulike aspekter ved vold som fenomen, mens sistnevnte slår et slag for den kanskje aller mest tapte av alle tapte saker: «proletariatets diktatur». Bøkene byr på betydelige forskjeller i lengde og leservennlighet: Med sine om lag 220 sider er Violence liten og relativt lettlest, i motsetning til In Defense of Lost Causes på vel 500 sider. Dette er hans hittil lengste bok, og når det gjelder vanskelighetsgrad, nærmer den seg tidvis teoretiske hovedverker som allerede nevnte The Sublime Object of Ideology, Tarrying with the Negative(1993), The Ticklish Subject (1999) og boken han selv har utropt til sitt magnum opus, The Parallax View (2006).

Slavoj Žižek: In Defense of Lost Causes (Verso, 2008)

Slavoj Žižek:
In Defense of Lost Causes
(Verso, 2008)

Begge bærer likevel umiskjennelig preg av å være skrevet av Žižek: De har den samme salige blandingen av høyteori og populærkultur,3 det samme vellet av anekdoter og digresjoner, den samme maniske energien, den samme sjongleringen med paradokser, den samme viljen til å gå mot strømmen, den samme bitende kritikken av all postmoderne relativisme, den samme troen på en Sannhet med stor S, den samme viljen til å søke et samfunn radikalt annerledes enn det nåværende.

Selv om In Defense of Lost Causes er mer omfattende og trekker inn elementer vi ikke finner i Violence, er bøkenes generelle referanserammer relativt like: Treenigheten Marx, Hegel og Lacan er (selvsagt) med begge steder, det samme er den pågående dialogen med samtidige politiske filosofer som Alain Badiou, Ernesto Laclau, Giorgio Agamben og Peter Sloterdijk, samt forgjengere som Heidegger, Benjamin (særlig i Violence) og Deleuze (særlig iIn Defense of Lost Causes). Disse likhetene fører her, som ofte ellers i forfatterskapet, til at det kan være vanskelig å holde de ulike utgivelsene atskilt fra hverandre: De fremstår mer som biter i et større, stadig pågående puslespill enn som klart avsluttede verker. Dette inntrykket forsterkes også av Žižeks imponerende evne til selvresirkulering. Kortere og av og til lengre passasjer fra tidligere artikler og bøker gjenbrukes mer eller mindre ordrett. Vi ser det også i In Defense of Lost Causes, men i Violence er det spesielt tydelig: Omfattende deler av boken er sakset rett fra (de mindre kompliserte delene av) The Parallax View.4

Voldens paradoks

I tillegg til et innledningskapittel og en epilog, består Violence, som undertittelen antyder, av seks hovedkapitler som nærmer seg fenomenet voldfra ulike vinkler. Prosjektets grunntanke forklares i introduksjonen, «The Tyrant’s Bloody Robe», ut fra voldens paradoksale karakter:

At the forefronts of our minds, the obvious signals of violence are acts of crime and terror, civil unrest, international conflict. But we should learn to step back, to disentangle ourselves from the fascinating lure of this directly visible ‘subjective’ violence, violence performed by a clearly identifiable agent. We need to perceive the contours of the background which generates such outbursts. A step back enables us to identify a violence that sustains our very efforts to fight violence and to promote tolerance.5

Det viktigste interesseområdet er med andre ord ikke den synlige, subjektive volden – altså individuelle handlinger som er til skade for andre. Slik Žižek ser det, finnes det i tillegg til denne også to andre og mer grunnleggende former, begge av en objektiv art. Disse omtaler Žižek som symbolsk og systemisk vold. Begrepene viser henholdsvis til språkets iboende vold, dets evne til på helt grunnleggende vis å forme våre liv, og til volden som etnødvendig resultat av vår kapitalistiske styringsform; til «the often catastrophic consequences of the smooth functioning of our economic and political systems».6 Det vi har med å gjøre er altså hendelser som tilsynelatende ikke kan knyttes opp mot enkeltindividers handlinger: en sammenrast gruve i Kina, en orkan på kurs mot Florida, økende arbeidsledighet i kjølvannet av økonomiske nedgangstider; slikt som beklageligvis skjer, men uten at det er mulig å si at noen er skyld i det.

For at slike hendelser skal kunne fremtre som vold, trengs det ifølge Žižek et analytisk perspektivskifte: Betrakteren må ta «et skritt bakover» for å distansere seg fra det umiddelbart synlige. Dette fordi forholdet mellom disse to nivåene kan beskrives som en variant av det The Parallax View omtaler som en parallakse, «the confrontation of two closely linked perspectives between which no neutral common ground is possible».7 Det trenger ikke være slik at ett av disse uforenlige elementene er riktigere enn det andre. Problemet er snarere at begge utmerket kan være korrekte, samtidig som det per definisjon ikke er mulig å erfare dem fra samme ståsted, som i det kjente optiske eksempelet hvor mellomrommet mellom to ansikter også kan være en vase (og vice versa). Sannheten er jo at vi ser begge deler. Vi er likevel er vi ikke i stand til å oppfatte mer enn ett av elementene av gangen – de danner begge den bakgrunnen som er nødvendig for at motparten skal gi noen mening.

Et av kjennetegnene til det parallaktiske motsetningsforholdet er derfor at det ikke lar seg oppheve gjennom en syntese, all den tid det alltid vil være igjen en ureduserbar «minimal forskjell», som Žižek sier med Gilles Deleuzes begrep. Dette medfører et behov for å innta det som gjennom hele karrieren har vært slovenerens foretrukne observatørposisjon: For å kunne bevege seg mellom de ulike nivåene må en anlegge et skråblikk, en må look awry, som det heter i tittelen på en av Žižeks introduksjonsbøker til Jacques Lacan.8

Både den subjektive volden og dens objektive motpart – for eksempel hvordan utbytting av fattige arbeidere i den tredje verden er en naturlig konsekvens av kapitalismens grunnleggende koordinater – er realiteter. Det avgjørende for Žižek er at dette forholdet fremstår på en slik måte at den «vanlige», synlige volden medfører at vi ikke ser den systemiske og den symbolske volden. Så lenge vi oppfatter individers voldsutøvelse som avvik fra en ikke-voldelig normalitet, vil vi ikke makte å ta inn over oss hvordan også bakgrunnen vi forstår individuelle handlinger ut fra er grunnleggende voldelig. Med Žižeks ord: «Objective violence is invisible since it sustains the very zero-level standard against which we perceive something as subjectively violent».9

Apropos den systemiske voldens usynlighet, ville det vært interessant å høre hva Bernt Hagtvet og andre av AKP (m-l)s kritikere hadde hatt å si om det følgende eksempelet fra Violence: Hvorfor, spør Žižek, har det seg slik at det er så lett å fordele skylden for kommunismens misgjerninger, mens det samme ikke gjelder for kapitalismen?

Responsibility for communist crimes is easy to allocate: we are dealing with subjective evil, with agents who did wrong. […] But when one draws attention to the millions who died as the result of capitalist globalisation, […] responsibility is largely denied. All this seems just to have happened as the result of an ’objective’ process, which nobody planned and executed.10

Her kunne en prinsipiell diskusjon ha vært givende: Hvis det er slik at de som forherliget det ideologiske alternativet har sin del av det moralske ansvaret for det Mao og Pol Pot gjorde, hvorfor ville vi aldri finne på å fordele samme type skyld for våre bidrag til å opprettholde et samfunnssystem som også skaper umåtelige lidelser?

Så kan en jo si: Uansett hva en ellers måtte mene om vår kapitalistiske styringsform, hva annet kan vi egentlig gjøre i 2008? Etter kommunismens endelikt befinner vi oss i en situasjon hvor «there’s only one game in town». Snarere enn noe bevis på kapitalismens uavvendelighet, blir dette for Žižek det ultimate eksempelet på dens grunnleggende ideologiske karakter. Som det sies i In Defense of Lost Causes: «it is precisely this neutralization of some features into the spontaneously accepted background which is ideology par excellence (and at its most effective).»11 Den mest fundamentale ideologiske operasjonen er med andre ord den hvor en vilkårlig situasjon ender opp med å fremstå som uavvendelig og nødvendig, som er det som er skjedd i dag, hvor kapitalismen har klart det kunststykket å opphøye seg selv til en «skjebne» alle er nødt til å akseptere. Dermed frikjennes vi også kollektivt for våre store og små bidrag til å opprettholde dette systemet og den objektive volden det genererer.

Død over liberalkommunismen

Når det gjelder vold, krever det etterlyste perspektivskiftet at vi må bekjempe våre egne umiddelbare følelser. Nærmere bestemt mener Žižek at vi må unngå at empatien vi føler for voldsofre kommer i veien for kritiske analyser. Det samme gjelder medfølelsens skyggeside, vår endeløse interesse for andres lidelse og for dem som forårsaker den, slik det dag ut og dag inn presenteres av massemediene: «The lesson is thus that one should resist the fascination of subjective violence, of violence enacted by social agents, evil individuals, disciplined repressive apparatuses, fanatical crowds».12 For Žižek er det er en slik fremgangsmåte, snarere enn den humanitært anlagte multikulturalismen – alltid klar til indignert å rope opp på vegne av alle undertrykte i forskjellige deler av verden, men uten evne eller vilje til å søke radikale endringer – som innebærer en virkelig respekt for dem som lider. Her må det dog påpekes at det ikke skal mer til enn en aldri så liten parallaktiske forskyvning av synsvinkelen, før vi ender opp med noe som minner mistenkelig om kynisme opphøyet til dyd.

I tråd med kritikken av alle former for multikulturalisme, er ikke Žižeks hovedmotstandere den politiske høyresiden – slik en kanskje skulle tro fra en venstreradikaler som uten blygsel snakker om «the inner greatness of Stalinism.»13 Vel har han ikke noe mot å fornærme nyliberalismens fanebærere heller,14 men hans hovedfiender er alle dem på venstresiden som har akseptert tanken om at gradvise reformer er det beste vi kan håpe på i dag, og da spesielt alle «postmodernistiske» filosofer og teoretikere hvis tenkning er med på å legitimere denne typen politiske strategier. Alle endringer som ikke gjør noe med selve roten av problemet – våre samfunns ideologiske fundamenter – vil for ham bare være av kosmetisk art. Samtidig vil de også være med på å motvirke muligheten for at noe «virkelig» nytt skal skje: Uansett hvor velmente slike (intendert) opposisjonelle strategier er, mener Žižek at de bare bidrar til en finkalibrering som tillater «the capitalist system to postpone its crisis».15 Dette tilsvarer det fenomenet han tidligere har omtalt som interpassivitet:

doing things not in order to achieve something, but to prevent something from really happening, really changing. All this frenetic humanitarian, Politically Correct, etc., activity fits the formula of ‘Let’s go on changing something all the time so that, globally, things will remain the same!’16

Tanken om en kapitalisme med et menneskelig ansikt står med andre ord ikke høyt i kurs hos Žižek, uansett utforming. Dette kommer klart til uttrykk i bokens første hovedkapittel, «SOS Violence», hvor han på sedvanlig ironisk vis raljerer over handlingene til såkalte «liberalkommunister», individer av typen Bill Gates og George Soros, som først tjener seg styrtrike på andres bekostning, for deretter å donere bort store deler av formuene sine til gode formål.

I Žižeks lesning tillater ikke bare denne typen tilsynelatende beundringsverdig filantropi liberalkommunistene å føle seg bedre og mer opplyste enn vanlige kapitalister, den lar dem også leve lykkelig i troen på at de faktisk befinner seg i opposisjon til systemet. For ham blir denne typen ”ta med to hender og gi tilbake med én”-strategier derfor det ultimate eksempelet på kapitalistisk dobbeltmoral:

While they fight subjective violence, liberal communists are the very agents of the structural violence which creates the conditions for the explosions of subjective violence. The same philanthropists who give millions for AIDS or education in tolerance have ruined the lives of thousands through financial speculation and thus created the conditions for the rise of the very intolerance that is being fought.17

Dermed mener Žižek at liberalkommunistene har det til felles med den postmoderne venstresiden at deres gode intensjoner og kritiske innstiling er lite verdt, så lenge deres handlinger bare bidrar til å opprettholde systemet som genererer den volden de vil bekjempe.

Et forsvar for den hellige volden

Å tro at en kan oppnå en mer rettferdig verden uten en revolusjon er for Žižek en feiltagelse. En bør derfor ikke per definisjon fordømme all vold (evt. med unntak av selvforsvar), slik han mener store deler av dagens venstreside gjør. Voldsutøvelse er tvert imot en forutsetning for at det skal oppstå endringer som kan sprenge de ideologiske koordinatene våre liv er underlagt, slik at det kan åpnes opp et rom for noe annet i en ideologisk sett fullstendig fastlåst politisk situasjon. Som det heter i The Parallax View: «Against such compromising attitudes, we should directly admit revolutionary violence as a liberating end in itself.»18 Dermed blir spørsmålet: Hva kjennetegner denne formen for «revolusjonær» vold som her forfektes? Hvordan vil Žižek skille mellom legitim og ikke-legitim voldsbruk?

Det klareste svaret Violence gir på dette, får vi i det siste av de seks kapitlene, «Divine Violence», hvor Žižek tar utgangspunkt i Walter Benjamins «Über den Begriff der Geschichte»19 for å teoretisere mulighetene for en slik «konstruktiv» vold. Denne omtales med Benjamins begrep som «hellig»; dens motsetning er den «mytiske» volden. Sistnevnte er et middel som grunnlegger menneskelige samfunn og innstifter loven, førstnevnte er et tegnsom ødelegger loven ved å peke på urettferdighetens tilstedeværelse i verden.

Žižeks forsvar for den «hellige volden» må forstås i forlengelsen av det han tidligere har skrevet om den revolusjonære akten, et transformerende kutt gjennom den symbolske orden som evner å skape endringer i det Lacan omtaler som det Reelle: «In other words, the task is to produce a symbolic fiction (a truth) that intervenes into the Real, that causes a change within it.»20 Akten lar seg ikke forhåndskalkulere: Den er et steg ut i uvissheten som omskaper rammene for hva som er mulig. Dermed skapes en situasjon hvor våre vante reaksjonsmønstre ikke lenger strekker til, noe som i introduksjonen av Tarrying with the Negative eksemplifiseres ved å vise til Nicolae Ceausescus fall i desember 1989:

what really matters is that the masses who poured into the streets of Bucharest ‘experienced’ the situation as ‘open,’ that they participated in the unique intermediate state of passage from one discourse (social link) to another, when, for a brief, passing moment, the hole in the big Other, the symbolic order, became visible. The enthusiasm which carried them was literally the enthusiasm over this hole, not yet hegemonized by any positive ideological project.21

Akten skaper altså selv de nye retningslinjene og normene som den først i ettertid kan vurderes ut fra, eller som Žižek hevder i Revolution at the Gates: «an authentic act authorizes itself only in itself – that is to say, it is not ’covered’ by the big Other; on the contrary, it intervenes at the very point of inconsistency of the big Other.»22

Siden akten og dens konsekvenser ikke lar seg beregne på forhånd, kreves det at vi er villige til å risikere å feile – her er Žižek glad i å sitere Samuel Becketts Worstward Ho: «Try again. Fail again. Fail better.»23 Det kreves at vi forblir trofaste overfor akten: Vi må holde fast ved den med en militant tro, slik Paulus holdt fast ved Guds befaling. 24 Bare ved å våge å tro at noe annet er mulig og handle deretter, kan vi ta inn over oss den revolusjonære arven som er gått tapt i dagens gjennomskeptiske samfunn, hvor ingen – ikke en gang de religiøse fundamentalistene – kan sies å tro i ordets rette forstand:

both liberal-skeptical cynisism and fundamentalism thus share a basic underlying feature: the loss of ability to believe in the proper sense of the term. […] What is unthinkable for them is the ‘absurd’ act of a decision which establishes every authentic belief, a decision which cannot be grounded in the chain of ‘reasons,’ in positive knowledge.25

Et annet kjennetegn ved akten er at den er universell – den må gjelde for alle, den må ha menneskelig fellesskap og likhet som mål – ellers ender vi opp med en pseudoakt. Av denne grunn opererer Žižek med et grunnleggende skille mellom nazismen, som var grunnlagt på eksklusjonen av alle typer fremmedelementer (jøder, homofile, utviklingshemmede, osv.), og kommunismen, som var av en universell karakter. Samtidig skiller han mellom akten og en passage à l’acte, en impotent og voldelig utagering uten evne til å skape denne typen grunnleggende endringer. Her ligger risikoen for alle som med våpen i hånd forsøker å tvinge gjennom sin sannhet, uansett hvor universell den er.

Gitt den sentrale posisjonen akten har i Žižeks forfatterskap, kan det virke merkelig at han i Violence synes å mane til moderasjon: «the first gesture to provoke a change in the system is to withdraw activity, to do nothing».26 Her kan det være nyttig å se nærmere på den litterære personen som er helten i Žižeks nyeste bøker: Herman Melvilles Bartleby, kontoristen som besvarer enhver oppfordring eller ordre med «I would prefer not to». Dette driver sjefen hans til fortvilelsens rand, for, som det sies: «Nothing so aggravates an earnest person as a passive resistance.»27), s. 17.] Til tross for at Bartleby bare nevnes i forbifarten i Violence og In Defense of Lost Causes, taler mye for at hans obsternasige motvilje mot handling er helt sentral for argumentet også her, på samme måte som i The Parallax View.

Tanken er den følgende: Innenfor en samfunnsorden basert på at noe nytt hele tiden må overta rollen som «siste skrik» for at hjulene skal holdes i gang, hjelper det lite (på interpassivt vis) å tro at en kan oppnå radikale endringer ved konstant å bombardere makten med nye krav. Et slikt syn er det for eksempel som kommer til uttrykk i Simon Critchleys Infinitely Demanding(2007), ifølge Žižek «an almost perfect embodiment of the position to which my work is absolutely opposed».28 Ikke bare er hans etiske filosofi inspirert av Emmanuel Levinas – en tenker Žižek aldri har lagt skjul på at han har lite til overs for – men Critchley forfekter også en anarkistisk politisk strategi rettet mot å skape avstand mellom staten og subjektet. Ved å fraskrive seg makten, står subjektet fritt til å være i konstant opposisjon, til å være «uendelig krevende». Problemet, slik Žižek ser det, er at det ikke vil være noe problem for makthaverne å bortforklare denne typen «uendelige» (og dermed allerede i utgangspunktet uoppfyllelige) krav. Slik sett mener han Critchley bare deltar i det The Parallax View omtaler som en akademisk rumspringa29 – en symbiose mellom makten og venstreradikalernes moteriktige, men innholdsløse krav:

The contemporary liberal-democratic state and the «infinitely demanding» anarchistic politics are thus engaged in a relationship of mutual parasitism: the state externalizes its ethical self-consciousness in an extra-statal ethico-political agency, and this agency externalizes its claim to effectiveness in the state – anarchic agents do the ethical thinking for the state, and the state does the work of really running and regulating society.30

Siden tradisjonelle former for kritikk bare bidrar til dette stadige kretsløpet, mener Žižek at den eneste måten å utfordre det på er ved å koble seg fra det, slik Bartleby gjør. Dette tatt i betraktning, er det ikke helt lett å vite hvordan en skal forholde seg til punchlinen i kritikken av Critchley, både i In Defense of Lost Causes og i «Resistance Is Surrender»: «The lesson here is that the truly subversive thing is not to insist on ’infinite demands’ we know those in power cannot fulfill […] but, on the contrary, to bombard those in power with strategically well-selected precise, finite demands.»31 Hvordan denne realpolitiske tilnærmingen lar seg kombinere med Bartlebys posisjon, er langt fra åpenbart.

En kunne dessuten innvende at den Bartleby-inspirerte «subtraksjonspolitikken», når alt kommer til alt, ikke er så ulik Critchleys anarkistiske strategi: Er det ikke involvert en slags frakobling også i det å si fra seg makten, slik at en kan være i konstant opposisjon? Her vil Žižek hevde at det er nødvendig å differensiere, eller som han påpeker: «there are subtractions and subtractions.»32 Det fremste kjennetegnet ved hans variant, er hvordan han nekter å godta liberaldemokratiet som rammeverk. Den ektesubtraksjonen er den hvor det åpnes opp for at noe nytt kan tre frem. Heller enn å utarbeide konkrete politiske strategier som bare bidrar til å opprettholde det en vil utfordre, er målet hans (dvs. unntatt når han kritiserer Critchley), gjennom kritiske analyser å fremvise hvordan alle alternativene våre kapitalistiske samfunn tilbyr allerede i utgangspunktet er tatt høyde for av systemet selv.

Dette innebærer også å vise at de politiske valgene vi i dag er stilt overfor – først og fremst motsetningen mellom det liberale demokratiet og religiøs fundamentalisme, hvor islamistisk terror gjennomgående fremstilles som det eneste ideologiske «alternativet» til våre vestlige samfunn – i bunn og grunn tilsvarer den avgjørelsen Amish-ungdommene må foreta: Begge deler er skinnvalg hvor det på forhånd er gitt hva vi kommer til å ende opp med. Enda viktigere for Žižek er at selve denne motsetningen skygger for det tredje og, for ham, reelle alternativet: den kampen om en fundamentalt annerledes verden som tilsynelatende forsvant med kommunismens endelikt. Dette er det Bartlebys «Nei!» skal hjelpe til å frembringe. Følgelig mener han at venstresidens oppgave «more than ever [is] to ’subtract’ itself from the entire field of the opposition between liberal modernization and the anti-modernist backlash.»33

Bartleby får dermed en helt annen betydning for Žižek enn for to andre tenkere som i nyere tid har fokusert på hans nei og dets viktige rolle for utarbeidelsen av en venstreradikal politikk: Michael Hardt og Antonio Negri. I Empire fremhever de Bartlebys negasjon som et første nødvendige skritt på den lange veien mot et mer rettferdig samfunn:

This refusal certainly is the beginning of a liberatory politics, but it is only the beginning. The refusal in itself is empty. […] What we need is to create a new social body, which is a project that goes well beyond refusal. Our lines of flight, our exodus must be constituent and create a real alternative. Beyond the simple refusal, or as part of that refusal, we also need to construct a new mode of life and above all a new community.34

I motsetning til dette, slår Žižek fast at «I would prefer not to» må være et konstant mål: «Bartleby’s attitude is not merely the first, preparatory, stage for the second, more ’constructive,’ work of forming a new alternative order; it is the very source and background of this order, its permanent foundation».35 En sier med andre ord ikke først Nei! og bygger deretter noe nytt: En må først si Nei! (og da spesielt til alle de gledene en moteriktig, men i bunn og grunn innholdsløs opposisjon til det bestående medfører) og det påfølgende arbeidet må fungere i forlengelsen av denne negasjonen. Akkurat hvordan dette skal gjennomføres i praksis, forblir derimot høyst uklart. Selv om Ernesto Laclau overdriver når han hevder at Žižek står for en «politisk nihilisme»,36 må det sies at det er vanskelig å se for seg om det finnes handlinger som i det hele tatt vil ha mulighet til å leve opp til disse craven.37 Žižek er dermed på sitt mest innsiktsfulle når han i The Parallax View fastslår følgende: «The difficulty of imagining the New is the difficulty of imagining Bartleby in power.»38

Uten at det dermed er gitt at Žižek ønsker å opphøye sofavelgerne til venstresidens nye helter, har han likevel et poeng i at det ville være et større problem for våre demokratiske folkevalgte om folk rett og slett kollektivt avstod fra å stemme, slik tilfellet er i José Saramagos roman Ensaio sobre a Lucidez (2004),39 enn om de fant på 1001 nye måter å protestere på: «Those in power often prefer a ’critical’ participation, a dialogue, to silence – just to engage us in ’dialogue,’ to make sure our omnious passivity is broken. The voters’ abstention is thus a true political act: it forcefully confronts us with the vacuity of today’s democracies.»40 Sann opposisjon handler for ham altså først og fremst om å fremvise maktens tomhet, å vise at «the big Other» ikke har noen virkelig eksistens, for deretter å rive i stykker det sosiale nettet vår felles tro (eller vår tro på at alle de andre – de som er mindre opplyste enn oss – tror, som Žižek flere steder har analysert) er med på å opprettholde. Som det uttrykkes i In Defense of Lost Causes: «The true courage of an act is always the courage to accept the inexistence of the big Other, that is, to attack the existing order at the point of its symptomal knot.»41

Dermed blir det også klart at Žižeks forsvar for den revolusjonære volden ikke bør tolkes som en oppfordring til å gå ut og utføre den type handlinger en vanligvis forbinder med dette begrepet:

If one means by violence a radical upheaval of the basic social relations, then, crazy and tasteless as it may sound, the problem with the historical monsters who slaughtered millions was that they were not violent enough. Sometimes, doing nothing is the most violent thing to do.42

Trikset er velbrukt hos Žižek, som har perfeksjonert kunsten å hevde (tilsynelatende) hårreisende ting samtidig som han har ryggen fri: Han stiller seg positiv til et eller annet ingen andre i dag ville finne på å forsvare, men passer samtidig på å redefinere begrepet det er snakk om på en slik måte at det får (eller i det minste også kan romme) en ny og mindre alvorlig betydning. Tar en ikke hensyn til det, er det lett å gå på limpinnen, slik Critchley gjør når han i sitt tilsvar til «Resistance Is Surrender» hevder at Žižek tilhører en autoritær tradisjon innenfor venstresiden, at det han forsvarer er «the dictatorship of a military state» og at han drømmer om «a ruthless violence, a consolidation of state power into one man’s hands».43 is fearlessly to violate these liberal taboos: So what if one is accused of being ‘anti-democratic’, ‘totalitarian’…» (Slavoj Žižek, Did Somebody Say Totalitarianism? Five Interventions in the (Mis)use of a Notion (London: Verso, 2001), s. 3.)]

Proletariatets diktatur, anno 2008

Ikke overraskende finner en den samme snedige manøveren også i In Defense of Lost Causes.44 Boken forfekter nødvendigheten av «proletariatets diktatur», men dette uglesette begrepet blir (om)definert som «another name for the violence of the democratic explosion itself».45 Det Žižek her har i tankene er den revolusjonære utvidelsen som oppstår når de som er utestengt fra det demokratiske fellesskapet – «the part of no-part» med Jacques Rancières begrep – reiser seg og forstyrrer den helheten de selv ikke inngår i, en helhet som er fundert på denne grunnleggende eksklusjonen. Et flittig benyttet eksempel for å illustrere Benjamins «hellige vold», er opptøyene i Rio de Janeiro på 1990-tallet:

When those outside the structured social field strike ’blindly,’ demanding and enacting immediate justice/vengeance, this is ‘divine violence’ – recall, a decade or so ago, the panic in Rio de Janeiro when crowds descended from the favelas into the wealthy part of the city and started looting and burning supermarkets – this was ‘divine violence’.46

Dette står for Žižek som det fremste eksempelet på hva en sann demokratisk politikk innebærer:

This identification of the part of society with no properly defined place within it (or which rejects the allocated subordinated place within it) with the Whole is the elementary gesture of politicization, discernible in all great democratic events from the French Revolution […] to the demise of East European socialism.47

Når det gjelder hva som forfektes, er det med andre ord lite som skiller årets to utgivelser fra hverandre. Den «hellige volden» og «proletariatets diktatur» viser seg å være synonymer: «The ‘dictatorship of the proletariat’ is thus another name for Benjaminian ‘divine violence’ which is outside the law.»48

In Defense of Lost Causes fremstår i stor grad som en utvidet og mer kompleks versjon av Violence. Samtidig er den mindre sammenhengende: Verso-utgivelsen er preget av den samme manglende koherensen som tidvis gjørThe Parallax View til frustrerende og krevende lesning, i motsetning til den overordnede tematikken i Violence, som evner å skape en god ramme for Žižeks ustoppelige digresjoner. Et eksempel: Hvor underholdende tolkningen av farsrollens betydning i Steven Spielbergs filmer i andre kapittel av In Defense of Lost Causes enn er – det hevdes blant annet at Schindler’s Listfungerer som en remake av Jurassic Park (en dårligere en, må vite) – er det langt fra åpenbart hvordan dette passer inn i forhold til bokens overordnede prosjekt. Det samme gjelder den lengre utlegningen om forskjellene mellom Prokofiev og Sjostakovitsj i femte kapittel.

Selv om Violence dermed fremstår som en mer spisset utgivelse, hvor Žižeks meninger er lettere å få tak på (uten at de av den grunn er fri for en frustrerende, gjennomgående vaghet), er In Defense of Lost Causes utvilsomt en viktigere bok. Dette først og fremst på grunn av siste kapittel – «Unbehagen in der Natur» – som står som en interessant utvidelse av kampsonen for Žižek.49 Her retter han for alvor de hegeliansk-marxistisk-lacanianske analytiske verktøyene sine mot de utfordringene menneskeheten står overfor – utfordringer han mener er et direkte resultat av kapitalismens stadige jag etter profitt – og hva slags betydning disse kan få for gjenoppvekkingen av kampen for en radikalt annerledes verden.

Žižek mener det spesielt er fire hovedantagonismer som har så mye sprengkraft i seg at de kan medvirke til å stoppe kapitalismens stadige reproduksjon: økologiske katastrofer; voksende dilemmaer i tilknytning til konseptet om privat eiendomsrett; den teknologiske utviklingen (spesielt mht. biogenetikk); nye former for apartheid relatert til fremveksten av enorme slummer, etter hvert som stadig større deler av jordens befolkning bosetter seg i byer. Av disse står sistnevnte i en særstilling. Der de tre første refererer til områdene kampen om en bedre verden vil utkjempes om – henholdsvis den ytre naturen, kulturen og menneskets indre natur – åpner den fjerde antagonismen opp for fremveksten av det som kan bli ny revolusjonær klasse. I en tid hvor den tradisjonelle arbeiderklassens revolusjonære potensial er lik null, er det ifølge Žižek i slummene vi finner dem som virkelig ikke har noe, og som derfor heller ikke har noe å tape, de som fundamentalt sett er ekskludert fra det demokratiske fellesskapet. Denne stadig økende gruppen tilsvarer det Giorgio Agamben har omtalt som homo sacer: Slumboerne er «levende døde», kun i live i rent biologisk forstand, all den tid de står utenfor loven og dermed er avskåret fra det politiske livet som skiller mennesker fra andre levende vesener.50 Žižek hevder at den viktigste oppgaven for venstresiden er å politisere den stadig økende gruppen av mennesker som faller inn i «the part of no-part».

Det er lett å ignorere disse spørsmålene, spesielt i Norge: Vi vet at de finnes, men de har lite eller ingenting å si for vår hverdag. Dermed fremstår de som fjerne og uvirkelige, som nok et av disse problemene som angår den fattige delen av verden, men ikke oss. Dessuten bidrar vi jo med bistandsmidler og nødhjelp til dem som lider… Selv om en kan diskutere hvor lang tid det vil ta før vi innser hvor akutte problemene virkelig er, er det ingen tvil om at Žižek har rett i at disse antagonismene er høyeksplosive. At de før eller senere vil få dramatiske konsekvenser også her i Vestens rikeste avkrok, kan vi regne som ganske sikkert. Det som er mindre sannsynlig, er at det vil la seg gjøre å få en så heterogen gruppe som verdens slumbefolkning til å marsjere i takt. Men når alt kommer til alt er det kanskje ikke så viktig: Det Žižek etterlyser er først og fremst at noe radikalt nytt skal skje. Som følge av at slike hendelser i selve sitt begrep er åpne og uvisse, forblir aktens konsekvenser derimot underteoretiserte. Slik sett ser situasjonen høyst lovende ut.

  1. Den mest komplette bibliografien jeg har funnet befinner seg på hjemmesidene til lacan.com, hvor Žižek er en hyppig bidragsyter:www.lacan.com/bibliographyzi.com.
  2. For dem som trenger litt hjelp på veien, finnes en velskrevet oppsummering av de siste årenes utgivelser (forut for Violence) i Gisle Selnes’ «Bøker av og om Slavoj Žižek» i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift nr. 1, 2008.
  3. Film er som alltid et av Žižeks foretrukne eksempelområder, noe som i Violence innebærer lesninger av f.eks. Shyamalans The Village, Cuaróns Children of Men og von Triers Dogville; i In Defense of Lost Causes av Tarkovskijs Stalker og Solaris, Scotts Blade Runner, von Donnersmarcks Das Leben Der Anderen og Zack (eller «Jack», som han er oppført i bibliografien) Snyders smått nyfascistiske spartanerepos 300. I kjent kontrær stil fremstiller Žižek filmen som det fremste eksempelet på dagens «real Hollywood Left».
  4. De leserne som vil se hvordan dette arter seg i praksis, kan jo selv sammenligne side 1 av Violence med s. 377 av The Parallax View, side 4 med 350, 6 med 349, 60–61 med 283, 121 med 8, 122 med 10, 123–124 med 331, 137 med 131, 142 med 369, 143–150 med 365–372, osv.
  5. Slavoj Žižek, Violence. Six Sideways Reflections (London: Profile Books, 2008), s. 1.
  6. Ibid., s. 1. Når det gjelder begrepsbruken, finner vi en inkonsekvens når Žižek på s. 10 omtaler disse tre formene som subjektiv, objektiv og symbolskvold, siden han allerede har slått fast at både den symbolske og den systemiske volden er objektive.
  7. Slavoj Žižek, The Parallax View (Cambridge, Massachusetts: MIT Press, 2006), s. 4. For en mer utfyllende forklaring av parallaksebegrepet, se Selnes, «Bøker av og om Slavoj Žižek», s. 66, eller Remi Nilsen, «… to put it in Hegelese», http://www.audiatur.no/bokhandel/?visning=omtaler&tekst=2.
  8. Slavoj Žižek, Looking Awry. An Introduction to Jacques Lacan through Popular Culture (Cambridge, Massachusetts: MIT Press, 1991).
  9. Žižek, Violence, s. 2.
  10. Ibid. s. 12. Det samme poenget dukker også opp mot slutten av In Defense of Lost Causes, jf. s. 457–458.
  11. Slavoj Žižek, In Defense of Lost Causes (London: Verso, 2008), s. 21. Som det påpekes er én av konsekvensene at selve begrepet kapitalisme i dag nesten totalt er forsvunnet fra vårt kollektive vokabular, til og med når det gjelder ulike opposisjonelle grupperinger – den globaliseringskritiske bevegelsens hovedmotstander er for eksempel «imperialismen».
  12. Žižek, Violence, s. 10.
  13. Slavoj Žižek, Revolution at the Gates. Žižek on Lenin (London: Verso, 2004), s. 191.
  14. Som i en rekke andre av Žižeks bøker finner en for eksempel spydige bemerkninger om Francis Fukuyamas tese om «historiens slutt’ både iViolence og i In Defense of Lost Causes.
  15. Žižek, Violence, s. 20.
  16. Žižek, Revolution at the Gates, s. 170.
  17. Žižek, Violence, s. 31.
  18. Žižek, The Parallax View, s. 380.
  19. Walter Benjamin, «Historiefilosofiske teser» i Kunstverket i reproduksjonsalderen, oversatt av Torodd Karlsten (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1975).
  20. Slavoj Žižek, Tarrying with the Negative. Kant, Hegel, and the Critique of Ideology (Durham: Duke University Press, 1993), s. 1. «The big Other» er en slags psykoanalytisk gudsekvivalent – en opphøyet meningsgarantist som binder samfunnet sammen utelukkende fordi dets subjekter tror på dets eksistens.
  21. Žižek, In Defense of Lost Causes, s. 33.
  22. Žižek, Revolution at the Gates, s. 243.
  23. Samuel Beckett, Nohow On (London: Calder, 1992), s. 101.
  24. Jf. Apostlenes gjerninger, kapittel 9. Paradoksalt nok er Paulus av denne grunn blitt et forbilde for en rekke ateistiske, venstreradikale teoretikere, som ser hans troskap og hans universalisme som et forbilde for dagens venstreside. For Žižeks lesning av Paulus, se primært boken The Puppet and the Dwarf(2003); for Badious, se Saint Paul. La fondation de l’universalisme (1997); for Agambens, se Il tempo che resta: un commento alla Lettera ai Romani (2000).
  25. Žižek, In Defense of Lost Causes, s. 31.
  26. Žižek, Violence, s. 180.
  27. Herman Melville, «Bartleby» i Billy Budd and Other Stories (London: Penguin Classics, 1986 [1853
  28. Žižek, In Defense of Lost Causes, s. 339. Kritikken av Critchley er en bearbeidet utgave av Žižeks anmeldelse av Infinitely Demanding i London Review of Books – «Resistance Is Surrender», 15.11.2007,http://www.lrb.co.uk/v29/n22/zize01_.html.
  29. Rumspringa-begrepet er hentet fra Amish-samfunnets tradisjon, hvor de unge, etter en skjermet oppvekst, i en begrenset periode får prøve ut livet i samfunnet «utenfor» – med sex, drugs og rock’n’roll – før de må velge hvilken verden de vil tilhøre. Som Žižek påpeker: «since, in such a life, they lack any inherent limitation or regulation, this permissive situation inexorably backfires and generates unbearable anxiety – thus it is a safe bet that, after a couple of years, they will return to the seclusion of their community. No wonder 90 percent of the children do exactly that.» (Žižek,The Parallax View, s. 331) På samme måte med akademikerne, mener han, som får lov til å være så opposisjonelle de bare vil, i visshet om at deres kritiske virksomhet ikke vil føre til noen virkelige endringer.
  30. Žižek, In Defense of Lost Causes, s. 349.
  31. Ibid., s. 349-350.
  32. Ibid., s. 409.
  33. Ibid., s. 41.
  34. Michael Hardt og Antonio Negri, Empire (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 2001), s. 204.
  35. Žižek, The Parallax View, s. 382.
  36. Med Laclaus ord: «Since Žižek refuses to apply the hegemonic logic to strategico-political thought, he is stranded in a blind alley. He has to dismiss all ‘partial’ struggles as internal to the ‘system’ (whatever that means); and since the ‘Thing’ is unattainable, he is left without any concrete historical actor for his anti-capitalist struggle. Conclusion: Žižek cannot provide any theory of the emancipatory subject.» Ernesto Laclau, On Populist Reason(London: Verso, 2005), s. 238.
  37. At Žižek selv gjentatte ganger har fremhevet viktigheten av å identifisere den «hellige volden» med reelle historiske fenomener, «thus avoiding any obscurantist mystification» (Violence, s. 167), virker strengt tatt mer ufrivillig morsomt enn oppklarende.
  38. Žižek, The Parallax View, s. 382.
  39. José Saramago, En beretning om klarsyn, oversatt av Kjell Risvik (Oslo: Cappelen, 2006).
  40. Žižek, Violence, s. 183.
  41. Žižek, In Defense of Lost Causes, s. 152.
  42. Žižek, Violence, s. 183.
  43. Simon Critchley, «Letter to the Editor», Harper’s Magazine, mai 2008. Motangrepet kan leses på http://counago-and-spaves.blogspot.com/2008/04/ignorance-is-strength-dept.html. En ytterligere grunn til at beskyldningen om autoritære tendenser ikke er velegnet som kritikk av Žižek, finner vi i boken Did Somebody Say Totalitarianism? Her sier han følgende om sitt eget standpunkt i forhold til venstresidens aksept av det liberale demokratiets grunnleggende spilleregler: «The first thing to do […
  44. Dette er noe Frode Johansen overser når han i sin anmeldelse i Klassekampen hevder at «In Defense of Lost Causes er nok Žižeks mest ortodokst marxistiske bok til nå, den mest åpenbart revolusjonære.» (Frode Johansen, «En gang til, kamerater!», Klassekampen, 14.06.2008.) Til tross for at begrepsapparatet hans i utgangspunktet kan få en til å tro annerledes, er Žižeks marxisme for det første ikke spesielt ortodoks (eller: Hvis den er det, er den det på en fryktelig uortodoks måte). For det andre er boken verken mer eller mindre «åpenbart revolusjonær» enn de fleste andre av utgivelsene hans de seneste årene – så får det bli opp til hver enkelt å avgjøre hvor revolusjonær de synes Žižeks subtraksjonspolitikk er. Johansens konklusjon om at han selv «foretrekker å vente litt med kalashnikoven, må jeg innrømme, men regn med meg på studiesirklene», vitner dessuten om at han ikke har tatt høyde for frakoblingsaspektets betydning for Žižeks tenkning. Her har den planlagte studiesirkelen dermed et velegnet emne for diskusjon.
  45. Žižek, In Defense of Lost Causes, s. 416.
  46. Ibid., s. 162.
  47. Ibid., s. 415-416.
  48. Ibid., s. 162.
  49. Se også Žižeks artikkel «Censorship Today: Violence, or Ecology as a New Opium for the Masses» (2007), http://www.lacan.com/zizecology1.html.
  50.  Se Agambens Homo sacer: Il potere sovrano e la nuda vita (1995), utgitt på engelsk som Homo Sacer: Sovereign Power and Bare Life, oversatt av Daniel Heller-Roazen (Stanford, California: Stanford University Press, 1998).

Avatar

Anders M. Gullestad