Marxist: Intervju med Dietmar Dath

Han er en av Tysklands mest radikale forfattere og har nettopp utgitt to nye romaner. Welt Online snakket med Dietmar Dath om zombier, kjærlighet og samtidsmusikk.

Die Welt, 29. september 2009

Dietmar Dath er en av Tysklands mest produktive og interessante forfattere og på mange måter sikkert også den mest radikale. Han er 39 år, har skrevet 15 romaner og dessuten flere sakprosabøker om temaer som TV-serien Buffy, og nå sist Maschinenwinter (Maskinvinter), om hvordan man kan tenke seg sosialismen på en ny måte.

Dath var tidligere sjefredaktør for musikktidsskriftet Spex og redaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung. De to siste årene har han kun vært forfatter. Hans romaner er særdeles komplekse, befatter seg ofte med naturvitenskap, poetikk, science fiction, og refererer til forfattere som Ezra Pound, Peter Hacks eller Friedrich Engels. Samtidig er de svært personlige fortellinger om kjærlighet og fortvilelse, noe som gir leseren følelsen av at denne forfatteren kjemper for noe.

Dath er en mester i å skrive levende dialoger og blir for tiden lagt stadig mer merke til i litteraturbransjen: Høsten 2008 ble romanen Die Abschaffung der Arten (Avskaffelsen av artene) nominert til Deutscher Buchpreis. Denne uken utkommer to nye romaner av Dath, Sämmtliche Gedichte (Samlede dikt) hos Suhrkamp og Sie schläft (Hun sover) hos Edition Phantasia. Thomas Lindemann tok en prat med forfatteren.

WELT ONLINE: Du skriver minst én roman hvert år, utgir tekster om musikk, essays eller cd’er. Nå utkommer to nye romaner på én gang. Hvordan kan man forklare denne enorme produktiviteten?

Dietmar Dath: Jeg gjør noe som er ganske teit, jeg behandler skrivningen som et arbeid. Og det mener jeg i en protestantisk, tidlig-kapitalistisk forstand. Som menneske er jeg et sosialt vesen stort sett enten gjennom arbeid eller familie. Da sistnevnte ikke er aktuelt for meg, ettersom jeg ikke har konstruert meg en ordentlig familie, er det arbeid som gjelder. Å psykologisere dette ville være like lite fruktbart som uttrykket: Denne mannen er en svært geskjeftig baker, sannsynligvis fordi han ikke hadde noe brød som barn.

WELT ONLINE: Hva er en roman for deg?

Dath: Romanen er en totalitet. Noe som ved hjelp av utvalgte enkelthistorier til syvende og sist gir skinn av å fremstille en hel verden, ettersom det egentlig dreier seg om å meddele en holdning til den verden som eksisterer. Den virkelige verden får man ikke komplett i boken, derfor finner man opp en.

WELT ONLINE: Når dine bøker også kan forstås politisk, må man vel innom det gamle spørsmålet om «det private og det politiske»? For dette parforholdet er påfallende sentralt hos deg.

Dath: Ideen om et parforhold er alltid med på lasset, selv om den, forstått som forskrift, aldri har overbevist meg helt. At mennesker er unike og verdifulle, lærer man i vår samfunnsorden tydeligst når man elsker eller elskes. Til dette formål lønner enhver anstrengelse seg, enhver tilgivelse, tålmodighet og toleranse for avvik. Når noen sier til deg: Jeg setter pris på vårt forhold, så skal du ikke gi ham opp. For meg handler det om å forestille seg menneskelige relasjoner hvor alle arbeider med sitt, men ikke i en hierarkisk struktur. Det politiske innholdet er: Du gjør noe annet enn meg, men hverken du eller jeg er sjef. Modellen for dette er kjærligheten.

WELT ONLINE: Den eneste modellen?

Dath: Den litterært sett mest nærliggende. Etter at det borgerlige subjektet ble oppfunnet, fra renessansen av, fra og med Shakespeare, er disse temaene blitt diskuterbare på samme plan som Romeo og Julie. At denne svært holdbare og svært omfattende litterære ideen også ligger nært det som driver meg så sterkt, hjelper på. Men selv om jeg hadde vært like aseksuell som enkelte figurer hos sci-fi-forfatteren Greg Egan, ville jeg likevel ikke gitt slipp på denne tankefiguren.

WELT ONLINE: Kjærlighet er altså en type abstrakt vehikkel for fortellingen, uavhengig av forfatterens privatliv?

Dath: Mange av de mest gripende ting som store TV-folk lager – f.eks.Buffy-produsent Joss Whedon eller Russell T. Davies, som har gitt nytt liv til Dr. Who og oppfunnet Torchwood – ligger relativt langt fra det man oppfatter som deres privatliv. Davies er homse, og likevel finnes det fantastiske heteroseksuelle sannheter i Torchwood. Whedon er i høyeste grad gift og temmelig mye far, og likevel har de homoseksuelle historiene han har laget, en gjennomslagskraft som får selv hardbarkede heterofile til å sitte klistret til skjermen. Men bør alltid passe seg for å sette litterære konvensjoner opp mot skribentens liv. Kunst er begge deler: liv og triks.

WELT ONLINE: I nesten alle romanene dine finner man fantastiske elementer eller science fiction. Hvilken rolle spiller det fantastiske som middel for deg?

Dath: Den som først tar sosialrealismen på alvor, kommer ikke utenom fantasy. Peter Hacks sier at i kunsten slutter kjensgjerningene å være og begynner å bety. Kunst handler altså ikke om det som skjer, men om hvordan mennesker opplever det. Hos meg finner man zombier ettersom man jo kan oppleve zombier i virkeligheten også. På supermarkedet, i sentrum, i kontorlandskapet. Metaforer forskanser seg ikke til kunst og kultur, men er bestanddeler av livet. Zombier, tidsreiser, det er ting som alle en gang har opplevd. Når jeg trekker dem inn i min litteratur, øker jeg bare troverdigheten.

WELT ONLINE: Den tyske samtidslitteraturen, spesielt av yngre forfattere, og spesielt den suksessrike, har forpliktet seg til streng realisme. Synes du realismen er løgnaktig?

Dath: Realisme og naturalisme i en slik litteraturvitenskapelig forstand utgjør et vanvittig lite utsnitt av verdenslitteraturen, oppfunnet i det 19. århundre som følge av borgernes overbevisning om at verdenshistorien var kommet til sin ende, og at man da kunne fortelle hva som foregikk. Fantasy vil derimot alltid være en åpen prosess. Den impliserer at man ikke vet hva det neste blir, man har ikke noe fullstendig bilde av verdensmaskineriet. Da realismen oppstod, trodde menneskeheten at man ikke lenger hadde noen overraskelser i vente, og at litteraturen kunne gjøres til en tekstlig avbildning av det som er fotograferbart. Idiotisk, ettersom den samlede verdenslitteraturen helt tilbake til Gilgamesh-eposet handler om guder og lignende greier man aldri så langt har fotografert.

WELT ONLINE: Altså tar du avstand fra den litterære realismen?

Dath: Jo mer ambisiøst de såkalte realistene forfølger impulsen til å avbilde alt, desto fortere blir de igjen og igjen tvunget til å oppvarte med fantastiske elementer. Charles Dickens, en av tidenes rikeste sosialrealister, kommer i Hard Times ikke utenom en kritikk av den rene faktatenkningen. Akkurat han, faglært rettsprotokollfører, skriver så dette juleeventyret med de tre åndene. Når realismen virkelig er konsekvent, oppløser den sine egne vissheter.

WELT ONLINE: Du har nettopp fått Kurd Laβwitz-prisen for science fiction, og forfatteren Christian Kracht fikk den andre store tyske fantasy-prisen, fra byen Wetzlar. Ser du noen forbindelseslinjer?

Dath: Han har et helt annet begrep om hva epikk skal innebære enn det jeg har, men et begrep har han. Jeg har ikke helt klart å trenge gjennom det og stoler ikke på at jeg kan forklare det. Men hans bøker føyer seg inn i hverandre som en fremadskridende bevegelse, like nødtvungent som istiden og de geologiske epokene følger på hverandre. Det ville jeg også kunne si om meg selv. Vi tenker i verksammenhenger, det er det for tiden ikke mange forfattere som gjør.

WELT ONLINE: Er Laβwitz-prisen en stor ære?

Dath: Ja, så absolutt. En utbredt idioti tilsier at når Michel Houllebecq, den fæle Margaret Atwood eller Kazuo Ishiguro plutselig skriver science fiction, noe de alle har gjort, står det i enhver artikkel: Men dette er ekte litteratur, ikke science fiction. Bare fordi man ikke finner noe lasersverd eller en snakkende manet i bøkene deres. Bare tøv. Selv Josef-romanen til Thomas Mann er bare en genre, nemlig den historiske roman. Jeg skriver science fiction. Det er en ære å tilhøre en litterær kategori som inkluderer forfattere som Gene Wolfe, Pamela Zoline, Kate Wilhelm, Joanna Russ, Thomas M. Disch.

WELT ONLINE: Du har noe som er sjeldent i din yrkesstand, en regelrett fankrets. Men det finnes også overraskende sterk motstand mot dine verker. Hvorfor det?

Dath: Når man gjør noe som er ekstremt forskjellig fra det mange andre gjør, oppfatter de mange og deres venner det som et angrep. Hos mine motstandere fornemmer jeg sterk intensitet. Allerede da jeg skrev mine første tekster forSpex, gikk en annen forfatter rundt i Köln og brukte gang på gang et malerisk uttrykk om meg: Denne mannen er en pest. Men ofte klandres mine tekster også for å være helt uforståelige. Rart at de da blir rasende istedenfor bare å legge dem fra seg. Adorno sa en gang om dette: Når noe klandres for å være uforståelig, og det sies i raseri, betyr det i virkeligheten: Jeg forstår det så altfor godt, og det huer meg ikke.

WELT ONLINE: Det er ingen forfattere du forakter?

Dath: Nei, når du spør meg hvem jeg vil frata makten, sier jeg naturligvis: Aldi-brødrene. Rupert Murdoch. Eller den fyren som for tiden leder General Electric. Men et kreativt individ forleder meg aldri til hat. Imidlertid ser jeg heller ikke på TV lenger.

WELT ONLINE: Før valget ble du ofte spurt om politikk, og du ble en smule trengt inn i rollen som venstredikter …

Dath: Der handler det ikke om hjertets anliggender, men om fornuftsspørsmål. Flere har forstått det som at jeg ser en frelserskikkelse i Oskar Lafontaine. Men alt jeg har sagt, er: Av alle de greiene man kan stemme på, er det dette som er nyttigst. Vi får se hva opposisjonen nå klarer å prestere mot den nye regjeringen.

WELT ONLINE: Føler du deg ikke vel i rollen som venstremann?

Dath: Jeg benytter anledningen til nok en gang å fortelle et større publikum ting jeg regner som selvinnlysende. Man spør meg ofte hva min mening er, men av alle de tingene jeg kunne sagt, synes jeg den er blant de mest uinteressante. Det er nå en mening. Når man tar et koordinatsystem og sier at her er det en venstreside og her en høyreside, er jeg naturligvis på venstresiden. Men denne diskusjonen er simpelthen ikke stor nok til å fylle en hel kveld.

WELT ONLINE: Niklas Luhmann sa allerede midt på åttitallet at disse to begrepene er døde.

Dath: Hvis jeg hadde arbeidet i staten, slik han gjorde, ville også jeg ha sagt det. Staten må jo alltid oppføre seg som om det stadig fantes en ideell, samlende instans over de kjempende fraksjonene. Et mye smartere Luhmann-utsagn i denne sammenhengen lyder: «Marxismen kommer ikke til å gjenta seg, ettersom den har funnet sted.» Jeg endrer litt på det og sier: Kommer ikke til å gjenta seg, men er jo heller ikke avsluttet.

WELT ONLINE: I din nye bok, Sämmtliche Gedichte, handler det om revolusjon, om kunst og bedrift, om kjærlighet, men nettopp også om lyrikk. Hvorfor akkurat diktformen?

Dath: Problemet som lyrikken står for i min verden, fortjente nok en gang en egen roman.

WELT ONLINE: Det er en nøkkelscene i romanen hvor dette tittelbegrepet blir forklart, og det står: «tilbake til det 18. århundre», til «den siste omveltningen i vårt alminnelige tidsforløp». Hva er det som fenger deg med sosiale omveltningssituasjoner?

Dath: Det er en fordekt dialog med Peter Hacks og hans adepter. Her handler det om å vende tilbake til opplysningen. Hacks har alltid vendt seg mot Brechts opplysningskunst. Hans idé var: opplyst er alle forlengst blitt, nå ser man hva som gjenstår å gjøre. Men det stemmer dessverre ikke. Nå er spørsmålet: tilbake til opplysningen eller ikke? Jeg sier ja, men ikke til den samme typen opplysningslitteratur. Å fortsette med opplysning eller klassisisme går nettopp ikke når man sympatiserer veldig sterkt med det. Det er en stor tanke hos Ezra Pound: For å gjøre noe om igjen, må jeg gjøre det nytt. Tradisjonen sier «igjen og igjen det samme på en annen måte».

WELT ONLINE: Dermed plasserer du deg enda lenger vekk fra den alminnelige samtidslitteraturen og går åpenbart en ensom vei.

Dath: Jeg blir ofte spurt hvordan jeg forholder meg til tysk samtidslitteratur. For eksempel når det gjelder Kehlmann, for han skriver jo også om naturvitere. Men jeg leser så altfor lite av det, ikke fordi jeg synes det er dårlig, men fordi det gir så lite stoff til mine egne problemer. Men jeg leser mye lyrikk. Jeg forsøker å finne opp en prosa som klarer det Uljana Wolf klarer i sin lyrikk eller Ulrik Almut Sandig eller Oswald Egger. Å finne noe mellom plikt og frihet, mellom hierarki og inderlighet, mellom orden og kaos. Det skjer i god, aktuell lyrikk på et langt høyere nivå. Det finnes problemer som er felles for all litteratur. For tiden er det lyrikerne som leder an.

WELT ONLINE: Forfatteren er død, het det bestandig på nittitallet, i poststrukturalismens sene blomstringstid …

Dath: Har jeg aldri ment!

WELT ONLINE: … nå er han i høyeste grad tilstede hos deg, sogar med navn. Det opptrer en «Dietmar Dath» i din roman, en ond, durkdreven kulturfunksjonær. Han iscenesetter en slags forbannelse, og dermed blir han også forfatter innenfor handlingsforløpet.

Dath: I romanene har jeg hittil alltid opptrådt tilsløret. I det virkelige liv opptrer jeg i den litterære verden i økende grad, med prisnomineringer eller omtaler på kultursidene, jeg får stadig flere funksjoner som går utenpå det rene ansvaret for det jeg har skrevet. Hva om man hadde gått enda et skritt videre og jeg kun bestod av slike funksjoner, mens tekstene havnet i bakgrunnen? Etter at jeg sluttet som redaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung, er jeg blant annet blitt Dietmar Dath-skuespiller. I denne boken spør jeg meg hvordan det hadde vært dersom jeg kun var det. Det hadde oppstått et avskyelig vesen som kun var interessert i taktikk, i hvordan ting skal plasseres, ikke produseres, hierarkiske sammenhenger sniker seg inn, maktmidler, slike som prestisje fører med seg. En impresario. En funksjonær med såkalt karriere. Opp mot ham stilles den grublende poeten. Her er mine sympatier klare.

WELT ONLINE: De to nye bøkene dine, Sämmtliche Gedichte og Sie schläft, munner ut i et voldsutbrudd, en kamp som føres ut i det ytterste. Hva er det man – du og vi – må kjempe for?

Dath: Jeg erter Hegel litt med det der. Han sier: Posisjon-negasjon-syntese. Og nå sier jeg: Posisjon-syntese-negasjon. Med begge bøkene ville jeg at noe skulle bli benektet til slutt. Imidlertid er det også noe annet som blir bejaet. I Sie schläft er valget falt på drømmen, i Sämmtliche Gedichte ideen: Sårede kampfeller er stadig vekk bedre enn usårede som står ensomme ved siden av hverandre. I begge bøkene finnes både funksjonæren og drømmeren. I hver av bøkene går henholdsvis den ene eller den andre sin egen vei.

WELT ONLINE: Er dette også en personlig kamp?

Dath: Begge bøkene kjemper også med at det som syntes å være mitt livs mest attraktive mål i den tiden jeg skrev dem, definitivt har slått feil. Man må på en eller annen måte komme til rette med det. Derav vendingen på omslaget til Sämmtliche Gedichte: Det ender nesten bra. Det henspiller på et spørsmål man som marxist kan snu mot politikken: Hvordan lever man videre når man er overbevist om at man har rett, men likevel har tapt.

WELT ONLINE: Så det private lar seg likevel lese politisk?

Dath: Jeg vet ikke om ordet «privat» overhodet finnes i denne sammenhengen. Det er lenge siden jeg sluttet å skille mellom min litteratur og mitt liv. Kriseårene 2008 og 2009 var simpelthen en fæl tid. Jeg tror neppe man bør bruke ordet «privat» når et styremedlem i Morgan Stanley og jeg umiddelbart kan si oss enige om denne perioden: Ja, det er en fæl tid. Da kan jeg spare meg for begrepet «privat». Ettersom det sikkert har knaket noenlunde i hans familie også. Hos meg har det skjedd noe, som hos Peter Weiβ i Ästhetik des Widerstands (Motstandens estetikk). Helten står overfor et øyeblikk da visse håp knuses på en svært smertefull måte. Da tenker man fort at det bare kan være én grunn til det: Jeg er noe dritt, det er min feil. Alt det andre har man jo ingen innflytelse på. Da hjelper ikke engang noen fiks idé om at jeg bare må arbeide hardere. I det øyeblikket spiller kunstene igjen en større rolle, de redder oss fra selvhatet.

WELT ONLINE: I boken din, The Shramps, samlet du for ett år siden fiktive anmeldelser av nye plateutgivelser. Har så den forhenværende sjefredaktøren for Spex tatt avskjed med popmusikken?

Dath: Det er en avskjed med oppfatningen om at pop må være spesielt egnet til å representere politisk-estetiske anliggender på grunn av visse evige omstendigheter som ligger i den musikkens natur. Fra i dag av er popmusikk bare én ting blant mange andre. Nå understrekes det ikke lenger at vi vender oss bort fra teateret, fra billedkunsten, bort fra alle disse tildels borgerlige og parastatlige mediene, og at vi er på leting etter en plattform som riktignok er tilsvinet av penger, men ennå ikke av kompromissene som hører med til en eller annen kvasisosialdemokratisk snillisme. Ingen av dem som før gjorde dette plausibelt for meg, og som en gang snakket høyest om det, tror lenger på det.

WELT ONLINE: I Sämmtliche Gedichte spiller moderne musikk en stor rolle, begir du deg her inn på et nytt og annerledes område?

Dath: Nei, dette er ikke noe nytt. Min aller første bok, Cordula killt dich (Cordula dreper deg), handlet om en kvinnelig komponist. I mine to nye romaner spiller kunstene en viktigere rolle enn i alle mine øvrige bøker. Rollen blir mer synlig. Hadde de vært filmer, ville ikke bare filmmusikken spilt i bakgrunnen, men også fyren som spiller den hadde hele tiden vært med bak i bildet.

WELT ONLINE: Den moderne musikken innebærer en ekstrem bortvendelse fra publikum og finner sted kun i en nisje. Den som beskjeftiger seg med denne musikken uten å ville være i en nisje, kan nesten bare støte på skuffelse. Finnes det grunner til å høre etter enda en gang?

Dath: Ja. Grunnene heter Cornelius Cardew og Frederic Rzewski. Man må på et eller annet tidspunkt forlate den benektende veien hvor man alltid lager musikk som i første rekke lyder slik ingen musikk før den. I dag kan man vurdere hvorvidt bestemte ting bør få komme tilbake, tonaliteten eller melodien. I den forbindelse har jeg nok et utsagn om marxismen, denne gangen fra Diedrich Diederichsen: «Marxismen får komme tilbake når den har forstått hvorfor den var borte.» I dag hører jeg det fra mennesker som Cardew, ikke om marxismen, men om melodien. Men i litteraturen finnes det jo ikke noe som er mer sterilt enn dette konseptet hvor hovedsaken er: ingen handling, intet plott. Hvorfor er dere alle så redde for det? Det er jo bare et menyvalg. Når jeg hører de 56 variasjonene over denne enhetsfrontsangen «The People United» av Rzewski, så dukker av og til solidaritetssangen opp innenfor den timen, av og til halve Eisler, atonale ting, improvisasjon, frijazz, Debussy, Wagner, og så disse såkalte tøffe stedene hvor det enten ikke er melodi i det hele tatt eller en melodi som er medrivende. Rzweski behandler melodien, dette gamle, utgåtte prinsippet, slik man burde gjøre med marxismen i dag.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard


 

Thomas Lindemann

Facebook

Twitter