Tirsdag braker det løs

BLOGG. Kommer Klimasøksmål Arktis til å bety noe på lang sikt?

For et par år siden produserte Greenpeace en sofistikert, men lite subtil kampanjevideo. Hensikten var å påvirke leketøysfabrikanten Lego til å bryte en samarbeidsavtale med oljeprodusenten Shell.

I videoen møter vi et arktisk legounivers, som langsomt og forsvarsløst oversvømmes. Den kantete isen forsvinner i et hav av olje, til slutt står kun et Shell-flagg igjen. Kontrasten til hva Lego ønsker å stå for – stimulering av forestillingskraften til verdens unge borgere – tydeliggjøres med det avsluttende slagordet: «Shell is polluting our kids’ imagination.»

Seeren er ikke på noe tidspunkt i tvil om hva man skal føle: Sorg.

Et par bidrag i kommentarfeltet under videoen utmerker seg ved å se bort fra det følelsesmessige budskapet.

Men foruten slike oppspilte utbrudd, bugner kommentarfeltet av avmakt på den ene siden og irettesettelse på den andre. Den ene halvdelen av brukerne klistrer siden full med triste emojis for å uttrykke maktesløshet stilt overfor verdenssituasjonen, mens den andre halvdelen håner og ler; de hevder at videoen er kontraproduktiv, og at Greenpeace er noen hyklere.

En av brukerne legger vekt på det ufrivillig ironiske i anvendelsen av nettopp legofigurer i en slik kampanje, med tanke på hva de er laget av.

En annen løfter frem valget av plattform. Hvorfor vil egentlig Greenpeace bedrive aktivisme på en oljeavhengig offentlighet som internett? «Congratulations, you are a hypocrite.»

Jeg var i utgangspunktet optimistisk stemt. Tirsdag starter Klimasøksmål Arktis, der norske miljøaktivister får teste hvor langt dagens politikeres handlingsmakt rekker, hvis de samtidig skal kunne sies å overholde forpliktelsen til å opprettholde et sunt miljø for kommende generasjoner. Regjeringen representeres av advokat Fredrik Sejersted, EØS-ekspert, innehaver av to doktorgrader og sønn av historikeren Francis Sejersted. Rettsaken skal avgjøre hvorvidt 23. konsesjonsrunde og åpningen av 40 nye oljefelt nær iskanten i Barentshavet i 2016, er i strid med paragraf 112 i grunnloven. Paragrafen stadfester at enhver har rett til et sunt miljø, ikke bare de som lever nå, men også kommende generasjoner.

NRK-programmet «Motvind» har fulgt opptakten til klimasøksmålet, som Greenpeace Norden står i spissen for. Retorikken er den samme hos klimaaktivistene som den har vært i årevis: Det er vi har et handlingsrom, om 10–15 år kan vi ikke lenger gjøre noe. Underveis i programmet nevnes Al Gores film The Inconvenient Truth fra 2006, hvor nettopp dette var budskapet: Menneskeheten har 10 år på å skifte kurs.

Lite er skjedd siden Gores film. På tross av at vi nå er på overtid, dukker det likevel oftere og oftere opp nyheter som gir grunn til håp. Eksperter hevder at Trump aldri kommer til å få åpnet kullgruvene han snakket så mye om i valgkampen – kull tilhører fortiden. The Guardian meldte nylig at Kina selger like mange elektriske biler som USA og EU til sammen. Og milliardæren Richard Branson mener at vi om 30 år ikke trenger å avlive dyr for å produsere kjøtt – all kjøtt vil være laboratoriefremstilt eller plantebasert.

Optimismen skyldes ikke minst Paris-avtalen, som på tross av sine mangler ga borgerne et konkret mål å vurdere politikernes arbeid opp mot. Både i NRK-programmet og i stevningen nevnes avtalen flere ganger – den gir et fotfeste, et sted å ta sats fra. Etter at miljøvernminister Vidar Helgesen er kommet tilbake fra Paris i desember 2015 blir han konfrontert av Truls Gulowsen, lederen av Greenpeace Norge: Hvorfor stopper dere ikke 23. konsesjonsrunde? Hvorfor får ikke forpliktelsene i Paris-avtalen faktiske konsekvenser for norsk politikk?

At søksmålet overhodet skulle finne sted, var ikke gitt fra starten. NRK-programmet dokumenterer diskusjonen i den norske miljøbevegelsen forut for stevningen. Staten har uendelige ressurser, Greenpeace Norden har få. Miljøorganisasjonen opplever at de står alene og lurer på hvorfor ikke flere likesinnede vil være medsaksøkere.

Det var tidligere høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen som først foreslo at man kunne bruke grunnloven for å stoppe planene om oljeboring ved iskanten i Barentshavet. Også han stusser over hvorfor andre aktører i miljøbevegelsen er så lite villige til å forplikte seg på et søksmål. Er ikke dette en gyllen mulighet til å teste politikernes velmente retorikk, som vi i Norge er så heldige å ha innlemmet i grunnlovens paragraf 112?

Etter hvert kommer det signaler om at heller ikke lederne i Greenpeace Norden er helt sikre i sin sak. Taper de, kan de måtte betale statens saksomkostninger. Er de villige til å løpe risikoen?

Greenpeace bestemmer seg likevel for å saksøke. Natur og Ungdom vil også være med. Og Besteforeldrenes klimaaksjon, med tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund og tidligere høyesterettsadvokat Steinar Winther Christensen i spissen, som jobbet sammen under Alta-saken.

Og godt er det. På samme måte som Paris-avtalen utgjorde et festepunkt, kan man håpe at dommen – ja, bare det faktum at det ble til en rettsak – fører klimakampen videre. Kanskje ikke i retning av flere tårevåte filmer med barneleketøy, men snarere enda flere slagsmål i rettsapparatet, mer ordspikkeri og arbeid med lovtekster. Spørsmålet som skal avgjøres i rettsaken i Norge er selvfølgelig uhyre sammensatt – hvor langt strekker politikernes ansvar seg overfor en tenkt fremtidig medborger? I et rettslokale blir spørsmålet pillet fra hverandre og undersøkt del for del, og kompleksiteten i klimasaken kan plutselig vise seg å være mer håndgripelig enn vi hadde våget å håpe på. «Fienden er,» som Karl Ove Knausgård hevdet under Vendepunkt-demonstrasjonen 2. september 2017, «følelsen av maktesløshet.»

Rettsaken starter tirsdag 14. november i Oslo tingrett med partsforklaringer, og er satt til å vare til 23. november. Liveoppdateringer kan følges på Facebook-siden til Klimasøksmål Arktis, som også inviterer til opplesninger, film og diskusjoner på Kulturhuset i Oslo under rettsaken.

* En tidligere versjon av denne bloggteksten hadde tittelen «Mandag braker det løs». Rettsaken starter tirsdag 14. november.

Ragnild Lome

Ragnild Lome

f. 1987. Stipendiat i litteraturvitenskap ved Linköpings Universitet. Bor i Linköping og København. Medredaktør i Vagant.

Facebook

Twitter