VAGANT EUROPA. Den franske presidenten satser alt på ett kort. Han er Europas siste håp.
«Svart er kult» var Sebastian Kurz’ motto. Og alt gikk etter planen: For å vinne valget til Nasjonalrådet i Østerrike, må man gjøre helt andre ting enn Emmanuel Macron. Det nytter ikke å bekjempe den høyreekstreme agendaen – den må imiteres. Velgerne ønsker ikke den brunfargede originalen, de vil ha en pyntelig kopi med alt hva det innebærer – for eksempel å innynde seg hos den ungarske presidenten Victor Orbán. «Jeg kan gjerne formidle en avtale med ham,» skrøt Kurz overfor lederen av det høyrepopulistiske partiet FPÖ, Heinz-Christian Strache. Og Strache, den mulige koalisjonspartneren, sa det rett ut: «Sebastian Kurz har kopiert meg.»
«Østerrike er en liten verden / der den store øver ferden,» bemerket Friedrich Hebbel en gang. Men hva slags ferd er det den store verden øver seg på? Den prøver ut en indre tilbaketrekning fra Den europeiske union. Den driver mot høyre og vil ikke knytte tettere bånd til Brussel, men heller løsne de som allerede finnes. Østerrike først.
Østerrikerne fortjener takknemlighet for å være såpass klare. Nå ser vi tydelig at Europa består av to forskjellige fløyer, to holdninger, to lidenskaper. Begge har sine intellektuelle støttespillere, som går på tvers av høyre- og venstresiden i politikken. Den ene fløyen organiserer en avstand til EU innenfor EU selv, en indre exit. De vektlegger opphav, identitet, kultur, sikkerhet og nasjonal suverenitet, og føler seg som de stakkars innfødte i Peter Handkes stykke Zurüstungen für die Unsterblichkeit (Forberedelser til udødelighet, 1997): De føler seg truet av onde multikulturelle «fortrengere» og «drømmetyver», som forvandler deres elskede enklave til globaliseringens kampsone. Konklusjon: En stille tilbaketrekning. Tilbake fra en europeisk fremtid man aldri vil føle seg hjemme i. Tilbake til en kulturell fortid som man innerst inne aldri har forlatt. Walking alone.
Og den andre fløyen? Den samler seg om Emmanuel Macron og ser den franske presidenten som en oppbruddets helt, en uredd visjonær, som vil grunnlegge et nytt Europa og befri borgerne fra Brussel-teknokratenes edderkoppnett. Macrons budskap lyder: I «globaliseringens stormer» kan Europa beskytte sine borgere «bedre enn en absurd nasjonal politikk». Kontinentet må ta seg sammen – ellers vil det bli offer for nasjonalismens «triste lidenskaper» og gå under. Dessverre lykkes det nasjonalistene å «få oss til å glemme all ulykken de har ført til i fortiden. Og allerede i morgen kan de gå seirende ut.»
Nasjonal identitet («Heimat») eller et multikulturelt Europa – det er kjernen i den aktuelle idékampen som raser overalt og forgifter klimaet. Men hysteriske identitetsdebatter bringer oss som kjent ikke videre, de leder bare til en enda mer intensiv «europeisk borgerkrig» (som Macron sier i et intervju med Der Spiegel). Slike culture wars er masochistisk selvødeleggelse, der man slår hverandre i hodet på bokmesser og glemmer det avgjørende spørsmålet: Hvor kommer den nasjonale feberen fra? Hvilke skuffelser er det som får utløp i det europeiske identitetsteateret? Og har Macron noe svar å tilby?
Det kan lyde kuriøst, men Catalonia er et lærerikt eksempel. Også her er det den store verden som prøver seg ut i en liten. Selvsagt handler det i første rekke om en intern spansk konflikt med kulturhistoriske røtter – men det er også noe mer. Tyske Tageszeitung siterer følgende setning fra en kjent aktivist: «Hvis du vil ha bedre rettigheter for arbeidere, mer kontroll over økonomien og mer suverenitet for folket, er det umulig innenfor rammen av den spanske staten.»
Et typisk ordvalg. Overalt, ikke bare i Spania, fremhever globaliseringskritikere både på venstresiden og høyresiden «folket» og dets «suverenitet». Men det pussige er: Den konservative regjeringen i Madrid kunne argumentert på nøyaktig samme måte. Også den kunne si: «Vi er ikke suverene.» Med et smertelig fortrukket ansikt kunne Mariano Rajoy ha beskrevet den stumme lidelsen under Merkels sparetvang, og vist til at den katalanske uavhengighetsfeberen først fikk fart etter at finanskapitalismen nesten kollapset. Rajoy, som hele tiden heller bensin på bålet, kunne ha snakket seg ut av det og med en viss rett hevde at den overilte euro-innføringen og dogmet om markedseffektivitet har ført til større spenning mellom europeiske regioner. Til slutt kunne han si: «Hvis dere vil styrke rettighetene for arbeidere og oppnå mer kontroll over økonomien, er det for tiden umulig innenfor rammen av Den europeiske union.»
Hva betyr det? Det betyr at ønsket om regional selvhjelp eller nasjonal uavhengighet først og fremst er et symptom – ikke på noen undertrykket kulturell identitet (som alltid spiller en rolle), men på en blokade innenfor Den europeiske union. Det betyr at EU ikke klarer å kanalisere og bearbeide den politiske energien på en tilstrekkelig demokratisk måte. I stedet hoper denne energien seg opp og utlades i form av etnisk nasjonalisme.
Nettopp det har Macron lenge hevdet: Når nasjonalismens spøkelser våger seg frem fra sine skjulesteder, er det fordi EU isolerer seg overfor innbyggerne, fordi unionen står på stedet hvil uten perspektiver og ikke klarer å løse de store problemene på noen tilfredsstillende måte. «Energien konsentrerer seg om indre oppsplitting» i stedet for politiske endringer. Sebastian Kurz triumferer altså ikke fordi østerrikerne er født høyreorienterte, men fordi EU lot landet i stikken med flyktningeproblematikken.
Og i motsetning til den tyske sosialdemokraten Martin Schulz lyttet ikke Emmanuel Macron til sine PR-rådgivere – i stedet overbeviste han de franske velgerne med et tema som politikere angivelig bare kan tape på: nemlig Europa. Macron lovet: Så snart Frankrikes «troverdighet i økonomiske og budsjettrelaterte spørsmål er gjenopprettet», altså når arbeidsmarkedet er reformert etter den nyliberale kokeboka, vil han gi Angela Merkel et tilbud hun ikke kan si nei til. Frankrike og Tyskland bør gå foran og åpne nye perspektiver for et handlingslammet Europa. L’Europe en marche.
Det er vel kjent at Macron ønsker en egen europeisk armé, et europeisk sivilforsvar, et europeisk grensepoliti, en koordinert kamp mot terror, skatt på finanstransaksjoner og en felleseuropeisk kamp for rettferdig skattlegging. «Det skal ikke være aktører i new economy som reiser som blindpassasjerer gjennom verden» og bare «soper inn profitt.» For Macron er det på høy tid å repolitisere eurosonen. Han vil ha en egen finansminister med et eget budsjett og – helt grunnleggende – et eget parlament. Dessuten bør borgerne i fremtiden kunne velge en del av parlamentsmedlemmene direkte fra transnasjonale valglister. For at reformene ikke skal tres på ovenfra og den politiske energien ikke igjen skal suges opp av høyrepopulistiske partier, bør alle innbyggere få muligheten til å diskutere dette temaet på borgerforsamlinger i seks måneder. Mens de høyreekstreme skråler om «folket», snakker Macron om basisdemokrati.
Macrons planer har vært bredt diskutert. Av og til mottas de med nysgjerrighet, av og til avvises de refleksaktig i selvgod overlegenhet. Mindre omtalt er hans skarpe kritikk av det interne samarbeidet i EU. Mens det tyske perspektivet er at EU ikke er konkurransedyktig nok, og at statene ikke tar sin del av ansvaret (nemlig «strukturreformer»), ser Macron det omvendt. Han mener EU tæres opp av tanken om konkurransedyktighet, og at medlemslandene har gitt opp solidaritetstanken og spaltet kontinentet. Ifølge Macron kan EU riktignok ikke konkurrere med Kina og USA som økonomisk verdensmakt uten «stimulerende konkurranse», men troen på markedseffektivitet og regelkonformitet har ledet konkurransen på ville veier og spaltet Europa. «Vi har skapt den oppfatning at et felles marked betyr at man stadig må underby hverandre.» Resultatet er et «markedets diktatur som ikke vet hvor det vil hen».
Man trenger ikke å forestille seg de konservatives svar på Macrons planer; det foreligger allerede. Det kalles «Paris-erklæringen» og retter seg mot ethvert forsøk på å definere Europa på nytt, for det kan bare bety fortsettelsen på «et falskt Europa». Dette falske Europa er på vei mot et tyrannisk imperium som oppløser de nasjonale kulturene i en multikulturell suppe, med et enormt vakuum som sekstiåttergenerasjonen har etterlatt seg, og som nå fylles med sosiale medier, pornografi og billigturisme. De mange som har undertegnet erklæringen – deriblant filosofene Roger Scruton, Rémi Brague og Robert Spaemann – har forbausende sterk sympati for de «populistiske bevegelsene», og ser dem som et «tegn på at selv i vår forfalne og utarmede politiske kultur kan de europeiske folkenes historiske bevissthet våkne igjen». Og det er ikke Europa som må gjenfødes, men nasjonalstatene med sine hellige tradisjoner. Viktor Orbán kunne knapt sagt det bedre.
Nasjonalkulturens undergang i en dekadent europeisk likeretting? Denne anklagen parerte Macron elegant i sin tale på bokmessen i Frankfurt. Han har en nøyaktig forestilling om hva nasjonalkultur ikke er: Den er ikke en balsam for sjelen som knelende moderniseringsofre mottar av spirituelle prester. Og heller ikke et semantisk ekstratilbud som gjødsles med pomp og prakt i avsidesliggende drivhus, mens markedet summer uforstyrret videre i en selvopprettholdende prosess à la Luhmann. Macron, som tidligere var assistent for filosofen Paul Ricoeur, ser på nasjonale tradisjoner som en form for tolkning av verden gjennom fortellinger, som står i dialog med fortellingene fra andre nasjoner, og som gjennomtrenger hverdagen og påvirker handlingene våre. Den fremmede kulturen åpner øynene for ens egen: Det var først ved å lese Walter Benjamin at Macron fikk en dypere forståelse av Charles Baudelaire. Takket være det «uoversettelige» som står igjen etter utvekslingen mellom kulturer, starter forståelsesprosessen på nytt – hvileløs, kontroversiell og produktiv.
Emmanuel Macron har tatt Angela Merkel ved nesen. Det er nemlig han som har holdt de store, tankevekkende talene som den tyske kansleren for lengst skulle ha holdt. Ingen annen politiker har lent seg så langt ut av vinduet, ingen annen har knyttet sin politiske skjebne så tett til Europa, og ingen annen har kommet med et så klart motprogram til den nasjonale egoismens «triste lidenskaper». Ennå kan ingen si hva som vil bli stående igjen av Macrons fyrverkeri av ideer; om han vil stå i veien for sin egen suksess fordi han forveksler karisma med politikk; eller om den fremtidige tyske finansministeren i samarbeid med den kulørte presse kommer til å torpedere prosjektet hans ved å antyde at monsieur le Président har et hemmelig ønske om å loppe arbeidsomme tyske skattebetalere for å fylle lommene til late søreuropeere, slik at de kan finansiere en livsstil de med sin dolce far niente ikke selv har råd til.
Macron kan uansett ikke forvente støtte fra Frankrikes intellektuelle nostalgikere, som anser han for å være en frasenes Napoleon. Michel Onfray, som egentlig er filosof, håner Macron som «kapitalens oppblåsbare dukke», og sosiologen og bestselgerforfatteren Didier Eribon (Retour à Reims) sier han overmannes av vemmelse bare ved synet av presidenten. I et intervju med Süddeutsche Zeitung kaller han Macron en ufordragelig skravlebøtte, hevder han privilegerer de privilegerte («tar fra de fattige og gir til de rike»), at han slikker pengeadelen bak og fornærmer fattiglemmer (hvilket faktisk stemmer). «Talene hans er latterlige, og synspunktene hans stormannsgale.»
Hvem vet hva den guddommelige franske venstresiden har av eskatologiske forventninger – antagelig et nytt 1789. Men det har vi ikke tid til å vente på. Verden blir stadig mer autoritær. I USA organiserer den grufulle klovnen Donald Trump vestens undergang. England er på vei til å fullende den nyliberale globaliseringen som klassesamfunn. Og Putins støttespillere krever en historisk revansj for Sovjetunionens undergang.
Man kan bare forestille seg hva som vil skje hvis suverenitetsfeberen griper om seg, og smarte høyrepopulister kommer til makten med løfter om å løse verdenssamfunnets problemer – med flere burkaforbud, flere grenseposter, flere nattkikkerter, et mer markedstilpasset demokrati og en garantert desimert venstreside. Neste år kan Beppe Grillo vinne det italienske valget og erklære at de vil forlate euro-samarbeidet. Catalonia kan løsrive seg, på Korsika og Sardinia kan separatistene få vind i seilene, og det samme gjelder Lombardia, Veneto og Flandern. I Tyskland spøker en minister fra partiet CSU med Bayerns løsrivelse («vi vil ikke være Tysklands melkeku»), mens AfD forsøker å få gjennomslag for en folkeavstemning om å forlate euroen. I et åpent brev oppfordrer Oskar Lafontaine fra det tyske sosialistpartiet Die Linke sin partifelle Sahra Wagenknecht til å støtte dette initiativet. Vladimir Putin gratulerer. For ham er Europa på rett vei.
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.
Publisert første gang i Die Zeit 19.10.2017.
