Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Livet som NAVhengig

ESSAY. I dagens velferdsstat må man slåss for å beholde sin verdighet.

NAV
Illustrasjon: Andreas Töpfer

I 2002 mottok jeg Olav Dalgards kritikerpris, en utmerkelse som selvsagt gjorde meg smigret og glad. Tildelingen foregikk i Norsk kritikerlags daværende lokaler i Rådhusgata 7, og vedkommende som sto for overrekkelsen, holdt en vennlig tale han valgte å avslutte omtrent slik:

«Så, kjære Henning, enten du tjener penger på det eller ikke, fortsett for all del å skrive!»

Jeg kommenterte ikke dette, men tok smilende imot prisen. «Nå ja,» tenkte jeg, «det er da ingenting som tyder på at jeg plutselig skal bli en permanent fattigfrans. Hittil har jeg klart meg, og hvorfor skulle jeg ikke fortsette med det?» I ettertid har jeg innsett at denne tankegangen var naiv og overoptimistisk; det finnes ingen varige økonomiske garantier i kulturlivet, bortsett fra statsstipendiene, som stadig skiftende regjeringer gir nye signaler om at de ønsker å avskaffe. 

Kanskje burde jeg i 2002 ha dvelt litt ved tidligere erfaringer, for eksempel den gangen min samboer Elin Brodin og jeg ble tildelt Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for oversettelsen av den svenske forfatteren Per Nilssons Piken jeg elsker heter Milena (2000). Vi var ikke klar over hva prisen besto av, men regnet med at det var snakk om en pengesum – noe som ville komme godt med, siden vi var inne i en blakk periode. «Vi får sikkert en sjekk,» sa vi til hverandre (dette var før nettbankens tid). «Etterpå kjøper vi mat, champagne og øl og feirer begivenheten når vi kommer hjem.» Direkte lykkelige ble vi følgelig ikke da det viste seg at prisen var et innrammet litografi – et inspirert bilde av Pegasus, signert Ulf Aas, som i dag pryder en av stueveggene våre. Mens vi tråkket oppover mot Grünerløkka fra sentrum i gråværet og halte med oss denne temmelig tungt håndterlige hedersbevisningen, diskuterte vi hvem vi skulle låne penger av og ble enige om aldri å ta noe for gitt på kulturens område. Lutfattige på heltid falt det oss likevel ikke inn at vi noensinne ville komme til å bli.

Men det ble vi. En kreftsykdom som nesten tok livet av meg og har redusert min arbeidskapasitet for bestandig, har naturligvis ikke gjort tilværelsen enklere; andre faktorer har unektelig også spilt en vesentlig rolle: Bråk med skattemyndighetene og diverse kreditorer, avslag på stipendsøknader (det har, NB, selvfølgelig hendt at den ene eller den andre av oss, eller begge, har fått en slik søknad innvilget), samt mye motgang av til dels uforutsigelig og privat art.

I 2018 møtte jeg veggen på en måte legene lenge hadde advart meg mot, som en konsekvens av at jeg var overarbeidet og utbrent; hovedsakelig på grunn av varige stråleskader og fatigue etter en beinhard kreftbehandling i 2013, samt KOLS, som virker lite befordrende på livskvaliteten. Jeg ble sengeliggende en måned, tilbrakte deretter flere uker på sykehus og måtte si fra meg noe skrivearbeid, pluss hele tre oversettelser jeg hadde påtatt meg – to av dem hadde jeg fått rause forskudd på – , et nederlag som åpenbart har skadet mitt rykte for alltid hos de angjeldende oppdragsgiverne. 30 års pålitelighet veier ikke tungt nok til å oppveie én fadese. Når jeg nå spør et forlag om de har en jobb til meg, er svaret enten nei eller taushet (med to unntak: Bokvennen og Kolon). Elin og jeg tilhører i dag simpelthen underklassen – om ikke det totale bunnsjiktet, så i alle fall et sjikt som befinner seg skummelt nær det. Vi er henvist til NAV og må stadig krype til korset for å be om nødhjelp, sosialhjelp og annen assistanse; vi er kort sagt blitt NAVhengige mennesker. I en slik situasjon kan man utvilsomt føle trang til å utbryte, med Percy Bysshe Shelley: «Alas! This is not what I thought life was.» 

De forskjellige NAV-ansatte er hyggelige nok, og vår faste saksbehandler er utelukkende vennlig, hjelpsom og forståelsesfull, jeg har bare pene ting å si om henne. Det navistiske systemet er imidlertid ufattelig kronglete, noe de ansatte uten videre medgir, men de er bundet av det og kan ikke agere fritt. Altså må nye skjemaer ustanselig fylles ut, av dem og oss, søknader må skrives og skrives om igjen; (behandlings)tiden går, og det vi måtte få inn av penger før NAV avgjør om de vil innvilge en søknad, blir trukket fra det beløpet de eventuelt ender med å gi oss. Dessuten: Fordi mennesker i fast arbeid får de første 14 dagene som sykmeldt betalt for av arbeidsgiver, tar det to uker bare å behandle en søknad om sykepenger, selv om man fremlegger en upåklagelig legeerklæring; og ettersom det ikke er tillatt å tjene noe som helst i den perioden man er sykmeldt, må man uvegerlig spørre om hva frilansere med null i formue skal leve av i mellomtiden. Hadde ikke Elin og jeg hatt flere gode hjelpere som har stukket til oss penger, ville kriminalitet faktisk ha vært en utvei vi hadde måttet vurdere seriøst, men foreløpig har vi sluppet å havne på det nivået.

Siden navistene skal ha full oversikt over hva som til enhver tid står på kontoene våre, må de regelmessig motta kontoutskrifter, skjønt det er tillatt å skjule eller sladde hva de ulike uttakene ble anvendt til. Det er vanskelig ikke å få assosiasjoner til både Kafka og George Orwells 1984, men NAV er i rettferdighetens navn ikke umenneskelig og tyrannisk, i motsetning til de marerittsamfunnene disse forfatterne beskriver. Navismen satt i system, er ikke desto mindre en byråkratisk kvern uten sidestykke, en kjensgjerning som tidvis gir seg så bisarre utslag at man ville ha ledd hvis man hadde hatt råd til det: Som når en saksbehandler mottar dokumenter NAV har etterlyst og lover å overrekke dem til en kollega, men roter dem bort eller glemmer hele greia, slik at man må skaffe nye dokumenter, som igjen forsvinner. Kafka kunne ha funnet råstoff til en novelle i dette, om ikke til en hel roman.

Som NAV-klient mister man retten til å bestemme over sin egen økonomi og over sitt eget liv, og man føler seg i tillegg redusert til et ynkelig kreatur og et rusk i samfunnsmaskineriet. Bedre blir det ikke av at de fysiske NAV-omgivelsene er påtagelig dystre; når jeg beveger meg inn i lokalene deres på Rodeløkka, får jeg følelsen av å havne i det Dostojevskij kaller det døde hus. Apatien og fortvilelsen hos de tilstedeværende klientene er taktilt merkbar inntil det uutholdelige; her bor sorgen, håpløsheten og fornemmelsen av å ha mistet all verdi; vi som vanker i dette nedslående innendørslandskapet, utgjør et negativt fellesskap. 

Den distinkte fornemmelsen av verdiløshet gir dessuten opphav til følelser man med den største glede kunne ha levd uten, som misunnelse. Det hender folk begeistret meddeler meg at de skal kjøpe inn litt ekstra god vin og ha en deilig, avslappet kveld: «Faen ta dere!» er min umiddelbare, uuttalte respons. Da en gammel venninne av meg sukket over at hun og mannen hennes ikke hadde vært i utlandet på et halvt år, var det like før det sprakk for meg; sett med mitt blikk, er dette et luksusdilemma med krem på toppen, særlig fordi det overhodet ikke var dårlig økonomi som hindret paret i å reise. Når mennesker mailer meg fra utlandet («Hei! Jeg er en svipptur i Athen»), koker jeg nesten over, og reisefobien jeg etter hvert har utviklet, kan muligens oppfattes som en forsvarsmekanisme: Hvis jeg ikke tør å reise noe sted, gjør det ingenting at jeg ikke har penger til det; men dette er et selvbedrag jeg uten videre gjennomskuer, og jeg synes det er kolossalt leit at jeg aldri vil kunne forære Elin en helg i London, en by hun ikke har besøkt og sikkert ville like. Det er også helt slutt på at hun og jeg går ut og spiser, slik vi rett som det var gjorde i gamle dager, skjønt dette uansett ville ha vært en saga blott. Kreftbehandlingen har påført meg så store varige skader i svelget at jeg ikke kan innta fast føde. 

Det er uunngåelig at jeg en gang iblant lurer på om det egentlig er bryet verdt å leve. Jeg er 61 år, jeg kan ikke spise, jeg kan ikke reise, kafélivet er ute av verden, jeg får dårlig samvittighet hvis jeg kjøper bøker, CD-er, et par bukser eller fin vin; sykdommene har gjort det vanskeligere for meg å gå de lange Oslo-turene jeg er så glad i, jeg får aldri min egen leilighet, økonomien er pulverisert, og helsen er ramponert. Er dette noe å samle på?

«Was bleibt?» spurte man Hannah Arendt om i 1964, i forbindelse med nazismens og annen verdenskrigs ødeleggelser. «Es bleibt die Muttersprache», svarte hun, morsmålet blir igjen; ikke engang Hitler eller Arendts svikefulle elsker, den politiske opportunisten Heidegger, hadde klart å kontaminere det for alvor. I en adskillig mer beskjeden målestokk og uten noen som helst sammenligning for øvrig, kan jeg konstatere at jeg fortsatt har både morsmålet og en rekke fremmedspråk i behold – det er da noe. Men viktigst av alt: Jeg har Elin og barna hennes, jeg har venner, kattene våre, hunden vår, arbeidet (ikke minst med Vagant), bøker, musikk, billedkunst, film, greskpugging og billig, effektiv alkohol. En og annen tur kan jeg fremdeles gå, så jeg begynner forsiktig å glede meg til våren – hvis klimaendringene unner oss den – og byvandringene mine. Kunne jeg hengi meg uforstyrret til dette, hadde tilstandene vært til å holde ut; NAVhengigheten setter imidlertid en stopper for fryden; her må man være i hektisk, fattig aktivitet hele tiden: I ett sett må man forholde seg til nye møtedatoer, vedtak og papirer som skal signeres, mens nervene er i helspenn – NAV har riktignok fått redusert husleien kraftig, noe jeg er dypt takknemlig for. Alt i alt blir jeg minnet om en beskjed jeg mottok en av de første gangene jeg sykmeldte meg, i en alder av 54: «Som sykmeldt har du plikter.» Interessant opplysning, jeg var dum nok til å tro at man til en viss grad var fritatt for plikter i en slik sammenheng.

La meg presisere: Norge ville ha vært et langt umenneskeligere samfunn uten NAV; fattige og syke ville ha vært overlatt til seg selv og sine pårørende, frarøvet ethvert sikkerhetsnett, så vi skal absolutt være takknemlige for at vi lever i en velferdsstat som gir oss denne typen institusjoner. (Forhåpentlig vil det forbli slik, jeg krysser fingrene for at den liberalistiske høyresiden ikke skal lykkes i sin rasering av velferdsstaten, en virksomhet den er salig beskjeftiget med i sin omsorg for vår påståtte frihet.) Dilemmaet med navismen er at systemet som er blitt stablet på bena for å beskytte enkeltmennesket, tenderer mot å gjøre det samme mennesket til et navnløst kasus; individet blir anonymiserende kollektivisert i et samfunn hvor individualisme er blitt heseblesende ideologi. Er man så heldig med saksbehandleren som Elin og jeg har vært, blir man synlig igjen, om enn bare for denne ene ansatte; innenfor resten av maskineriet er man like grå, minus enhver eminensestatus. For mange vil derfor opplevelsene med NAV fortone seg som en fornærmelse, et anslag mot deres integritet – hvis man ikke er en av dem som befinner seg så ettertrykkelig langt nede at integriteten er blitt tilintetgjort. Dette er det moderne overflodssamfunnets utgave av muselmannen; både mannlige og kvinnelige varianter kan påtreffes i NAVs lokaler.

Jeg medgir at det er lett å bli teatralsk under slike forhold, kan hende de ovenstående setningene illustrerer dette; på den annen side er en overdramatiserende stil noe kapitalismen selv innbyr til. For såpass lenge siden som «the summer of Love»-året 1967 påviste Guy Debord – i den berømte boken La Société du spectacle (Skuespillsamfunnet) – at varen i vår tid fremstår som spektakulær og teatralisert, dermed blir den også gjenstand for begjær, kanskje kunne varen betraktes som en slags fetisjert filmstjerne. Jeg kan stirre på en vare inntil monomani og tenke: «Din satans selvtilfredse fullmodne gouda som ligger der og åpenbart ikke merker tilløpet til en eneste bekymring i den fraværende skallen din, gid jeg var i ditt sted!» Det er et uomtvistelig faktum at du i en verden av fri vareflyt kjenner deg temmelig forsmådd når varene konsekvent flyter utenom akkurat deg; betoningen av din egen materielle fattigdom har en forringende effekt – som om din identitet først og fremst er knyttet til materialiteten. «Det er som jeg blir mindre krop, mer jordfri, mer forklaret aand,» skriver Nils Collett Vogt i diktet «Til min far» (1917); som NAV-klient høster man den stikk motsatte erfaringen. Man tynges ned mot det jordisk-profane, ned i materien, og føler seg i stigende grad som en vare ingen vil ha, eventuelt som et spøkelse i Platons forstand. Ifølge ham er spøkelset et menneske som er så knyttet til jorden og verdsligheten at det etter døden ikke klarer å løsrive seg fra det dennesidige.

Som nevnt er det all grunn til å sette pris på NAVs eksistens; men det er samtidig grunn til å omlegge institusjonen. Regelverket må gjøres enklere, mindre mekanisk og mer oversiktlig, hele staben av ansatte må være på det rene med at de håndterer mennesker og menneskeskjebner, samt at det ikke er en forbrytelse å være fattig. NAV-skandalen som ble avdekket i 2019, og som skyldtes feiltolkninger av EØS-reglene – det inntrufne er blitt beklaget av riksadvokaten og statsministeren – demonstrerer at det nåværende NAV blir kjennetegnet av en direkte nidkjær mistenksomhet som det burde være i alles interesse å få gjort noe med. Man regner med at cirka 80 klienter uten grunn er blitt dømt for trygdesvindel, samt at rundt 2000 trygdede like grunnløst har mottatt krav om å betale tilbake summer de er blitt innvilget – med kontanter de sikkert ikke er i besittelse av. Ifølge avisene har NAV også fått hevet minst 48 mennesker i fengsel; navistene skulle hjelpe de fattige, nå arbeider de iherdig med å kriminalisere fattigdommen. Det burde være innlysende hvor absurd dette er.

For noen uker siden tok den flotte fastlegen min, Marthe, initiativ til et møte på kontoret sitt, hvor vår faste NAV-saksbehandler skulle være til stede sammen med en av de andre i etaten; selv hadde jeg æren av å være møtets udiskutable midtpunkt, en ære jeg gjerne skulle ha gitt avkall på. Den ukjente navisten ga seg til å legge ut om at jeg sikkert kunne omskoleres, «det kan jo alle», og uttrykte et hett ønske om å aktivisere meg som butikkekspeditør eller grøftegraver – her opptrådte hun i pakt med regjeringens generelle politikk: «Hele folket i (tvangs)arbeid.» Marthe redegjorde følgelig for sykdomshistorien min, saksbehandleren nikket gjenkjennende, men den ukjente navisten lot seg ikke uten videre overbevise. Hun gransket Marthe og meg med lyn i blikket – og så kom det: «Er det nå sikkert, dette her, da?» Marthe, som har et heftig temperament, gikk dermed fra konseptene; det samme gjorde jeg, og navisten havnet raskt på vikende front. Hun måtte medgi at Marthe ikke var korrupt – noe hun utrolig nok hadde antydet – og se i øynene at Radiumhospitalet, Rikshospitalet og Lovisenberg uten videre kan stadfeste at jeg har vært alvorlig syk og har holdt på å dø fire ganger de siste syv årene; slik dokumentasjon skal det mye til for å forfalske. Navisten gikk til slutt også med på at det neppe er særlig mange som vil ansette en 61 år gammel mann i en jobb han ikke eier kvalifikasjoner for, samme hvor mye man «omskolerer» halvgamlingen. Året etter ville jeg dessuten kunne førtidspensjonere meg, så hele den omstendelige prosessen ville være bortkastet tid, bortkastede ressurser og bortkastede penger. Jeg syntes nesten synd på henne da hun samlet sammen papirene sine og trasket ut; uansett var hun sannsynligvis fremdeles overbevist om at de fleste NAV-klienter er villige til å gjøre hva som helst for å tuske til seg noen usle tusenlapper de ikke har krav på. Dette selsomme vesenet opptrådte som en personifikasjon av Mistanken, en begavet billedhugger burde lage en allegorisk statue av henne.

«Og hvor er du nå, Henning?» spør en indre røst – tilhører den ikke en av mine dypt savnede døde venner? Alt jeg kan svare, er at jeg for øyeblikket sitter her, ved et kjøkkenbord i en leilighet øverst på Grünerløkka og kikker ut mot en marsaktig februardag som gjør vårelskeren i meg yr og gir meg lyst til å synge. Navismen er hverken musisk eller musikalsk (Elins og min faste saksbehandler er et unntak), så hvorfor ikke trosse den ved nettopp å hengi seg til det sanglige? For det finnes gudskjelov en verden utenfor NAV, en rikere verden som ingen noensinne skal få ta fra meg. 

Her er den siste strofen i en sang mine danske medredaktører sikkert kjenner, «Morten Børups Majvise» (skrevet omkring 1500):

Hvor dog Gud er god og viis!
Hvor er verden fager!
Hvor dog alt til Herrens pris
ånd og tanke drager!
Han har stort og småt på jord,
urten, som pa marken gror,
form og farve givet.
Efter nat vi dagen nu
hilse vil med frejdig hu,
takke Gud for livet.


Først publisert i Vagant 1/2020, et temanummer om velferdsstaten. Kan bestilles her.

Henning Hagerup

f. 1959. Kritiker, essayist og oversetter. Medredaktør i Vagant. Bor i Oslo.