Liv uten veiledning

Frankenstein eller den moderne Prometevs, utgitt på Skald forlag i 2016, er den tredje utgåva av Frankenstein på norsk, og den første på nynorsk. I høve nyomsetjinga publiserer Vagant  ein serie kommentarar til Mary Shelleys banebrytande roman. Kjetil Korslund omsatte Frankenstein til bokmål i 2005, og har skrive denne kommentaren.

Victor Frankenstein har arbeidet som besatt for å få liv i sin skapning – satt sammen av deler fra døde mennesker og dyr. Å løse livets gåte er for ham en forutsetning for å løse dødens gåte,1 som han fikk et sjokkartet møte med da hans mor døde av skarlagensfeber.

At noe er feil, gis vi straks beskjed om: Skapningens øye – sjelens speil – er matt og gult. Den puster tungt, og «en krampetrekning satte kroppsdelene i bevegelse». Mary Shelley forteller viselig ikke hvordan Frankenstein teknisk går frem, men denne beskrivelsen ville enhver leser i 1818 forstå: Slik så det ut når døde kropper ble tilført strøm fra et galvanisk batteri.2 Victor fremstår som en vitalist: Livet «skytes inn» utenfra, noe materialistene mente var umulig: Liv utvikler seg gradvis, og er der hele tiden, mente de.3 Utover dette er det ikke mye som skiller de to gruppenes anatomiske og fysiologiske forklaringer.

Hvorfor bruker ikke Frankenstein én død kropp, i stedet for et lappverk av isolerte, ifølge ham selv, vakre, deler? Fordi han ser på seg selv mer som en kunstner enn en vitenskapsmann. Ved sin fullførelse er imidlertid Gesamtkunstwerket en katastrofe: «Jeg hadde jo sett på ham mens han var uferdig, han var stygg da også, men når disse muskler og ledd ble istand til å bevege seg, ble vesenet verre enn selv noe Dante kunne ha forestilt seg.» For vitalistene var selve livet – livsgnisten – noe som befant seg hinsides vitenskapen, hinsides det fattbare.

Frankenstein har vært besatt av å lykkes med sitt prosjekt. Nå har han lykkes, og innser at oppfyllelsen av drømmen er blitt et virkelig mareritt. Victor er i sjokk, men også utmattet, og prøver å glemme det hele en stakket stund ved å sove. Ingen fred å få der heller. Han forfølges av en makaber drøm om at han går i gatene i Ingolstadt bak sin kusine Elizabeth, som han visstnok elsker og skal gifte seg med (han sier i hvert fall så). Han kysser henne og hun forvandles til hans døde, markstukne mor.

Det var morens plutselige død som gav Victor incitament til sitt arbeid med monsteret. Men moren spøker på flere vis: Det var hun som helt fra Victor og Elizabeth var barn, hadde planlagt at de to skulle gifte seg når de ble voksne. Barnet Elizabeth ble umiddelbart tingliggjort av Victor: «Hun var medgjørlig og balansert, like fullt glad og lekende som et insekt om sommeren.» Det var visst bare fryd og gammen, for voksne Victor forteller videre: «Jeg finner glede i å dvele ved minner om en barndom før uhell fordervet mitt sinn og forandret mine optimistiske vyer om å gjøre noe nyttig, til dystre og snevre refleksjoner om meg selv.»

Victor har aldri protestert mot morens plan, og selv da hans far spør ham ut om hans følelser overfor denne planen lenge etter morens død, forsikrer han at det ikke er noe i verden han heller vil – for han elsker Elizabeth! Da har han allerede vært borte i flere år uten å gi livstegn fra seg.

Ingen fred å få. Victor bråvåkner av at monsteret står bøyd over ham, mens det mumler noen lyder og strekker frem hånden. Han stikker av fra «det demoniske liket».

*

John Lockes An Essay Concerning Human Understanding (1689)4 er Mary Shelleys forelegg for monsterets begynnende erfaring. Læringen foregår mens monsteret spionerer på familien DeLacey. Gjennom en sprekk i et gjenspikret vindu observerer det hjemlige scener som i et titteskapsteater – og ser rett inn i familiens fattigslig utstyrte oppholdsrom. Monsterets utvikling følger Lockes beskrivelse av hvordan forståelsen beveger seg progressivt fra elementær læring via sansene, til sofistikert læring via intellektet, følelser og moral. Læringen er ikke bare beskrevet i to-dimensjonalt metaforisk språk som viser hvordan en sansende bevissthet fylles opp fra ingenting, men også med en tre-dimensjonal metafor: møblering av rom som hittil har vært tomme i monsterets psyke. Første gang det ser interiøret i DeLaceys hytte, noterer monsteret seg følgende:

Da jeg studerte boligen min nærmere, fant jeg ut at ett av hyttas vinduer hadde vært der skuret nå var, og at det var dekket igjen med planker. I én av disse var det en smal og nesten usynlig åpning som det gikk an å se igjennom. Gjennom denne sprekken kunne jeg se et lite rom, hvitkalket og rent, men sparsomt møblert.

Ved å vektlegge de rene, hvitvaskede veggene, virker det som om Mary Shelley forholder seg til 1700-tallets intellektuelle tradisjon med å lese Lockes i henhold til tabula rasa, men hennes vektlegging av den sparsomme møbleringen i værelset viser at hun hadde gjort sin egen lesning av Lockes tekst, og hviler mer på den enn den kritiske tradisjonen Locke gav opphav til. Hun benytter tropen med møblering og (huslige) rom, en metafor Locke benyttet hyppig for erhvervelse av menneskelig kunnskap. Monsteret beskriver ikke bare DeLacey-hyttas innvendige fysiske fremtoning, men også sitt eget mentale nivå: Etter å ha lært noen av naturens grunnleggende trekk ved observasjon og eksperimentering, og etter å ha blitt skydd av mennesker på grunn av sin enorme størrelse og groteske fremtoning, begynner monsteret sine observasjoner av DeLaceys med et «sparsomt møblert» mentalt rom. DeLaceys hytte får ikke flere møbler så lenge de blir boende der, men monsterets bevissthet blir møblert med kunnskapen som kjennetegnet en velutdannet europeer på 1700-tallet – gjennom innsynet i rommet det bruker til å spionere på DeLaceys og deres hjem, og til å få tilgang til litteraturen de leser.

Monsteret lærer raskt, og begynner å sammenligne sine evner og sitt verd med menneskene det har observert. Denne utviklingen fra en uskyldstilstand til en bevisstgjøring av relativ verd, er en komprimert utgave av Rousseaus beskrivelse av hvordan naturmennesket blir samfunnsmenneske i Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag (1755). Rousseaus tankeeksperiment er ment å vise at mennesket er «falt» fra en amoralsk uskyldstilstand til den tilstanden vi nå befinner oss i, hvor all verd er relativ, hvor mennesker er ulike, eier ulikt og hvor de rives mellom stolthet og misunnelse.

Mary Shelley hadde et viktig forbehold vedrørende Rousseaus beskrivelse av naturmennesket: Naturmennesket som tilfredsstiller sitt begjær tilfeldig, og forlater kvinnen umiddelbart etterpå med alle byrdene — dette stemmer ikke med hva vi vet om andre samfunn, skriver Mary Shelley i sin biografi om Rousseau i 1839.5 Hun mer enn antyder at Rousseau legitimerer sin egen sviktende opptreden: Selv om han var forfatter av et viktig verk om barneoppdragelse, plasserte han alle sine fem barn på et hittebarnshospital.

Monsteret finner sin situasjon urimelig og krever av Frankenstein at han skal lage et kvinnemonster til seg. Frankenstein går først med på kravet, men ombestemmer seg i siste øyeblikk. Etter dette tar monsteret hevn. Ikke ved å drepe Frankenstein, som det enkelt kunne ha gjort, men ved å utsette ham for samme håpløshet og smerte som det selv erfarer: Monsteret dreper Elizabeth, Victors venn Clerval og flere familiemedlemmer. Victor blir slitt ned til samme elendige tilstand monsteret er i. De ligner mer og mer på hverandre. Victor blir monsterets dobbeltgjenger.

  1. «To examine the causes of life, we must first have recourse to death»; «For å finne ut av årsakene til livet, må vi først skjønne hva døden er» (oversatt av Kjetil Korslund, Kagge 2005); «For å granske kva som fører til liv, må vi først granske døden» (oversatt av Øystein Vidnes, Skald 2016).
  2. I 1791 hadde fysiologen Luigi Galvani fra Bologna publisert De Viribus Electricitatis in Motui Musculari, hvor han kom til den konklusjon at animalsk vev rommet en inntil da oversett iboende vital kraft, som kan kalte «animalsk elektrisitet», men som for ettertiden ble kjent som «galvanisme». Denne kraften aktiverte både nerver og muskler når de ved hjelp av wire ble koblet til et batteri av kobber- og sinkplater. Galvani mente at hans nye vitale kraft var en type elektrisitet som skilte seg fra både den «naturlige» typen elektrisitet som ble skapt av lynet eller av sitterrokken og elektriske åler, og den «kunstige» typen laget ved friksjon (statisk elektrisitet). Galvani påstod at hjernen er den viktigste kilden til produksjon av denne «elektriske væsken» og at nervene fungerte som ledere til andre nerver og muskler, hvis vev i det store og hele oppførte seg som de ytre og indre overflatene på den mye brukte Leidnerflasken. Strømmen av animalsk elektrisk væske gav en stimulans som førte til sammentrekninger eller kramper i de irritable muskelfibrene. Galvanis teorier nådde britiske overskrifter i desember 1802 da Galvanis nevø, disippel og glødende forsvarer professor Luigi Aldani fra universitetet i Bologna, i nærvær av De Kongelige Høyheter The Prince of Wales, Hertugen av York, Hertugen av Clarence og Hertugen av Cumberland, koblet et Volta-batteri via wire til ørene og neseborene til hodet fra en nylig drept okse. Idet dette skjedde, «så man at øynene åpnet seg, ørene ristet, tungen kom i bevegelse, neseborene svulmet opp, på samme måte som hos et levende dyr, når det ble irritert og ønsket å sloss med et annet dyr av samme art». (John Aldini: Essay Théorique et Expérimentale sur le Galvanisme, Paris 1802.) Men professor Aldinis mest beryktede demonstrasjon av galvanisk elektrisitet fant sted 17. januar 1803. Den dagen brukte han galvanisk elektrisitet på liket til morderen Thomas Forster. Kroppen til den nylig hengte forbryteren ble hentet fra Newgate, hvor den hadde ligget i fengselsgården i én time i –1 ͦ Celsius, av rektor ved The College of Surgeons, Mr. Keane, og bragt umiddelbart til Mr. Wilson’s Anatomical Theatre, der de følgende eksperimenter ble utført. Da wire koblet til et batteri bestående av 120 sinkplater og 120 kobberplater, ble koblet til øret og munnen til den døde forbryteren, begynte, rapporterte senere Aldini, «kjeven å skjelve, de nærmeste musklene ble veldig forvrengt, og det venstre øyet åpnet seg». Da wirene ble benyttet på de dissekerte tommelmusklene, førte de til at «hånden knyttet seg kraftig»; benyttet på øret og rektum eksiterte de «i musklene sammentrekninger som var mye kraftigere … Til og med musklene lengst bort fra der hvor wiren var i kontakt, reagerte så mye mer at det nesten fremstod som en gjenopplivning». Og da flyktig alkali ble smurt på neseborene og munnen før det galvaniske stimuliet ble koblet til, «lot krampene til å bli svært forsterket … og de strakk seg fra musklene i hodet, ansikt og nakke, helt til deltamuskelen. Virkningen i dette tilfellet overgikk våre mest optimistiske forventninger», jublet Aldini, og konkluderte bemerkelsesverdig med at «livskraften (vitality) kunne, kanskje, ha blitt gjenopprettet, hvis ikke mange omstendigheter hadde gjort det umulig». Her er den vitenskapelige prototypen til Victor Frankenstein – som gjenoppretter liv i døde kropper. (Slike forsøk ble etter hvert godt kjent for publikum da de ble gjentatt, delvis som underholdning, av Aldini og andre, i årene som fulgte, og gjennom sensasjonalistiske omtaler av disse.)
  3. Den fremste representanten for materialistene, William Lawrence, var en bekjent av Mary og Percy Shelley, og virket i perioder som deres huslege.
  4. Lest grundig av Mary Shelley i 1816.
  5. «Rousseau. 1712−1778». Fra Lives of Eminent Literary and Scientific Men of France, bind II. London 1839. (Dette bindet utgjorde igjen bind 103 av Rev. Dionysius Lardner (red.): The Cabinet Cyclopædia.)
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.