Mer enn forbrukerveiledning

Illustrasjon: Andreas Töpfer

ENQUÊTE. Hva tenker forfatterne om dagens litteraturkritikk?

Illustrasjon: Andreas Töpfer

[dropcap]E[/dropcap]n ny bokhøst er i gang. Forlagene lanserer bok etter bok og aviser og tidsskrifter følger opp med anmeldelser, som så blir gjenstand for debatt. Til tross for endringer i medielandskapet, fortsetter denne skikken på rituelt vis. Men hva synes forfatterne om kritikken? I perioder blusser motsetninger mellom forfattere og kritikere opp, mens de til andre tider – som under den nordiske felleslitteraturens store tid, 1890-tallet – har felles interesser og mål. Enkelte forfattere er virksomme som kritikere, andre langer ut mot kritikken – mens andre igjen hevder at de suverent overser all kritikk.

Hva får skandinaviske forfattere i 2018 ut av anmeldelsene bøkene deres mottar? Er nye bøker avhengig av kritikk, eller kan kritikken like gjerne erstattes av forlagsblogger, lanseringsarrangementer og forfatterintervjuer? Hva savner forfatterne i dagens kritikk, og hva håper de på fra morgendagens kritikere? Disse spørsmålene stilte vi en rekke danske, norske og svenske forfattere.

Ett oväntat, finurligt ljus

ARIS FIORETOS

Av en recension önskar jag mig att bli förstådd. Det sker inte så ofta som jag skulle hoppas. Men det är mindre sällsynt än dagens offentlighet ger anledning till att misstänka. Bruksanvisningar förklädda till anmälningar är ointressanta. Betraktelser i vilka recensenten använder det personliga pronomet »jag« mer än undantagsvis framstår sällan som vare sig angelägna eller befogade. Den personliga, i god mening kritiska – urskiljande, och alltså detaljtillgivna– läsningen förblir oöverträffad. Jargong stör, estetiska och ideologiska käpphästar likaså. Särskild glädje bereder iakttagelser, på grundval av de medvetna eller omedvetna villkor på vilka en skönlitterär text grundar sig, som lyckas kasta ett lika oväntat som finurligt ljus över textens sidor som författaren kanske endast dimmigt anat betydelsen av eller inte alls. Resten borde vara självklart, inte bara för författare utan även för recensenter: skärpt intellekt, senig inlevelseförmåga, vig och oförbrukad stil. Där sådana egenskaper saknas är varje möda ändå förspilld.

Aris Fioretos, f. 1960, er forfatter og oversetter. Bor i Stockholm og Berlin.

Litterær klimakrise

INGER BRÅTVEIT

Når kritikken ikkje er ei forbrukarrettleiing, men ei sjølvstendig lesing av boka, kan forfattaren få ei ny forståing av sitt eige verk. Det er sjeldan og sterkt når det skjer. At den som har skrive boka ser og skjønar meir av det ho har skrive, på grunn av kritikaren si lesing. Ei bok skal ha litterær kvalitet, men det bør også kritikken ha. Det rår ei litterær klimakrise i stadig fleire avisredaksjonar, der kritikken får mindre plass og færre bøker grundig omtale. Ofte ser ein at bøker med slektskap på tema- eller motivplan dannar grunnlag for forsøksvise debattar om tendensar i litteraturen. Det er bra at litteraturen får merksemd, men kva del av den litterære næringskjeda tendenskritikken eigentleg gagnar, eller kven som tenar på han, i lengda, er eg usikker på. Verken forfattaren, kritikaren eller lesaren vinn i alle fall noko på desse artiklane. Andre gonger kan forlaga sjølv – og bokhandlarane – undergrava kritikken. Blogg- og lanseringsjournalistikk driv inn i det litterære systemet, og til sjuande og sist står litteraturen att som tapar. Utan boka, ingen kritikk, men utan kritikken får boka eit enno kortare liv. Kritikken og boka treng kvarandre, for den levande litteraturen si skuld.

Inger Bråtveit, f. 1978, er forfatter. Bor i Oslo.

Skjerping av oss alle

SONDRE MIDTHUN

Bokskriving kan være en lang og ensom prosess, så det er ingen tvil om at anmeldelser, nesten uansett hvordan de ser ut, er etterlengtet. Om ikke annet fungerer de som en bekreftelse på at forfatterskapet eksisterer. En ønsker seg selvfølgelig først og fremst grundige lesninger, kritikere som klarer å tenke med og ut fra litteraturen, og som skriver solide, tydelige tekster. Slike lesninger, selv om de skulle inneholde negative vurderinger, virker enormt ansporende, og utløser en energi man kan ta med seg i det videre arbeidet. Men også halvslappe lesninger – særlig rosende – kan virke svært oppkvikkende. Selv om det antagelig bare er forfatterens søvnkvalitet og forlagets markedsavdeling som tjener på dem.

Anmeldelser har betydning som noe mer enn forbrukerveiledning. Kritikken kan, når den er god, skjerpe hele det litterære feltet. Hvis kritikken blir for slapp og marginalisert, og hvis alt den har å komme med er dette er bra, dette er dårlig, denne må du kjøpe, denne må du styre unna, blir også forfatterne dårligere. For min egen del har jeg, nærmest ubevisst, hatt enkelte kritikere i bakhodet mens jeg har skrevet romaner. Ikke fordi jeg nødvendigvis er blitt lest av noen av dem tidligere, men fordi de – via noe de har skrevet eller ment, for eksempel – har satt en slags standard, eller vært en øyeåpner. Åpenbart virker gode kritikere, god kritikk, skjerpende på oss alle: forfattere, forlag, lesere, andre kritikere. Kritikken forteller oss hvor lista ligger, men kan også være samfunnskritikk eller kulturkritikk. Kort sagt kan den ikke uten videre erstattes av andre journalistiske former eller lanseringsgrep. Kritikken skal få litteraturen til å bryte mot kulturen og samfunnet.

Et grunnleggende problem med dagens kritikk er at helt ok bøker blir altfor rosende omtalt. Når en middelmådig bok blir kalt et mesterverk mange nok ganger, svekkes litteraturkritikkens troverdighet og legitimitet. Et annet problem er at mye av kritikken som skrives fremstår blodfattig og uten personlighet. Noen ganger kjennes det som at knappheten, redselen for å såre, og kravet om en «domsavsigelse» legger seg som et sprøytemiddel over kritikerspråket, og kveler alt av nærhet, oppriktighet og, ja, personlighet, i det som produseres. Medienes prioriteringer må sikkert ta på seg mye av skylden for dette. Håpet for fremtiden må derfor være at mediene satser på kritikken, og at spalter og sendeflater fylles av kritikere som er modige, nysgjerrige og morsomme, som lever og ånder for litteraturen, som har evnen til å se sammenhenger, og som legger ned like mye arbeid og setter like mye ære i kritikertekstene som forfattere gjør i bøkene sine.

Sondre Midthun, f. 1986, er forfatter. Bor i Oslo.

Allt kött är hö

JOHANNA FRID

Som läsare undrar jag ibland om någon skulle sörja om litteraturkritiken försvann från jordens yta, och i så fall vem. Författarna? Läsarna? Recensenterna själva? Som författare framstår litteraturkritiken på dagstidningarnas kultursidor som oundviklig. Det är en del av det litterära systemet som det bara är att tugga och svälja, skölja ner med champagne eller blod.

Jag har varit tacksam för varje recension, tacksam över att som debutant bli läst och recenserad i dagspressen. Artiklarna har känts som en bekräftelse på att jag är en del av systemet, en bekräftelse på detta otydliga och suddiga att vara författare.

Ändå har de gett mig en dålig smak i munnen. Även de fina recensionerna, de som har förstått och tänkt och läst och funderat, de som lett till nomineringar till litteraturpriser och medverkan i radio, visar på hur allt kött är hö. Allt går att vinna eller förlora. Om jag hade velat tävla hade jag inte skrivit poesi. Jag hade slagit mig på poker, satsat på hästar, spelat fotboll.

Samtidigt sätter recensionerna fingret på en av skrivandets största paradoxer: skriver jag för skrivandets skull, eller för att bli läst? Kanske ligger sanningen någonstans däremellan. Kanske är gränserna flytande. Kanske är paradoxen en nödvändig drivkraft. Kött blir hö, böcker konsumeras. Recensioner kanske bara kräver ett glas vatten.

Johanna Frid, f. 1988, er forfatter. Bor i København.

En splint i kødet

PETER ADOLPHSEN

Hvad man oplever, hvis anmeldelsen er positiv: En meget hurtigt forbigående ego-stimulation. Hvis den er negativ: En splint i kødet (som aldrig forsvinder, man danner højst skorpe). Hvis den er klog: Et nyt syn på det, man har lavet. Anmeldelser er, som litteratur, også underholdning. Og selvfølgelig er anmeldelsen også en genre. Men dén diskussion kommer så også an på hvordan vi definerer »genre« og «litteratur«. Og dét helvedesgab har vi vist ikke lyst til at kigge ned i her. Jeg ved ærligt talt ikke, om nye bøger er afhængig af kritik. Tingene er i bevægelse, det er der vist ingen tvivl om, men har de ikke altid været det? Hvad der savnes i dagens kritik er jeg vist ikke den rigtige at spørge om. Højst: Jeg håber at morgendagens kritikere er flere og bedre aflønnede.

Peter Adolphsen, f. 1972, er forfatter. Bor i København.

Att lära av kritiken

TOMAS BANNERHED

Dagskritiken var mitt universitet på litteraturens område under många år innan jag debuterade. Jag var samhällsvetare och trodde aldrig att jag skulle bli författare, men jag hade ett intresse för den världen och ville kunna orientera mig i den. Jag läste och lärde mycket av Björn Nilsson och Nils Schwartz, av Sara Danius och Leif Zern, och när min debutroman Korparna kom ut 2011 kändes det närmast livsavgörande vad kritikerna på de stora tidningarna skulle fälla för omdöme om den text jag hade slitit med i bortåt tio år.

Jag följer fortfarande litteraturkritiken med intresse och läser det mesta – främst för att hålla mig à jour, men också för att fortsätta lära om den litterära världen. Det är beklagligt att den seriösa dagskritiken får så mycket mindre utrymme i dag än för bara tjugo år sedan. Digitaliseringen och klickhysterin gynnar ju inte direkt den typen av texter, och mitt intryck är att recensionerna har blivit mer konsumentupplysande och mindre reflekterande. Samtidigt är tidskrifternas essäistiska texter ofta alltför akademiskt ängsliga för att jag ska få någon större behållning av dem. Om teoretikerna försökte uttrycka sig så klart och pregnant som möjligt (à la Olof Lagercrantz) i stället för att gardera sig med referenser och abstrakta formuleringar, skulle den seriösa litteraturkritiken kanske kunna få den betydelse i det offentliga samtalet som vår tid är i så stort behov av.

Tomas Bannerhed, f. 1966, er forfatter og redaktør. Bor i Stockholm.

Føle, spørre, tolke

KATRINE HEIBERG

Alle anmeldelser har vel som mål å veilede leseren ved å vurdere verkets relevans, litterære styrker og svakheter og så videre. Men en kritikk er i mine øyne ikke interessant før den også viser at den er subjektiv, påvirka. Kritikeren må føle, spørre, tolke, reflektere, diskutere, sette boka inn i en sammenheng, og først når dette blir synlig i teksten er det snakk om skikkelig kritikk. Da kan anmeldelsen leses og verdsettes som en tekst i seg selv.

Hva jeg kan få ut av en anmeldelse som forfatter vet jeg ikke ennå, der venter jeg mest i spenning. Jeg håper jo å bli lest godt og grundig, og hvis jeg er heldig, se noe jeg ikke har sett selv.

Å kunne kalle anmeldelser for litteratur er ikke så viktig, de er uansett en uunnværlig del av det litterære kraftfeltet. Litteraturen og kritikken gir oss muligheter til å se oss selv og verden på avstand. De står for meg som et helt nødvendig alternativ til den raske journalistikken, fordi de tilbyr et langsommere tempo å tenke og være i.

Jeg savner tidvis at flere anmeldere tør å dyrke sin egen stil. Det må ligge uante muligheter i sjangeren når alle skriver så likt. Men å opparbeide seg den selvstendigheten er nok lettere om man går utenfor de tradisjonelle kanalene for kritikk, og for eksempel danner et avisuavhengig kritikerkollektiv. Det er en tanke jeg har tenkt flere ganger.

Katrine Heiberg, f. 1992, er kritiker og kommer med sin første bok i høst. Bor i Bergen.

Vrede og ulykke

OLGA RAVN

Som forfatter er jeg overordnet set meget uenig med næsten alle vurderinger af samtlige anmeldere i Danmark. Det er en interessant situation at stå i, at man som forfatter er økonomisk afhængig af disse menneskers mening, når man ikke deler deres litteratursyn. Jeg tænker ikke på anmeldere, når jeg skriver, men når en bog skal publiceres, oplever jeg en form for indre masochisme, hvor jeg for at overleve økonomisk må stræbe efter anerkendelse fra mennesker, hvis smag og verdenssyn jeg ikke deler eller til tider finder direkte skadeligt.

Jeg har selv anmeldt bøger, men måtte stoppe med det, fordi jeg, hvis jeg skulle være ærlig i min læsning, ville have svært ved at vise mig blandt ikke bare andre forfattere, men basicly mennesker ude i samfundet. Jeg er for vred til at være anmelder. Man må ikke tale magten direkte imod. Man skal argumentere sagligt. Jeg har ikke tålmodigheden til det. Jeg ville blive brændt op af at befinde mig der.

Den essayistiske kritik eller den læsende tekst er nødvendig for at skrive ikke bare litteraturhistorie, men verdenshistorie. Mennesket vil altid lave kunst. Hvis vi ikke har en vedvarende diskussion om, hvad denne kunst betyder, hvordan vi skal forstå os selv, hvem der har ret til at tale, hvilke erfaringer der er gyldige, ender vi ikke bare med en overfladisk litteratur, hvor forfatterens person er produktet, og bogen ikke andet end en anledning til at se på disse personer, vi ender også med et samfund bestående af dybt ulykkelige mennesker, der ingen redskaber har til at forstå deres egen ulykke.

Olga Ravn, f. 1986, er forfatter og redaktør. Bor i København.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.