AKTUELT. I debatten om «virkelighetslitteraturen» arbeides det på spreng med å innsette fornærmede modeller som garantister for sannhet.

Ethvert regime holder seg med et bestemt bilde av tanken. For de antikke greske historikerne var det nærliggende å se sammenhengen mellom bystatene og den euklidske geometrien, ettersom det var denne vitenskapen som tillot makthaverne å organisere masser og hendelser i tid og rom. I renessansens England utviklet Francis Bacon en empirisk tenkning for å fristille vitenskapene fra den skolastiske teologien. Dermed fulgte sekulariseringen av fornuften kort tid etter bruddet med pavekirken og innsettingen av Henrik VIII og Edvard VI som den anglikanske kirkens overhoder.

I dag er det et annet regime som gjelder: Overvåkning, identifisering og kulturell tilhørighet står høyt i den sikkerhetspolitiske bevisstheten. Av frykt for farlige individer pågår en massiv kartlegging av handlinger og bevegelser. Ved å sammenstille kulturelle markører (kristen, muslim) med nasjonalitet (norsk, syrisk) og politiske tilbøyeligheter (høyreekstrem, islamist) skal vi lære å gjenkjenne radikaliseringen før den finner sted. Til å hjelpe oss med identifiseringen har vi grovkalibrete utgaver av sosiologien og kulturvitenskapene: Ytre kjennetegn gjelder her som indre sannhet, som intensjon. At heller ikke lesningen av litteratur er upåvirket av en slik tenkemåte, overrasker neppe. Forlengelsen av denne tankegangen inn i kritikken er den såkalte virkelighetslitteraturen.

Problemet knyttet til virkelighetslitteratur handler ikke først og fremst om en litterær profesjonsetikk i møte med et utsatt personvern, men om en ubevisst sammenblanding av ytre kjennetegn og privat erfaring i lesningen av litteratur. Fiksjonen behøver imidlertid ikke denne sammenblandingen for å fremstå som sann og relevant. Som Morgenbladets reportasje om incest og litteratur (25.11), med utgangspunkt i Vigdis Hjorths roman Arv og miljø, demonstrerer: All litteratur, hvor enestående (i betydningen singulær) den enn måtte være, har en sosial basis. Denne er verken avhengig av forfatteren eller fornærmede modeller som garantister for sannhet. Problemet oppstår idet den sosiale basisen tilbakeføres til det private og lesemåten blir identifikatorisk. Virkelighet i litteraturen forstås da som sammenfallet mellom romankarakter A og reell person B, mellom fiktiv hendelse X og virkelig hendelse Y.

Nøyaktig når dette begynte er vanskelig å si, men det later til å være enighet om at den grenen av autofiksjonen som i dag går under navnet virkelighetslitteratur, dukket opp en gang på 2000-tallet, midt mellom 9/11 og Min kamp. Man glemmer ofte at det først og fremst dreier seg om en lesemåte, og at «virkelighetshungeren» nesten alltid er mindre påtrengende i bøkene enn i lesningen av dem. Kun middelmådige forfattere forplikter seg på et så ensidig program (verken Knausgård eller Hjorth hører til disse). I kritikken er derimot identifikasjonsprinsippet blitt allestedsnærværende og hegemonisk. Her fungerer det som sannhet og vanetenkning i ett. Et av dogmene i den litterære høymodernismen var at det sanne kommer til uttrykk gjennom det partikulære. Innenfor virkelighetslitteraturen blir dette forstått som det private. Hvor galt det kan gå viser seg ikke bare når Aftenposten på spektakulært vis anmelder Hjorths roman som et dårlig fordekt karakterdrap. Også innenfor den jevne dagskritikken er eksemplene mange.

Hovedanmelder i Klassekampen, Tom Egil Hverven, viser i Bokmagasinet at virkelighetslitteraturen er i ferd med å bli en ny universallesemåte. Etter flere tiår med nedbygging av forfatterens autoritet over verket, med påvisningen av avgrunnen mellom intensjon og mening, hopper man i dag bukk over disse tekstvitenskapelige grunnprinsippene. Dette gjelder ikke bare i de tilfellene hvor litteraturen åpenbart søker å demonstrere identitet mellom forfatter og forteller, men også der hvor det kun kan være snakk om begrenset likhet og marginal overensstemmelse. I anmeldelsen (26.11) av Tone Hødnebøs seneste diktsamling, Nytte og utførte gjerninger, ender Hverven opp med å lese boken som en replikk fra forfatteren til hennes tidligere kjæreste. Dette til tross for at Hverven innledningsvis i anmeldelsen distanserer seg fra en snever virkelighetsforståelse basert på identifikasjon («hva slags litteratur dreier seg ikke til sist om virkelighet?»).

Hverven leser diktene som et forsvar for erfaringsbaserte, «induktive» tolkninger (boktittelen er en henvisning til Francis Bacon), der man slutter fra enkeltobservasjoner til generelle lover, «nedenfra og opp». Ironisk nok er det én setning han henger seg opp i hos Hødnebø, som han mener har sitt utspring i Geir Gulliksens roman Historie om et ekteskap (2015).1 Ved funnet av denne nøkkelsetningen dreier Hvervens lesning av diktsamlingen over til å bli helt og fullt identifikatorisk: «Da jeg traff Tone Hødnebø og Geir Gulliksen i Vagantmiljøet for nærmere 30 år siden, var de sammen, seinere gikk de fra hverandre. Hvordan skal man tolke sammenfallet av setninger i deres siste bøker? Jeg ser setningene som del av en større, litterær samtale, hvor personlige erfaringer veves sammen med historie, naturvitenskap og politikk, i stadig nye mønstre.»

At Hverven her påkaller historie og politikk i lesningen, må nesten forstås som en apoteose: et forsøk på å løfte sin egen stadfesting av det private over i noe større og universelt, slik Baron von Münchhausen redder seg selv fra drukning ved å trekke seg opp etter håret. I stedet blir Hverven stående i sin egen private assosiasjon. Dermed fremstår anmeldelsen som en demonstrasjon av den ubevisste hangen til å kortslutte litteraturens sosiale basis med privat identifisering. For Hverven later kritikerens oppgave til å være å bekrefte det etablerte bildet av tanken helt og fullt: Virkelighetslitteraturen blir total.

«Hun jeg har vært gift med tidligere», «den gangen var vi jo fortsatt gift», «hun jeg hadde vært gift med», «hvis en har vært gift med forfatteren», «hun jeg var gift med tidligere», «hun jeg var gift med», «hun som jeg er gift med nå»: Formuleringene er ikke fra Hvervens anmeldelse, men fra Geir Gulliksens kronikk «Historien om en roman» (Morgenbladet, 28.10), også den et bidrag til debatten om virkelighetslitteratur. Riktignok uttrykker Gulliksen en rekke forbehold mot å delta i diskusjonen, som han finner useriøs, spekulativ og utleverende, «på en måte som skjønnlitteraturen nesten aldri er».

Her er Gulliksen utvilsomt inne på noe, men i stedet for å imøtegå anklagene om personlig utlevering på et romanteoretisk grunnlag, lesser han på med nye lag av privat informasjon. Dermed blir kronikken symptomatisk for debatten som sådan: Ved å redegjøre for sitt eget forhold til anklageren, forsøker Gulliksen å frikjenne romanen fra sammenfall med hans eget liv. Igjen viser det seg at det man instinktivt tar avstand fra, har en tendens til å invadere argumentasjonen. Resultatet er nok et eksempel på privatisering av litteraturens sosiale basis: «Da jeg skrev på denne romanen [Historie om et ekteskap], var jeg etablert i et nytt forhold med hun som jeg er gift med nå. Jeg var forelsket, jeg satt og skrev om kjærlighet og seksualitet, og hva skjer? Impulser, bilder og erfaringer fra det nåværende kjærlighetsforholdet mitt gikk rett inn i det jeg skrev.»

Ingen betviler vel at litteraturen bygger på personlige erfaringer. Å sette likhetstegn mellom disse og verkets sannhet, blir imidlertid som å trekke seg opp etter håret, siden det som glipper i overgangen fra erfaring til offentliggjort litteratur, nettopp er det private. Dette er ikke en forskjell i grad, men i art. Med identifikasjonsprinsippet som ny universalnøkkel til litteraturen, har den nye historisk-biografiske lesemåten ikke bare gjort seg til et underbruk av sensasjons- og sladderpressen, slik den liberal-konservative floskelen om intimitetstyranniet antyder. Den hviler også, og dette er langt mer alvorlig, på en tankegang der det som er identifiserbart også går for å være det sanne og det virkelige. Heller enn å følge denne veien, bør kritikken skrote selve ideen om litteratur som identifikasjon. Først da blir det mulig å få øye på virkeligheten i det sosiale.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

  1. Setningen lyder: «Jeg håper du en gang vil oppleve / det jeg har opplevd.»

Facebook

Twitter