Litterære missekåringer

KOMMENTAR. Sentrale institusjoner gjør litteraturen til konkurransesport. Hvorfor i himmelens navn er dette så livsviktig?

[dropcap]H[/dropcap]va er de 115 beste bøkene som noensinne er blitt skrevet? Hvem er de 76 største forfatterne gjennom tidene? Hvem er årets Miss Novel eller Miss Poetry? Hvem fortjener å bli Dramaqueen, eller var det Playmate, når man skal kåre århundrets dramatiker? Hvem har skrevet de siste tre månedenes mest gripende undergangsroman fra Oslos overklasse? Hvem er forfatteren av den vakreste historien om en sjenert statssekretær?

Spørsmål av denne typen florerer, skjønt de vanligvis ikke antar riktig den formen jeg har gitt dem her, men tendensen er tydelig nok – og her er det snakk om et tidstypisk fenomen: Litteratur skal dreie seg om konkurranse, og det er av heseblesende betydning å finne ut hvem som hører hjemme øverst i hierarkiet. Slik lager man idrett av litteraturen, så hvorfor ikke like gjerne benytte seg av sportsreporternes språk i disse sammenhengene? «Der setter Knut Hamsun utfor; du snakker om sikkerhet i ovarennet, og han er suveren i svevet! Og har dere sett maken til fjellstøtt nedslag? Det ble langt – ny bakkerekord! Med Mysterier ligger Hamsun an til å bli årets norgesmester! Eller var det Sult han hadde med seg? Eller Markens grøde? Nei, vent, det var muligens Pan! Men snart er det Sigrid Undsets tur, og hun er en farlig utfordrer, med en praktfull trilogi, et sterkt tobindsverk og sine nudistromaner … unnskyld, nutidsromaner!» Eventuelt: «Dag Solstad gir alt i siste ytre, men han får hard konkurranse av Kjartan Fløgstad! Dette er en legendarisk innspurt, begge kaster armene, og nå, nå, krysser de målstreken. Det ble uavgjort! Fantastisk! Jeg er målløs! Nei, eg er mållaus! Eg er fyr og flamme! Det går rundt for meg som en svingstol!»

Jeg skal overhodet ikke benekte at det er kvalitetsmessige forskjeller på forfattere – og innenfor kunsten generelt. Man må være ualminnelig vrangt anlagt hvis man krever beviser på at Hamsun og Undset er større stilister enn den nå glemte, men i sin tid svært populære, herren med det interessante navnet Rudolf Muus, eller at Shakespeare befinner seg på et helt annet nivå enn Ian Fleming – som hadde æren av å skape James Bond-skikkelsen. Men én ting er å erkjenne at det eksisterer et kunstnerisk hierarki, en annen er ustanselig å skulle avholde konkurranser hvor haugevis av hierarkier blir entusiastisk fastslått – innimellom med fullstendig avsindige resultater. Listene som stadig vekk konstrueres gjennom avstemninger og poenggiving på nettet, er nå så sin sak; de kan nærmest oppfattes som en type utvidede selskapsleker. Verre blir det når missekåringene finner sted i regi av ansvarlige institusjoner og dermed i utgangspunktet blir ansett som seriøse.

Under årets litteraturfestival på Lillehammer lanserte man listen over Skandinavias beste sakprosabøker etter 2000 – som var blitt valgt ut av en jury bestående av tre danske, tre svenske og tre norske medlemmer (Anne Knudsen, Morten Møller, Frederik Stjernfelt, Anna Jungstrand, Ulrika Knutson, Åsa Linderborg, Trond Berg Eriksen, Hilde Sandvik, Arnhild Skre). Kåringen var et samarbeid mellom Morgenbladet, Norsk Litteraturfestival, Aftonbladet, Weekendavisen og Broen.xyz; den ble støttet av Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Nordisk Kulturfond, så mer seriøst kan det nesten ikke bli. Her er resultatet:

Tom Buk-Swienty: Slagtebænk Dybbøl (2008)
Kerstin Ekman: Herrarna i skogen (2007)
Peter Englund: Stridens skönhet och sorg (2008)
Lone Frank: Mit smukke genom (2010)
Geir Hestmark: Istidens oppdager (2017)
Yvonne Hirdman: Den röda grevinnan: En europeisk historia (2010)
Peter Øvig Knudsen: Blekingegadebanden I–-II (2006–07)
Åsne Seierstad: To søstre (2016)
Karin Sveen: Klassereise. Et livshistorisk essay (2000)
Espen Søbye: Kathe, alltid vært i Norge (2003)

Jeg skal ikke påstå at jeg har lest alle disse bøkene, men utvalget virker glimrende, det er vanskelig å hevde at enkelte av titlene ikke burde ha vært inkludert – skjønt det er blitt innvendt at listen inneholder for få naturvitenskapelige utgivelser (noe som muligens er forståelig, siden ingen av jurymedlemmene har faglige kvalifikasjoner på området), man kan i tillegg si at essayistikken får harelabbaktig behandling. Det er i alle tilfelle ikke særlig lett å begripe hvorfor man ønsker å kaste også sakprosaen inn i denne typen runddans; risikerer den ikke å miste nettopp sin saklighet når man begynner å vurdere den på markedsliberalistiske eller vulgærdarwinistiske premisser? For selv om det neppe er intendert, foreligger det her en implisitt tankegang av samme slag som daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet ga uttrykk for da hun i 2002 fremsatte et skolepolitisk forslag; jeg siterer fra en NTB-kommentar:

Utdannings- og forskningsdepartementet blåser støv av muligheten for kommunene til å offentliggjøre resultatene i grunnskolen. Målet er å skjerpe konkurransen mellom skolene.

Ettersom kommunene eier skolene, står de fritt til å velge hva de vil ha ut av informasjonen om karaktersnittet på hver enkelt skole, men utdanningsministeren håper resultatet vil bli bedre undervisning og flinkere elever.

­– Kristin Clemet håper at dette kan skjerpe konkurransen skolene imellom, og øke kvaliteten, sier informasjonsrådgiver Egil Knudsen i Utdannings- og forskningsdepartementet til Bergens Tidende.

«Øke kvaliteten» – skal elevene tvinges til å bli bedre i matte, norsk og engelsk ved hjelp av et ris bak speilet? «Hvis du ikke skjerper deg, kan det bidra til å gi skolen vår – ja, hele kommunen – et dårlig rykte, vet du.» Fortell dette til Bjørneboes Jonas, fortell det til elever som har en langt mindre ressurssterk bakgrunn enn Clemet og Egil Knudsen, fortell det til alle dem som ikke er så heldige at de – med Denis Diderots ord – aldri har behøvd å vente på sin middag. Knudsens svar er for øvrig ullen byråkratisk svada av det klassiske slaget, så hvorfor ikke begynne med å øke kvaliteten på de departementsansattes språk? Her er det mer enn nok å gripe fatt i – til slutt får vi muligens flinkere informasjonsrådgivere og kan føre en bedre dialog.

Det som i ettertid har skjedd, er at man offentliggjør resultatene av såkalt nasjonale prøver – obligatoriske prøver som skal informere allmennheten om elevenes ferdigheter i regning, lesing og engelsk. Når det gjelder konkurranse mellom skoler, er det skoleeierne/kommunene som bestemmer om dette skal være de enkelte skolenes valg eller ikke – noe det er i Oslo på ungdomstrinnet og videregående skole. Videre bidrar resultatene av nasjonale prøver interessant og dystert nok til å forklare prisutviklingen på boliger i Oslo; folk med barn som skal begynne på skolen, foretrekker å bo der det befinner seg skoler med gode resultater av nasjonale prøver. Slik fører denne offentliggjøringen til større klasseforskjeller, selv om Clemets forslag tydeligvis er blitt noe moderert.[1]

Forsøker nå Norsk Litteraturfestival og resten av forsamlingen å skjerpe konkurransen mellom sakprosaistene ved å offentliggjøre hvem som har fått de beste karakterene? Neppe, skjønt også i denne sammenhengen bidrar man til å nøre opp under forestillingen om konkurransens saliggjørende virkning. Sjefsideologene bak ideen blir dermed i siste instans Frederick Taylor og Ayn Rand. Slik lar man seg forføre av tidens melodi – som like gjerne kunne ha vært spilt av rottefangeren fra Hameln. Men det skal medgis at prisforskjellene på boliger neppe øker synderlig på grunn av en slik gradering av sakprosaister. Etter at jeg selv i fjor fikk essaysamlingen Vinternotater plassert på en eller annen liste, har jeg i alle fall ikke merket noen økning i iveren etter å flytte inn i strøket der jeg bor.

Man kan riktignok innvende at det ble avholdt dramafestivaler i antikken, hvor man graderte de fire deltagerne og ga dem priser: Allerede Aischylos … Ja visst, men disse festivalene hadde en rituell og kultisk funksjon, de ble feiret til ære for vin- og fruktbarhetsguden Dionysos. Konkurranseaspektet var følgelig underordnet noe langt høyere og mer sublimt enn vår tids imitasjoner av dem er (hvis noen guddom feires der, er det sannsynligvis Mammon eller Underholdningens muse – hva hun måtte hete, Thalia Light, kanskje). Sakprosafestivaler arrangerte man uansett ikke; og det er ikke enkelt å skulle forestille seg at man gir en førstepris til Platon fordi han «så suverent har fornyet det filosofiske språket», eller til Pausanias «på grunn av hans enestående håndlag med reiseskildringen». At et eller annet ble praktisert i antikken, er dessuten ikke i seg selv noe argument for å gjenopplive skikken i dag. I oldtidens Hellas og Roma var slaveriet utbredt og kvinners posisjon lite misunnelsesverdig, og man må inneha utpreget suspekte ideologiske overbevisninger for å mene at dette er eksempler til etterfølgelse.

Man kan naturligvis også si – og dette argumentet har større tyngde – at et evenement som kåringen på Lillehammer bidrar til å gjøre det feirede objektet synligere i en travel mediehverdag. Men den oppmerksomheten sakprosaen ble til del etter kåringen, begrenset seg trolig til interne miljøer; trangen til å lese Tom Buk-Swienty, Geir Hestmark og Yvonne Hirdman antok neppe over natten gigantiske proporsjoner hos den jevne skandinaviske leser. Åsne Seierstad var i tillegg svært godt kjent fra før av, bøkene til Sveen og Søbye hadde fått mye velfortjent oppmerksomhet allerede og har klart seg fint uten denne typen drahjelp. For øvrig var hele greia en døgnflueaffære; hvor mange husker kåringen nå, en knapp uke etterpå, bortsett fra oss som skriver sakprosa selv?

Et annet eksempel: I 2016 ble det sendt en TV-serie på NRK (serien gikk også på radio) med tittelen «Løgn & forbannet dikt».[2] Der skulle man foreta seg noe såpass stormannsgalt som å kåre det beste diktet som noensinne er blitt skrevet i Norge. Seriens skarpeste, og den gang eneste, erklærte kritiker, var Fredrik Wandrup; i Dagbladet for 12. juli 2016 skildret han sirkuset på denne måten:

Opplegget er som følger: Gjennom seks programmer, ett hver lørdag, presenterer NRKP2 til sammen 30 dikt, fordelt tematisk. Disse er valgt ut blant 100 dikt som er plukket ut av en jury bestående av professor Eirik Vassenden, litteraturviter Marit Grøtta og forskningsbibliotekar Trond Haugen. De som har plukket ut de 30 finalistene, er Sigrid Bonde Tusvik, Marit Borkenhagen, Henrik Mestad, Herborg Kråkevik og Ellen Wisløff, som også snakker om diktene i programmene.

Diktene er sortert tematisk i klasser med titler som «Hjerte, smerte», «Med penn som våpen», «Natur og menneske», «Uro» og «Dikt og forbannet løgn», fem uker på rad. I tillegg plukker jurymedlemmene ut sine egne favoritter til en «åpen klasse». For hver uke skal lytterne kåre sin favoritt og omsider ende opp med å kåre Norges angivelig beste dikt. Det skal presenteres i en fem timers TV-sending 18. september. De hundre diktene skal visstnok utgis i bokform som «De hundre beste norske diktene».

Til sammen er 57 norske poeter med på lista. 24 av kandidatene er representert med mer enn ett dikt. De som har flest, er Henrik Wergeland og Olav H. Hauge med fem hver. Bare 16 av dikterne er i live. Gjennomsnittsalderen for disse er 61 år. Dette er altså ikke noe forsøk på å belyse «nyere og mer moderne lyrikk». NRK har i stedet valgt å gape kjeven av ledd i sin bestrebelse på å lage en fullstendig slags norsk kanon. I sin iver etter å finne det beste av alle norske dikt, har man rett og slett forbigått en hel rekke av Norges mest sentrale lyrikere.

Jeg føler så avgjort en viss «Uro» i forbindelse med hele affæren – og «Hjerte, smerte» er ikke engang vittig fra programskapernes side, skjønt det tydeligvis er et forsøk på å opptre litt folkelig selvironisk i forbindelse med poesien. Og å plukke ut seks – ja visst, seks – dikt er det rene galimatias; er den underliggende meningen at man på symbolsk vis skal holde hviledagen hellig? Jeg siterer videre fra Wandrups innlegg:

Av klassikere som er utelatt, merker vi oss Petter Dass, Ivar Aasen, Herman Wildenvey, Rudolf Nilsen, Claes Gill, Astrid Tollefsen, André Bjerke, Gunnar Reiss- Andersen, Erling Christie, Emil Boyson, Harald Sverdrup, Paal Brekke, Gunnar Bull Gundersen og Nils Yttri. Nålevende diktere som er fraværende, teller blant andre Kolbein Falkeid, Kjell Heggelund, Arvid Torgeir Lie, Olav Angell, Helge Rykkja, Gene Dalby, Jon Fosse, Thor Sørheim, Jan Jakob Tønseth, Håvard Rem, Bertrand Besigye, Mona Høvring, Lars Saabye Christensen, Torgeir Rebolledo Pedersen, Arne Ruste, Rune Christiansen, Helge Torvund, Cathrine Grøndahl, Einar Økland, Nils Christian Moe-Repstad og Arnold Eidslott. Av relativt nylig avdøde poeter, savner vi Triztan Vindtorn, Arild Nyquist, Halvor Roll, Sigmund Mjelve, Noel Cobb og Terje Johanssen. Pust ut. Dette er bare toppen av isfjellet.

Flere navn følger, den samlede dokumentasjonen er mildest talt knusende, og hele ideen om å skape en kanon fremstår med all mulig grunn som fullstendig håpløs. Jeg har med årene fått mer enn nok av kanonbegrepet (et begrep det nærmest har gått inflasjon i etter utgivelsen av Harold Blooms The Western Canon i 1985), men i den grad det foreligger en litterær variant av fenomenet, er ikke dette noe som blir tvangsmessig utformet av sekulære kirkefedre. En del verker tåler tidens tann, andre tåler den ikke, men det er nå og da berettiget å henlede oppmerksomheten på forfatterskap som er blitt urettmessig glemt eller nedvurdert, så kan man håpe at de vil gjøre seg fortjent til å bli husket. Stort mer kan ikke vi litteraturvitere foreta oss når det gjelder denne evinnelige kanondannelsen – ved siden av å bestrebe oss på å opprettholde statusen til betydelige diktere.

Klimaks i «Løgn & forbannet dikt» kom da man kåret selve superpoemet, som slår alt annet ned i støvlene. Valget falt på disse linjene:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Jeg har stor respekt for Olav H. Hauge, og diktet er vakkert og trøsterikt, men i ærbødighetens navn: Er det virkelig ikke noe som overgår «Det er den draumen» i den øvrige norske poesien? Hauge selv, som åpenbart var en beskjeden mann, ville sannsynligvis ha trukket på skuldrene av dette valget og henvist til en perlerad av dikt han selv syntes var bedre. Og han ville hatt fullstendig rett; for hvis «Det er den draumen» er det uovertruffent beste som er skrevet av norsk poesi, kan den i samlet sum ikke være så fryktelig mye å juble over. La meg derfor minne om et dikt av en annen Olav – med etternavnet Nygard; det burde gi et hint om at norsk poesi er ganske mangfoldig:

No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør paa lette føter gjenom tun
og skuggeveven fjell imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjenom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strengjer.

Men dagen tek sin gangar fast i taum,
tek ferdakaapa paa med gullrend saum
og burt fraa blaane etter blaane skundar.
Det gular gjenom svale dal og lid
der skuggen ventar natta, brura si,
og ør i sine elskhugsdraumar blundar.

Med linne andardrag stig natta inn,
med myrke lokkar kringum hals og kinn
og herdaduk av alvelette eimar.
Og kløkke lundar, æolsharpe-klang,
ris bljugt som gjenteborn or moderfang
og sviv paa lettan fot i svale heimar.

Det gjeng ein sælebiv imillom fjell
so fræa emnar seg og hamsar fell
og undrings-øre augo upp seg vender:
Or djupe himlar slær ein baaregong
av evig skapings-gir og sfæresong
som helsar frendeblidt mot døkke strender.

Nygard var en stor beundrer av den praktfulle romantiske lyrikeren John Keats, og han døde av samme sykdom som sitt forbilde – tuberkulose; Keats ble 25 år, Nygard ble 39. «No reiser kvelden seg» vitner om innflytelsen fra Keats, spesielt fra hans «Ode to a Nightingale», men Nygard har samtidig selvstendiggjort sin egen stemme. Jeg skal ikke påstå at det skyldes romantikkangst hos juryen at et så sublimt dikt ikke nådde høyere opp, og siden dette med romantikken er en kjepphest jeg ustanselig rir, skal jeg ikke si noe mer om denne ofte undervurderte og utskjelte litterære retningen her. Isteden vender jeg tilbake til hitlisten der Hauge inntok førsteplassen; i sin helhet ser den slik ut:

Olav H. Hauges «Det er den draumen»
Olav H. Hauges «Kvardag»
Halldis Moren Vesaas’ «Ord over grind»
Arnulf Øverlands «Du må ikke sove»
Sigbjørn Obstfelders «Jeg ser»
Tarjei Vesaas’ «Innbying»

Imponerende og pent levert av Hauge, som stikker av med både gull- og sølvmedalje. (Apropos det første metallet: Hvor er det blitt av hans Yeats-inspirerte «Gullhanen» – en av de beste sonettene som er skrevet på norsk?) Bronse til Halldis Moren Vesaas, som får med seg ektemannen Tarjei på sjetteplass; han var jo alltid litt langsommere i vendingen enn henne. Naturligvis skal Øverlands «Du må ikke sove» inn, det er direkte obligatorisk (slik får man dessuten inkludert et dikt av en viss lengde), og Obstfelders mest kjente dikt er vel nærmest med for å sikre listens legitimitet; her har vi i alle fall et stykke poesi som ikke er fra 1900-tallet – så vidt det er, «Jeg ser» ble utgitt i 1893.

Jan Erik Vold – enda en poet som kunne ha fortjent å plasseres blant de beste – påpekte med stoisk resignasjon i en TV-kommentar til kåringen at hverken vår største lyriker Henrik Wergeland eller vår største Oslo-poet Olaf Bull er blitt funnet verdige til å inkluderes i selve sex-på-topplisten; de har naturligvis ikke skrevet noe som kommer opp mot «Det er den draumen», «Ord over grind» og «Jeg ser». Man kan føye til at Gunvor Hofmo ble veid og funnet for lett, selv om hun fikk delta i kvalifiseringsomgangene. Et så pregnant dikt som «Stjernene og barndommen» ble ikke engang vurdert som en del av en mulig hyperkanon, det var «Det er ingen hverdag mer» fra debutsamlingen Jeg vil hjem til menneskene (1946) man forholdt seg til, og det er unektelig et sterkt dikt. Men la meg likevel dvele litt ved «Stjernene og barndommen», som ble utgitt i en bok med samme tittel 40 år etter Hofmos debut:

Jeg kjenner sjømannens lange nattevakter
Hans ensomme hjerte spiser av stjernelyset
Kan en bli mett av evigheten?

Jeg var et barn i et trangt værelse
men med vinduer på alle kanter
ut mot løkker og haver
og over disse, himlen med stjerner

De lyste evige gjennom min barndom
De lyste gjennom billedbøker og dukketeater
og gjennom mange og rare korridorer
som gjennomskar hele gården
og var forbundet med hverandre

Gikk årene fort? Det haster ikke, sa stjernene
Sorgen kommer tidsnok. Og det gjorde den

Er fagjuryens medlemmer med hånden på hjertet i stand til å hevde at dette diktet ikke er minst like godt som Hauges vinnerdikt? Det er de garantert ikke, så kanskje poenget er at diktet uttrykker for lite håp sammenlignet med Hauges forsiktige bekjennelse til en drøm? I motsetning til «Det er den draumen» er «Stjernene og barndommen» tilbakeskuende, og det som finnes av drøm, dreier seg om fortid, om en barndom som fremstilles som både ensom og magisk, med en fornemmelse av et kommende tap. Men det utslagsgivende for juryen var vel ikke gledesfaktoren? «Jeg ser» og «Du må ikke sove» tyder på noe annet. Og «Det er ingen hverdag mer», som kunne ha havnet blant de seks beste, er et behersket skrik av et dikt.

Egentlig har jeg lyst til å erklære med Fredrik Stabel, skaperen av den uforlignelige institusjonen Norsk Dusteforbund: «Jeg sier ikke mere.» Men det er dessverre mer å si, ettersom de regelrett dustete kåringene snart overgår paddehattene i spretten virksomhet. I Danmark har man for eksempel innført ikke mindre enn to priser som går til «Den svære toer» – altså det vi i Norge kaller «den vanskelige andreboken». Når man først har sparket i gang noe slikt, burde man kanskje også gi en pris til «den litt mindre vanskelige tredjeboken», «den suverent beherskede fjerdeboken», for ikke å snakke om «den uhyre vanskelige sisteboken» – som beklageligvis og av innlysende grunner må bli et posthumt anliggende.

Forfatteren og litteraturkritikeren Lars Bukdahl har tatt for seg andrebokbelønningen på sin egen blogg; han skriver om kåringen for 2017 og setter den i sammenheng med utdelingen av Michael Strunge-prisen, som også går til en forfatter som har utgitt den vanskelige andreboken:

Caroline Albertine Minor fik for nogle måneder siden Strunge Prisen for novellesamlingen Velsignelser. Tre forfattere var nomineret til Den svære Toer, Viggo Bjerring, Ida Holmegaard og Caroline Albertine. Og i går blev Den svære Toer så uddelt til – Caroline Albertine Minor. Og tillykke med det til hende! Men hvorfor dog, jury (Lone Aburas, Anne-Mette Riis Rasmussen og Dennis Gade Kofod), understrege overflødigheden så eklatant, når I kunne have peget på (foreløbigt totalt u-prisbelønnede) Holmegaards frygteligt fine roman Graceland (jeg har ikke læst Bjerrings kortroman QWERTY, det bør jeg gøre snarligst), som jeg er en del mere indtaget i end Velsignelser? Vel fordi juryen simpelthen brød sig mest om Minors bog, hvilket jo er helt fair, det er ikke dem, der har fundet på prisen, men sikke dog til stadighed dumt og meningsløst fundet på.

Her var i det minste en forfatter så heldig å få to priser, og det bør man utvilsomt unne henne, men det begynner tydeligvis å gå litt kjapt i svingene. Prisene deles ut i øst og vest, og i full fart; nye priser opprettes, og snart husker ingen hvem som har fått hva. Jeg betoner at jeg, NB, ikke har noe som helst imot at forfattere får priser, langt ifra; i likhet med Bukdahl har jeg vært med på å dele ut noen selv, og jeg har alltid opplevd det som en stor glede å kunne hedre begavede, seriøse, underbetalte skrivende mennesker. Det er idrettsaspektet, mediegnålet og listemakeriet jeg misliker, så av og til lurer jeg på om den eneste passende reaksjonen på en slik utmerkelse, er noe Thure Erik Lund en gang sa: «Jeg gir blaffen i æren, men jeg trenger penga.»

Dette er oppriktig manns tale. Kunne vi etter hvert få litt oppriktig tale fra dem som fordriver tiden med å sette opp litterære hitlister og arrangere konkurranser om hvilket dikt som er den norske poesiens svar på Julie Ege eller Claudia Schiffer? Hvorfor i himmelens navn er dette en så livsviktig aktivitet for dem; kan man ikke gi litteraturen oppmerksomhet på andre måter enn ved å sette den inn i en konkurransesammenheng? For nå å uttrykke meg så tydelig jeg kan: Jeg vil ikke glane på litteraturens lår, jeg vil se dens sjel.

[1] Tusen takk til Freddy Ingulfsen og Kjell Lars Berge for verdifulle opplysninger om saksforholdet.
[2] Inntil for ikke lenge siden kunne man finne hele serien på nrk.no, hvor jeg hadde den blandede fornøyelsen av å gjennomgå den et par ganger.