Le Monde, 16. mai 2009
Den politiske voldens spøkelse hjemsøker det demokratiske Europa. Voldelige aksjoner er en hodepine for EU-landene, enten det er snakk om kidnapping av bedriftsledere1 eller det økende antallet unntakstilstander.2 Om voldens politiserte form bekymrer, er det fordi den nå er forbudt i våre pasifiserte samfunn, antyder bidragsyterne i tidsskriftet Lignes, redigert av Michel Surya. For vold er tabu etter mai ’68, denne feststemte Historiens slutt, da Frankrike oppfant «Revolusjonen til å le av» og «Terror-operetten», ironiserer filosofen Jacob Rogozinski. Daniel Bensaïd bemerker videre at i likhet med Julien Coupat3, ville Jean-Paul Sartre i dag blitt arrestert for å ha skrevet, slik han gjorde i forordet til Frantz Fanons Jordens fordømte (1961), at det i første fase av det antikolonialistiske opprøret, «er nødvendig å drepe».
I spennet mellom motvilje og kriminalisering er det først og fremst den «manglende differensieringen» av volden som gir grunn til bekymring. For en «hyrdestat» som er satt til å ta vare på den demokratiske flokken av «opprørske arter», er alle katter grå, slår filosofen Alain Brossat fast. Fra taggere til kidnappere, trafikkbøller til hackere: sammensmeltningen er total mellom områdene for oppdragelse og politikk. Til denne manglende differensieringen kan man føye nøytralisering. Man tar selvfølgelig avstand fra den voldelige protesten gjennom demonisering, men ifølge Alain Brossat også gjennom en undergravende markedstenkning personifisert som «Canal+-ånden», som med sin kalkulerte respektløshet utraderer all ekte radikalitet ved hjelp av en distansert selvironi.
Noe av faren ved «Den usynlige komiteens» oppviglerske utgivelse,L’insurrection qui vient («Det kommende opprøret», La Fabrique, 20084), fortsetter Alain Brossat, er at den kan bli et «luksus-kulturprodukt» som virker forførende på boboer5 på leting etter radikalt sprengstoff. Ettersom kulturen har erstattet politikken, har nemlig de kulturelle også slått kloa i det opprørske.
Bidragsyterne i Lignes er forøvrig delt i synet på tekstene til Den usynlige komiteen og tidsskriftet Tiqqun. På den ene siden hengir Mathilde Girard seg til en lærd utlegning der hun hyller blandingen av «tidvis ugjennomtrengelighet» og oppfordring til «borgerkrig». På den andre siden raljerer Anselm Jappe over den hippe totusentallismen som minner litt om «nordamerikanske overlevelsesfanatikere som forbereder seg på apokalypsen», i sin tro på at en ny verden kun vil oppstå gjennom kaos. «Man kan hate det eksisterende under henvisning til noe enda verre. Man kan mislike Sarkozy og heller foretrekke Mao eller Pol Pot,» skriver han med henblikk på ideen om det permanente opprør. Men hatet vil feile. For «hvem vil nedverdige seg til å hate en president med Rolex?», spør Jacob Rogozinski, i sin loggføring av bevegelsen knyttet til undervisningsstaben ved universitetet i Strasbourg. Bedre da å poetisere over den type uttømte ritualer som demonstrasjoner er blitt, uten å bane vei for uttrykk for en «aktiv nihilisme» som vil måtte gi opp håpet om «en passiv avventing av Le Grand Soir6», fortsetter filosofen.
Bortsett fra linjene som skiller bidragsyterne, er ideen om en «frigjørende vold» gjennomgående for dem alle: en åpning for legitime aksjoner når «folkets langvarige tålmodighet» overfor statlige voldshandlinger eller kongers selvtilstrekkelighet tar slutt, som Sophie Walnich skriver. På tross av enkelte unødige overdrivelser, nærmere bestemt kritikken av rettsvesenet, fremviser forfatterne en klar motstand mot manien med å sammenblande terrorisme og idealistiske tilløp på vegne av et demokrati som, slik Guy Debord sa det, «foretrekker å bli dømt for sine fiender heller enn for sine resultater».
De la violence en politique («Om volden i politikken»), Lignes, Nouvelles éditions Lignes, mai 2009, 200 sider, 19 €
© 2009 SA Le Monde
Oversatt fra fransk av Cathrine Strøm
1 I Frankrike har det i de senere årene vært enkelte tilfeller av kidnapping av bedriftsledere, nærmere bestemt ledere tilknyttet selskapene Sony, Caterpillar og 3M, som følge av trusler om nedleggelse. O.a.
2 Her henvises det nok først og fremst til unntakstilstanden som ble innført i forbindelse med opptøyene i Paris, 9. nov. 2005 – 4. jan. 2006, men antakelig også en del ikke-offisielle tilfeller, som f.eks. i Hellas, etter politidrapet på en ung, gresk aktivist 7. des. 2008. O.a.
3 Julien Coupat startet det filosofisk radikale tidsskriftet Tiqqun i 1999. Han ble i november 2008 anklaget for sabotasje mot et TGV-tog i Frankrike og tilbrakte 6 måneder i varetekt før han ble løslatt 28. mai i år. Han antas å ha opprettet en såkalt «usynlig celle» av anarko-politiske aktivister, derav benevnelsen «Den usynlige komiteen». O.a.
4 (Sic), boka ble utgitt i 2007: http://www.lafabrique.fr/catalogue.php?idArt=215 O.a.
5 Bobo (fr., fork. for bourgeois-bohème): «borgerlig-bohem». Jf. hipster. O.a.
6 Le Grand Soir er et begrep brukt av både anarkister og kommunister om en plutselig, revolusjonær tilstand der alt er mulig. O.a.
