Libero på sikksakkurs

Til Hans Magnus Enzensbergers åttiårsdag.

Frankfurter Rundschau, 30. mars 2009.

11. november 2009 fyller Hans Magnus Enzensberger åtti år. I Deutsches Literaturarchiv i Marbach har man allerede feiret bursdagen hans med et tre dager langt symposium. «Vi er for tidlig ute med vår hyllest til dikteren,» innrømmet lyriker og litteraturviter Dirk von Petersdorff, som organiserte seminaret. «Men det passer bra til en som Enzensberger, som alltid har været tidsåndens nyeste tendenser tidligere enn andre.»

Festritualet i Marbach fulgte en dramaturgi man kjenner fra partikongressene i USA. Mens vitenskapsfolk fra forskjellige fagområder analyserte hans verk, holdt jubilanten seg skjult i kulissene på Marbachs Schillerhöhe, før han ved seminarets høydepunkt gikk opp på scenen i egen høye person og lot seg utspørre om sitt liv. Enzensberger hadde riktignok ingen grunn til å frykte symposiets bedømmelse av hans livsverk, for det som ble sagt om ham i hans fravær, var temmelig smigrende og fullstendig i tråd med det bildet dikteren har skapt av seg selv.

Seminaret hadde tittelen «Hans Magnus Enzensberger og forbundsrepublikkens idéhistorie», hvor den på forhånd gitte tesen var at dikteren og skribenten siden midten av femtiårene hadde levert toneangivende bidrag til den andre tyske republikkens intellektuelle historie. Ifølge en av de treffende formuleringene som verserte i Marbach, er han den tyske lyrikkens Jürgen Habermas. Det ble også henvist til andre i hans aldersgruppe, som man gjerne kaller Flakhelfer-generasjonen, og da passer det bra at Dahrendorf, Habermas og nettopp Enzensberger fyller åtti i 2009, samme år som forbundsrepublikken feirer sin sekstiårsdag. Til stede var en yngre generasjon vitenskapsfolk, som til forskjell fra de tidligere Flakhelferne har gjort seg sine formative erfaringer i et liberalt demokrati, og som med velvillig distanse hadde forberedt seg til symposiet for å bedømme hva det tyske ettertidsdemokratiets grunnfedre har utrettet på godt og vondt.

Tesen om at Enzensbergers liv og verk er representativt for forbundsrepublikkens idéhistorie, er ikke ny; Jörg Lau fremsatte den allerede i 1999 i boken Hans Magnus Enzensberger: Ein öffentliches Leben. Lau selv måtte takke nei til å delta på symposiet fordi han arbeidet på et annet bokprosjekt, men hans diagnoser har vist seg å være så holdbare at diskusjonen i Marbach stort sett fulgte de baner han har skissert opp. Likevel er det slett ikke lett å få oversikt over hele det terrenget Enzensberger har boltret seg på: Han har opptrådt som lyriker, skapt seg et navn som politisk skribent, medieteoretiker, kulturkritiker, samfunnsanalytiker, litteraturkritiker, grunnlegger av tidsskrift og forlegger, og hans mest suksessrike bok, Talldjevelen [utgitt på norsk i 2002], vil kurere barn for matteskrekk.

Den dominerende fortolkningen av Enzensbergers intellektuelle biografi har i lang tid vært som følger: Han inntok den litterære scenen som «sint ung mann» (ifølge sin mentor Alfred Andersch) i femtiårene, profilerte seg som venstreorientert kultur- og samfunnskritiker, og spilte deretter en toneangivende rolle i studentopprøret i 1968. Hans opphold på Cuba i 1968–69 dro ham så ned på jorden igjen og førte til en langsom avskjed med alle venstreutopiene, hvorpå Enzensberger til slutt forsonte seg med forbundsrepublikkens gjennomsnittssamfunn. Siden da er han av noen blitt betraktet som forræder, mens andre har forsøkt å ta ham til inntekt for nykonservative posisjoner. Allerede Lau prøvde å vise at denne fortolkningen ikke stemmer, og at Enzensbergers verk snarere har vært farvet av en skeptisk, antidogmatisk holdning fra første stund. I lys av denne fremstår hans engasjement i 1968 snarere som et feilskjær, og de fleste foredragene på Marbach-symposiet støttet opp under denne nyvurderingen. Her ble det snakket om «liberoen» Enzensberger, som rundt 1966 hadde følgende innvendinger mot Peter Weiss: «Den moralske opprustningen fra venstre er meg revnende likegyldig. Jeg er ingen idealist. Jeg foretrekker argumenter fremfor bekjennelser. Tvil er meg kjærere enn dype følelser. Motsigelsesfrie verdensbilder trenger jeg ikke. I tvilstilfeller er det virkeligheten som avgjør.»

Den generelle oppfatningen er at Enzensberger ble postmoderne lenge før dette begrepet slo om seg. Ifølge filosofihistorikeren Andreas Urs Sommer fra Freiburg har man feilaktig lest for mye entydighet inn i hans tidlige lyrikk, og dikteren har faktisk lenge før sin «lovprisning av inkonsekvensen» utmerket seg ved sitt «avkall på åndelig bofasthet», han har veket unna alle fastholdelser og har foretrukket en sikksakkurs fremfor en strak vei. Jens Hacke fra Hamburger Institut für Sozialforschung plasserte sogar Enzensberger tett opptil Odo Marquards Abschied vom Prinzipiellen. Bare hans kollega Wolfgang Kraushaar mistrodde dikterens selvstilisering som avklart ironiker og antok at det i Enzensbergers taushet om sin rolle i 1968 lå et sår som aldri helt hadde grodd.

 

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Facebook

Twitter