Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Leserbrev

REDAKSJONSBLOGGEN. Vagant har nå to spalter for leserrespons.

En sluddvåt ettermiddag vinteren 1994 trasket jeg ned trinnene til rollespillforretningen Dreamlands i Trondheim, oppkalt etter H.P. Lovecrafts alternative dimensjon, som vanlige dødelige bare kan besøke ved å snuble over en uvanlig trapp mens de drømmer; kun de færreste finner måter å gjenta besøket på.

I kjellerlokalet i Kongens gate kunne man henge i timesvis, mens man tok utgivelser ned fra hyllene for å bla i dem, gransket de filigransaktige miniatyrmalingsarbeidene i hjørnemonteret, snakket med andre rollespillere og lyttet til praten med innehaveren Svenn Tore, som tronet bak kassaapparatet, med en glassdisk foran seg, hvor man skimtet fargerike, tyvesidete terninger og musikkassetter med uleselige logoer og svart-hvite omslag.

Denne gangen hadde Svenn Tore en overraskelse på lager. Rett etter ankomsten gjorde han meg oppmerksom på at han hadde fått inn noe utenom det vanlige: et nytt norsk spillblad.

Det het Imagonem, og var lagt frem i bunker på diskens sidefløy.

Jeg bladde opprømt gjennom sidene. Her hadde noen driftige rollespillere i en forening som kalte seg Sylvan Pines gjort det jeg selv hadde dagdrømt om – å lage en norsk rollespillfanzine. Mens musikkmiljøene kunne kommunisere gjennom et mylder av obskure publikasjoner, og det i Sverige krydde av fan-aktivitet blant rollespillere, befant det norske spillmiljøet seg i et publikasjonsmessig vakuum etter at NRF-nytts Heidi Lyshol hadde skiftet jaktmarker og mens andre utgave av Geir Aalbergs påkostede Àsgard lot vente på seg. Vestlandsfanzinen Drakkar levde videre kun som en legende; det fantasidyrkende Sirius var bare et fjernt minne. Enkelte foreningsblader fantes, men ingen med det som ambisjon å få et bredt spekter av spillere i tale; medlemsutgivelsene til Hexagon (Trondheim) og Ares (Oslo) tok mest for seg lokale turneringer, regeldiskusjoner og annet man måtte spille strategiske brettspill for å makte å engasjere seg i. Rollespillernes norske offentlighet var mager og lengselsfrembringende på midten av 1990-tallet.

Vel hjemme tok jeg det fotokopierte bladet nærmere i øyesyn. Bidragene var imponerende mange, og i all hovedsak knyttet til spillene Over the Edge og Call of Cthulhu. Da de var gjennomlest, skrev jeg sporenstreks et leserbrev, der jeg ga til kjenne et knippe vurderinger (i all hovedsak entusiastiske). Dagen etter ble brevet postlagt til Stavanger.

Kort tid etterpå fikk jeg beskjed fra redaktør Matthijs Holter om at han gjerne ville sette brevet på trykk, og i februar 1995 landet Imagonem nummer to i postkassa. Der kunne man i innholdsfortegnelsen finne spalten «Leserbrev», med følgende ingress: «Ja, vi har en leser – og han kan skrive!»

Redaktør Holter viste seg raskt å møte nye folk og ideer med en formidabel åpenhet. Ja, han var ikke snauere enn at han ganske snart inviterte sin skrivende leser til å bli medredaktør – og siden har jeg ikke sett meg tilbake. På mange vis driver jeg med det samme i 2015 som i 1995.

I Imagonem satset vi på miljøbyggende diskusjon: Vi dyrket skandinaviskspråklige utgivelser, hadde en egen spalte med tverrnordiske fanzineanmeldelser («Fra trykkpressa») og etter en stund oppsto også kommentarspalten «Replicant». Sistnevnte løsrev seg snart og ble en egen supplementsfanzine, der de ivrigste Imagonem-forfatterne (deriblant Ole Peder Giæver, Simen Hagerup og Tomas Mørkrid) fulgte opp og responderte på hverandres tekster. Her skrev de aktive om forrige Imagonem-nummer – i tillegg til kommentarer til de andres kommentarer til det foregående Imagonem i forrige Replicant (!).

I ettertid har jeg av og til tenkt at det var i denne perioden jeg, gjennom førstehånds erfaring, formet et ideal om kritisk diskusjon som en kumulativ, mangfoldig, stadig presiserende og utdypende opphopning av ulike perspektiver, fra vidt forskjellige personligheter.

Fanzinen Grønn kylling (arb. tittel), som utkom med sitt første nummer i 1998, fulgte de samme redigeringsprinsippene som Replicant, bare med skjønnlitteratur som forenende interesse. Flere av deltakerne var de samme; ved siden av rollespillinteressen, var vi alle dedikert til skrivingen. Grønn kylling (arb. tittel) bygget videre på Imagonems åpne profil og uformelle samtaleform; på litt over tre år utkom 20 utgaver, før aktiviteten dabbet av – den 23. og siste utgaven forelå i 2003. Internett var da blitt allemannseie, og den seneste tiden var mye av diskusjonen flyttet over til mikroforlaget Gasspedals e-postliste, som hadde hurtigere svarhastighet enn kyllingens utgivelsesrytme åpnet for.

I overgangen til e-postforumet ble det tydelig at den digitale agoraen fungerte annerledes enn fotokopienes og spritduplikatorenes offentligheter. Til dels ble den de følelsesmessige utblåsningenes og ironiske stikkenes domene, der opphisselser ofte definerte dagsorden; det meste lot til å bli sendt av sted samme dag som det ble skrevet, til forskjell fra fanzinekulturens ideal om at man skulle vite hva man snakket om, sette seg inn i historien bak hvert enkelt bidrag før man ytret seg om det, og bruke tid på å utforme kommentarene sine. Idet deltakerne ble flere, oppsto misforståelser og vranglesninger, påfallende ofte ut fra påstander om at noen sa det de sa fordi de følte seg bedre enn andre.

I 2005 ble jeg så med i redaksjonen for litteraturtidsskriftet Vagant. Til tross for de blandede erfaringene med Gasspedals e-postliste, var et av de første bidragene mine til arbeidet å foreslå et e-postlistesystem der diskusjonene kunne løpe mellom redaksjonsmøtene, slik at det ble lettere å søke opp tidligere ytringer – inntil da besto redaksjonsdiskusjonen av det som ble sagt på møtene, referatene derfra og e-poster med et eller flere redaksjonsmedlemmer som mottakere (det ble fortalt at særlig eks-redaktør Karl Ove Knausgård hadde skrevet mange lange mailer).

I 2010 innførte vi en ny debattspalte. Blant de første emnene var norsk science fiction-fandoms historie og kulturradikalismens muligheter på 2000-tallet. Ikke for ingenting løftet vi frem to av de kulturelle strømningene i vår del av verden som nettopp har betraktet kritikk og diskusjon som en megatekst av ytringer, der alt man skriver er en del av den samme samtalen, som man yter sin skjerv til, men ikke kan omdanne til soloshow, nettopp fordi det dreier seg om felles bevegelser mer enn enkeltprestasjoner.

En stund forsøkte vi å flytte debattspalten ut på nettet, ikke minst for å engasjere flere til å bidra, men til liten åtgaum. Fra første nummer i 2014 tok vi den derfor inn i papirutgaven igjen, og siden har den vært et vitalt tilskudd, på det meste 16 sider lang. Det føles tilfredsstillende å finne noen som kan tilby et nytt, begrunnet perspektiv på et emne verdt å undersøke, men ingen skal si at det er en lett oppgave; få har tid og mulighet til å gjøre dette – for symbolsk betaling – med den grundigheten og presisjonen debattspalten har strukket seg etter.

Tidligere i år opprettet vi derfor spalten «Resonansrom», der mer umiddelbare responser på forrige nummer får plass. De kan være hentet fra sosiale medier eller skrevet for anledningen; de kan bestå av muntre korrigeringer, et avvikende syn, en entusiastisk tilslutning eller noe helt annet. I nummer 3/2015, som straks er ute, fyller de to ulike debattspaltene henholdsvis seks og elleve sider; den ene med lengre tekster om Sofi Oksanens Russlandsfremstillinger, norsk musikkritikk og utfordringene ved å oversette Robert Musil, den andre med kortere replikker om sånt som Mara Lees forfatterskap, libanesisk filmkritikk og Arne Krigsheim jr. sin bønn om tekster «som er blodige og nesten levende, der det skapes varm energi i hjernespolen mens vi leser».

Fremover vil vi prioritere begge avdelingene høyt – alt for at det å lese Vagant skal oppleves som å delta i en aldri hvilende samtale blant nysgjerrigperer av alle slag, der man kan komme med og lytte til alskens ytringer i vitebegjærets tegn. Og ikke minst for å tilby en trapp stadig nye skrivende lesere kan ta noen prøvende steg i.

For så mye vet jeg: Vinteren 1994 skrev jeg et leserbrev, og hele mitt liv ble forandret.

Audun Lindholm

Audun Lindholm

Ansvarlig redaktør i Vagant. Født 1980.
audun.lindholm@vagant.no

Abonnér på Vagant!Og få bladet sendt rett hjem til deg

Prisene gjelder for ett års abonnement, fire utgaver, og inkluderer porto. 

Les mer