Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Lesehesten Stalin

ANMELDELSE. Geoffrey Roberts viser hvordan den sovjetiske diktatorens leseglede hverken førte til mer humanitet eller militær klokskap. 

Illustrasjon: James Vaughan / Flickr.com  (CC BY-NC-SA 2.0)

Josef Stalins bibliotek – Biblioteka I. V. Stalina – omfattet 25 000 bøker, tidsskrifter og pamfletter, hadde et eget klassifiseringssystem, personlig ex libris-stempel og tilhørende bibliotekar. Da diktatoren ble funnet død i 1953, var det liggende på sofaen i det tretti kvadratmeter store biblioteket, omkranset av bøker og manuskripter. Mannen som i 1934 betegnet sosialistiske forfattere som «menneskesjelens ingeniører», var selv en lidenskapelig leser, og som den britiske historikeren Geoffrey Roberts påpeker i Stalin’s Library: A Dictator and his Books, gikk han gjerne i nidkjær dialog med egne og andres bøker gjennom iherdig skribling i margene. 

Geoffrey Roberts
Stalin’s Library: A Dictator and his Books
Yale University Press, 2022

Da Nikita Khrusjtsjov etter Stalins død tok avstand fra sin tidligere overordnede, ble ideen om et Stalin-museum skrinlagt, og bøkene hans spredt for alle vinder. Av dem som vi med sikkerhet kan si tilhørte diktatoren, inneholder rundt 400 adskillige pometki – små og store merknader i margene, mellom tekstlinjene og på innsiden av bokomslaget. Roberts plasserer Stalin i den humanistiske tradisjonen der leseren, gjennom å skrible kommentarer under lesningen, «assimilerte informasjon og nye ideer», og hinter om at det kanskje også var noe performativt over denne ivrige annoteringen – Stalin må ha visst at bibliotekets mest nedskriblede eksemplarer ville være av interesse for ettertiden. 

Stalin skrev aldri dagbok, og ga heller aldri ut noen memoarer. Selv om Roberts advarer mot å tro at nøkkelen til Stalins indre ligger i disse margnotatene (enkelte av dem har senere vist seg å stamme fra blant andre datteren Svetlana), hevder forfatteren at småkommentarene er «det nærmeste vi kommer den spontane Stalin» – hvem nå enn det måtte være. 

«Ha ha!»

I fortellingen om Stalins liv har litteraturen alltid spilt en viktig rolle. Barndomsvenner kunne fortelle at unge Soso var en «bokorm» og en «autodidakt» som leste selv under måltidene på kirkeskolen. Flere ganger ble han straffet for å ha lest «forbudte bøker» i skjul, blant annet Victor Hugos Havets arbeidere (1866). Den flittige eleven fant også tid til å skrive nasjonalistisk poesi på morsmålet georgisk.

Roberts beskriver hvordan Stalins bibliotek var inndelt i over førti kategorier; i tillegg til bøker av Pusjkin, Gogol og Tolstoj og utenlandske klassikere av Shakespeare og Hugo, eide han bøker om alt fra filosofi og gresk mytologi til barnepsykologi og syfilis. Det var ikke-fiksjonen som dominerte den sovjetiske diktatorens velfylte bokhyller, og skal vi tro Roberts, var favorittemnet historie, etterfulgt av marxistisk teori. Stalin interesserte seg sterkt for hva som foregikk utenfor Sovjetunionens golde tundra, og leste om både Churchill, Roosevelt, Bismarck og Napoleon i russisk oversettelse. 

Når han noterte i bøkene, begrenset han seg som oftest til å understreke setninger og avsnitt, eller nummerere poeng han syntes var viktige (han noterte også i sine egne tidligere taler, og resirkulerte gjerne innholdet). Men noen steder har han i tillegg skrevet «enig» og «bra», eller «ha ha!», andre steder «nonsens», «idiot» eller «løgner» i margen med blå, grønn eller rød penn. Stalin lot seg irritere av stavefeil og grammatiske blundere, som han tok seg tid til å rette selv i trykte bøker. Han nøyde seg heller ikke med å notere i egne bøker, men skriblet gjerne i dem han lånte av venner eller fra Leninbiblioteket (ifølge dikteren Demjan Bednyi etterlot Stalin fettete fingermerker på bøkene han lånte). 

Det var heller ingen spøk å være Stalins bibliotekar, skal vi tro Roberts, da den tiltagende paranoide diktatoren etter hvert så fiender og leiemordere overalt. På et partimøte i 1935 advarte Stalin mot å slippe fremmede inn i huset, for eksempel «en vaskedame som gjør rent rommene, eller en bibliotekar som besøker leiligheten under dekke av å skulle sette i stand bøkene. Hvem er de? Ofte vet vi det ikke.» Han snakket også om saktevirkende gifter som «er veldig enkle å plante. Giften puttes på en bok – du tar boken, du leser og skriver (…) en måned senere er alt over.»

Trotskij på sjette plass

Litteraturen hadde en tvetydig posisjon i Sovjetunionen. På den ene siden var den noe opphøyd, slik Stalins utsagn om «menneskesjelens ingeniører» vitner om (selv om ingeniørmetaforen understreket hans syn på litteraturen som instrumentell heller enn øyeåpnende). På den andre siden var den frie meningsbrytningen litteraturen innbød til en trussel mot det kommunistiske regimet. Forfatteren som fylte flest hyllemeter i Biblioteka I. V. Stalina var, ikke overraskende, Lenin, etterfulgt av Stalin selv. Lenins bøker var, ifølge Roberts, fri for kritiske kommentarer i margene. 

Mer overraskende er det kanskje at Stalin også skriblet mange og noen ganger bekreftende kommentarer i margene til erkefienden Leo Trotskijs bøker. Stalin var en ivrig leser av forfattere han selv hadde fått forvist, eller i Trotskijs tilfelle, henrettet. Trotskij, som på Stalins ordre ble drept med ishakke i Mexico i 1940, inntok sjette plass på diktatorens egenkomponerte liste over bibliotekets viktigste kommunistiske tenkere; det var kun i de nedskriblede bokmargene at Stalin ga sine jagede meningsmotstandere anerkjennelse. 

Mannen som var så forblindet av ideologi og så hensynsløs i måten han omsatte den på, var ifølge Roberts likevel nysgjerrig på verden helt til han døde. Om det var den virkelige verden som interesserte ham, eller den han selv mente eksisterte eller burde eksistere der ute, er uvisst. 

En sørgelig leder

For Stalin skulle litteraturen først og fremst ha en politisk nytteverdi, noe som utvilsomt innsnevret utbyttet han fikk av den omfattende lesingen. Diktatorens hang til innlærte argumenter kommer særlig godt til syne i hans interesse for militærstrategi. Han var så belest på emnet at han ifølge Roberts kunne dosere om den spanske selvstendighetskrigen for Churchill under statsministerens besøk i Moskva i 1942. Like fullt førte hans egne strategiske feilgrep til katastrofale menneskelige tap i krigens første år. Roberts innrømmer at «kompleksitet, dybde og subtilitet» ikke var Stalins styrker, men at han i stedet så på bøkene som bruksgjenstander, som kunne styrke eller klargjøre en allerede eksisterende argumentasjonsrekke. 

Det er det originale kildematerialet som gjør Stalin’s Library interessant heller enn Geoffrey Roberts’ egne analyser – disse består for det meste av forenklinger av typen «Stalin var ingen psykopat, men en emosjonelt intelligent og følende intellektuell». Ved å legge så stor vekt på hans boklige aspirasjoner, avdekker Roberts – kan hende ufrivillig – sammenfallet mellom Stalins framferd i Sovjetunionen og det lukkede intellektuelle mikrokosmoset han skapte for seg selv. 

Mens Stalin satt og skriblet «svin» og «he he» i margene på egne og andres bøker, døde millioner av sovjetiske borgere under hans regime, enten de ble sendt i krigen, drept etter ordre fra ham eller sultet i hjel under Holodomor. Dette blir ikke viet særlig mye plass i Stalin’s Library, ei heller hvordan mengder av forfattere etter hvert ble ofre for Stalins paranoide prosesser. Det har derfor blitt opp til kritikerne å påpeke dette åpenbare paradokset, slik som Michael O’Donnell i Wall Street Journal: «Det er en sørgelig leder som stiger ut fra sitt velfylte bibliotek for å knuse nasjonen og terrorisere sitt eget folk i sin higen etter makt.» 

Johanne Elster Hanson

Johanne Elster Hanson (f. 1996) er en norsk skribent og kritiker bosatt i London.