Langtransport

Disse morgenene våkner jeg til lyden av trafikk. Varme, lyse morgener, som kan forvirre tidssansen, særlig når bilene blir mange nok til å overdøve byens nattlige hvilepuls: Jeg våkner grytidlig, i den tro at arbeidsdagen burde ha begynt for lenge siden. Straks jeg har forvisset meg om at klokka ennå bare er fem eller halv seks, kan jeg lukke øynene og falle i søvn igjen, for et par timer, og nå har trafikken motsatt effekt: bakgrunnsstøyen virker beroligende, omgivelsene gir seg ennå bare til kjenne som et udifferensiert brus, uten krav på oppmerksomhet eller handling.

I Gunstein Bakkes roman av fjoråret, Maud og Aud (omtalt av Maria Lyngstad Willassen her; intervju med forfatteren her), finnes et fabulerende parti om forskjellene på – og likhetene mellom – å sove til havbrus og å sove til suset av trafikk. Avsnittet starter med å slå fast, til dels med utgangspunkt i retorikken i boligbilagenes annonser, at mange later til å ha det som sitt høyeste ønske «å få sovne og ikkje minst få vakne med lyden av havet i øyra». Typisk for romanen flytter teksten seg ganske raskt over i en historisk fundering: For er ikke det å føle ro ved lyden av havets dønninger – ved kreftenes spill med de veldige vannmassene – et privilegium kun nåtidsmenneskene i de utviklede delene av verden har kjent? Som Bakkes forteller spør: «Korleis lét det eigentleg den gongen folk arbeidde på havet og miste seg på havet, då plimsollerar og tvilsom assuranse rådde bølgjene; skulle det vere sinnsro og kvile i slike tiders brenningdøn mot glas og i sprekkar, for dei som måtte vente og ikkje vite?»

Slik kan Bakkes forteller ordlegge sin undring, og noe må det være i spørsmålet, som snart – i denne romanen, så rik på anelser og assosiasjoner om biler, olje og det høyteknologiske sosialdemokratiets særegenheter – går over i spekulasjoner rundt roen vi kan føle i trafikkens nærhet:

I dag søv folk mellom vegar og gater, følgde av brannen frå det undersjøiske. Oljen, det svarte himmeldjupet, blir omsett til overflate og store støyflak som passerer og kverv, utan at du skjønner kva som gjennomfór deg. Dette er likevel lydar som forvissar ein sovande om menneska og verksemda deira, om livet som held fram også når du slepper deg ned, ja, som går av seg sjølv, utan den uroa som livet på individnivå fører med seg. For lyden av eit menneske, ei mus, kan hende ein fugl, ville vekt deg og mint deg på fare, på deg sjølv; ein langtransport, derimot, er lyden av tryggleik.

Ein langtransport er tryggleik.

Søvnen har funne sitt nye element.

På hver eneste side av Maud og Aud finnes slike tettvevde partier, sitatvennlige setninger, overraskende ordvalg og tanker man neppe har sett uttrykt på akkurat denne måten før. Ofte handler de om mennesket som påvirker sin egen livsverden, enten de vil eller ikke, om det så er på grunn av et sekunds valg ved rattet eller økologiske konsekvenser i planetær skala: Dette er alt annet enn bortvendt eller intimsfæreopphengt litteratur.

Som anmelder var jeg heldig nok til å få romanmanuset litt tid før utgivelse, og anmeldelsen jeg skrev av boka, var den første som kom – selv flere uker etter sperrefristen hadde den ikke blitt anmeldt i andre aviser. Dette var overraskende, for Bakke har som få andre i sin generasjon blitt møtt med oppriktig anerkjennelse hver gang han har utgitt en roman eller et essay, noe man kan få et hint om ved å lese for eksempel Ingrid Storholmens anmeldelse av debutboka Kontoret på Vinduets nettsider rundt årtusenskiftet, Bernhard Ellefsens gjennomgang av forfatterskapet i Ratatosk 1–2/2007, eller, i all beskjedenhet, min egen lille bloggoppføring på Afsnit P om Bakkes essay om Rimbaud (publisert i samme nummer av Ratatosk).

Likevel: Bakke er nok ennå, i en alder av 44, ikke et av norsk litteraturs household names, selv om det er grunn til å tro at ryet begynner å feste seg. Kanskje virker institusjonelle forhold mot en forfatter som ham: En kritikergenerasjon varer i Norge gjerne bare tre-fire år; de frie kritikerne får seg etter et lite tidsrom faste jobber, som forlagsredaktører, i formidlingsstillinger, i skolevesenet, eller de finner noe helt annet å gjøre. Velstands- og kostnadsnivået motvirker muligheten for å virke som frilansskribent – den enkeltes innsosialiserte behov for sikkerhet og komfort undergraver kritikkens hukommelse. De økonomiske forholdene ligger kort sagt ikke til rette for at flere enn de fast ansatte kritikerne avisene og etermediene holder seg med, skal kunne fortsette med virksomheten over tid (per i dag Klassekampens Tom Egil Hverven, Aftenpostens Ingunn Økland, Dagens Næringslivs Kåre Bulie, P2s Marta Norheim, Morgenbladets Ane Farsethås og Dagbladets Fredrik Wandrup); dermed blir offentlighetens minnekapasitet liten, overlatt som den er til noen få personers interesser, innsatsvilje og trass vis–à-vis den massemediale nivelleringen. En forfatter hvis tre romaner har utkommet over en periode på 12 år, og som ikke er blitt omfavnet av noen av heltidskritikerne, risikerer hver gang å møte ferske anmeldere, som starter lesningen på – ja, bar bakke. Og slik kan selv betydelige forfatterskap bygge seg opp, uten å sirkulere i anerkjennelsens arenaer.

Forfatteren av Maud og Aud later heldigvis til å se med suveren ro på offentlighetens mer eller mindre tilfeldige prioriteringer, og er i år involvert i en rekke utgivelser: Han har redigert og oversatt en dobbelutgivelse av Willy Kyrklund, Meisteren Ma/Polyfem forvandla, han har skrevet forordet til Karin Moes 600 siders Skrifter og han har utgitt diktsamlingen Murskueteknikkane. I fjor var han medredaktør av en bok med skjønnlitterære reaksjoner på 22.7, og tidligere har han gjendiktet forfattere som amerikanske Juliana Spahr og palestinske Mahmoud Darwish. I kraft av å være en nyskapende forfatter som driver vekselbruk som oversetter, essayist og redaktør, er han en litterat av nettopp den mangesidige, helstøpte typen Vagant gjerne løfter frem.

Denne gangen dreier det seg altså om fjorårsromanens idé om at «søvnen har funne sitt nye element». På grunn av besøk sover jeg disse nettene ikke på soverommet, som vender ut mot de stille bakgatene og den lille parken imellom dem, men på kontorets feltseng, med vinduene åpne mot en plass der to brede alleer møter hverandre i en rundkjøring. Ettersom nabolagets samlede gny stiger utover morgenen, og jeg våkner ugjenkallelig, står jeg opp og henter manuset til Maud og Aud, som jeg har tatt vare på som løse utskriftsark – fordi det er der den første lesningens krattskog av margnotater befinner seg, og fordi det ville være en slags juks å overføre dem til den trykte boka – for å bla meg tilbake til partiene som, så vidt jeg kan huske, setter ord på morgenens fornemmelser. Når det etter hvert blir lunsjtider ved arbeidsbordet, går lyden av trafikken sammen i et felles sorl, selv om jeg fortsatt kan skjelne enkelte kjøretøy fra de andre, ettersom hviningen melder seg fra en med ett bremsende farkost, motorenes dypere eller mer gjennomtrengende lyd forteller at det dreier seg om biler som skiller seg ut i størrelse, aksellererer eller ruser på, eller sirener varsler om en syke-, brann- eller politibil uten tid å miste.

Lydmassen – byens kontentum av nær og fjern støy – er ikke bare beroligende for den som vil sove videre, slår det meg, men også perfekt for den hvis oppmerksomhet er rettet mot arbeidet ved skrivebordet. Den vitner om «menneska og verksemda deira, om livet som held fram». Og er det ikke denne veldige produktiviteten man ønsker å forstå, og kanskje aller helst: være en del av, om enn på avstand, der man sitter og skriver? I alle fall bidrar også denne trangen til litteraturens døgndrift, dens uavbrutte langtransport av tanke og erfaring.