Kuren mot de sterke menns politikk

ESSAY. Vil man forstå dagens globale konflikter, må man lese René Girard. Den franske religionsfilosofen visste hva som driver menn som Vladimir Putin og Donald Trump – og hvordan man skal få bukt med dem.

[dropcap]D[/dropcap]ette er bare én av mange urovekkende nyheter: Mike Pompeo, den amerikanske utenriksministeren, har kunngjort at landet trer ut av INF-avtalen med Russland, en avtale som forbyr kjernefysiske mellomdistanseraketter. Hvis ikke Putin bøyer av i siste liten, trues verden av en ny global opprustning hvor den ene vil overby den andre: stadig flere raketter, mer presise og mer dødelige. En annen nyhet: Skulle USAs president innføre straffetoll på biler fra EU, vil Brussel umiddelbart hevne seg, og det kommer ikke handelskrigeren Trump til å sitte stille og se på. Og helt siden Kina begynte å interessere seg for Afrika, har kampen om innflytelse, naturressurser og åkerland («landran») eskalert. Andre land etterligner Kinas politikk. Hvor skal det ende? Ingen vet.

Det finnes en utbredt forklaring på den nye «verdensuordenen»: Det heter seg at det er den nye nasjonalismen som oppildner kampen om strategisk innflytelse og kaster kloden ut i kaos. Etter murens fall i 1989 skal historien ha havnet i sitt gamle spor, og konkurransen mellom folk og nasjoner er tilbake på verdensscenen – historien er liksom blitt normal igjen. Det er en hendig tolkning. Men griper den egentlig hva som foregår?

Det finnes en annen forklaring på verdenssamfunnets tilstand: Den stammer fra René Girard, en av det 20. århundrets mest fascinerende religionsvitere og kulturantropologer. Riktignok anså Girard seg hverken som tidsdiagnostiker eller profet, men hans blikk på verdenssamfunnet («det store sammenbruddet») var preget av historisk klarsyn. Mens George W. Bush trodde at regionen hadde en strålende fremtid etter hans folkerettsstridige Irak-intervensjon, forutsa Girard at Midtøsten snart ville stå i flammer; og lenge før IS’ slaktere begynte å herje, spådde han «en apokalyptisk frigjøring av volden».

Han mente at Amerikas «teologisering av krigen» var fatal fordi den gjenoppliver Muhammeds krig; «det ondes krefter» står da imot «den store satan». To korstog, to typer fundamentalisme. Den ene etterligner den andre.

For Girard var det ikke vanskelig å være visjonær. Han måtte bare ta sin egen teori på ordet. Teoriens grunnlagspåstand er at mennesket er et mimetisk dyr – dets vesen er etterligning. Mennesker tar etter hverandre, og så snart den ene begjærer et objekt, vekker han sin nestes begjær etter det samme. Slik oppstår en mimetisk rivalisering mellom menneskene. Hvis ingen holder seg tilbake, stiger den «til det ytterste», til voldsom eksess. Girard viste til antikke myter, som ikke forteller om noe annet enn denne mimetiske rivaliseringen, om den evige (gude)kampen om makt, berømmelse og kvinner. Først når blodet flyter, når offerrøyken stiger og syndebukkene blir funnet, hersker det fred en liten stund. Inntil den menneskelige mimetikken setter i gang igjen, når den ene etterligner den andre og vil kjempe om objektet han begjærer.

Det var jøder og kristne – de monoteistiske religionene – som først gjennomskuet den mimetiske rivaliseringen mellom menneskene. Slik oppdaget de den virkelige grunnen til sosial vold. Girard anså dette som et spektakulært, nærmest verdenshistorisk tidsskille: Begge religionene innså hvor truende etterligning kan være, hvordan den får den menneskelige volden til å eksplodere og Satan til å falle ned fra himmelen «som et lyn» (Je vois Satan tomber comme l’éclair (1999) er tittelen på en av Girards bøker).

De monoteistiske religionene innså mer enn det. De ble klar over at antikkens samfunn løste sine indre konflikter – eller som det heter i Bibelen: sine «anstøt» – på en måte som var skandaløs og umenneskelig. De lot dem gå ut over utenforstående tredjeparter, de straffet uskyldige og minoriteter, eller de oppfant syndebukker som de gav skylden for strid og uro og «sendte ut i ødemarken». Bare ved hjelp av en mytisk offerhandling eller en overdreven hevnakt ble freden i samfunnet gjenopprettet. Ifølge Girard forstår ikke den antikke myten sin egen vold; kampen tar først slutt når en helt ligger død på bakken. Homers Odysseen viser ingen nåde for de beseirede okkupantene, de må nedslaktes før freden kan herske på Ithaka. Volden fremstår her som mytisk makt. Den hører til livet, slik sommer og vinter gjør.

Først Bibelen setter en endegyldig stopper for glorifiseringen av offeret, og dette beundret Girard den for. Bibelen gjennomskuer den mytiske volden og menneskets delaktighet i den. Den delegitimerer den arkaiske troen på at det var nødvendig å ofre uskyldige for å gjenopprette harmonien i samfunnet. Dermed får den kristne lidelseshistorien for Girard en storslagen verdenshistorisk betydning: Korset symboliserer offeret mot offeret. Pilatus utleverer Jesus til den rasende mobben for å stoppe «uroen» den skaper, men alle vet at den dømte er uskyldig. Slik gjør Jesus seg selv til offer for å åpne verdens øyne. Se her, slik er dere – freden deres beror på at uskyldige ofres!

Med andre ord: Jesus river vekk grunnlaget for den mytiske offerlogikken og stanser spiralen av vold og hevn og ny vold. Han vet at man ikke kan endre menneskelivets mimetiske natur; men kanskje man kan omdirigere dets energier. Derfor skal ikke menneskene etterligne volden, men ham, den maktesløse Messias; de skal ikke kappes om det onde, men om det gode. «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.»

Fører dette til endringer? Gjør freden sitt inntog nå? Nei, lyder Girards desillusjonerende svar. Post christum var det først ingenting som endret seg, selv om romerne beklaget seg over den postheroiske svekkelsen av imperiet; det var blitt undergravd av den fredelige kristendommen. Samfunn som utviklet hemninger mot å la sine indre konflikter ramme uskyldige tredjeparter, var snarere enda mer tilbøyelige til strid og uenighet, ettersom de ikke lenger kunne kanalisere sine voldsenergier inn i offerkulten.

På denne måten fortolker Girard også det beryktede sverdverset «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd»: Jesus gjør det klart for sine tilhengere at de må klare seg uten syndebukker, uten å legge skylden på andre – det forsterker i første omgang striden, og da har de sverdet midt iblant seg. I tillegg forleder en misforstått religion folk til selv å utøve vold. Den gir de forfulgte god samvittighet, og slik blir ofre til gjerningsmenn. Dermed tror radikalisert islam at den som historisk offer for Vesten har rett til å utøve vold «i Guds navn».

Det siste tiåret Girard levde, så han på verden med stadig mørkere blikk. Han var dypt berørt av den islamistiske terrorismen og tvilte på om Koranen hadde avsverget den arkaiske offerlogikken like konsekvent som Det nye testamente hadde gjort. Også i den brutale konkurransen mellom statene, i den ubønnhørlige kapitalistiske kampen om nye markeder og kappløpet for å ødelegge planeten så han den urgamle kraften i arbeid: menneskets mimetiske logikk, som ikke kjenner grenser og går til det ytterste – til siste slutt. Girards syn på fremtiden kommer like dystert til uttrykk i hans samtalebok om rivaliseringen mellom Clausewitz og Napoleon (Achever Clausewitz, 2007). Han skriver at verdens undergang er mulig siden statene er fanget i morderiske konflikter fremfor å løse de globale problemene på en fredelig måte. «Det guddommelige har åpenbart seg, men menneskene vil ikke se det.»

Fra dagens perspektiv har René Girard dessverre rett, i motsetning til Francis Fukuyama med hans verdenshistoriske forhåpninger. Etter murens fall er det ikke fred og frihet som hersker her i verden, men strid om rom, makt og markeder. Abstrakt sagt: Etter 1989 har de mulige objektene for det maktpolitiske begjæret mangfoldiggjort seg. Stater og konserner arronderer sine innflytelsessoner. En øde øy i Stillehavet som ingen så langt hadde tatt notis av, blir strategisk begjært fordi den begjæres av en annen makt.

En randbemerkning: Den som dras inn i slike geopolitiske konflikter, har absolutt noe å lære av Girard. Alt kommer an på å hevde sin egen posisjon og samtidig trå ut av voldsspiralen. Måten politikere besvarer en aggresjon på, er avgjørende for hvordan konflikten forløper videre. At Angela Merkel vegret seg for å ruste opp Ukraina med amerikanske våpen, ville ha vært helt i tråd med Girards syn: Forbundskansleren unnlot å etterligne den russiske aggressoren og trå inn i Putins eskalasjonsspiral. Det er overflødig å nevne at Donald Trumps brutale politikk hadde vært forkastelig i Girards øyne, ettersom den inviterer maktpolitikere til å imitere den. En slik etterligner har jo Trump funnet allerede: Jair Messias Bolsonaro, Brasils nye president.

Bibelsk apokalyptikk eller messianisme? Man finner begge deler hos Girard, om enn bare i antydninger. Den opplyst-rasjonalistiske modernitetens mørke hemmelighet, skriver han i Achever Clausewitz, består i at den opererer som en myte. «Vi insisterer på å ikke ville se katastrofen. (…) Jo mer sannsynlig slutten blir, desto mindre snakker man om den.» Moderne samfunn tror de har all verdens tid, men faktisk er verdens tid begrenset. Han mener derfor at det er et sunt sjokk dersom sivilisasjonen i lys av den bibelske apokalyptikken ser for seg sin egen undergang og slik kommer på bedre tanker. En annen politikk begynner så snart vi anerkjenner «vår mimetiske natur», så snart vi «befrir oss fra den» og rekker ut en forsonende hånd. Riktignok er det dårlige utsikter til det i et verdenssamfunn som rives i filler av nasjonalisme. Nå er det bare religionene som holder oppe det messianske håpet om en fredeligere fremtid. «Katolisismen er den siste internasjonalen.»

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Første gang publisert i Die Zeit 30. januar 2019

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.