Kunsten å bo

I en nedlagt symaskinfabrikk i området Hackescher Markt i Berlin ligger Sammlung Hoffmann, et «Wohnungsgalerie».

Opprinnelig publisert i Vagant 4/2011.

Kunstnerduoen Elmgreen og Dragset omgjorde i 2010 både den nordiske og den danske paviljongen på Venezia-biennalen til boliger; én for Family A og én for Mr. B. Publikum fikk gå omkring i omgivelsene til et liv, som ikke bare besto av møbler og andre bruksgjenstander, men også kunstverk av 24 ulike kunstnere. Konseptet, «The Collectors», koblet den private kunstsamlingen opp mot livet til samleren; kunsten som en innramming av hverdagen og samtidig som et uttrykk for en (ønsket) livsstil. Eivind Røssaak fremhever på kunstkritikk.no at verket ikke viser frem «en ’nøytral’ kunstsamling, hvis den overhodet fins, men en samling som simulerer et begjær, en identitet, en idiosynkrasi, en livsstil, en holdning». Kunstverkene utstilt som en del av et liv, en personlig og en samfunnsmessig historie.

I en nedlagt symaskinfabrikk i området Hackescher Markt i Berlin ligger Sammlung Hoffmann, et «Wohnungsgalerie»: en leilighet som er utstyrt med så mye kunst at dørene ukentlig åpnes for publikum, i form av guidede turer rundt i samlingen. Leiligheten er hjemmet til Erika Hoffmann, men huser også utstillingslokaler til den private kunstsamlingen ekteparet Hoffmann har opparbeidet seg siden slutten av 1960-tallet, så vel som kontorer for familiemedlemmer med medarbeidere. Det er altså ikke en hvilken som helst leilighet en stiger inn i når en går trappene opp til tredje etasje i Sophie-Gips-Höfe, etter å ha blitt beepet inn av en av medarbeiderne ved samlingen. Leiligheten går over tre etasjer, hvor de fleste rommene har hvite vegger og er viet kunsten.

Selv om boligen er stor, er kunstsamlingen større, og hvert år i august skiftes verkene ut med nye. På nettsiden til Sammlung Hoffmann brukes ord som «umräumen» (rydde «om») og «einrichten» (innrede) om omrokkeringa av kunstverkene, og utstillingen omtales ikke som en utstilling, men som en «Einrichtung», altså innredning. Det blir tydelig at dette er et forsøk på å skape et rom hvor andre kvaliteter ved kunsten kan komme til syne enn i de tilstrebet nøytrale omgivelsene i gallerier og museer: Kunsten som del av hverdagslivet.

De fleste møblene i leiligheten er derfor også satt opp som egne, likeverdige punkter på listen over verkene som befinner seg i hjemmet. Beskrivelsen av utstillingen som «innredning» kommer dermed til sin rett: kunstverkene er møbler. Og møblene er kunstverker. Og siden verkslisten først deles ut etter at den guidede turen er over, går man som publikum rundt i samlingen og undrer seg over ethvert lite objekt – er det kunst, er det hjem?

I tillegg blir publikum ved inngangen til leiligheten utstyrt med lune, tova tøfler til å ha utenpå skoene. De store tøflene gir oss en langsom, subbende gangart; samtidig som de beskytter gulvet, blir vi i og med hvert eneste steg påminnet om at vi nå befinner oss utenfor det offentlige, uteskobetrådte rom, og ikke er publikum lenger, men folk på besøk.

Vår guide Mark Giannori, som loser oss gjennom utstillingen (en anelse mer elegant enn de besøkende), legger vekt på at dette ikke er en kuratert utstilling (hva nå enn det skal bety), men at utvalget mer eller mindre baserer seg på det Hoffmann helst vil omgi seg med; dette er tross alt et hjem. Både fjorårets og årets utstilling later likevel til å ha et overordnet organiseringsprinsipp, ja, kanskje nettopp et kuratorgrep: Fjorårets tok utgangspunkt i 20-årsjubileet for murens fall, og årets utstilte verker er alle innkjøpt i fellesskap med Erikas ektemann Rolf Hoffmann, som døde i 2001.

Kunstverkene som Erika (av herr Giannori konsekvent referert til ved fornavn) helst vil bo med i år, altså de kunstverkene vi får se, er blant annet Warhols «Torso» (1977), Nobuyoshi Arakis bondage-inspirerte fotografier (1994-1995) og Manabu Yamanakas tre fotografier av nakne, 100 år gamle japanske kvinner i naturtro størrelse (1995), plassert av Erika i en smal gang, med rammen helt ned mot gulvflisene, noe som gjør at publikum blir stående i intim øyenhøyde med de rynkete, gamle kroppene. Den uhyre realistiske, selvportretterende skulpturen «Untitled (Shaved head)» (1998) av Ron Mueck (kunstneren som står bak «Boy» på aros i Aarhus) og den litt over seks minutter lange animerte filmen «Weighing … and Wanting» (1997) av William Kentridge er to høydepunkter. Det er vanskelig å finne noen tydelig sammenheng mellom enkeltverkene i Erikas innredning (foruten at de alle er fra før 2001), men «innredningen» fremstår ikke dermed fragmentert, nettopp fordi verkene er forbundet gjennom et felles punkt: Erika selv.

Turen gjennom kunstsamlingen ender i en stue med ti meter under taket, «tilfeldig» lesestoff på sofabordet, blant annet det nyeste Lettre International, en peis, som det ikke ser ut til å ha vært fyrt i, en stol signert Frank Gehry og en lysestake med ubrente lys i. Stuen leder inn til kjøkkenet, som publikum ikke får besøke, men hvor gruppen stopper opp, blir tilbudt litt vann, og hvor ulike, selvopplevde scenarier kan utspille seg: 1) Guiden forteller at hvis Erika tilfeldigvis skulle være på kjøkkenet, kunne det jo hende at hun ville komme ut og hilse på, noe hun er og noe hun gjør. 2) Guiden skal inn på kjøkkenet og hente litt vann, treffer Erika og tar henne med ut. 3) Erika kommer tilfeldigvis ut fra kjøkkenet med en blomsterkvast som hun skal plassere ute i den bebodde stuen. Ved alle de tre tilfellene dukker Erika opp, drar lenge på svarene på de forutsigbare spørsmålene hun blir stilt (hver halvtime, hver eneste lørdag?). Publikum nikker til henne, er takknemlig for at de fikk oppta hennes dyrebare tid og føler seg kanskje litt heldige fordi de faktisk fikk møte kvinnen som står bak det hele, organisasjonsprinsippet in persona.

Avslutningen på denne halvannen time lange «iscenesettelsen» av et liv, kan fremstå som «godt regissert», men samtidig kan den sees som en høflig gest overfor oss, som nettopp har brukt 90 minutter av våre liv på å kikke inn i Erikas liv. Her er hun – rede til å møte reaksjonene og spørsmålene til sine besøkende. For det er tross alt hennes gjester vi er, og henne vi etter å ha forlatt bygningen er på fornavn med – i motsetning til det litt mer formelle forholdet til vår guide, herr Giannori.

Ekteparet Hoffmann begynte å kjøpe inn kunst på 1960-tallet, og i Sammlung Hoffmann finnes blant annet amerikanske kunstnere som Frank Stella, Andy Warhol, Cy Twombly og Nan Goldin, europeiske navn som Gerhard Richter, François Morellet og øst-asiatiske kunstnere som Chiharu Shiota, Michael Joo og Manabu Yamanaka.

Hackescher Markt var et av de første områdene som, særlig på grunn av sin sentrale plassering i byen og billige husleier, ble befolket av kunstnere og gallerieiere etter murens fall. Ekteparet Erika og Rolf Hoffmann var på jakt etter utstillingslokaler for kunstsamlingen etter at de solgte tekstilfirmaet sitt, Van Laack, i 1985. Den opprinnelige ideen var å bygge en kunsthall i Dresden, som var privat finanisert og drevet av en stiftelse, med den intensjonen (ifølge guide Mark Giannori) å gi befolkningen i det gamle Øst-Tyskland et inntrykk av hva som hadde foregått i den vestlige – da særlig amerikanske – samtidskunsten de siste 40 årene. Prosjektet ble stoppet av lokalt byråkrati, men modellen av kunsthallen, tegnet av den amerikanske kunstneren Frank Stella, kan sees i årets utstilling i Sammlung Hoffmann. Ekteparet Hoffmann kjøpte leiligheten i Hackescher Markt i 1994, og boligen sto ferdig renovert i 1997.

Sabrina Van der Ley, nyansatt direktør for samtidskunst ved Nasjonalmuseet, har arbeidet ved Sammlung Hoffmann.

Facebook

Twitter