Warszawa i januar. Hipsterbaren Wozownia på Plac Trzech Krzyzy i sentrum er stappfull, stemningen er løssluppen. Lite tyder på at man befinner seg i et land som ifølge medieberetninger vil avskaffe både det uavhengige rettsvesenet og fri kunst og kultur. Men inntrykket endrer seg når en ung kvinne med kort, rosa hår og piercing i nesen forteller om sin jobbhverdag i den kreative bransjen. «Selvsagt er det mange kunstnere som føler seg forfulgt,» forteller 35-åringen. «Men mange tenker også: Godt at vi har fått PiS. Endelig skjer det noe. Endelig har vi fått noe å gjøre opprør mot.»
I Polen er virkeligheten langt mer kompleks enn de vesteuropeiske rapportene får frem. Landet er dypt splittet og preget av motstridende interesser. For den liberale kunstscenen er dette kaoset både en byrde og en redning. En kulturkamp er i gang, på alle nivåer i landet, mellom høyresiden og venstresiden, mellom liberale og konservative, mellom PiS-partiet og opposisjonen. Det ferskeste eksempelet er Sentrum for samtidskunst i Warszawa, det såkalte CSW-museet. Nylig huste det en retrospektiv Karol Radziszewski-utstilling, som forteller om de homoseksuelles historie i Folkerepublikken Polen med frodige, fargesprakende bilder.
Utstillingen møtte liten forståelse hos den konservative kulturministeren Piotr Gliński. Det er usikkert om det er slike utstillinger som førte til at han sparket CSWs direktør Małgorzata Ludwisiak etter mange år i stillingen. Hun var et enkelt offer: Det hadde allerede gått rykter om at medarbeiderne var misfornøyde med lederstilen hennes. Gliński må ha ant at avsettelsen ville føre til få interne protester.
Den nye direktøren Piotr Bernatowicz snudde konflikten til sin fordel. Picasso-eksperten var tidligere leder for Arsenał-galleriet i Poznań, der han markerte seg med homofiendtlig og antifeministisk plakatkunst. Han var rett mann for Gliński: Intelligent, velutdannet og klar til å vise hele kunstverdenen at det finnes en patriotisk, høyrenasjonal kunst som peker nese til den liberale mainstream-bevegelsen og hele dens LHBT-spetakkel. Bernatowicz vil svømme mot strømmen, motarbeide museenes adornittiske tendenser og fremme et alternativt kunstbegrep. Et kunstbegrep hinsides feministiske og venstreliberale posisjoner.
Utnevnelsen av Benatowiczs er en av de mange prosessene som fører til at Vesten stadig stiller det samme spørsmålet: Er den kunstneriske friheten i Polen i fare? Vil Gliński renske institusjonene for liberale, internasjonalt anerkjente ledere? Museet for de polske jødenes historie, POLIN, fikk ikke forlenge kontrakten med den liberale direktøren Dariusz Stola, som hadde ledet museet siden oppstarten. Ved statsteateret i Wrocław fjernet Gliński den venstreliberale teaterdirektøren Krzysztof Mieszkowski, og engasjerte i stedet en farsespesialist fra provinsen. I Kraków har en konservativ uten internasjonal erfaring ledet det renommerte Theater Stary siden 2017.
Samtidig grunnlegger kulturdepartementet sine egne institusjoner på løpende bånd og tildeler dem rikelig med støtte, blant annet et «Institutt for frihet» som formidler konservativt innhold. Gliński støtter kirkekunst og legger ned venstreliberale kunstprosjekter. Høyreorienterte propapandaaviser mottar tilskudd, mens venstreorienterte ikke-statlige organisasjoner ignoreres. I utlandet opprettes det nye historiske institutter som Pilecki-instituttet, som har fått en filial i Berlin. Snart kommer et museum for mellomkrigstiden, som skal bære navnet til den polske antisemitten Roman Dmowski. Også et museum for «Erindring og identitet» er under planlegging, under ledelse av den ytterliggående presten og mediemogulen Tadeusz Rydzyk fra Radio Maryja, som vil bevise at polakkene oppførte seg forbilledlig under holocaust. Ettersom regjeringen er demokratisk valgt, har ministerens nyskapninger en viss legitimitet. Men er det fortsatt plass til liberale alternativer?
En dag i mars, rett før koronakrisen nådde oss, besøkte vi Witold Mrozek, som er teaterkritiker i Polens viktigste venstreliberale avis Gazeta Wyborcza. 36-åringen møter oss i rullestol etter et beinbrudd, og henter straks frem en bok med tittelen Polens grønne, forfattet av ingen ringere enn de liberales største skrekk: Polens kulturminister Piotr Gliński. På omslaget ser man jublende menneskegrupper som løfter plakater med hippiesymboler.
«Kulturkampen utkjempes ikke systematisk»
«Bildevalget er ingen tilfeldighet,» forteller Mrozek. «Før Piotr Gliński ble kulturpolitikkens øverste dommer, var han blant grunnleggerne av De grønne i Polen. I boka undersøker han betydningen av borgerbevegelser. Han kunne ha endt opp på venstresiden,» sier Mrozek. «Hadde det ikke vært for abortspørsmålet. Flertallet av de grønne var pro choice, mens han var pro life.»
Mrozek forteller denne anekdoten for å vise noe avgjørende for å forstå Polens kulturkamp: «Gliński er ingen Goebbels, og Polen er ikke Tyskland i 1933.» Til tross for all berettiget kritikk mener Mrozek man må se nyansene: «Er Gliński konservativ? Ja. En streng katolikk? Det også. Er han på jakt etter hevn? Absolutt. Er han fascist og antisemitt? Nei, det er han ikke.»
Kulturministeren er et velegnet eksempel fordi han med sin impulsive væremåte forener alle landets motstridende posisjoner. «Mange av Glińskis angrep handler om forfengelighet», hevder Mrozek. «Han kan ikke fordra ikke å bli tatt på alvor. Han kan uten videre forlate en intervjusituasjon hvis han føler seg fornærmet.» Ifølge Mrozek er han en macho, som har fått enda et barn med sin yngre kone og iscenesetter seg selv som en ny Putin. Man han har ikke som mål å fortrenge alle de liberale fra kulturmiljøet.
Regissør Jan Klata, hvis avskjedigelse som teaterdirektør i Krakow i 2017 utløste en stor skandale, ville Gliński gjerne ha beholdt – hadde ikke Klata straks ytret seg kritisk om Gliński. Også på andre områder er Glińskis angrep først og fremst et resultat av langvarige personlige konflikter, selv om de ved første øyekast later til å være ideologiske avgjørelser, mener Mrozek. «Selvsagt finnes den kulturkampen alle snakker om,» sier Mrozek. «Men den utkjempes ikke systematisk, bare punktvis og uorganisert.»
Kulturministerens største problem er mangelen på både innhold og lederemner. Å lage et museum for Warzawaoppstanden er en enkel oppgave for PiS-partiet. Men å fylle et museum for samtidskunst er langt mer komplisert. Det er rett og slett ingen konservativ kunst å regne med, og som kunstmarkedet setter pris på. Også konservative regissører, kunstnere og kuratorer er mangelvare.
Den retningen Piotr Bernatowicz vil forandre Sentrum for samtidskunst i, kan skape presedens for spørsmålet om hvordan et konservativt kunstmuseum av europeisk betydning skal se ut. Hvilken kunst vil Bernatowicz løfte frem? Vil han vise fotografier fra Smoleńsk-ulykken? Kirkemalerier fra vår tid? Bilder fra samtiden som tar opp traumaet fra andre verdenskrig? Utvalget er begrenset. Den koronarelaterte stengningen av museene kommer den konservative museumsdirektøren til gode. Nå har han tid til å finne frem til et konsept.
Witold Mrozek peker på de uoversiktlige strukturene innad i den polske staten. «Det er uhyre vanskelig å regjere et land som Polen autoritært. Særlig takket være det føderale systemet. Byene driver mange av kulturinstitusjonene, med støtte fra regionale myndigheter, som ofte er under innflytelse av opposisjonen.» Når alt kommer til alt, bestemmer kulturministeren bare over en håndfull institusjoner. Og selv der griper han ikke alltid inn. Mange museer og institusjoner kommer godt overens med ham, til tross for at de har en liberal kurs. For eksempel Museum for moderne kunst i Warszawa. Der følger direktør Joanna Mytkowska denne strategien: Så lenge hun ikke ytrer direkte kritikk mot departementet, og av og til viser en utstilling som kulturministeren kan akseptere, oppstår ingen konflikt om museets venstreliberale kurs.
På landets teaterscener er situasjonen en annen. De fleste drives av bykommunene. Det har, forsikrer Mrozek, ført til den paradoksale situasjonen at teaterscenen har blomstret de siste årene. Mrozek, som også jobber som dramaturg ved avantgardeteateret Teatr Studio, bekrefter mistanken: Siden PiS kom til makten, har teatrene fått et klart fiendebilde. Det vekker solidaritet. Takket være den kommunale finansieringen er de relativt godt beskyttet mot angrep fra kulturdepartementet. «Det er klart noen trues av situasjonen. Mange støttemidler deles kun ut til høyreorienterte institusjoner. Befinner man seg på venstresiden, får man ikke jobb i statlig radio og TV, eller i mange av de store institusjonene. Men det finnes fortsatt andre muligheter.»
«Hver minister er som en liten prins med sine egne undersåtter»
Et annet håp er knyttet til interne stridigheter i PiS. Det mange ikke vet: Også på høyresiden er kulturministeren omstridt. For de radikale i partiet er han ikke høyreorientert nok. Etter parlamentsvalget i oktober 2019 skulle Piotr Gliński egentlig bort, men det sies at hans trofaste beskytter, PiS-leder Jarosław Kaczyński, forhindret det. Likevel angripes Gliński fortsatt både fra venstre og høyre. «Jeg opplevde en gang en merkelig pressekonferanse,» forteller Mrozek. «En høyrenasjonal forfatter stilte Gliński et antisemittisk spørsmål. Han ville vite hvorfor POLIN-museet i Warzawa på sitt nettsted kunne hevde at Polens nasjonaldikter Adam Mickiewicz har jødiske røtter. Ministerens reaksjon var megetsigende: Han tok ikke avstand fra spørsmålet, selv om det antydet at Mickiewicz som jøde ikke kunne være en ekte polakk. Men han ville heller ikke la det stå ubesvart. Han snodde seg frem og tilbake, som om han ikke ville bringe noen i forlegenhet.» (Det skal nevnes at det hersker uklarhet om Mickiewiczs mors faktiske opphav.)
At kulturministeren ikke alltid følger en ideologisk strategi, bekreftes også av Paweł Płoski, foreleser ved Teaterakademiet i Warzawa, som finansieres direkte av kulturdepartementet: «Kulturkampen fra høyre er i stor grad en kontrarevolusjon fra folk som snart går av med pensjon. I den kulturelle sfæren, og særlig i mediene, returnerer nå nøkkelfigurer som var aktive for 20 til 25 år siden – særlig i fjernsynet.» Den gang forsvant de fra skjermen. Nå dukker de opp igjen og får nøkkelposisjoner i fjernsyn, radio og kulturlivet.
Deres aggressive omgang med den liberale verden har flere grunner: «Noen ganger vil de hevne seg på eliten, som lenge har ignorert dem. Andre ganger vil de bare bevise at de vet bedre.» Deres sentrale budskap til polakkene: «Dere trenger ikke å beherske fremmedspråk. Dere trenger ingen utdanning. Dere må ikke vaske dere. Dere må ikke skamme dere. I de siste tiårene har vi logret etter Europa. Det skal det bli slutt på. Som polakker trenger dere ikke lenger gjøre noe. Dere er gode nok som dere er.»
Når man snakker med medarbeidere i kulturdepartementet, får man bekreftet inntrykket av at PiS ønsker å få gjennomslag for et antiintellektuelt kunstbegrep. Teatereksperten Konrad Szczebiot, som jobbet i ledelsen der i ett år, formidler et liknende inntrykk. Han kjenner Piotr Gliński personlig, støtter hans reformvilje og er overbevist om at hans intensjoner ligger folket nært. Szczebiot er ingen høyrevridd ideolog, men en intellektuell som tror på PiS-partiets samfunnsetiske idealer. 34-åringen mener Kaczyński representerer det proletariske flertallets interesser. Kulturpolitikken oppfatter han som et forsøk på omfordeling fra sentrum til periferi, som en transformasjonsprosess fra en elitær avantgarde til en enkel, folkelig kunst.
Han sier at teatrene tidligere bare viste uforståelige stoff som særlig beskjeftiget seg med dekonstruksjonen av kjønn og identitet. «Men polakkene har aldri hatt tid til å bli samstemt om sin egen identitet, altså å danne seg et positivt begrep om sin egen selvforståelse. Vi har hoppet over dette punktet, og landet rett i det høyintellektuelle avantgardeteateret.» Nå vil regjeringen gi gjennomsnittspolakkene et nytt tilbud av sterke regionalteatere og folkelig kunst. «Alt dette er deler av vår kultur. Det er ikke slik at alt liberalt innhold fjernes. Det vil fortsatt være der – for eksempel i institusjonene i byene. Det simpelthen kompletteres.»
Og hva med justisreformen fra PiS? Hva med skadene på demokratiet? Szczebiot tror regjeringen kun forsøker å få et dysfunksjonelt system til å fungere igjen: «Det er ikke slik at noen i regjeringen faktisk ønsker å gjøre landet til et diktatur. Jarosław Kaczyński har ikke så mye makt som vestlige medier gir inntrykk av. Det er konflikter innad i partiet. Hver minister er som en liten prins med sine egne undersåtter. Konfliktene skaper balanse.»
Om teatermannen har rett, vil etter hvert vise seg. Presidentvalget som skulle avholdes den 10. mai, ble utsatt, etter heftige diskusjoner. Til tross for koronakrisen forsøkte Jarosław Kaczyński å få gjennomført et rent brevvalg. Han ville utnytte usikkerheten til å sikre gjenvalg av den regjeringsnære presidenten Andrzej Duda. Opposisjonen mener at det under koronakrisen er umulig å gjennomføre en ordentlig valgkamp. Også innad i regjeringen er det ulike oppfatninger. Foreløpig er det ikke klart når valget endelig vil finne sted. For det liberale kunstmiljøet ville et gjenvalg av presidenten være katastrofalt: Det ville bety frem nye år med maktkonsentrasjon og bitter kulturkamp.
Første gang publisert i Die Zeit 7. mai 2020
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad
