Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Eivind Tjønnelands diagnose over 90-tallets litteratur innvarslet nye fronter i kulturkampen.

Først publisert i Vagant 4/1999.

Den kulturradikale tradisjonen kan uten tvil føres tilbake til det moderne gjennombruddet: Georg Brandes’ nedslag i norsk litteratur og politikk. Dette er kulturradikalismens første fase. Litterært sett går denne linjen fra Ibsens Dukkehjem over Hans Jægers Fra Kristiania-bohémen, Gunnar Heiberg og hans biograf Skavlan (1950) til Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Det gamle Sosialistisk Folkeparti må kalles typisk kulturradikalt, kanskje mest i 60-årene før splittelsen med SUF. Deler av hippie-bevegelsen, motkulturen og anarkismen må også nevnes. Mot alt dette har vi på 1990-tallet fått en verdikonservativ reaksjon: Rune Slagstad, Dag Solstad, Bondevik-regjeringen og Verdikommisjonen.

I et essay fra 1972 kom Gunnar Skirbekk med sterk kritikk av kulturradikalismen.1 Han hevdet at denne radikalismen er den fremvoksende kapitalismens tvillingbror, et kulturelt uttrykk for industrialiseringen. Kulturradikalerne har egentlig intet annet program enn å være mot borgerskapet. De vil gjennomskue og avsløre borgerskapets dobbeltmoral og utforske dets normer. Kulturradikalismen er derfor en protestbevegelse, men når den selv skal være kulturbærende, ender den opp i nihilisme. Dermed får kulturradikalismen skylden for den moralske utglidningen. Man retter baker for smed, slik Halvor Fosli angrep Hans Jæger for å være en slags psykopatisk seksualnihilist i stedet for å se det berettigede i Jægers prosjekt.2

I et essay i Samtiden fra 1946 anklaget likeledes Odd Eidem radikalerne for bare å ha sagt «nei!» mellom 1920 og 1939.3 I krigsårene ble kulturradikalerne på en måte kvitt sin egen nihilisme, da fikk de atter verdier de ikke visste de hadde. Eidem nevner at en rekke kulturradikale forfattere begikk selvmord i mellomkrigstiden som et bevis på hvor tynt det lå an i den kulturradikale leir. Han mener at f.eks. den kulturradikale dramatikken, eksemplifisert ved Helge Krog, var kommet ned på et bunn–nivå.

Foto: Andreas Töpfer.

Foto: Andreas Töpfer.

Kulturradikalismen i dens annen periode (mellomkrigstiden) knyttes ofte til freudianismen. Gunnar Skirbekk er typisk nok både motstander av Freud og av kulturradikalismen, noe som blant annet kom frem i en debatt med Siri Gullestad.4 Det må være litt av et problem for Skirbekk at ett av hans filosofiske forbilder, nemlig Jürgen Habermas, er positiv til Freud. Likeledes gis Freud skylden for kulturradikalismen. Her ser man igjen hvorledes kulturradikalismens kritikere snur tingene fullstendig på hodet. Den som sier at noe er galt, skaper selv galskapen, han er årsaken til det gale. På lignende måte drepte man budbringerne i antikken hvis budskapet var dårlig. Man tør ikke diskutere sitt eget verdigrunnlag og gjør i stedet kritikerne til syndebukker.

Bohemen, som senere psykoanalysen og kulturradikalismen på 1960-tallet5 satte fingeren på den viktorianske dobbeltmoralen og prøvde å frisette den enorme undertrykkelsen av seksualiteten. Man ville avsløre maktpsykopatenes og formyndermenneskenes forpestning av politikk, arbeidsliv og det sosiale liv for øvrig. Men etter hvert som den kulturradikale protestbevegelsen vant fram, oppsto et vakuum. Pluselig skulle motkulturen bli kulturbærende. Når kulturradikalismen og psykoanalysen blir kulturbærende, forvandles de til syndebukker for det man betrakter som oppløsningstendenser i samfunnet. I Myten om kvinnen (1963) ga Betty Friedan psykoanalysen skylden for at kvinnebevegelsen fikk et tilbakeslag etter krigen. Richard Sennett klandret psykoanalysen for at den gjorde intimitetstyranniet mulig. Kulturradikalismen, som i utgangspunktet var for frigjøring, beskyldes nå for å være mot frihet og for ubevisst determinisme. Freud blir forvandlet til en fiende av menneskets frihet, dets verdighet og humanitet.

Nettopp den bevegelse som bekjempet ufriheten, undertrykkelsen og menneskefiendtlige trekk ved samfunnet, beskyldes for å forårsake dette. Man kan betrakte denne snuoperasjonen som et dialektisk omslag til det motsatte: Når opprøreren blir herre, gjentar han bare det han bekjempet. Alle opprør er innskrevet i denne logikken. Medisineren Per Sundby holdt et foredrag i 1982 der han anklaget radikalerne for å skille seg for ofte og drikke for mye rødvin. Dette utløste en debatt mellom Sundby og Førland i Nytt Norsk Tidsskrift i 1984.6 I sin bok om De nasjonale strateger ønsker Rune Slagstad å rehabilitere den såkalte «annen front» som et alternativ til den kulturradikale tradisjonen.7 Den annen front som en betegnelse på Ronald Fangen, A.H. Winsnes etc., er en metafor tatt fra en bok av Winsnes om den engelske nyidealismen i forrige århundre.8 Betegnelsen er en tilsnikelse – Slagstad prøver her å konstruere en «front» som ikke finnes.

I 1970-årene, nesten 100 år etter bohembevegelsen, fikk Hans Jæger realisert sin utopi. Men den viste seg å være en dystopi. Kulturradikalismen hadde seiret, og man sto igjen med et forstenet menneskebilde: et menneske uten ansvar, i sine egne drifters vold, et menneskedyr redusert til sine mest primitive instinkter. Kaj Skagens kritikk av nyere norsk litteratur i Basarovs Barn (1983) videreførte oppgjøret med kulturradikalismens angivelig forflatende menneskebilde. Han tok utgangspunkt i Erling Gjelsviks roman Den som lever ved sverd og viste hvorledes idealene om kjærlighet, sannhet, det høyverdige menneske etc., er helt forsvunnet i Gjelsviks beskrivelse av to unge mennesker som innleder et forhold i Bergen. Skagen hisser seg opp over at de to tilfeldigvis «ender i bingen» sammen.9

Et alternativ til denne seksualnihilistiske beskrivelsen skulle være Skagens egen prisbelønte roman Broene brenner (1982). Her gjennomspilles Den store kjærligheten i den europeiske tradisjonen nok en gang: Beatrice, Gretchen, Solveig. Skagen kaller henne Rakel. Men utgangspunktet for kulturradikalismens kritikk av disse idealene var at de førte til dobbeltmoral. Det ville være naivt å kritisere et ideal bare fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Noe av poenget med et ideal er jo at det ikke gjør det – det er derfor det er et ideal. Men idealet kan brukes som skalkeskjul for seksualangst, prostitusjon og alt det som feies bak den blanke fasaden. Jæger foregrep denne kritikken da han hevdet at det ikke var bohemlitteraturen som var umoralsk. Han ville tvert imot vise hvorledes moralen perverterte individet:

Og er han forfatter, saa kunde det nok hænde, han fik lyst til at ta et rigtig forkrøblet exemplar af arten og lægge det fræm for offentligheden; pege paa de spirer, som oprindelig fandtes, vise, hvordan de lidt efter lidt dræbtes under den moralske udvikling, og sas stille det frem i hele sin nøgne fattigdom, det ynkværdig, forkrøblede liv, hvori denne kastreringsudvikling endte. 10

Kulturradikalismen i alle tre faser handler mer eller mindre om å gjennomskue dobbeltmoralen. Den ville hente frem og videreutvikle et individuelt erfaringssjikt som skulle være egnet til å stå imot samfunnets represjon. Idealet var båret av drømmen om «det frie mennesket».11

Kulturradikalismen skulle vise veien til frigjøring kanskje først og fremst på det individuelle (og seksuelle) plan. Men i dagens situasjon – der nesten alle nordmenn har hatt flere seksualpartnere, der skilsmisse ikke lenger er noen skandale, der selvbestemt abort er legalisert – ­ er de gamle problemene langt på vei løst. Men en rekke nye problemer har oppstått. En gjeninnføring av tidligere tiders moral og lovgivning er ikke veien å gå, f.eks. kravet om en strengere abortlov (Jfr. f.eks. Per Lønning og Niels Chr. Geelmuyden). Det er heller ikke noen løsning å forby sex før ekteskapet, å styrke ekteskapsinstitusjonen eller familieverdiene på kristent grunnlag. Men i stedet for å utforske nye løsninger i skjønnlitteraturen, er norske forfatter på lemenmarsj mot Gud. (jfr. Jon Fosse, Tore Renberg, Dag Solstad.) Det nytter heller ikke med noen abstrakt negasjon av den så frigjorte seksualiteten som i dag gjennomtrenger reklamen, moten og media. «Hele tiden blir denne evindelige sexen formidlet som om dette på en måte er noe dristig, noe utfordrendem noe som trosser fordommene i det borgerlige samfunn», klager Vetle Lid Larssen.12 Mot dette setter han erotikken og kjærligheten. Men det har han ikke noe særlig å si om. Slik blir hans kritikk like grunn og trøstesløs som den forflatningen han kritiserer. Jæger skilte klart mellom kjærlighet og bordell-sex i Vika. Han angrep «den nu herskende moral, der ved at hæmme menneskenes naturlige trang til erotik, forkvakler og forkrøbler den og faar den til at slaa ud i liderlighed i stedet for i kjærlighed».13 Den kroppshysteriske show–off–seksualiteten er dagens måte å pervertere erotikken på. Akkurat som på Jægers tid, blir konsekvensen prostitusjon. Men en har ikke skjønt mye av Jægers resonnement hvis man tror at problemet løses ved å forby prostitusjon. Det er nettopp den moralistiske kortslutningen Jæger angrep. På den annen side skal det ikke stikkes under stol at enkelte kulturradikalere, f.eks. Jens Bjørneboe, har gått for langt i å frikoble seksualiteten fra kjærligheten.14

I en «Tale for den samtidige norske romankunsten»15 slutter Tore Renberg seg til en uttalelse av Jan Kjærstad som konstaterer at han «i motsetning til på slutten av 1800-tallet, ikke finner noen dekadense på slutten av 1900-tallet». I stedet ser han alvoret og en beskjeftigelse med etiske fordringer. Dette viser hvor dårlig det står til med kulturradikalismen nå frem mot tusenårsskiftet. I stedet har kulturmasochismen vind i seilene, noe jeg tidligere har antydet i artikkelen «The Culture of Masochism».16 En vifte av eksempler fra nyere norsk litteratur viser omfanget av problemet. La oss begynne med ingen ringere enn Knut Faldbakken, som er blitt et begrep i norsk litteratur. Sæterbakken har blant annet klassifisert Knausgård og Renberg som «Faldbakken og Faldbakken».17 Men selv om han var en generasjon eldre, er Faldbakken likevel på høyden med de unge når det gjelder masochisme. Og da går ikke tankene bare til den uforglemmelige spankingscenen i Bryllupsreisen (1982), som fikk Per Egil Hegge til å gå av skaftet i Aftenposten. I romanen Eksil (1997) er utgangspunktet for hovedpersonens forvandling at han blir banket opp – og tenner på det. «Han nøt den fullstendige passiviseringen, hjelpeløsheten, tilintetgjørelsen.»18

Karl Ove Knausgårds Ute av verden (Tiden, 1998).

Karl Ove Knausgårds Ute av verden (Tiden, 1998).

Erlend Loe klager i sin siste bok over at han ikke har vært med på å bygge Norge. Men grensene for Loes naivistiske prosjekt er påfallende. I debutromanen Tatt av kvinnen er hovedpersonen, som tittelen uttrykker, fullstendig prisgitt kjærestens manipulasjoner. I Naiv. Super regrederer hovedpersonen til barnets nivå og leker tåpelige internettleker i New York for å finne forfattere som heter Fitte til etternavn. Masochismen hos Loe blir tydelig når han får øye på grensene for naivismen. «Vi synes mange ting. Vi har mange felles venner. Vi har ingen fiender. En gang tenker jeg at vi kanskje skulle hatt oss en fiende. […] Det er en farlig tanke. Jeg tenker den bare av og til.»19 Men aggresjonen skaper autonomi. Og omvendt: Jo lenger et menneske forblir avhengig av andre, jo mer latent aggresjon vil hope seg opp, jo mer vil det hate seg selv. Det vil begynne å kjede seg. «Hvis det ikke fantes noen aggressiv drift mot uavhengighet, ville barn utvikle seg til og forbli hjelpeløse voksne […].»20

I Latours katalog fremstiller Frobenius masochismen på en mer avansert måte. Her kommer samtidens livsfølelse til syne i historiske rekvisitter. Hovedpersonen i boken blir assistenten til Marquis de Sade. Han er ute av stand til å føle smerte, men lengter etter den:

Jeg burde gå til politiet og tilstå et eller annet. Før de henretter meg skal jeg vende meg mot Gud, og be om en straff som fyller meg med smerte. I helvete ville smerten befri meg fra den personen som går under navnet Latour, alle tankene hans, og erindringen. Glemselen ville være perfekt. Alle tanker vil bli borte i smerten. Men så slo det meg at Guds straff kom til å være mye verre. Jeg vil komme til paradis, og sitte der på bløte skyputer med de andre englene, uten å kjenne noen smerte. Jeg vil lengte etter smerten hver eneste time av døgnet, men aldri få kjenne den.21

Bjarte Breiteig drømmer i Dagbladet om å spenne leseren på pinebenken og piske ham: «Vi trenger tortur. Vi trenger litteratur som spenner bevisstheten vår til strekkbenken, som fester behagelighetsillusjonene våre i skruestikken og sakte, men sikkert strammer til.»22 I debutsamlingen Fantomsmerter (1998) er dette realisert gjennom en påtenkt leseridentifikasjon med hovedpersonens kristenmasochisme:

Hver påske når familien var samlet og Far leste om korsfestelsen etter at vi hadde spist, kjente jeg stikkene idet jeg så for meg hvordan de drev naglene gjennom håndleddene hands. For hvert sting syntes jeg tydelig jeg hørte hammerklangen, og for hvert slag ble smertene mer intense.23

Karl Ove Knausgård studerer hvorledes aggresjonshemning og trykket fra de andre ender i pedofil masochisme. «Raseriet mitt hadde for lenge siden inngått en pakt med gråten og den bevrende stemmen. Raseriet mitt hadde derfor ingen vei ut», heter det om hovedpersonen.24 I en artikkel har Christopher Grøndahl trukket frem Johannes fantasier om underkastelse i Hanne Ørstaviks Like sant som jeg er virkelig. (1999)25 Han viser også hvorledes Karin Blom i Linn Ullmanns roman Før du sovner (1998) pendler mellom å være offer og den som ydmyker. Selv har jeg kalt Ullmann for refleksjonsmasochist i forbindelse med en artikkel hun skrev i Dagbladet.26 Nylig debuterte Nora Simonhjell med samlingen Slaktarmøte, der jeg-personen parterer seg selv.27 Listen over representanter for den masochistiske tendensen i norsk skjønnlitteratur kunne lett gjøres lengre. Men den finnes også i sakprosaen. «Kjedsomhetens problem har ingen løsning», konkluderer Lars Fr. H. Svendsen oppgitt i en bok som i skrivende stund går i tredje opplag.28

Renselse

Tore Renbergs Renselse (Tiden, 1998).

Kulturradikalismen må revitaliseres for å stoppe det Renberg med Tom Egil Hverven kaller «Guds inntreden i den samtidige norske litteraturen». Kulturradikalismen er et alternativ til kulturmasochismen, mot det etiske alvoret og bønnene til Gud. Kulturradikalismens oppgave er å avsløre kulturmasochismen, nymoralismen og nyreligiøsiteten på alle områder i kulturlivet: ideologianalyse og religionskritikk av klassisk kaliber.

Religionen må avsløres for å vise hvorledes den uttrykker sosiale problemer i forvansket form. Når man slutter å snakke med andre, når sosialiteten er gått til helvete begynner man å snakke med Gud, slik som professor Anderson hos Solstad.29 Og når man snakker sammen, får man samtaler av typen: Tore Renberg prøver å lokke Jon Fosse til å si at han er kristen på TV. Kulturradikalismens negative oppgave er å gjøre noe med dette.

Hva er så den positive oppgaven? Kulturradikalismen kan ikke bare bestå i en slags retrodekadense eller i å gjenopplive religionskritikken til Krog, Sandemose eller Arnulf Øverland. Har ikke kulturradikalismen noen egen moral? Består den bare i en slags erotoman, blasert flanørestetikk med perifid interesse for seksualiteten i alle dens avskygninger og en livstrett begeistring for et vidt spekter av rusmidler fra Hans Jægers absinth til Axel Jensens hasj? For ikke å glemme Jens Bjørneboe, som i det siste intervjuet med Haagen Ringnes før han døde, fant det nødvendig å påpeke at han ikke lenger drakk tre helflasker whiskey om dagen. Er alkoholisme, narkomani og promiskuitet – en slags bordell-litteratur à la Fra Kristiania-Bohêmen – et alternativ til statsminister Bondevik og hans disipler i norsk litteratur? Så enkelt er det ikke, fordi kulturradikalismen må gjøre noe mer enn å forarge borgerskapet. Kulturradikalismens forkjempere har stort sett hatt større pretensjoner enn å være borgerskapets slemme gutter. (Likevel skal man ikke legge skjul på at et sunt rusmisbruk er en nødvendig del av en kulturradikal livsstil.) For å reetablere den kulturradikale tradisjonen må dens tre tidligere epoker kritiseres. I dagens situasjon er man nødt til å sortere, å gå gjennom kulturradikalismens historie for å vise hvorledes og hvorfor denne tradisjonen er blitt svekket.

Foto: Andreas Töpfer.

Foto: Andreas Töpfer.

For det har vært mange skjær i sjøen. Kulturradikalismen i Norge svekkes ikke lenge etter at den slår igjennom på 1870-tallet. En viktig markering er skuffelsen over Sverdrup-regjeringen, som setter inn like etter innføringen av parlamentarismen i 1884. En av kulturradikalismens tapte saker er Stortingets nedstemming av Kiellands diktergasje sommeren 1885. Like etter fikk man rettsaken mot Hans Jæger og rettsforfølgelsen av bohêmelitteraturen. I skuespillet med den ironiske tittelen De uforsonlige (1888) ga Arne Garborg et klart uttrykk for frustrasjonen over opprørets representanter, hvorledes opprørerne gikk maktens ærend og ble opportunistiske vinglebøtter. Nyromantikken – eller nyidealismen30 – fødes ut av de politiske frustrasjonene og det manglende gjennomslaget for kulturradikalismen.

Darwinismen, feminismen, liberalismen, frisinnet og angrepet på seksualmoralen – alt dette ble man trett av. Man tapte på grunn av borgerskapets represjon og sviket i egne rekker. Samtidig svekkes selve opplysningstanken, at det skulle være nok å si sannheten for å endre samfunnet og bli kvitt dobbeltmoralen. Til syvende og sist var jo heller ikke dikterne selv så frigjorte som mange av de helteskikkelsene de fremstilte i sine verker. Mens dr. Stockmann er en slags opplysningshelt, så ser man at Rebekka West og Rosmer i Ibsens Rosmersholm (1886) sitter i den samme uopplyste hengemyra av fordommer og seksualangst som de vil befri samfunnet fra.31

Dette knekker opprøret: Bevisstheten om at opprøreren selv reproduserer det han gjør opprør mot. Klaus P. Mortensen har kalt dette dialektisk ironi i sin studie av Henrik Pontoppidan.32 Er så dette man kunne kalle «opprørets paradoks» noen innvending mot kulturradikalismen som prosjekt? Nei. Grunnen er at denne motsigelsen, at opprøreren selv er infisert av det han vil bekjempe, aldri ville blitt tydelig uten opprøret. Å fastholde dette som en motsigelse er selv noe av hovedpoenget. Det er nemlig stor forskjell på å uttrykke at man selv står i en motsigelse når man kritiserer noe og bare å utsette andre for selvmotsigelser gjennom dobbeltbindinger.

En abstrakt defaitisme er ikke tilstrekkelig for å kritisere kulturradikalismen, i stedet må man undersøke hvorledes den lykkes mer eller mindre godt i å unngå å bli infisert av det den bekjemper. Fordi optimismen på 1870- og 80-tallet var urealistisk, så ble også desillusjonen større på 90-tallet. Igjen kan det se ut som om kulturradikalismen på slutten av forrige århundre gikk i den fellen at man tenkte seg en slags total forandring. Og da denne urealistiske forventningen ikke ble innfridd, så ga man opp. Denne typen abstrakt radikalisme ender uvegerlig i konservativisme, de skjer et dialektisk omslag fra negasjonen av alt til å bekrefte alt. Man vil skape seg selv ut av intet, som den da overmodige Tor Obrestad i lederen i PROFIL nr. 1–1966 sa at den nye redaksjonen ikke anerkjente noen tradisjon den ikke hadde skapt selv. Når man prøver å spille Gud på denne måten, tar det ikke lang tid (i dette tilfellet en tre-fire år) før man må finne en Gud å underkaste seg: Narscissismen slår om i en lengsel mot det totalitære. Gud må finnes et annet sted enn i subjektet: I dette tilfellet var det Mao som ble redningsplanken.

På lignende måte prøvde Garborg å finne et nytt forankringspunkt i religiøsiteten etter en kulturradikal fritenkerperiode, akkurat som det suverene romantiske subjektet til Fr. Schlegel byttes ut med katolisisme og konservativ restaurasjon på begynnelsen av forrige århundre. Når kulturradikalismen blir for radikal på denne måten, slår den altså om i sin motsetning på en komisk eller tragisk måte. En revitalisering av kulturradikalismen i dag må forsøke å unngå slike omslag, Når man i utgangspunktet karakteriserer kulturradikalismen i forrige århundre som en borgerlig reformbevegelse, går man glipp av dette poenget.33

Kulturradikalismen rustes opp med psykoanalyse og marxisme i sin annen fase i 20- og 30-årene. Da dukker det opp nye skjær i sjøen. Visse deler av psykoanalysen får et urealistisk, idealistisk preg, f.eks. hos Wilhelm Reich. Orgastisk potens blir et så umulig ideal at man må stenge seg inne i orgonskapet for å virkeliggjøre det sant menneskelige. Likeledes kommer en total negasjon av det bestående samfunn i kraft av en like blåøyd marxistisk utopi om det klasseløse samfunn. Og når slike uoppnåelige idealer velges, så fører dette igjen til en abstrakt negasjon av det bestående som uvegerlig vil slå om i sin motsetning.

I ettertid ser man også at teoridebatten ikke akkurat ble ført på noe særlig høyt nivå. Man leste et par bøker av Freud og skrev romaner av typen Syndere i sommersol (1927). Dette overfladiske forholdet til Freud har preget norsk freudianisme frem til i dag, og skiller oss fra Danmark, Tyskland og Frankrike. Kulturradikalismen i mellomkrigstiden tapte ikke bare på grunn av sin egen overfladiskhet, men også på grunn av sin egen tafatthet, skildret i Sigurd Hoels nøkkelroman Sesam! Sesam! (1938). Og i 1940 hadde nazistene seiret over kulturbolsjevismen og den jødisk-dekadente psykoanalysen.

Etter krigen fremstår gammelradikalerne meget mer som selve the establishment med Arnulf Øverland trygt plassert i Grotten og Sigurd Hoel som forlagsredaktør i Gyldendal og utgiver av Den gule serie. Igjen har det abstrakte opprør ført til et konservativt establishment. Dette førte blant annet til at PROFIL-generasjonen forkastet freudianismen som utgangspunkt for et modernistisk oppbrudd i norsk litteratur. Dette artet seg helt annerledes i Frankrike, der Freud via Lacan og surrealismen dannet et helt klart utgangspunkt for Tel Quel-kretsen. På sikt førte dette til at en forfatter som Dag Solstad reproduserte freudianske problemstillinger, samtidig som han i flere essays erklærte seg som bastant anti-freudianer.

Enden på denne visa her vi ennå ikke hørt. Men utviklingen på 90-tallet går definitivt i en teologisk retning som må kalles klart kulturkonservativ. Nå kommer Garborgs regresjon til det religiøse om igjen, på et nivå som i hvert fall ikke er høyere enn for 100 år tilbake. Rundt 1970 hadde man en form for marxisme med et dårligere teoretisk og mer dogmatisk nivå enn i 30-årene. Da er det ikke rart at det måtte gå galt. Og når vi nå ser 90-årenes teologiske regresjon i skjønnlitteraturen, der det sjikt av intellektuelle som skulle utgjort et alternativ til det bestående, i stedet ideologisk omfavner den sittende regjering og mørkemennene fra Sørvestlandet (Kielland kunne skildret Tore Renberg som kanin fra Stavanger), så er det ikke tvil om at noe definitivt har gått galt.

Men årsakene til dette kan ikke bli tydelige hvis man ikke ser hvorledes den indre utviklingen innen kulturradikalismen har åpnet dørene for den kulturmasochismen vi nå har i landet. Derfor må kulturradikalismen gå i seg selv og se hva som fortsatt er levedyktig og hva som må forkastes. Men i stedet for å påta seg dette arbeidet, så går den kulturradikale tradisjonen i stedet i glemmeboken til fordel for ulike varianter av selvplaging og selvforakt. Her ligger kimen til en ny fascisme, en innadvendt, melankolsk grubling som meget raskt kan slå om i en ny militant vitalisme, en lengsel etter førere: Flere og flere går rundt som herreløse hunder som lengter etter pisken.

Et vesentlig problem ved kulturradikalismen er at den lett blir for kritisk, den lever av å hate forbrukersamfunnet, reklamen, amerikaniseringen av alle livsforhold, Hollywood og såpeoperaene. Solstads Rukla står i denne tradisjonen, akkurat som norske kulturradikalere gjorde det i 50- og 60-årene. Denne holdningen var uten tvil forbundet med en politisk motstand mot NATO og USA-imperialismen. Jens Bjørneoes essay »Vi som elsket Amerika» kan stå som overskrift over begge disse tendensene. Denne typen kulturradikal kritikk av underholdningsindustrien finner man i ekstrem form i Opplysningens dialektikk av Adorno og Horkheimer. Innen dansk kulturradikalisme er det også forstemmende å se hvor mye plass folk brukte på å hisse seg opp over reklamens manipulasjoner i 60-årene. Johan Fjord Jensen angrep innbitt «den aller mest vulgære av dem: reklamerne for Brylcremen».34 Ungdommen var et rent offer for reklamens påvirkningskraft og friheten eksisterte ikke:

Men den [friheten] eksistere ikke i indre forstand, for han påvirkes systematisk og målbevidst af kræfter, hvis natur han ikke kender og derfor ikke kan værge sig mod, og ikke blot i den retning, at hans latente mindreværdsfølelse aktiveres, men også ved at en række successymboler langsomt indarbejdes i livssynet.35

Hvis vi i det hele tatt har lært noe av postmodernismen på 80– og 90–tallet, så er det at denne typen kulturkritikk har spilt fallitt. Slike 60–tallsfakter finnes nå bare hos den eldre generasjon av kulturradikalere, samt hos noen kulturkonservative som jamrer over konformismen og forflatningen, mennesker som klamrer seg til et abstrakt åndsideal. Kanskje er denne typen kritikk mest bærekraftig i provinsen, f.eks. hos nynorskbevegelsen og andre som alltid har vært vare overfor fremmed kulturpåvirkning. (Men hvis man skal vært anti-amerikansk eller nasjonal fordi man er provinsiell proteksjonist, vil målbevegelsen ha vansker med å forklare at både Vinje og Garborg var bredt europeisk orientert.) En kulturradikalisme som i dag vil mobilisere mot amerikansk kulturpåvirkning, må i det minste ta inn over seg hva som har skjedd de siste 30 årene på dette feltet.

I stedet for å bekjempe Hollywood må kulturradikalismen i dag levere konkrete analyser av de populærkulturelle uttrykkene. Man må gå inn konkret og ikke fordømme på en abstrakt måte – for også Hollywood har en sannhet å fortelle. Fienden er ikke Hollywood. I tradisjonen fra Kielland over Arnulf Øverland til Georg Johannesen må vi nå mobilisere mot den nypuritanistiske landeplagen, mot reteologiseringen av norsk skjønnlitteratur, mot at tradisjonen fra Ronald Fangen og andre kristen–kulturkonservative får vind i seilene, noe som later til å være et prosjekt både for Rune Slagstad og Jan Inge Sørbø. Dette skjer ikke gjennom noen abstrakt negasjon.

Like lite som man kan kritisere Hollywood bare ved å fordømme tyggegummi og amerikanisering, like lite bør man fordømme religiøse problemstillinger bare fordi de er religiøse. I stedet må man vise hvorledes og hvorfor religiøse problemstillinger oppstår, og hvorfor de har vind i seilene akkurat nå. Georg Johannesen forsøkte noe slikt ved parodisk å imitere Bibelen i de tre såkalte «Kongebøkene» fra 20 år tilbake. Slik kan den religiøse sjargongen knekkes innenfra. Det er en god strategi. Men Johannesen ble stort sett tiet i hjel. For å overleve må kulturradikalismen differensiere sin kritikk av religionen og de såkalte forflatende og manipulerende «kulturindustrielle» uttrykkene. I noen tilfeller ser man hvorledes abstrakt kulturkritikk og nyreligiøsitet henger sammen: Ruklas kulturradikale kritikk av kjendisdyrkelsen i Solstads Genanse og verdighet (1994) ender opp i professor Andersens religiøse anfektelser to år senere. Slik slår gammelmodig kulturradikalisme om i en ny teologi. I kulturradikalismens fjerde fase – som herved er innvarslet – må frontlinjene mellom radikalisme og kulturmasochisme trekkes langt klarere. Først da er vi rustet til den kulturkampen som kommer i neste årtusen.

 

 

  1. Gunnar Skirbekk (1972): «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge», Kontrast nr. 19. Gjenopptrykt i G. Skirbekk (1984): Ord – Essay i utval, Oslo: Det Norske Samlaget: 66-69
  2. Jfr. min anmeldelse av Foslis bok: E. Tjønneland (1994): «En rem av den puritanske huden», Morgebladet uke 37.
  3. Odd Eidem (1946): «Generasjonsskifte?», Samtiden Vol. 55: 68-78.
  4. Jfr. Gunnar Skirbekk (1984): «’I refleksjonens mangel …’ – Om vekslande intellektuelle elitar i norsk etterkrigstid», NNT nr. 1; 21-37; Siri Gullestad (1984): «Psykoanalysen under filosofiveldet», NNT nr. 2: 109-114.
  5. Asbjørn Aarseth har vist hvorledes Johan Fjord Jensens kronikk i Dagbladet 3.12. 1965 utløste en ny kulturradikal bølge i Norge. Jfr. Asbjørn Aarseth (1999): «Johan Fjord Jensen og Norge», i Bue og bølge – Festskrift til Johan Fjord Jensen, Århus: Aarhus University Press: 48-63. Ett av flere eksempler er Kjell Cordtsen (red.) (1967): Blodflekkene på veien ­– Norsk ny-radikalisme fra Johan Borgen til Georg Johannesen, Oslo: Pax Forlag.
  6. Tor Egil Førland (1984): «Freud på parti med Sundby?», NNT Nr. 3: 71-74, og Per Sundby (1984): «Nymoralisme, Freud og narcissismen», NNT nr. 4: 75-76.
  7. Rune Slagstad (1998): De nasjonale strateger. Oslo: Pax Forlag: 392-404.
  8. A.H. Winsnes (1932): Den annen front – engelske idealister, Oslo: Forlagt av H. Aschehoug & Co.
  9. Jfr. kap. «Bazarov i Bergen» i Kaj Skagen (1983): Bazarovs barn – Grunner og avgrunner i norsk litteratur, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag: 25-37.
  10. Hans Jæger (1885) (1976): Fra Kristiania- Bohêmen, Første Del, Oslo: Forlaget Novus: III-IV.
  11. Jfr. Leif Longum (1986) (1988): «Drømmen om det frie menneske – Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel – Krog – Øverland», Oslo: Universitetsforlaget.
  12. Vetle Lid Larssen (1998): Anti-sex, Oslo: Tiden: 12.
  13. Jæger, op.cit.: 125.
  14. Jeg har tidligere kritisert Bjørneboe i essayet «Sekularisert seksualitet«, i E. Tjønneland (1994): Fra uhu til aha. Oslo: Huitfeldt Forlag: 97-109.
  15. Publisert på Vinduets nettsider 3.03. 1999.
  16. E. Tjønneland (1999): «The Culture of Masochism», ARR – Idéhistorisk Tidsskrift, nr. 2: 2-17.
  17. Stig Sæterbakken (1999): «Til sengs med Faldbakken», Dagbladet 16.08.
  18. Knut Faldbakken (1997): Eksil, Oslo: Gyldendal; 18-19
  19. Erlend Loe (1999): L, Oslo: Cappelen: 23-24.
  20. Anthony Storr (1968) (1969): Det aggressive menneske, overs. Holmboe, Oslo: Cappelen: 54.
  21. Nikolaj Frobenius (1996) (1997): Latours katalog, Oslo: Gyldendal: 191
  22. Bjarte Breiteig (1999): «Torturer oss!», Dagbladet 19.08
  23. Bjarte Breiteig (1998): Fantomsmerter, Oslo: Aschehoug: 59.
  24. Karl Ove Knausgård (1998) (1999): Ute av verden, Oslo: Tiden Norsk Forlag: 33.
  25. Christopher Grøndahl (1999): «Gi meg et realt kvinnfolk! Om troverdige kvinneskikkelser i yngre norsk kvinnelitteratur», Vinduets Nettsider 13.09
  26. E. Tjønneland (1999): «Refleksjon som symptom», Morgenbladet 10.09.
  27. Nora Simonhjell (1999): Slaktarmøte, Oslo: Tiden
  28. Jfr. Lars Fr. H. Svendsen (1999): Kjedsomhetens filosofi, Oslo: Universitetsforlaget: 161. Jeg har slaktet Svendsens bok i «Kjedsomhetens metafysikk», ARR, nr. 3-1999, og i «Kjedsomhet – 90-tallets ideologi» AGORA nr. 3-4-1999
  29. Jfr. Dag Solstad (1996): Professor Andersens natt, Oslo: Oktober: 128 ff. Jfr. min anmeldelse «Norwegian Pyscho», Morgenbladet 15.11. 1996. Jfr. også Tom Egil Hverven (1999): «Billige og dyre litterære triks – Et intervju med Dag Solstad om Gud i hans romaner på 1990-tallet», Vinduets nettsider 26.05.
  30. Jfr. Arne Garborg (1890) (1920): «Ny-Idealisme», i Straumdrag, Kristiania: Aschehoug: 75–91.
  31. Jfr. E. Tjønneland (1992): «Selvmordene i Henrik Ibsens Rosmersholm», PROFIL nr. 2: 50–80.
  32. Klaus P. Mortensen (1982): Ironi og utopiEn bog om Henrik Pontoppidan. København: Gyldendal. Den dialektiske ironi fremstår som prosess i et jeg som «gør jeg’et til indsigstfuld digter og stækket i livet på én og samme tid». (ibid.: 83)
  33. Jfr. Johan Fjord Jensen (1965): «Kultur-radikalismen», i: Erik Vagn Jensen (red.) (1965): Ny-Radikalismen, København: Gyldendal: 41.
  34. Johan Fjord Jensen (1966) (1967): Homo Manipulatus – Essays omkring Radikalismen, København: Gyldendal: 65.
  35. Ibid.: 67.

Avatar

Eivind Tjønneland

Abonnér på Vagant!Og få bladet sendt rett hjem til deg

Prisene gjelder for ett års abonnement, fire utgaver, og inkluderer porto. 

Les mer