I krig og kjærlighet

ANMELDELSE. Svetlana Aleksijevitsj skriver kvinnene inn igjen i historiefortellingen om Den røde armé og Den store fedrelandskrigen.

Tidligere publisert i Vagant 3/2014.

Svetlana Aleksijevitsj
Krigen har intet kvinnelig ansikt
Oversatt fra russisk av Alf B. Glad
Kagge, 2014

«Their secret was death, not sex.» Åpningen på Ruth Klügers memoarbok Landscapes of Memory (The Feminist Press, 2001) – undertittel: A Holocaust Girlhood Remembered – minner oss på at selv de mest utslettende hendelsene i det 20. århundrets historie alltid kiler seg inn i større og ofte svært prosaiske livsfortellinger. Klüger er åtte år gammel, det er blitt 1939, og hun har latt som om hun ikke får sove for å kunne ligge på sofaen i stua og tjuvlytte på hva de voksne snakker om. Hvis ting hadde vært som normalt i Wien, hvis livet til Klüger og de andre i stua hadde fulgt sine forventede baner, skulle de voksne ha senket stemmene og hvisket når de diskuterte teoriene til gamle Dr. Freud borte i Berggasse 19, den seneste sosietetsaffæren, den utsvevende oppførselen til kjøpmannsdattera, en kommende familieforøkelse eller noe annet som involverte det man ikke snakket om så barna hørte det. Men slik er det ikke. Døden har tatt den kjødelige kjærlighetens plass og innstiftet et nytt tabu, midt i hverdagen. Hvor banal, kan man tenke i ettertid, må ikke den gamle hemmeligheten de vernet så godt om ha fortonet seg for de voksne i møte med denne nye de nå var nødt til å diskutere?

Hviterussiske Svetlana Aleksijevitsj’ Krigen har intet kvinnelig ansikt er bygget opp av vitnesbyrd fra et hundretalls kvinner som kjempet i Den røde armé under andre verdenskrig: sanitetssoldater, skarpskyttere, sjåfører, flymekanikere, sykepleiere, piloter, infanterisoldater, partisaner, luftvernartillerister, telefonoperatører, kirurger, kokker, sambandssoldater, stridsvognsbefal, ingeniører, skrivere – til sammen tjenestegjorde cirka én million kvinner i Sovjetarmeen, innenfor alle våpengrener og militære fagområder. Etter mai 1945 forsvant disse kvinnene ut av den offisielle historiefortellingen om Den store fedrelandskrigen. Mennene ble betraktet som helter, mens kvinnene ble møtt med mistenksomhet, til og med forakt. Hva var det disse jentene, disse felthorene, egentlig hadde bedrevet ved fronten?

KRIGEN_HAR_INTET_KVINNELIG_ANSIKT_forside_x.indd
Krigen har intet kvinnelig ansikt av Svetlana Aleksijevitsj. Oversatt fra russisk av Alf B. Glad (Kagge, 2014).

Aleksijevitsj presenterer boka som et korrektiv til den offisielle og utpreget maskuline historien om krigen («Vi er alle fanget av ‹mannlige› forestillinger og ‹mannlige› inntrykk av krigen. ‹Mannlige› ord.»), men målbærer også et ønske om å komme bakenfor den kunnskapen kvinnene kan ha lest seg til i ettertid, rasjonaliseringer de har gjort seg, det tillærte språket om krigen, kanon. «Mitt mål,» skriver Aleksijevitsj i innledningen, «har først og fremst vært å nå frem til sannheten om de årene. De dagene. Uten forfalskning av følelser.» Hvordan artet krigen seg for disse kvinnene som ofte ikke var eldre enn 15, 16, 17, 18 år gamle da de ble sendt til fronten?

Krigen har intet kvinnelig ansikt er den første boka i den foreløpig fem titler lange serien Utopiens stemmer, der Aleksijevitsj dokumenterer livet i den tidligere Sovjetunionen, og ble første gang utgitt, sensurert, i 1984. (Den norske oversettelsen til Alf B. Glad bygger på den fullstendige 2004-utgaven.) I Vagant 4/2013 («De ryska rösternas bok») jamfører Håkan Lindgren Aleksijevitsj’ metode med reportasjetradisjonen som vokste fram i det kommunistiske Polen etter andre verdenskrig: «Polackerna utvecklade […] ett jordnära reportage med fokus på oansenlige människors livsöden, en journalistik ‹med författarens nyanshunger och språkkänsla, men med vittnets trohet mot det som de faktiskt såg och poetens respekt för det de inte förstod›.» Det kan også være verdt å bemerke at da Aleksijevitsj reiste rundt i Sovjetunionen med kassettopptakeren sin og samlet råmaterialet til Krigen har intet kvinnelig ansikt på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, var franskmannen Claude Lanzmann samtidig i full gang med arbeidet på det som i Vesten raskt ble selve gullstandarden for vitnesbyrdkunst, den ni og en halv timer lange filmen Shoah (1985).

Aleksijevitsj’ refleksjoner omkring forholdet mellom vitnesbyrd og historie ligner de man finner i de mange intervjuene og tekstene Lanzmann har publisert om sin egen film i årenes løp. «Minner,» skriver Aleksijevitsj for eksempel i bokas innledning, «det er ikke en lidenskapelig eller lidenskapsløs gjenfortelling av en forsvunnet virkelighet, men en gjenfødelse av fortiden, som får tiden til å vende tilbake.» («Filmen er opphevelsen av all avstand mellom nåtid og fortid; jeg gjenlever historien i nåtida,» forklarte Lanzmann i et intervju med Cahiers du Cinéma i juli–august 1985.) I beskrivelsene av det praktiske intervjuarbeidet står Aleksijevitsj fram som en mer fintfølende og ydmyk versjon av Lanzmann, som kan utvise en ganske hardhendt pågåenhet i omgangen med sine intervjuobjekter. «Vi må fortsette,» presser Lanzmann i en berømt scene fra Shoah, der han har leid en frisørsalong og fått en av de tidligere barbererne i dødsleiren Treblinka til å klippe hår mens han forteller om hvordan det var å rake rene hodene til jødene som var på vei inn i gasskammeret. Barbereren ber om å få slippe å fortelle om hvordan det var å klippe kona og søsteren til en venn, men Lanzmann insisterer. Aleksijevitsj’ redegjørelse for sin metode fortoner seg ganske annerledes, selv om målet er det samme:

Jeg kan bli sittende lenge i et ukjent hus eller en leilighet, av og til hele dagen. Vi drikker te, prøver nykjøpte gensere, diskuterer frisyrer og matoppskrifter. Vi ser sammen på fotografier av barnebarna. Og da … Etter en viss tid – man får aldri vite når eller hvorfor – inntreffer plutselig det etterlengtede øyeblikk da et menneske går bort fra kanon – en kanon av gips og armert betong, slik som våre monumenter – og går tilbake til seg selv. Inn i seg selv. Mennesket begynner å minnes, ikke krigen, men sin ungdomstid. En bit av sitt liv … Dette øyeblikket må fanges. Ikke gi slipp på det!

Teksten vi leser består hovedsakelig av slike øyeblikk, noen ganger er de kapslet inn i tekstpassasjer som strekker seg over mange sider, andre ganger er de et par, tre, fire avsnitt lange, innimellom bare noen få linjer. Aleksijevitsj holder seg i bakgrunnen. De forskjellige kapitlene innledes gjerne med noen ord fra henne selv – et bestemt tema lanseres, en avgrensning gjøres – så tar soldatkvinnene over. Aleksijevitsj gir seg selv rollen som «et stort øre, hele tiden vendt mot et annet menneske». Spørsmålene hennes er klippet bort, kun en sjelden gang bryter Aleksijevitsj’ stemme inn i vitnesbyrdene med en bemerkning eller et oppfølgingsspørsmål. Boka er «[e]t veldig kor,» hevder hun selv, og metaforen er treffende. Krigen har intet kvinnelig ansikt er ingen konvensjonell historiebok om Østfronten, man får ikke noe overblikk over hva som skjedde når hvor, bare stemmer på stemmer på stemmer som synger ut sine personlige minner og erfaringer.

«Mennesket blir mest synlig og åpner seg mest i krig,» skriver Aleksijevitsj, «og kanskje også i kjærlighet. Helt nede på de store dyp, og inn under huden. Ansikt til ansikt med døden blekner alle ideer, og det åpnes en ufattelig evighet, som ingen er forberedt på.» Krigen har intet kvinnelig ansikt er en formidabel studie i denne evigheten, en av disse ytterst få bøkene som flytter grensestolpene for hva litteratur kan være og samtidig synes å omrokere noe inni en på en slik måte at det aldri vil være mulig å legge det tilbake sånn det en gang lå. Man kunne forsøkt å beskrive den kraften mange av vitnesbyrdene utstråler – hvordan de åpner lyssjakt på lyssjakt innover i et rom av menneskelige erfaringer det er vanskelig å begripe rekkevidden av –, men det virker mer passende bare å sitere noen eksempler:

Vi var jo pur unge da vi dro til fronten. Småjenter. Jeg hadde til og med vokst under krigen. Mamma målte meg hjemme … Jeg hadde vokst ti centimeter …

Mer enn én gang skjedde følgende: Vi ligger i bakhold og plutselig ser vi hvordan kvinnene kommer, og bak dem går tyskerne. De kommer nærmere, og du ser at det er moren din. Og det verste er å vente på at sjefen skal gi kommando til å skyte.

Spør meg: Hva er lykke? Og jeg vil svare … Plutselig finne blant de drepte – et levende menneske …

Jeg krøp bort til den siste, men den ene armen hans var helt knust. Den hang og slang i småbiter … I senene … Det var fullt av blod … Jeg måtte kutte av armen i all hast, for å få forbundet ham. Det var ingen annen utvei. Men jeg hadde hverken kniv eller saks. Vesken hadde hengt og dinglet mot hoften, og de hadde falt ut. Hva skulle jeg gjøre? Jeg gnagde over disse slintrene med tennene. Gnagde dem over og la på bandasje.

Jeg forsto da at alt kan brenne … Til og med blod brenner …

Krigens grusomhet utgjør, naturlig nok, et tyngdepunkt i Krigen har intet kvinnelig ansikt, men innimellom alle vitnesbyrdene om ekstreme oppofrelser, forferdelig slit og grenseløs brutalitet, er det også glimt av himmel. Skjønnheten spirer i den karrigste jord, og kjærligheten tar ikke hensyn til at menneskene står midt i undergangen. Mange av de intervjuede kvinnene var bare jentunger da de kom til fronten, og fortellingene deres om krigen er også fortellinger om ungdomstid og førsteganger: den første forelskelsen, den første menstruasjonen (midt under en rekognoseringspatrulje), det første tapet av et menneske som står en nær.

Når en av kvinnene forteller om sitt første kyss, og den første forelskelsen, kan det høres ut som en ganske vanlig ungpikehistorie: «Det var ingen jeg hadde likt så godt tidligere! Om jeg hadde likt noen, så var det bare litt. Men han … Jeg gikk rundt og tenkte på ham stadig, hvert minutt.» Og så høydepunktet, selve kysset: «Jeg gikk frem og kysset ham. Aldri før hadde jeg kysset en mann … Det var den første …» Forskjellen mellom denne lille episoden og alle de andre lignende historiene man har hørt uttallige ganger før, er bare at den stramme fenriken nettopp er blitt drept og kysset finner sted i en ad hoc-begravelse under tysk beskytning.

Krigen kastet om på alt, men klarte ikke helt å utslette hverdagens seige vev av banaliteter og prioriteringer. Mye av livet slik det hadde blitt levd før, fulgte med til fronten. Innimellom blir møtet mellom disse to verdenene beint fram morsomt, ikke minst takket være Aleksijevitsj’ presise beskjæringer av materialet. Legg merke til hvordan hun i den følgende teksten – ved å kutte den av akkurat på det stedet hun gjør – gir oss et lite comic relief uten egentlig å forstyrre den overordnede tematiseringen av krigens maskuline ritualer (sminke, krigsmaling) som denne episoden føyer seg inn i:

Vi hadde mange pene jenter … Vi gikk i badstuen, og der jobbet en friserdame. Vel, vi så på hverandre, og alle farget brynene. Sånn som sjefen vår ga oss inn: «Er dere kommet for å kjempe eller for å gå på ball?» Hele natten gråt vi og tørket av oss. Om morgenen gikk han rundt og gjentok til hver enkelt: «Jeg trenger soldater, men ikke damer. Damer overlever ikke i krig.» Det var en svært streng sjef. Før krigen hadde han vært matematikklærer …

Omfanget og hyppigheten av disse pustepausene skal ikke overdrives. Krigen har intet kvinnelig ansikt er en utmattende leseopplevelse som på hver side konfronterer en med erfaringer som ligger langt bortenfor hva man har forestilt seg at et menneske kan tåle.

Når vi vedvarende leser om krigen som blod og gjørme, kulde, sult, lemlestelse og massedød – sannheten bakenfor militærhistoriens strategibord av manøvre og stillinger – blir det samtidig ekstra tydelig hvilke konvensjoner og normer som faktisk blir med inn i vitnesbyrdene, hvilke historiske sannheter som ikke kan uttales. I vitnesbyrdene Aleksijevitsj formidler strekker frontkjærligheten seg aldri lenger enn et kyss, og de problemene man kunne tenke seg at det førte til å ha kvinner tjenestegjørende sammen med menn nevnes bare så vidt: «Jeg våknet om natten av at jeg fektet med armene – snart ga jeg én en dask på kinnet, på hendene, snart en annen.» Heller ikke de mannlige sovjetsoldatenes framferd mot den tyske sivilbefolkningen – anslagsvis 1,4–2 millioner kvinner ble voldtatt under felttoget mot Berlin – har etterlatt mer enn et par, tre spor i vitnesbyrdene.

«Dette er en betydningsfull bok, går kritikeren ut fra, fordi den handler om krig,» bemerket Virginia Woolf i Et eget rom (1929). «Dette er en ubetydelig bok, fordi den handler om følelsene til kvinner i en dagligstue.» Aleksijevitsj er en for stor forfatter til at hun kan ta hensyn til premissene som styrer Woolfs kritiker, og svarer: «Jeg skriver ikke om krigen, men om mennesket i krigen. Jeg skriver ikke krigens historie, men følelsenes historie. Jeg er sjelshistoriker.»

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.