ESSAY. Foraktet på ytre venstre, hånet fra ytre høyre: Den urbane akademikerklassen er vår tids favorittfiende. Med rette?
Fra høyre til venstre er verdensborgeren uttrykk for alt som har gått galt. Illustrasjon: Andreas Töpfer[dropcap]E[/dropcap]n forklaring på populistenes fremmarsj som ofte trekkes frem, har selv populistiske trekk. Den retter seg mot et fiendebilde kjent fra historien: kosmopolitten. Medvinden for Viktor Orbáns i Ungarn, partiet AfD i Tyskland og andre høyrepopulistiske fenomener skal være en reaksjon på en urban, globalisert middelklasse av akademikere: Mennesker som ikke lenger anser nasjonen som sitt hjemsted, og som i stil, vaner og levesett forsøker å avgrense seg fra de stedsbundne. De sistnevne anses som småborgerlige og latterliggjøres, noe som provoserer dem til usympatisk atferd ved valgurnene.
Politikere i alle leire deltar i denne demoniseringen av de globaliserte akademikerne. Sigmar Gabriel, tidligere leder for det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, advarte for noen måneder siden partiet mot å falle for en «postmoderne globalisering» og gjøre miljøvern, personvern og likekjønnet ekteskap til hovedtemaer: «Hvis man mister arbeiderne i Rustbeltet, er ikke et knippe hipstere i California mye til hjelp.» De venstreintellektuelle i Aufstehen-bevegelsen rundt Sahra Wagenknecht har rettet søkelyset mot de holdningsestetisk raffinerte globalistene. Det samme har Tysklands helseminister Jens Spahn, som i en artikkel i Die Zeit klaget over at betjeningen i mange kafeer i Berlin bare snakker engelsk. De jetsettende «elitære hipsterne» skal visstnok ha fjernet seg fullstendig fra den normale befolkningen. For noen uker siden pekte AfD-leder Alexander Gauland på en «urban elite» som misjonerer for kulturelt mangfold, men som selv foretrekker å ha sosial omgang med likesinnede. AfD-velgerne rekrutteres derimot fra den gamle økonomiske middelklassen «som ikke bare kan flytte bedriftene sine til India», og fra et prekariat som ser hjemstedet som en «verdi i seg selv», men som nå trues av innvandring.
Forklaringen på hvorfor disse observasjonene kommer på tvers av partigrensene, er enkel. Fra høyresiden klager man over identitetstap, fra venstresiden over globale utbyttingsmekanismer. Kritikken mot kosmopolittene egner seg som felles front. Og det er ikke første gang de høyreradikales angst for det fremmede og venstresidens globaliseringskritikk møtes i skjønn forening.
| Hva sier forskningen om verdensborgerne?
Såkalte kosmopolitter diskuteres heftig blant sosiologene. En sammenliknende europeisk studie fra Universitetet i Leipzig viser at omtrent en tredjedel av de spurte heller til en kosmopolitisk oppfatning av verden. Hos 20 prosent er denne oppfatningen utpreget. I Tyskland utgjør disse velgergrunnlaget for partiet Die Grünen. Om lag syv prosent av befolkningen tenker svært tradisjonelt – og disse utgjør kjernevelgerne til populistiske partier. Sosiologien Holger Lengfeld som leder instituttet der studien ble til, kaller trenden en «tilspissing» mellom internasjonalt orienterte kosmopolitter på den ene siden og tradisjonalister på den andre. Det dreier seg ikke om «to grupper som kan skilles klart fra hverandre». Likevel ser vi at samfunnet blir mer splittet når det gjelder temaer som internasjonal solidaritet, migrasjon og samkvem mellom ulike kulturer. Ifølge Lengfeld har folk i kosmopolittmiljøer oftere høyere utdanning, jobber i høykvalifiserte jobber og drar mer nytte av globaliseringen enn gjennomsnittet. Hans kollega Cornelia Koppetsch fra Det tekniske universitetet i Darmstadt regner «urbane akademikere» som kosmopolitter. For denne gruppen står «omgang med kultur og kunnskap, også utenfor grensene for det nasjonale samfunnet, i sentrum for levesettet». Og denne gruppen vokser: Mens det i 1960 bare var seks prosent av et årskull som begynte å studere, var det i 2017 hele 56 prosent. Kosmopolitter reiser ifølge Lengfeld oftere til utlandet i forbindelse med jobben. Også privat turisme har økt i de siste tiårene: Nesten tre fjerdedeler av tyskerne reiser nå på ferie minst én gang i året, og knapt 70 prosent av disse reisene går til utlandet. |
I 1949 anklaget DDR-filosofen Ernst Hoffmann verdensborgerne for å være likegyldige overfor sitt «heimat», sin hjemstavn, i den flittig diskuterte artikkelen «Marxismens innstilling til borgerlig kosmopolitisme» (tidsskriftet Einheit, Øst-Berlin 1949). Ifølge Hoffmann består kosmopolittens verdensanskuelse av «kynisk forakt for alle moralske forbindelser og forpliktelser overfor sin nasjon» og av «forræderi mot sitt eget folk». Den vestlige kosmopolitismen motarbeider enhver «nasjonal egenart», og feirer i stedet «det rotløse, artsløse, abstrakte og dermed umenneskelige mennesket, enten som internasjonal børsmegler eller i form av en grå masse av hjemstedsløse lønnsslaver». Allerede her ble det antydet en sammenheng mellom internasjonalt aktive konserngrupper, stedsuavhengige frilansere og fattige arbeidsinnvandrere, vinnerne og taperne av globaliseringen, som med sin bevegelsesfrihet bidrar til å bryte ned det bestående.
Den politiske bakgrunnen for sosialistpartiets artikkel er oppsiktsvekkende: I denne tiden kjørte Stalin en bredt anlagt konspirasjonskampanje mot jøder, som han ifølge et samtidig slagord anså som «rotløse kosmopolitter» og mistenkte for å støtte en amerikansk-israelsk allianse. Selv på slutten av sekstitallet tvang det sosialistiske Polen titusener av jøder ut av landet i en «antisionistisk» kampanje etter seksdagerskrigen i Midtøsten. Når man tar opp kritikken mot kosmopolitismen igjen etter nazismens og sosialismens forbrytelser, kan man altså uforvarende bli del av en svært grumsete tradisjon. Hvis man da i det hele tatt er opptatt av sitt omdømme: Trump og Orbán ser ikke ut til å ha noe problem med historisk belastede forbilder når de utpeker George Soros, den filantropiske investoren av jødisk opprinnelse, til statsfiende par excellence.
Men det er selvsagt også mulig å analysere den dannede, globalt orienterte og moralsk følsomme akademikerklassen på en upolemisk måte. Sosiologen Andreas Reckwitz viser hvordan de kuraterer livet sitt med helt spesielle, bevisst utvalgte forbruksvarer og levevaner (tai chi, qi gong, yoga og så videre), i sin fremragende og omdiskuterte bok Singularitetenes samfunn. Kosmopolitismen behøver ikke å være et fiendebilde. Den er først og fremst en realitet som kan beskrives konkret: Kosmopolittene bor fortrinnsvis i urbane bydeler i Vestens storbyer, der man finner sunn mat, kjønnsmangfold, innvandrere, georgiske khachapuri-restauranter, gode og ikke minst spesielle skoler, begrenset biltrafikk, lite svevestøv og så videre.
De avviser alle former for standardverdier og søker i stedet det spesielle. I romantikkens tradisjon vender den nye middelklassen seg mot alt som er konformt, slik tidligere bare radikale outsidere gjorde det. Samtidig ønsker de suksess og anerkjennelse – et paradoks som i det tyske partilandskapet dekkes best av partiet Die Grünen. Dette partiet lykkes for øyeblikket svært godt med å tekkes et borgerskap som anser seg selv som ukonvensjonelt (og dermed strengt tatt ikke-borgerlig). Denne klassens selvmotsigelser, også i moralsk henseende, er velkomment stoff for mange spaltister.
Mens akademikerne på femtitallet var en forsvinnende liten minoritet på rundt fem prosent, utgjør de i dag nesten en tredjedel av samfunnet. Denne klassen vektlegger selvrealisering og avgrenser seg ifølge Reckwitz ikke bare fra prekariatet, men særlig fra det gamle, tradisjonspregede mellomsjiktet, som ofte er uten universitetsutdanning, lever i småbyer, sjelden forlater regionen og som ikke er fattig, men føler seg kulturelt forbikjørt av kosmopolittene. Deres faste, lokalt forankrede levevaner og ritualer duger ikke engang lenger som karikatur. Sketsjer av den legendariske komikeren Loriot[i] er i dag nesten uforståelige, fordi poengene refererer til en biedermeier-mentalitet som for lengst har gått under.
[dropcap]H[/dropcap]vis man som undertegnede har vokst opp på åttitallet, kan man fortsatt se klart for seg denne gårsdagens verden, som i dag har mistet sin verdi: Sparegrisen man tømte på disken i sparebanken. Foreldrenes livsforsikringspoliser. Forsikringsrepresentantene med brede slips som ringte på døra. Reklamebildene fra trygge hjem og sunne familier. Eldre, velpleide menn med hvitt hår og beige knestrømper. Velferdsstatens trygge favn. Mor som skrubber trappeoppgangen så den skinner når vi har vaskeuke. Kjørelærerens obligatoriske, velpleide ølmage. Det klassiske paret som består av en hjemmeværende husmor og en kontorarbeider med stresskoffert.
Det var en verden uten AfD og uten omstridte genderbetegnelser, uten tweets og uten hatpredikanter, men til gjengjeld fylt til randen med kirkekaffe og alle slags prekener. Sikkerheten bestod i at hver enkelt fylte den rollen han eller hun var tildelt, om det så skulle være rollen som klovn. Det betydde at hvem som helst man møtte på gata, kunne plasseres presist: Gester og ganglag, blikk og klær, forbruksmønstre og handlevaner, dialektbruk og valg av bil fortalte nøyaktig hvem man var. Den industrielle moderniteten var fortsatt i full blomst. Fra vinduet i blokka der jeg bodde så jeg hvordan de tyske og tyrkiske arbeiderne gikk på jobb med en eiendommelig blanding av stolthet og forakt, for å stå hele dagen ved samlebåndet i byens store fabrikk, der de produserte støtdempere og annet utstyr for bilindustrien.
Også faren min jobbet i produksjonsindustrien i småbyen vår ved Rhinen. Og det var lett å se på vår velkledde middelklassefamilie at vi gledet oss over å ta del i den kollektive velstanden i landet. Vi hadde en standard bil, en standard vaskemaskin, mørkebrune veggskap og en bordeauxrød skinnsofa – nettopp det folk i vårt normerte sjikt hadde. Foreldrene mine valgte sosialdemokratiske SPD eller konservative CDU. Alt annet ville vært upassende og ekstravagant. Vi hadde den samme livsstilen og levestandarden som alle andre. Og det var alt som virkelig telte.
Men gymnasiastene den gang syntes denne voksenverdenen, som i dag er fullstendig latterliggjort, var for liten, for provinsiell, for blodfattig og for lite individualistisk. Søndagsturene med familien til Lorelei-klippen var ekspedisjoner til en republikk som stod stille. Den gang var den tyske strengheten ikke en klisjé, men daglig praksis. Vinen var søtt skvip, men den kalde pilsen var drikkelig og ble inntatt i store mengder. Turskipene førte tyske flagg, noe mange allerede den gang oppfattet som upassende. Man var omgitt av fastgrodde gamlinger og unge japanske turister med en ubegripelig svakhet for gamle slott og tysk landskap, og som fotograferte ustanselig. Mens pensjonistgruppene inntok tunge kjøttmåltider servert av trinne kelnere i restaurantlokaler fulle av mørkt trevirke.
Sushi og asketenes androgyne, slanke linjer var eksentriske fenomener. I stedet hadde vi innrøkte kneiper med øl og snaps, heklede bordduker og matretter som badet i saus. Pommes frites kjøpte man i små boder, og kafeene var pyntet med evige fargerike plastblomster.
Denne gårsdagens verden ble etterhvert til en byrde. Den var det varme redet man helst ville bort fra. Men det var likevel et varmt rede. Samfunnets støtter i min barndom, bakeridamene, prestene, slakterne og frisørene, har for lengst forlatt scenen. De eksisterer fortsatt, men de har blitt usynlige. Ingen TV-serier viser hverdagen deres (mens et turbulent undersjikt vises i serier som 4 Blocks). Ingen i TV-reklamene likner på dem. Ingen i mitt akademikermiljø bruker dem som referansepunkter utover selve tjenesten de tilbyr, og langt mindre fungerer de som forbilder for våre liv. De er ikke fattige, de er bare ubetydelige og out. De har gått ut på dato, på samme måte som ord som folket, folkepartier og folkeforsikring. De spiller ingen viktig rolle i mediene, for journalistene tilhører jo nettopp det urbane, internasjonalt orienterte sjiktet som instinktivt avgrenser seg mot livsstilen deres.
[dropcap]D[/dropcap]et var ikke onde hensikter som gjorde at veganere, yogis og transgendermodeller fortrengte den gamle samvirkelag-verdenen. Den aller nyeste kapitalismen trenger rett og slett kreative, uavhengige hoder, og ikke standardarbeidere. Den søker inspirerte, prosjektarbeidende problemløsere, og ikke topputøvere i byråkratisk trekamp (stempling, hulling, stifting). Behersket verdighet blir rett og slett latterlig i direkte konkurranse med ungdommelig og nysgjerrig åpenhet, som nå skal vises frem i alle slags sammenhenger (og kanskje særlig i åpne kontorlandskap).
Nå er riktignok det gamle mellomsjiktet ingen upåvirkelig enhet som har levd under en stein i flere tiår. Til tross for begrensede engelskkunnskaper vet de godt at sale betyr salg, de forstår hva roaming betyr og vet at Airbnb er grunnen til at naboene stadig skiftes ut. Og de er fullstendig klare over at de selv i beste fall er forbrukere og ikke aktører i den nye, grenseløse epoken.
Hvis man fortsatt har interesse for det gamle mellomsjiktet, er man sannsynligvis politiker. Selv om dette sjiktet neglisjeres i mediene, har det fortsatt stor betydning i politiske valg. Og til allmenn forskrekkelse består Pegida-demonstrasjonene ikke bare av nynazister, og heller ikke bare av prekariatet: Også de satte borgerne, som kunne vært hentet rett ut fra min egen barndom, er representert. Og bare for å nevne det i forbifarten: Konflikten mellom verdensborgerne og de provinsielle er blitt spesielt hard og bitter i Øst-Tyskland, Polen og Ungarn, fordi den startet brått i 1989 og spaltet generasjonene sterkere enn i Vesten. Også i USA er konflikten mer grunnleggende, ettersom provinsen og metropolene er radikalt mer forskjellige enn her.
Den politiske anti-kosmopolitismen retter seg mot alle som er kulturelt (ikke først og fremst sosialt) akterutseilt. De som sitter fast et sted mellom bohemen og underklassen, mellom kosmopolittene og dem helt nederst. Og som blir færre og færre, mens de to sistnevnte gruppene vokser, slik Reckwitz har observert. Politisk kan man slå mynt på de provinsielles ressentiment, og det har så ulike politikere som Gauland og Wagenknecht, Trump og Orbán forsøkt å utnytte. For mange har kosmopolittene blitt den direkte fienden i kampen om stemmene i det gamle mellomsjiktet og undersjiktet. Men kosmopolittene har for lengst blitt for sterke og stilpregende til at man kan kjeppjage dem fra landet i god totalitær tradisjon.
I en stakket stund forvalter ressentiment-spekulantene sorgen over en gammel verden som dør hen, og fødselsriene til en ny verden som oppstår. Emosjonspolitikerne presenterer kosmopolitismen som et spørsmål om samvittighet, og anklager den for å forråde fedrelandet. Men dermed dekker de bare over det symbolske og sosiale klassespørsmålet som ligger til grunn for konflikten (og som bør være utgangspunkt for konstruktivt politisk arbeid). Produksjonen av ressentiment vil en tid fremover fortsatt finne sitt råmateriale i historiens tapere. Men det er ingen grunn til å håne eller forakte de provinsielle som utnyttes på denne måten. De har skapt forutsetningene for vår vidunderlige nye verden. Det var deres stedsbundne, standardiserte og litt kjedelige liv som vekket de unges søken etter det grenseløse.
Les også intervjuet med Patrick Gaspard, lederen av George Soros’ stiftelse Open Society.
Først publisert i Die Zeit 14. november 2018.
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.
[i] Loriot var pseunomyet for Vicco von Bülow, en tysk komiker, tegner og forfatter som regnes som en viktig bestanddel i den tyske kulturkanon.
