Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

ESSAY. I koronakrisen vender farlige tankemønstre tilbake. Som myten om at noe – eller noen – må ofres. De eldre må dø for å holde liv i økonomien.

Da pesten brøt ut under Peloponneskrigen, brydde Thukydid seg lite om selve smitten. Han interesserte seg ikke for det biologiske, men for det historiske. Hvordan påvirket epidemien tanke og handling? Hva førte den til?

De samme spørsmålene stilles under koronapandemien. Selvsagt snakker man utførlig om virusets natur. Den viktigste lærdommen er derimot ikke medisinsk, men sosial – den er en leksjon om oss selv. I et intervju med tidsskriftet monopol sammenlikner kulturviteren Joseph Vogl situasjonen med analogt fotografi: «Verden befinner seg i et fremkallingsbad.» Og om kort tid vil man «se kontrastene og konturene tre klart frem».

Enkelte konturer er tydelige nok i dag. Koronakrisen bringer mørklagte tabuområder frem i lyset. Plutselig får avislesere og TV-tittere se bilder som før knapt ble verdiget noen oppmerksomhet: Bilder av sultende og husløse, av fattige og trengende som ikke får hjelp fra noen matutdeling og er takknemlige for smuler fra de rikeste. Opptakene stammer ikke fra slummen i Bengaluru, men fra bedrestilte strøk i velstående vestlige samfunn, 30 år etter seieren over kommunismen. Som under finanskrisen i 2008 kommer det mest ikoniske bildet fra «det beste landet i menneskets historie» (Donald Trump). På grunn av smittefaren må husløse i Las Vegas forlate nødinnkvarteringen, og i stedet overnatte på parkeringsplassen ved et fotballstadion. Der har politiet tegnet opp hvite streker, et rutenett med bittesmå «boarealer» der de husløse får lov til å legge seg ned – mens luksushotellene rundt står tomme. Keep safe distance!

Disse bildene fra en faktisk eksisterende liberal verdensorden bør vi ha i bakhodet når det blir klart for oss hva som kommer til syne i pandemiens fremkallingsbad. Det er nemlig ikke bare nye fattige områder som blir kraftig eksponert, også linjene i det intellektuelle ordskiftet blir tydeligere. Teorier som hittil har svevet i luften uten å tynges av empiri, får nå konkrete tilfeller å forholde seg til, eller de fokuseres på nytt under sanntidsforhold. For eksempel mente den italienske filosofen Giorgio Agamben å få bekreftet sine antakelser: I hans øyne beviser de hysteriske reaksjonene på den «oppkonstruerte» trusselen fra viruset, og ikke minst det drastiske portforbudet fra regjeringen i Roma, at det liberale samfunnet har mistet alle sosiale idealer, og kun strever etter makt og overlevelse. Ifølge Agamben viser Italia verden at det meningstomme moderne samfunnet reduserer menneskelivet til ren overlevelse: Enhver handling har kun som mål å sikre vår biologiske eksistens. Drevet av en panisk redsel for å miste det siste vi har, selve livet, søker de epidemisk ensomme borgerne trygghet hos en autoritær, «monstrøs Leviatan med trukket sverd», og ofrer all sin frihet for ham.

Strid blant filosofer

Den franske filosofen Alain Finkielkraut reagerte skarpt på beskrivelsen av en slik italiensk «biopolitikk»: Han mener Agamben bagatelliserer menneskelig lidelse og er like «uutholdelig arrogant» som den tyske filosofen Peter Sloterdijk, som i et intervju med nyhetsmagasinet Le Point sammenliknet viruset med en influensa og også overdriver trusselen om en sikkerhetsstat. Finkielkraut er derimot overbevist om at de statlige reaksjonene på pandemien handler om å opprettholde sivilisatoriske standarder. «En eldre persons liv er like mye verdt som et menneske i sin fulle kraft. Så lenge vi verner om dette prinsippet, har den samtidige nihilismen ennå ikke vunnet, og vi forblir en sivilisasjon.» 

Men det er ikke bare Giorgio Agamben som mener at myndighetens reaksjoner på pandemien er et uttrykk for modernitetens kulde. Også den hyppig siterte kulturfilosofen Charles Eisenstein, en fortaler for occupy-bevegelsen, stiller spørsmålet om den intensivmedisinske utsettelsen av døden er en fremmedgjøring fra livet: Er ikke det tekniske ved livredningen, den desperate koblingen av smittede til respiratorene, et bevis på at det liberale samfunnet har fortrengt den kulturelt integrerte døden og erstattet familiens nærhet med apparater? I helsesystemets logikk er døden det verste som kan skje. Og likevel vet vi alle at «døden uansett venter på oss. Å redde et liv er bare å utsette døden.» Ville peruanske urinnvånere ønske intubasjon?, spør Eisenstein retorisk. Nei, de ville i stedet be sjamanene om hjelp til å dø på en god måte. Noen setninger senere innrømmer Eisenstein likevel at koronaofre må hjelpes, og det med alle midler. 

Ofre for næringslivets langsomme død?

Det er forferdelig når dødssyke smittede sperres inne på sykehus, når de isoleres og ikke engang deres nærmeste får ta avskjed med dem. Og likevel må vi skille kritikken mot apparatbehandlingen fra en annen påstand man ofte hører i disse dager: At samfunnet er gjennomsyret av egoisme og ingen vil ofre noe for fellesskapet i nødens stund. Eller rett ut sagt: At vi unnlater å ofre de eldre for å forhindre en langsom økonomisk død. 

Absurd? Texas’ viseguvernør, republikaneren Dan Patrick, var den første som ville diskutere om eldre amerikanere ikke burde ofre seg for det amerikanske næringslivet. «Det finnes mange besteforeldre som meg. Jeg har seks barnebarn. Jeg vil ikke at hele landet skal ofres.» Også den engelske journalisten Jeremy Warner (Telegraph) er av den oppfatning at helsefaren for de eldre ikke er noen god grunn til å kvele hele økonomien. Tvert imot: Hvis de eldre dør, forynges økonomien og pensjonssystemet avlastes. «Uten å gå i detaljer kan Covid-19 på lengre sikt faktisk bli til en liten fordel, ved at mange eldre forsvinner fra systemet.» Warner er slett ikke alene om en slik livsøkonomi. Brexit-strategen Dominic Cummings, som nå har blitt Boris Johnsons sjefsrådgiver, siteres på at «næringslivet må prioriteres» – og da er det «uflaks hvis det fører til at noen eldre stryker med». Han har senere dementert utsagnet.

Også den oppriktig markedsliberale avisen Neue Zürcher Zeitung publiserer innlegg fra folk som ikke vil ta hensyn til de eldre, og dermed tar et oppgjør med likhetsmoralen blant «røde» og «grønne» krefter. En sveitsisk bedriftsleder skriver: «Vi velger å begå økonomisk selvmord for å forhindre at noen eldre mennesker dør noen år tidligere enn man kunne forvente under normale omstendigheter. La oss akseptere at mennesket er dødelig, og at et langt liv ikke kan være et mål i seg selv.» Og en fascinerende enfoldig økonom og «influencer» legger til: «På kort sikt vil tapet av mange menneskeliv gjøre vondt (…), men på mellomlang og lengre sikt kan vi bli sterkere påvirket av det sosiale og økonomiske kaoset viruset har ledet oss inn i. (…) Livet går videre. Derfor må også kapitalismen overleve. Den skaper velstand (…) og styrker menneskerettighetene.»

Det høyrevridde offerviruset

Også den emeriterte litteraturviteren Hans Ulrich Gumbrecht i Stanford har blitt smittet av det høyrevridde offerviruset. Hans sedvanlige nietzscheanske refreng kan man utenat, men denne gangen lyder han særlig ubarmhjertig: Gumbrecht frykter at likhetsmoralen – altså den etiske maksimen å ville redde alle mennesker fra Covid-19 – er livstruende for kapitalismen, ja, faktisk for hele menneskeheten. Regjeringene har latt seg lede av massenes livreddende moralisme og frembrakt en populistisk «nødprogramstat», som griper inn så drakonisk fordi den ikke vil ofre noen når den «tviholder på likhetsprinsippet». Men den (forståelige) hindringen av det tragiske fører til en langt større tragedie, og krever et enda større offer: verdensøkonomien. Derfor må vi stille «det tilsynelatende skandaløse og smertefulle spørsmålet» om moralen «å beskytte alle innbyggere maksimalt mot livsfare» ikke setter «hele menneskehetens overlevelse» i fare. «Hvor dypt kan børskursene synke før de ikke lenger kan hente seg inn igjen?» Fryktløst bryter Gumbrecht med sin bukkesang et tabu og forestiller seg «en avgjørelsessituasjon som hittil har vært helt uvant, der det faktisk handler om bevisst å redusere de eldre generasjonenes overlevelsessjanser til beste for de yngres fremtidsmuligheter».

Økonomien er ingen tyrannisk, vilkårlig gud

De eldres liv mot den globale kapitalismens «liv»? Folk som sprer en slik kynisme, tror visst av økonomien er en tyrannisk, vilkårlig herskende gud som stadig vekk, og med rette, forlanger tragiske avgjørelser – og som man må bringe ofre, slik at han blir vennlig stemt overfor sluttbrukerne av jordisk liv. I konjunkturenes og børskursenes ups and downs trer økonomiens gud ut av sitt ukjente mørke og inn i verdens lys, og aldri vil menneskets kunnskap være stor nok til å forstå markedets mysterium. Det eneste samtidsmennesket kan gjøre, er å blidgjøre Den allmektige etter mønster fra antikken. Ofres må de eldre, de uproduktive og unyttige, de som ikke er avgjørende for systemet, de som ikke kan stimuleres til ytelse eller lokkes til kjøp: alle disse må ofres for å holde den vankelmodige kapitalistiske gud i godt humør, slik at han holder sitt numinøse marked i gang. Det er visst ikke nok til alle.

the gilded age, den amerikanske høykapitalismen på slutten av 1800-tallet, oppstod en liknende mytedannelse, som ikke tilfeldig gikk hånd i hånd med sosialdarwinismen. Dette bør vært klart for alle som klager over at samfunnet beherskes av et maskinisert helsevesen, og at vi derfor har glemt kunsten å dø i en familiær sorgkultur. Denne berettigede klagen er nemlig som musikk i ørene for alle som krever at mennesker ofres for markedet, og som nå vil gripe den historiske muligheten til å korrigere demokratiets medfødte feil: at alle borgere har like rettigheter. Man bør med andre ord passe godt på at Agambens og Foucaults kritikk mot et «biopolitisk regime» ikke faller i feil hender, nemlig hos dem som forteller oss at «et langt liv ikke kan være et mål i seg selv», og at vi derfor må bringe ofre – ikke for fedrelandet, men for dets økonomi.

Kapitalistisk kultreligion

USA har vist verden hvor sterkt «de økonomiske ulikhetene, formuefordelingen og inntektsforskjellene ikke bare avgjør mestringen av en unntakstilstand, men også bestemmer over liv og død». Helsevesenet har ifølge Joseph Vogl «blitt en lakmustest for markedets logikk, som nå har ført til at alvorlig syke konkurrerer om intensivsengeplasser og restlevetid». Donald Trump, den kapitalistiske ånd i menneskelig gestalt, avviste alle advarsler om pandemien, mens enkelte av hans partifeller solgte sine aksjeposter i all hemmelighet før massedøden satte inn og gjorde slutt på slike gevinster uten gjenytelser.

Markedet er et intelligent, men svært feilutsatt styringsinstrument. Ber man om å ofre mennesker for markedet, opphøyer man det til en barbarisk, mytisk kult. Den kapitalistiske kultreligionen hyller blind akkumulering, den feirer at de rike beriker seg ytterligere og at penger forvandles til enda flere penger. I den kapitalistiske kulten er livets mening å tilpasse seg til det døde.

Første gang publisert på www.zeit.de 21. april 2020
Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad.

Thomas Assheuer

Thomas Assheuer

Tysk kritiker og forfatter. Redaktør i ukeavisen Die Zeit.