Koblet til verden

Illustrasjon: Andreas Töpfer

MUSIKK. Den elektroniske klubbmusikken har funnet sitt andre hjem: internettradioen.

Publisert i Vagant 1–2/2017.

Wha’ is Kurupt FM? Simple. It’s an urban power house. Slash radio station. Slash family unit, d’ya know wha’ I mean? It’s the biggest and baddest pirate radio station in the land.
– People Just Do Nothing, BBC (2014)

12. juli 1979 arrangerte radioverten Steve Dahl en «Disco Demolition Night» i Chomisky Park i Chicago. Tilstelningen var en forsøksvis henrettelse av disco: Dahl sprengte en container full av disco-LP’er foran rundt 50 000 tilskuere, hvis minste felles multiplum var hvit hudfarge og avsky for musikksjangeren og alt det hedonistiske og homoseksuelle den sto for.1 Det massive jubelbrølet som fulgte eksplosjonen føltes kanskje som en liten seier der og da. Trolig så ingen av de tilstedeværende for seg posisjonen elektronisk dansemusikk – med disco som en sjangermessig grunnstein – skulle ha 40 år senere.

Globalt omsatte klubbkultur i 2016 for rundt syv milliarder dollar. Ifølge Forbes tjener DJ-en Calvin Harris 66 millioner dollar i året og siden 2002 har antall dansemusikkfestivaler økt med 500 prosent bare i Storbritannia. Slike tall levner liten tvil om at klubbkulturen, en direkte etterkommer av discomusikken som Dahl så gjerne ville utradere, har fått sin revansj. Det er ikke første gang noe er blitt forsøkt tatt av dage, for å så komme tilbake with a vengeance.

Mange spådde radioens endelikt etter hvert som internett grep stadig mer inn i livene våre. Og nå som FM-båndet utgår til fordel for DAB, i alle fall i Norge – det første landet til å avrette FM-båndet –, har den analoge radioen med ett blitt en ubrukelig museumsgjenstand. Men radio er fortsatt viktig, selv om den har tatt bolig i en litt annen eter. I klubbkulturens økosystem lever radioen i beste velgående – nettopp på internett.

Nisjeradio på nett
Spaserer man rundt i Amsterdams Red Light District, Europas episenter for kjødelig forlystelse, er sjansene store for at man plutselig står overfor et rødlysende avlukke som ikke viser kroppen til en sexarbeider. I Oudekerksplein 22, ved siden av den ikke veldig tvetydige butikken Sex Shop, ligger lokalet til Red Light Radio, en syv år gammel internettbasert radiostasjon med DJ-er på utstilling.

I klubbkulturens økosystem lever radioen i beste velgående – nettopp på internett.

Red Light Radio er et av mange viktige holdepunkter i konglomeratet av nettbaserte radiostasjoner som formidler alternativ, elektronisk musikk 24 timer i døgnet. I likhet med nyoppstartede The Lot Radio samt Beats in Space i New York, NTS i London og Berlin Community Radio (BCR), er radiostasjonen blitt en plattform for DJ-er og produsenter som vil løfte frem den musikken de bryr seg om, uten å måtte tenke på føringene i kommersiell radio.

Etterspørselen etter nisjeradio er stor. BCR har per i dag 119 forskjellige faste programmer, mens NTS har over 300, fordelt over to kanaler som sender fra London, Manchester og Los Angeles. Altså uendelige kilder til fantastisk, uforutsigbar radio!

Dessuten, som journalistene Bianca Giullone og Elissa Stolman antyder i nettmagasinet Electronic Beats, tilbyr internettradio ikke bare bekvemmelighet og valgfrihet til lyttere som kan tune in når som helst (til hva som helst); den skaper også muligheter for ulike grupper av mennesker som ellers står overfor systematiske hindre, som kvinner i den mannsdominerte klubbmusikken.

Red Light Radio besøkes hver dag av lokale og utenlandske DJ-er som spiller hvert sitt DJ-sett – uten sjangerbegrensninger, selv om det som regel dreier seg om elektronisk musikk og tilstøtende uttrykk – som både sendes via nettsiden deres og strømmes som video på Facebook ved hjelp av et statisk webkamera. Et voyeuristisk grep som er blitt popularisert av det britiske strømmefenomenet Boiler Room, der man i all enkelhet filmer DJ-er som spiller musikk.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

I oktober i fjor fikk den Amsterdam-baserte radioen besøk av et av Berlin-technoens mest omsvermede tryner, den renommerte DJ-en og produsenten Marcel Dettmann, som i løpet av et 60 minutter langt DJ-sett demonstrerte for tusentalls seer-lyttere hvorfor arrangører verden over betaler fem- og sekssifrede beløp for å kunne ha navnet hans på plakaten.

Han er ikke det eneste store navnet som avlegger små radiostasjoner gratisbesøk. Nylig dukket den russiske DJ-stjernen Nina Kraviz opp på radiostasjonen The Lot, med studio i Brooklyn. Jamie XX er et kjent ansikt hos NTS, stasjonen der den britiske in-demand-DJ-en Floating Points har et fast program.

Disse profilerte DJ-ene trenger åpenbart ikke eksponeringen en radioopptreden tilbyr. Og hva får presumptivt lavtlønnede unge mennesker til ikke bare å engasjere seg i, men å jage etter å spille på radiostasjonene? Et spørsmål melder seg: Hvorfor er det så populært?

Fra lasteskip til soverom
I Drammen og Oslo kunne man allerede fra desember 1924 høre piratradio, etter at Birger Holth (15) og Gunnar W. Bergstrand (18) installerte en sender på Holths soverom. Men den mest kjente forløperen til dagens piratradioer ble styrt fra lasteskipet Caroline. Radio Caroline ble startet av Ronan O’Rahilly og duppet i internasjonale farvann utenfor Storbritannias kyst fra og med 1964. Der ute kunne radioen unnslippe britisk kringkastingslover og BBCs daværende radiomonopol. Årstallet tatt i betraktning var det ikke overraskende albumorientert rock (AOR) med smittende gitarriff som fikk britene til å delta i dette mini-opprøret mot etablissementet.

Fordi lasteskipet spilte musikk 24 timer i døgnet, i motsetning til BBC, hvor radiovertene holdt natten hellig, ble radiostasjonen raskt toneangivende. Tre uker etter at skipet kastet loss, hadde Caroline i overkant av syv millioner lyttere.

Piratradio har ikke bare tilfredsstilt en etterspørsel, den har også skapt ny interesse.

Særlig siden slutten av 1980-tallet har piratradiostasjoner dukket opp som paddehatter. I dag er uavhengige FM- og internett-radiostasjoner legio; å finne alternative lydbølger til de som tyter ut av kommersiell radio, er ikke vanskelig.

I boken Last Night a DJ Saved My Life (Headline, 1999) sier forfatterne Bill Brewster og Frank Broughton at piratradioens utbredelse paradoksalt nok kan forstås på kommersielle premisser: Når programmeringen avviker fra mainstream, fyller piratradio et hull i markedet (i Nordland og Trøndelag har pirater allerede begynt å tappe NRKs DAB-radiosendinger til FM-båndet).

Men piratradio har ikke bare tilfredsstilt en etterspørsel, den har også skapt ny interesse.

Kjærlighetsdop og kosteskaft
I 1989 var det i London alene 60 ulovlige piratradiostasjoner som øynet muligheten til å ta plass på FM-båndet. Broadcasting Act fra 1990 forsøkte å ta knekken på piratene med slagordet «keeping the airwaves clean». Men uproporsjonalt voldsomme razziaer (les: bruk av helikopter) og trusler om fengselsstraff stoppet ikke piratene, som holdt til i et mylder av tomme høyblokker i Øst-London.

På samme tid skylte den ecstasy-påvirkede musikalske oppvåkningen «second summer of love» over England, til thatcheristenes store misnøye. Bølgen introduserte britene for acid house, rave-kultur og hverandre, ettersom alle var ruset på kjærlighetsdopet «E». Piratradioene spilte den samme musikken som tonesatte de populære ravene (i tillegg til at de annonserte hvor ravene var), og la til rette for fødselen til og populariseringen av house-cum-dub-cum-hardcore-sjangeren jungle, som i dag er en av de mest attråverdige honningkrukkene for nostalgisultne produsenter.

Men det var enkle kår. Piratradioen Rinse FM – en av hovedårsakene til at «grime» i dag regnes som lyden av Øst-London – startet ved hjelp av en sender teipet til et kosteskaft.

I virkelighetens London har radiostudioene forflyttet seg fra okkuperte leiligheter til det kapitalistiske samfunnets sentrum.

I motsetning til Brewster og Broughtons Last Night a DJ Saved My Life plasserer Simon Reynolds i Energy Flash. A Journey Through Rave Music and Dance Culture (Faber & Faber, 1998) piratradioen utenfor kommersialismens rammeverk. Han hevder at piratradioen overskrider størrelser som bytteverdi, varefetisjisme og personlighetskultus. Radiopiratene er «amatører» som utrettelig spiller musikk, ofte uutgitt, uten å få betalt, simpelthen fordi det er lidenskapen deres.

Denne DIY-ånden preger fortsatt estetikken til lovlige internett-radiostasjoner som NTS, The Lot, BCR og Red Light Radio, også etter at den lovløse perioden er over.

Ja, i England er piratvirksomheten blitt en del av den britiske folkesjelen: I 2014, 24 år etter piratradioens heyday, produserte BBC humorprogrammet People Just Do Nothing, der man møter noen døgenikter som synes det kuleste i verden er å drive piratradio fra en dunkel leilighet i Øst-London.

I virkelighetens London har radiostudioene forflyttet seg fra okkuperte leiligheter til det kapitalistiske samfunnets sentrum: På markedsplassen Gillett Square i Dalston-distriktet i London er den ene langsiden dekorert med små «trading pods», grå, trombeformede boder man kan leie for 4000 kroner i måneden, enten en selger flyreiser til rare land eller marijuanahettegensere. I den nest innerste boden finner man internettstasjonen NTS, grunnlagt av Femi Adeyemi i 2011.

NTS, en mangefasettert «community radio», er blant de de mest respekterte internettradiostasjonene; samtidig har den dyrket ideen om seg selv som merkevare, og samarbeidet med klesgigantene Carhartt og Uniqlo – et samarbeid som nok har virket avskrekkende på enkelte «ekte» piratradio-entusiaster.

I likhet med The Lot i New York (som også driver en kafé i samme bygg for å finansiere virksomheten) og Red Light Radio i Amsterdam, er NTS et sted i virkeligheten, synlig fra utsiden, og som danner et slags møterom. En radiostasjon er altså ikke bare noe man har på i bakgrunnen; den kan være en fysisk plattform for samarbeid og utveksling blant folk som deler en interesse (i sterk kontrast til NRK, hvor man må ha en passe god grunn til å henge rundt i redaksjonslokalene).

Klubbhus og kollektivisme
Å lage radio krever en god porsjon entusiasme, lidenskap og tid. Radiovertene og DJ-ene føler eierskap til det de gjør, som oversettes til stolthet – som igjen genererer entusiasme; et slags sirkelløp av positivitet. For den elektroniske dansemusikken er radiostasjonene en samlende kraft.

Svaret på hvorfor radio tiltrekker uetablerte DJs såvel som etablerte stjerner, ligger nok her: Det handler om et ønske om å opprettholde fundamentet sjangeren er bygget på, om å kjenne sin egen historie. DJ-er får spille det de ikke kan driste seg til å sette på i et DJ-sett i en klubb, musikalske inspirasjonskilder som setter DJ-ens klubbmusikk i et nytt perspektiv.

En radiostasjon er altså ikke bare noe man har på i bakgrunnen; den kan være en fysisk plattform for samarbeid og utveksling blant folk som deler en interesse.

Simon Reynolds huker tak i situasjonisten Raoul Vaneigem for å forklare oss hva piratradio dreier seg om. Vaneigem argumenterte for at en utopisk, ny virkelighet «kun kan være basert på prinsippet om gaven». Ja, hva om det å lage radio ikke handler om å fylle et hull i markedet, som Brewster skriver, men snarere om å bryte med markedets logikk? I så fall blir det lettere forstå hvorfor myndigheter – godt hjulpet av anti-rave-kommisjoner og moralpanikk – har behandlet klubbkultur og piratradio som en trussel mot det etablerte.

I 2017 er individualisme modus operandi for de fleste – kollektivisme virker som en drøm fra fortiden. Da er det en god motivasjon for videre arbeid å tenke på disse miniatyrsamfunnene, som finnes både i rom man kan besøke og på internett, som legger hodene i bløt for å lage radio, simpelthen. Eller som Dummy Mag skriver:

Begrepet «community radio» er morsomt fordi prefikset føles overflødig – det er iboende i radio. Lenge før vi ble dratt mot den glødende boksen i hjørnet – eller en skjerm på veggen – sto familier sammenkrøpet rundt det trådløse, koblet til resten av verden via radiobølger.

Tegn abonnement på Vagant her.

  1. Dahl har i ettertid nektet for at Disco Demolition Night var homofobi i forkledning. I 2016 skrev han på bloggen Cuepoint at evenementet bare var «kids pissing on a musical genre».

Karima Furuseth

Facebook

Twitter