Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Kroppens Eurabia

KOMMENTAR. For over 40 år siden analyserte kulturviteren Klaus Theweleit sammenhengen mellom fascisme og maskulinitet. I høst utgis hovedverket hans på nytt for å kaste lys over vår tids høyreradikale terrorisme.

Han framstår litt som et band som debuterte med et brak, for så aldri å gjenta suksessen siden. I flere tiår har han med ujevne mellomrom turnert tysk offentlighet, men publikum forventer stadig å høre de samme gamle låtene. Denne kulturkritikkens Pearl Jam, Klaus Theweleit, har nå rukket å bli 77 år. Han var i begynnelsen av 30-årene da han forfattet hovedverket Männerphantasien (Mannsfantasier, 1977), som i disse dager utkommer i nyutgivelse hos det tyske forlaget Matthes & Seitz. Det er ikke bare karriereløpet som minner om musikkens verden. Theweleit har i grunnen alltid virket mer som en rocker enn en intellektuell.

En nyutgivelse er neppe nødvendig for et verk som i løpet av 40 år har solgt i hundretusener og knapt har fått anledning til å samle støv. Men forlagets initiativ trenger strengt tatt ingen begrunnelse. Med høyreradikale gatemarsjer i det østlige Tyskland, attentatet på CDU-politikeren Walter Lübcke, det nasjonalsosialistiske undergrunnsnettverkets (NSU) serie av rasistisk motiverte snikmord og et Alternative für Deutschland (AfD) som stadig innkasserer nye politiske seire, blir forbundsrepublikkens diskusjoner om fortiden fort til et spørsmål om hva som foregår i dag. Når Matthes & Seitz utgir Männerphantasien i 2019, skyldes det at interessen for Theweleits fascismeteorier ikke lenger er historisk orientert.

Det faste og det flytende
Theweleit framla det 1100 sider lange tobindsverket som sin doktoravhandling i 1977. Studien tok for seg romaner, selvbiografier og memoarer forfattet på 1920-tallet, av menn fra de paramilitære brigadene som hadde fortsatt krigen på hjemmebane etter Versaillesfreden. Freikorps-soldatene ville ikke akseptere det ydmykende nederlaget, og betraktet den nyopprettede Weimarrepublikken som en trojansk hest ment for å undergrave den tyske nasjonen. I den turbulente overgangen fra keiserrike til demokrati drev de klappjakt på indre fiender og angivelige forrædere. De myrdet spartakistlederne Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, senere også den jødiske politikeren Walter Rathenau. Etter hvert skulle flere av dem få et hjem i Sturmabteilung (SA). Det var hos disse frikorpsene Theweleit mente å finne sporene til den tyske fascismen. Litteraturen de selv skrev, ga en unik tilgang til deres forestillingsverden.

Theweleits originale grep lå i lesemåten. Snarere enn å lete etter uttrykk for en ideologi eller mentalitet, insisterte han på å avdekke en sammenheng mellom språklig tekstproduksjon og kroppslig affektproduksjon. «Fascismens språk» var ikke så mye ideologisk som kroppslig: en måte å strukturere kroppsfølelsen på i møte med mer eller mindre diffuse trusler. Soldatenes litterære drama kretset alltid rundt motsetninger mellom det faste og det flytende, det rene og det blandede. De befant seg i uopphørlig krig mot noe strømmende, flytende, urent og hybrid. Kommunismen framsto som floder som skylte inn over landegrensene, som en sump eller gjørme nasjonen var i ferd med å synke i. Theweleit hevdet at angsten slike troper satte ord på, var knyttet til soldatkroppens egen porøsitet. «Strømmen» var det som truet med å løse opp grensene mellom selvet og omgivelsene. Hos soldatene var skrivingen nærmest en fortsettelse av krigen med andre midler. Fascismens språk handlet særlig om å utøve kontroll over det feminine. Kvinnene utstrålte en truende emosjonell og seksuell kraft, som mennene måtte ta brodden av for å bevare seg selv. Når kraften ble for intens, var vold eneste alternativ. Soldatene framstilte volden som selvforsvar. Samtidig var den forbundet med lyst.

For Theweleit lå nøkkelen til å forstå fascismen i dette maskuline kroppskomplekset. Fascismen sprang ut av en overveldende følelse av at ens egen overlevelse, ens kroppslige integritet, hviler på den andres tilintetgjørelse. Slik sett var ideologien sekundær, en slags projisering: et uttrykk for kroppens trang til å skape virkeligheten i sitt bilde. Teorien gikk i rette med de som hevdet at fascismens ledere hadde lyktes fordi de førte folk bak lyset og avledet dem fra deres egentlige ønsker. Tvert imot, hevdet Theweleit. Det var ingen som hadde lurt noen. Fascismen kom innenfra.

Med brede historiske sveip sporet Theweleit denne fascistiske disposisjonen tilbake til den følelsesmessige forkrøplingen han mente hadde ledsaget den borgerlige tidsalder. Soldatene var det morderiske grensetilfellet av en kulturell normalitet som skapte distanserte, impulskontrollerende individer ved å drille inn teknikker for å demme opp indre strømmer og omdanne huden til et panser mot utsiden. Det var denne formingen av kroppene som hadde gitt den nasjonale paranoiaens retorikk en diffus gjenklang i den enkeltes selverfaring. For soldatene Theweleit analyserte, var kroppens grenser og landets grenser blitt ett. Fiendene kunne føles på kroppen, fornemmes under huden, som om de strømmet på innsiden av soldaten selv.

Betraktet som kroppskompleks var fascismen ikke noe som forduftet med krigsnederlaget. Theweleit var opptatt av å vise at de samme affektene fortsatte å ulme under en sivil ferniss. Så snart omstendighetene viste seg gunstige, kunne de komme til å velle fram igjen og kreve sin rett.

De sinte mennene
Når Männerphantasien nå skal brynes mot aktuelle hendelser, kan man ved gjensynet bli slått av tidskoloritten som preger verket. Theweleit tilhørte et alternativt, antiautoritært miljø av 70-tallsradikalere, som bidro til å fornye venstresidens orientering ved å artikulere båndene mellom seksualitet og politikk. For dem var spørsmålet om fascismen direkte rettet mot foreldregenerasjonen. Selv om etterkrigstiden hadde gitt foreldrene ideologisk munnkurv, hadde den ikke hindret dem i å videreføre fascismen ved å gi barna pryl og å nekte dem rock’n roll. Männerphantasien vibrerer av 70-tallsenergi, der Wilhelm Reich trumfer Sigmund Freud og Jimi Hendrix siteres på linje med Theodor Adorno. Verkets sentrale teoretiske referanse, Gilles Deleuze og Felix Guattaris Anti-Ødipus fra 1972, fortonet seg på mange måter som den franske 68-radikalismens impulser utkrystallisert som filosofisk manifest. Theweleits doktoravhandling var forfattet i en muntlig og kjekkasaktig prosa, som selv i de mest teorimettede passasjene utviste trassig respektløshet overfor akademiske konvensjoner. Estetisk sett kunne verket ligne den typen punkziner som begynte å se dagens lys rundt samme tid; den antielitære, motkulturelle kulheten ble komplettert med faksimiler av aparte propagandaplakater og tallrike vitsetegninger.

Men om Männerphantasien kan virke en tanke datert, er den langt fra utdatert. Det Theweleit fant blant frikorpssoldatene, kommer i dag til uttrykk blant selvbestaltede motstandsbevegelser, som med digitale medier har fått nye midler til å avskaffe en virkelighet de ikke vil akseptere. Fascismens språk har i grunnen forblitt det samme. Ikke bare er de høyreradikales retorikk nå som før preget av hygienisk besettelse og seksualiserte trusselbilder; også i de nye terroristenes manifester kan vi gjenkjenne kroppskomplekset Theweleit mente formet frikorpsmennenes opplevelse av verden.

Mange har følt trang til å latterliggjøre de lange passasjene der Anders Behring Breivik i detalj beskriver årelange rutiner og målrettet livsførsel som skulle ruste ham til å utføre terroraksjonen. Men kanskje var det nettopp i massemorderens «omsorg for selvet» at forholdet mellom ideologien og kroppen fant sitt mest likeframme uttrykk. Her skulle et fysisk og mentalt treningsprogram sikre enhet i kropp og sinn, for å unngå at sivilisasjonens ridder ble overmannet av tvil og angst når det gjaldt som mest. Han minnet seg på at han måtte være beredt til å drepe kvinner, «selv de pene». Ethvert tilløp til kvaler ble drevet bort med lange spaserturer, til de oppstemmende rytmene av nasjonalistisk popmusikk. Slik en tung, skuddsikker vest skulle motstå kuler, ville en disiplinert kropp motstå anfall av empati. Breivik beskrev en aktiv kroppspansring som skulle få alle impulser til å løpe sammen i én retning. Han uttrykte et paranoisk forhold til egen kropp som fant sitt motstykke i forestillingen om Eurabia. Hvordan kan man gjenopprette nasjonens enhet hvis man selv er splittet? For å kunne vokte sivilisasjonens grenser, måtte han først makte å beskytte seg selv mot omverdenen.

Faktisk vendte Theweleit, etter en del mindre interessante bøker om temaer som fotball, film og musikk, i 2015 tilbake til tankene fra Männerphantasien med nettopp Breivik som kasus. I boka Das Lachen der Täter: Breivik u.a. (Gjerningsmennenes latter: Breivik bl.a.) ble jihadister og kontra-jihadister slått i hartkorn som vår tids lystmordere. Igjen advarte Theweleit mot å stirre seg blind på ideologien, som om slike handlinger simpelthen er motivert av bestemte verdensanskuelser. Riktignok fant Breivik, som andre medlemmer av de ensomme ulvers flokk, en kilde til egen maktfølelse i fantasien om å være et blott instrument for en enda større kropp. Men det utgjør ikke rare forskjellen om kroppen kalles Europa eller Rasen, Mannen eller Ummah, mener Theweleit. I alle tilfeller tjener ideologien som en opphøyd befalsinstans, noe man påberoper seg for å rettferdiggjøre opplevelsen av at ens egen overlevelse avhenger av den andres utslettelse. Theweleit hevder at en kropp som føler at panseret slår sprekker, hensettes i en nærmest hallusinatorisk tilstand, i panisk kamp mot indre oppløsning. Det er dette som kan munne ut i en pervers drapslyst, som finner frydefull tilfredsstillelse i det gjerningsmannen oppfatter som nødverge.

Theweleit har alltid malt med bred pensel. Han gjør urimelige generaliseringer og teoretiserer på assosiativt vis. Samtidig rommer beskrivelsene av mannsfantasiene en gjenkjennelsens kraft, som blir særlig virkningsfull når blikket rettes mot høyreradikale og misogyne nettfora – og de sensasjonsskapende attentatene som spores tilbake til dem. De færreste som hyller Breivik, Brenton Tarrant, Philip Manshaus, Alek Minassian eller Elliot Rodgers kommer selv til å utføre terroraksjoner. Men de fantaserer om det. De fabler om volden som plikt og drømmer om en samfunnsorden som gir fantasiene legitimitet. Og vi kan få inntrykk av at det er temmelig mange av dem, at de blir stadig flere. Theweleit gir ikke noe svar på hvordan vi best håndterer de sinte mennene. Men han hjelper oss å se hva vi står overfor.

Eirik Høyer Leivestad

Eirik Høyer Leivestad

Eirik Høyer Leivestad (f. 1984) er foreleser, skribent, oversetter samt medredaktør i Vagant Europa og House of Foundation. Bor i Berlin.