Kjente riff

REPORTASJE. Formulerte Slavoj Žižek det bebudete forsvaret for universalismen da han besøkte Oslo denne måneden?

For tre og et halvt år siden overvar jeg et dagsseminar om Det kommunistiske manifest under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Ifølge programmet skulle seminaret undersøke om «denne pamfletten ennå [har] noe å si oss – om vår situasjon, vår fremtid og den fortid som ledet oss hit?»¹

Programpostene viste seg å handle mer om tekstanalyse enn politisk aktivisme, noe som tydeligvis ikke svarte til alles forventninger. Etter at oversetter og forlagsredaktør Leif Høghaug hadde brukt lang tid på å utbrodere hvorfor «gjenferd» er et mer adekvat ordvalg enn det tradisjonelle «spøkelse» i manifestets åpningssetning, «Ein Gespenst geht um in Europa – das Gespenst des Kommunismus», merket jeg en stigende irritasjon hos min sidekvinne, antydet ved hjelp av små sukk og stønn. Da neste taler, den svenske poeten Lars Mikael Raattamaa, hadde snakket en god stund om hvorfor Chantal Mouffe og Ernesto Laclaus teorier om «ekvivalenskjeder» i Hegemony and Socialist Strategy (1985) gir et bedre utgangspunkt for et radikalt prosjekt i dag enn manifestet, uten helt å komme til poenget, ble irritasjonen hennes stadig mer synlig og høylytt. Hun så seg rundt, ansiktet fortrakk seg i en grimase, før hun fór opp og ropte at her hadde hun tatt toget helt fra Oslo fordi hun trodde at seminaret kunne gi svar på hvordan man kan handle politisk i dag. Befolkningene i Midtøsten og Nord-Afrika hadde reist seg mot undertrykkende regimer, kapitalismen var i krise, og her satt vi og snakket tørt og komplisert om filosofer og oversettelsesproblemer! «Muffe meg her og Muffe meg der,» freste hun mot Raattamaa, før hun grep fatt i vesken og trampet ut av salen.

Denne episoden rinner meg i hu da jeg fredag 12. desember kommer gående oppover Wergelandsveien i Oslo og ser køen av folk som vil høre Slavoj Žižeks foredrag om universalisme strekke seg langt ut i gaten fra Litteraturhuset. Hva forventer alle disse menneskene? Hva er det som gjør at de møter opp?

Sirkuset er kommet til byen
Selv har jeg lavere forventinger nå enn forrige gang Žižek besøkte Oslo. Den gang, i september 2009, gikk jeg til foredraget ikke bare med en idé om at hans kapitalismekritikk ville gi meg et nytt blikk på samtiden, men også med en forestilling om at denne tenkningen kunne få politiske konsekvenser. I dag er jeg mindre optimistisk på vegne av den radikale teoriens potensielle gjennomslagskraft – er det ikke betegnende at når en marxist først trekker fulle hus, har mange allerede utdefinert ham som en provokatør og showman?

Bildet av Žižek som en halvgal klovn er, som blant andre Espen Grønlie har påpekt, på ingen måte dekkende for hans teoretiske virke.² Men hovedpersonen kan anklages for selv å bidra til ryktet, siden han for eksempel lar seg avbilde mens han sitter på do, som en illustrasjon av poenget hans om hvordan toalettenes utforminger i ulike land gjenspeiler forskjellige ideologiske tradisjoner: Tyskernes toaletter, der avløpet er plassert foran og avføringen blir liggende igjen på porselenet – slik at du kan inspisere den før du skyller ned – speiler den tyske reflekterende grundigheten; franskmennenes toaletter, der avløpet er plassert bak, peker mot den franske revolusjonære arven («bort med det!»); mens den amerikanske liberalismen vises i hvordan toalettskålene deres er fulle av vann, slik at avføringen flyter rundt i vannet – synlig, men ikke synlig nok til å bli inspisert.

Utlegninger som denne kan virke useriøse, men Žižek analyserer toalettenes innretning i ulike land ved å benytte seg av en psykoanalytisk tilnærming til kollektive fenomener, for å vise hvordan vi også på samfunnsnivå gjør ting vi ikke er bevisste betydningen av. Hans viktigste teoretiske bidrag er fornyelsen av ideologikritikken gjennom en særegen blanding av marxistisk kapitalismekritikk, hegeliansk filosofi og lacansk psykoanalyse. Der norske politikere ofte hyller det faktum at «de store linjene i norsk politikk ligger fast», har Žižek kritisert tanken om at vi lever i en tid der de store ideologiske fortellingene og stridighetene er tilbakelagt til fordel for en pragmatisk og konsensusbasert politikk. Han er riktignok enig i at store deler av politikken er fastlåst, men forestillingen om at vår tid skal være preget av en slags apolitisk nøytralitet, der det handler om å finne frem til «gode løsninger» og «brede forlik», dekker over det vi faktisk gjør – hvordan vi er med på å opprettholde en urettferdig politisk orden, som kunne vært annerledes. Det som kjennetegner vår tids politikk, er altså ikke at den er post-ideologisk, men at det ikke lenger finnes reelle ideologiske utfordrere til liberalismen og kapitalismen.

Kapitalisme med asiatiske verdier
Endelig inne i Wergelandssalen er det riktignok ikke den ideologikritiske Žižek som løftes frem. Han blir introdusert som «akademisk rockestjerne» og «forelesningssalenes svar på Justin Bieber». Salen er full, og vi får opplyst at over 600 personer følger foredraget via direkteoverføringer på storskjermer i de andre rommene.

Foredraget han holder har tittelen «Til forsvar for universalismen. Farene ved multikulturalisme», og er det siste i rekken av Litteraturhusets foredragsserie om universalisme, som også har hatt Gayatri Spivak, Wang Hui, Binyavanga Wainaina og Tara Smith på talerstolen. Žižeks foredrag begynner godt: Han innleder med å advare mot at forbindelsen mellom kapitalisme og demokrati er i ferd med å løses opp.

Et argument som ofte er brukt til kapitalismens fordel, er at den i motsetning til andre samfunnsformer før eller siden har ført til demokratiseringsprosesser. Men i dag fungerer kapitalismen bedre i sin autoritære kinesiske form enn den gjør i vestlige liberale demokratier, påpeker Žižek – og ingen ting tyder på at Kina er i ferd med å bli demokratisert.

Deretter kritiserer han tendenser han mener å finne blant marxister og andre på den radikale venstresiden til å nedvurdere betydningen av de «borgerlige» samfunnenes demokratiske institusjoner. Snakket om frihet, demokrati og rettigheter var kanskje dobbeltmoralsk og hult i utgangspunktet, da det under kolonitiden var forbeholdt de hvite kolonialistene. Men prinsippene bærer bud om en sann frigjøring, og fikk etter hvert et universelt innhold i kampen mot kolonialisme og i kvinnekampen, borgerrettighetsbevegelsen og arbeiderbevegelsen.

I møte med dette argumentet spør jeg meg: Anser store deler av den radikale venstresiden i dag demokrati og frihet som tomme skall uten innhold? Man finner selvsagt utsagn som i alle fall kan tolkes i den retning, for eksempel i Det kommende opprøret (2007) av Den usynlige komiteen og i Krise til opstand (2013) av den danske kunstteoretikeren Mikkel Bolt. Her kritiseres protestbevegelsene mot den europeiske nedskjæringspolitikken for å være begrenset av en «borgerlig forestillingsverden» fordi de i sitt krav om et nytt og utvidet demokrati «stadigvæk abonnerer på forestillinger om rettigheder og anstændighed».³ Mitt inntrykk er likevel at de synspunktene Žižek kritiserer er mindre utbredt nå enn for 30-40 år siden, og at kritikken hans først og fremst rammer en stråmann.

Fra å advare mot å nedvurdere rettigheter og andre demokratiske verdier, går han over til å argumentere for at friheten er i ferd med å uthules: Vi er frie til å ta våre private valg – til å velge vår seksuelle legning, hvem vi vil gifte oss med, hvilke varer vi vil kjøpe og så videre –, men valgene våre foregår innenfor et politisk og økonomisk rammeverk som vi har stadig mindre innflytelse på.

Dette er poenger Žižek har fremsatt ved en rekke anledninger – i skrift og i tale. At de gjentas betyr ikke at de mister sin gyldighet, men argumentene mangler konkrete eksempler på hvordan internasjonale handelsavtaler bidrar til å svekke demokratiet og mulighetene til å føre progressiv politikk. EU og USA forhandler i disse dager om verdens største frihandelsavtale, TTIP, som kan komme til å gjøre det mulig for selskaper å saksøke stater for lovverk som kan svekke deres «forventede fremtidige fortjeneste».⁴ Hadde han trukket inn eksempler som dette, ville argumentasjonen fremstått som mer enn rene postulater.

Denne kvelden er det først og fremst «kapitalismen med asiatiske verdier» han bekymrer seg for, fordi han frykter at den kan representere fremtidens styresett i større deler av verden. Han er «totalt uenig» med postkoloniale tenkere som mener at den globale kapitalismen innebærer en amerikanisering, «der vi alle blir dumme amerikanere som spiser hamburgere». Den globale kapitalismen er ifølge Žižek flerkulturell, i den forstand at en kapitalistisk organisert økonomi ikke lenger er avhengig av et tradisjonelt europeisk verdisett som likhet og frihet for å fungere. Tragedien, sier Žižek, består i at kritikken av eurosentrismen er på moten i en postkolonial tidsalder, hvor nettopp de tradisjonelle europeiske idealene kan spille en frigjørende rolle i.

En bønn om eurosentrisme fra venstre
Žižek insisterer på at vi trenger et nytt globalt prosjekt basert på universelle verdier. Med karikert stemme raljerer han over de som tenker at alternativet til dagens globale kapitalisme er å vende tilbake til små lokalsamfunn, basert på det han kaller «dumme lokale tradisjoner». Men hva hans eget prosjekt består i, forblir mer uklart. Selv om det starter lovende, er det noe uforløst over foredraget på Litteraturhuset. Når han slår fast at «den europeiske arven er avgjørende», fordi frihet, likhet og demokrati er universelle ideer som bør omfavne alle mennesker, savner jeg den kontrære Žižek – han som påpeker det hule i den vestlige følelsen av moralsk overlegenhet.

Den skamløse hyllesten av den europeiske arven og «vestlige verdier» kan virke provoserende, ikke minst med tanke på kolonialismens historie og hvordan vestlige land er villige til å sette både folkeretten og sine uttalte verdier til side når det passer dem, noe den nylig publiserte rapporten om CIAs torturmetoder ettertrykkelig viser. Žižeks prosjekt bør likevel ikke forstås som et forsvar for dagens vestlige stater, men som en «venstreorientert eurosentrisme», der vestlige verdier like mye brukes mot vesten. «Vårt aksiom bør være at kampen mot vestlig nykolonialisme så vel som kampen mot fundamentalisme, WikiLeaks’ og Snowdens kamp så vel som Pussy Riots, kampen mot antisemittisme så vel som kampen mot aggressiv sionisme, inngår i samme universelle kamp,»⁵ skrev han nylig i Le Monde diplomatique. Mot slutten av foredraget blir denne holdningen tydeligere, da han for eksempel hevder at den franske revolusjonens idealer om frihet, likhet og brorskap først ble universelle under den haitiske revolusjonen. Poenget han fremfører er nesten en ordrett gjengivelse av noe han tidligere har skrevet, også det i Le Monde diplomatique:

Haitis tidligere slaver tok den franske revolusjonens slagord mer bokstavelig enn franskmennene selv: De ignorerte alle de implisitte forbeholdene som det florerte av i opplysningsideologien (frihet, men bare for rasjonelle, «modne» subjekter, ikke for ville, umodne barbarer som først må gjennomgå en lang dannelsesprosess for å fortjene frihet og likhet). Dette ledet til sublime «kommunistiske» øyeblikk, som da franske soldater (sendt av Napoleon for å slå ned opprøret og gjenopprette slaveriet) nærmet seg den svarte hæren av (selv)frigjorte slaver. Da de hørte en utydelig brumming fra den svarte massen, antok de først at dette var en slags barbarisk krigsmessing. Men da de kom nærmere oppdaget de at soldatene sang «Marseillaisen» – og begynte å undre seg høylytt om de ikke kjempet på feil side.⁶

Žižek mener at det haitiske folk var «mer franske enn de virkelige franskmennene», og tok konsekvensen av de universelle ideene, ideer franskmennene ikke var i stand til å akseptere.

Denne typen betraktninger kunne man ønske seg at Žižek utviklet videre i foredraget, for eksempel ved å gå i dialog med den franske filosofen Étienne Balibar, slik han tidligere har gjort i artikkelen «A Leftist Plea for ‘Eurocentrism’».⁷ Universalismen må ifølge Balibar bygge på det han kaller égaliberté – en samskriving av de franske ordene for likhet og frihet. Ved å sette de to begrepene sammen, ønsker han å understreke at frihet og likhet forutsetter hverandre: Begrenses den ene, begrenses også den andre.⁸ Når Balibar mener at disse begrepene fra den franske revolusjonen fremdeles kan inspirere venstresiden, skyldes det at de ifølge deres egen logikk aldri vil kunne forbeholdes medlemmer av en klasse, gruppe eller nasjon, men må omfatte alle mennesker. Samtidig er det umulig å realisere disse prinsippene fullt ut en gang for alle, fordi en høyere grad av frihet og likhet alltid er mulig.⁹ I den nevnte artikkelen skriver derfor Žižek at Balibars idé om égaliberté peker mot radikalt demokratiske hendelser, slike hendelser som oppstår når en ekskludert gruppe, for eksempel kvinner eller de fargede under apartheidstyret i Sør-Afrika, ikke bare krever å bli hørt på lik linje med andre, men kjemper en kamp som gjør at de gjennom sin partikulære posisjon i samfunnet samtidig representerer det universelle.

Det er synd Žižek ikke trakk flere veksler på diskusjonen med Balibar i foredraget, da det kunne tydeliggjort hvor han ville med eksempelet fra Haiti. Programteksten til arrangementet ga også forhåpninger om at han ville begrunne hvorfor venstresiden må akseptere ideen om en Leitkultur, altså at det må finnes en ledende, hegemonisk kultur. Ideen forbindes først og fremst med den politiske høyresiden, og her hjemme har blant andre Asle Toje gått i bresjen for den, mens venstreintellektuelle, som Knut Kjeldstadli, har kritisert ideen for å innebære at de som ikke er en del av den dominerende kulturen, blir annenrangs borgere. Men fremfor å drøfte hvordan han mener ulike kulturer skal sameksistere – hvilke regler og praksiser forskjellige grupper må ha felles hvis de skal sameksistere – haster Žižek videre.

– This reminds me of an old joke
Men til hva? Utover i foredraget snakker han om en del emner med en løs tilknytning til universalisme, og den indre logikken i resonnementet blir vanskeligere å forstå. Finnes det overhode en slik sammenheng, begynner jeg å tenke, eller står han bare her og riffer på kjente tankefigurer, anekdoter og vitser?

Foredraget lider altså under de samme problemene som flere av bøkene hans: Poengene er gode og tankevekkende hver for seg, men samme anekdoter gjentas til det kjedsommelige – og når han selv skal formulere alternativer, blir det fort tynt og uklart. Den ene digresjonen avløser den andre, særlig når det åpnes for spørsmål fra publikum: Mot slutten av foredraget hevder han at vi står ovenfor en multisentrisk verdensorden som minner om situasjonen før første verdenskrig. Når en fra salen stiller spørsmål om hvilken rolle ny kommunikasjonsteknologi kan spille i denne sammenhengen, svarer han kort at de kan øke konfliktnivået, noe vi for eksempel så under karikaturstriden. Deretter griper han til ferdige tanker fra bøkene sine, uten at de belyser spørsmålet.

Gikk man til Litteraturhuset med samme forhåpninger som festivaldeltakeren som stormet ut av litteraturfestivalen på Lillehammer, ble man nok skuffet, for Žižek formulerte ingen klar visjon om et nytt politisk prosjekt. Det er mer sannsynlig at Thomas Piketty, som trakk fulle hus samme dag i Oslo, med sin bok Kapitalen i det 21. århundret, vil kunne prege realpolitikken enn at Žižeks bøker i det hele tatt skal bli lest av politikere. For en partipolitiker er det mye vanskeligere å se bort fra den franske økonomens solide empiriske forskning enn det er å overse Žižeks ideologikritikk. Klassekampen publiserte et lengre intervju med Žižek fredagen etter foredraget, men det er betegnende at intervjuet havnet på kultursidene, mens Pikettys besøk ble fyldig omtalt under «Nyheter». «Det er ikke rart at ikke Siv Jensen og Erna Solberg er her i dag,»¹⁰ uttalte Bent Sofus Tranøy i forbindelse med Pikettys Norges-besøk, og siktet til at regjeringen fører en politikk som vil føre til større økonomiske forskjeller. Prøv å se for deg noen si det samme på et Žižek-arrangement.

Når det kommer til politiske løsninger, er også Piketty kontroversiell, men på en helt annen måte enn Žižek: Hans forslag om en progressiv internasjonal kapitalbeskatning er kanskje ikke realistisk i overskuelig fremtid, men forholder seg til etablerte politiske virkemidler. Žižek derimot, er opptatt av å sprenge disse rammene. Samtidig har han kritisert Pikettys forslag om en internasjonal kapitalbeskatning for å være utopisk – nokså underlig, all den tid han selv i to tiår har forsøkt å gjenaktualisere kjernen i kommunismens idé.

Selv om Žižek avslutningsvis beklaget hvis foredraget hans «virket litt forvirret», så folk ut til å være fornøyd. Ingen stormer ut av salen, forbitret over brutte forventninger. I stedet mottar Žižek en lang applaus, så lang at han til slutt avbryter klappingen: «Spar applausen til etter revolusjonen,» sier han ironisk, før han forteller en historie fra Sovjetunionen der folk klappet for Stalin i evigheter, fordi de ikke fikk signal om å stoppe og ingen turte å være den første som ga seg. «Min beskjed til dere er derfor at dere må spare energien, for når vi kommunister kommer til makten, må dere applaudere på denne måten hele tiden.»

Les også Morten Strøknes møte med Slavoj Žižek på Theatercafeen i 2012.