Kitsch og kamp

VAGANT EUROPA. Stephen Bannon, Trumps tidligere sjefstrateg, vil forene Europas høyreradikale partier og ta et oppgjør med EU. AfD og Viktor Orbán hiver seg på.

Stephen Bannons «bevegelse» har utpekt stiftelsen Open Society som forbilde og yndlingsfiende – multimilliardæren Georg Soros’ stiftelse, som står for alt det Bannon hater som pesten: liberale eliter, liberale intellektuelle, liberale medier. Foto: Gage Skidmore. CC BY-SA 2.0

Egentlig skulle det bare være en svipptur, en reise gjennom Europas høyreradikale landskaper. Men inntrykkene var overveldende. «Vi har historien på vår side,» triumferte den reisende etter foredragene der publikum hadde hyllet ham: Høyrerevolusjonen kan ikke lenger stanses.

Den reisende var amerikaneren Stephen Bannon, beryktet for sin fortid på mange felt. Han har en fortid som bankmann, som filmskaper, som leder for internettportalen Breitbart, som valgkampleder for Donald Trump og som sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus. Nå vil han ta steget ut av fortiden og planlegge noe for fremtiden: Med stiftelsen The Movement, basert i Brussel, vil han sveise Europas høyreradikale partier sammen til en rebelsk «superblokk» og ødelegge EU innenfra. Alice Weidel (Alternative für Deutschland, AfD) har allerede gjort bruk av de nye transatlantiske forbindelsene og rådført seg med Bannon i spørsmål om politisk kommunikasjon; med på leken er også Marine Le Pen og deler av det polske partiet Lov og rettferdighet (PiS). Man skjønner straks hvorfor Viktor Orbán ikke var vanskelig å be: Bannons «bevegelse» har nemlig utpekt stiftelsen Open Society som forbilde og yndlingsfiende – multimilliardæren Georg Soros’ stiftelse, som Orbán forfølger med alle midler, og som står for alt det Bannon hater som pesten: liberale eliter, liberale intellektuelle, liberale medier. «Jeg vil få alt til å rase sammen og ødelegge hele etablissementet.»

Man vet ikke hvilke råd Bannon gir de europeiske tilhengerne sine; man vet bare hvilket program han har fulgt i USA: angrep på «løgnpressen», angrep med alle midler. For ultranasjonalister som Bannon handler det ikke om en forsiktig utvidelse av meningskorridoren, noe liberale søvngjengere fortsatt tror; det handler ikke om å senke terskelen for hva som skal kunne sies i offentligheten, eller om å forsterke ytringsvitaliteten i forslitte diskursrom. Liberale medier skal ikke bli enda mer åpne, de skal trakasseres og igjen tjene «folket», nasjonens åndelige vel.

Mediene som «den fjerde statsmakt»? Som garantister for informasjonsmangfold og «kritisk bevissthet»? For Bannon er dette bare elitenes byssan lull. Ifølge ham bruker «den liberale sumpen» – hvor «den briljante djevelen» George Soros også hører til – denne propagandaen for å villede «folket» om elitenes sanne interesser og infisere det med en kosmopolitisk ånd. Man kan ikke unngå å høre den antisemittiske undertonen, for hva er det denne djevelen driver med? Han politiserer den nasjonale kulturen ved hjelp av mediene; han ødelegger dens motstandskraft og gjør den føyelig for en globalisering som fører alt ut i elendighet. Derfor: Drain the swamp. Tørk ut sumpen. Få den vekk!

Det er ikke slik at Bannons jubel over den verdensomspennende høyrebevegelsens fremmarsj i mediene er tatt ut av intet. I Polen har PiS kuppet allmennkringkasterne for at de skal rette seg etter partilinjen; i Ungarn setter Viktor Orbán journalister på svartelisten og forsøker å bringe kritiske medier til taushet ved hjelp av stråmenn og «vennlig innstilte eiere». Også Østerrikes visekansler Heinz-Christian Strache (Freiheitliche Partei Österreichs, FPÖ) sier uten omsvøp hvor ferden går. I ORF, Østerrikes allmennkringkaster, skal man «optimere» objektiviteten og sørge for en varig sikring av den nasjonale identiteten; redaktørene skal heretter slutte helt med å twitre. Da en ORF-korrespondent våget å betegne Ungarn som et «demokratisk diktatur», truet en FPÖ-politiker med å legge ned en tredel av alle utenrikskorrespondentstillingene dersom journalistene «ikke rapporterte korrekt».

Den sveitsiske entreprenøren og politikeren Christoph Blocher må også nevnes. Bannon kom med en historisk bemerkning om ham: «Han var Trump før Trump overhodet fantes.» I likhet med Trump interesserte Blocher seg for kringkasting og fjernsyn alt i unge år, og denne høyrekonservative milliardæren har bygget seg opp en betydelig innflytelse og meningsmakt i Sveits. Og det den sveitsiske Trump har klart der, har de steinrike Koch-brødrene klart i Amerika. De forstår seg også som radikale libertarianere, altså synes de at det fortsatt er for lite marked, for mye stat og altfor mange liberale medier. For en stund siden sikret Koch-brødrene seg indirekte en andel i Time-selskapet (People, Sports Illustrated, Time) for 650 millioner dollar. Redaksjonell innflytelse vil de selvfølgelig ikke øve.

Med brødrene Koch konkurrerer mangemilliardæren Robert Mercer, som har vekket oppsikt med to hobbyer: Mercer leker ikke bare lokfører på en modelljernbane til 2,9 millioner dollar; han leker gjerne også politisk sporskifter. Han punget ut med 13,5 millioner dollar til Trumps valgkamp og sørget for at teamet hans fikk samarbeide med dataanalytikerne i Cambridge Analytica. En av selskapets stiftere var – for et sammentreff – Stephen Bannon. Mercer betaler rundhåndet for de meningene som passer ham, og understøtter høyreradikale stiftelser som Media Research Center; han er fremfor alt glad i klimaskeptikere. For å bryte det påstått venstreliberale hegemoniet (blant annet er Huffington Post i siktet) hjalp Mercer til med å bygge opp Breitbart. Han var særlig stolt av en av medieportalens nyvervede medlemmer, en den gang ukjen urostifter. Hans navn: Stephen Bannon.

Høyreradikale mediestrateger fryder seg over at utsiktene til inntjening aldri har vært bedre enn nå; den analoge tidsalderens «gamle tanter», TV-selskapene og avishusene, er svekket og har mistet sin pole position i nyhetsformidlingen. Som medieviter Siegfried Weischenberg skriver, er faktisk ikke lenger de klassiske mediene ubestridte «portvoktere» i informasjonsstrømmene fra Facebook og co.[1] Attpåtil vokser mediekonsernenes makt; organisasjonen Reportere uten grenser klager over at «konsentrasjonen av eierstrukturene» setter den kritiske rapporteringen under press. Også i Europa.

Strategisk polarisering
De høyreintellektuelle er ikke helt på villspor når de ser en kulturell krise, ikke bare en økonomisk krise, i de «gamle» mediene. De mener at mens Vesten forfaller, mister de bærende mediene tillit. Verdensbildefasaden deres sprekker, og bak den finnes et gapende vakuum: liberalismens metafysiske tomhet.

Men hva fyller høyreprogrammene «den liberale tomheten» med? Hva er deres vacuum cleaner? Livsmestringsjournalistikk for mennesker hvis største eksistenstrussel er et tomt smartphonebatteri? Hoffreportasjer av typen den kongelige bayerske kringkastingen driver med når Viktor Orbán besøker sine kjære venner i CSU? Reklame for puffet ris i flere farger, med schlageren «Anton aus Tirol» og hornorkestre fra Erzgebirge?

Neppe. Høyresidens programplanleggere følger en dobbeltstrategi og arbeider med to virkestoffer. Først sprer de en positivt stimulerende bakgrunnssound. Det vil si: De lovpriser en ærefull, nasjonal fortid, en tid av uminnelig kollektiv lykke. De høykonservative fra AfDs spirituelle omgivelser hvisker om «det skjulte Tyskland», som skal ha blitt grunnlagt under hohenstauferne allerede på 1100-tallet. De russiske høyreradikale feirer Moskva som «det tredje Roma», som en sannhetens øy i dekadansens verdenshav. De polske høyreradikale betrakter seg selv som representanter for et kristuslignende martyrfolk, mens deres ungarske venner går ned på kne for sitt «kongerike uten konge». Også de høyreradikale i Amerika har sin historiske gullalder, nemlig nittenfemtiårene, da den kapitalistiske superstjernen USA fortsatt var virkelig stor og Kina virkelig lite.

Naturligvis er denne gylne fortiden bare hjemmesnekret edelkitsch, men de høyreradikale ideologene er nødt til å mane den frem: Den danner porten til verden, den løfterike, paradisiske rammen som publikum skal betrakte det moderne samfunnet gjennom – et helveteslandskap av forfall og dekadanse, med maktkarteller og massebedrag, med oligarker, eurokrater, terrorister, mørkemenn, utbyttere, krigshissere, illegale flyktninger, venstrevridde og andre forbrytere. I Bannons tilfelle kommer i tillegg djevlene på Wall Street, ettersom faren hans mistet alle sparepengene sine under finanskollapsen i 2008.

Kort sagt, høyrebevegelsens mediestrategi har enkelte gode holdepunkter for å beskrive nåtiden som den nye senantikken – som et planetarisk mørke av anarki, kaos, fare og folkevandring. Marc Jongen, tidligere elev av Peter Sloterdijk og nåværende sjefsideolog i AfD, skrev for flere år siden at det moderne samfunnet er et kolossalt virvar, en endetid uten «overordnet, systematiserende visdom», en skandaløs «reduksjon av den sanne virkelighet» og «menneskets store misforståelse av seg selv». Stephen Bannon ville neppe ha formulert seg annerledes, og når han lar verden gå under i filmene han har laget, er spenningen til å ta og føle på. Bannons «dokumentarer», som Generation Zero, hyller katastrofen, de er fulle av søppelfyllinger, forbrente dollarsedler og gråtende barn. «Mørke er bra,» sier regissøren, som gjerne sammenligner seg med Darth Vader og Vladimir Iljitsj Lenin, og som ynder å sitere den fascistiske filosofen Julius Evola.

Imidlertid tar ikke høyrebevegelsens mediestrategi slutt så snart den har opphisset trusselfølelser til nevrotisk verdensangst og vekket lengselen etter den sterke mann. Den har et annet mål med å piske opp affekter og urangst: Samfunnets sprekker skal bli dypere, og befolkningen skal settes opp mot «den systemlojale løgnpressen» – mot «regjeringsnære» barnepikejournalister som demper gemyttene og beroliger sinte lesere med søt konsensussuppe, og som forvandler det stridsdyktige folkefellesskapet til brekende sauer ved hjelp av mediale opiater.

Medier som opium for folket? At borgerlige mediehus ikke legger for dagen noen større interesse for systemkritikk; at en ironisk spøkefull latte macchiato-journalistikk driver «idiotmaskiner» som funderer «fabrikkeringen av stupiditet»[2] – det er som kjent også en anklage fra venstresiden. Men der venstrekritikken vil vekke borgeren fra hans nyliberale slummer og politisere ham, handler det for de høyreradikale mediekritikerne om noe annet. For dem handler det om førpolitiske energier, om raseri, hat, indignasjon. De vil oppildne samfunnets skjulte affektpotensial og utnytte det i en aggressiv «psykopolitikk».

Strategisk polarisering kaller man denne teknikken, og AfDs programplanlegger Marc Jongen benytter her Platons begrep «thymos». Han klager over at det hersker en mangel på thymotiske raseri- og sinneenergier i Tyskland; det er bare AfD som sørger for at «den thymotiske spenningen i samfunnet vårt øker igjen. Stolthet og sinne er viktige emosjoner for AfD.» Det virker som om partiet hans ser førpolitiske følelser som utelukkende høyreradikale; de trigger nasjonale instinkter og gjør oss i stand til å gjenkjenne fienden. Ifølge Jongen mangler den tyske kulturen «forsvarsevne mot andre kulturer og ideologier».

Medier som mytemaskiner
I de høyreradikales øyne behersker ingen thymosspillet til fingerspissene slik raseripolitikeren de nærer slik beundring for, nemlig Donald Trump. Faktisk oppdaget den amerikanske presidenten ikke bare tidlig den revolusjonære makten som ligger i internett og reality-TV; han vet også hvordan man kan bakvaske medier og ødelegge troverdigheten deres. Nylig grep Trump til et yndlingsmotto fra Bannon og Breitbart da han betegnet New York Times og CNN som «fiender av folket», som del av en «dypstat» som vil styrte ham, den rettmessige presidenten.

Man burde passe seg for å avskrive Trumps uttalelser som oppgulp fra presidentstolen, som hverdagslig bullshit for å sikre lederen av den overlegne vestlige kulturen en plass i verdenshistoriens VIP-salong. Trumps endeløse avfyringer mot mediene følger en kalkyle eksrådgiveren hans har investert en masse thymotisk fantasi i. Bannon har nemlig spurt seg hvordan man kan ødelegge troverdigheten til aviser, TV og sosiale nettverk. Hvordan lokker man publikum vekk fra dem?

Svaret hans: Mediene må forspise seg på meningssøppel, de må kveles av flere megatonn med hat og nedrighet. Flood them with shit – et overkill av nonsens og fake news skal få medienes troverdighet til å kollapse. Derfor lyder Bannons plan: Hvis det lykkes å skylle ut borgernes hjerne i et osean av banaliteter, hvis det lykkes å spyle vekk grensen mellom sannhet og usannhet i en stream of content – da vil det oppstå et rom av komplett meningsløshet. I dette rommet overveldes menneskene av en verdensaversjon som er så omfattende og så giftig at ingen lenger vil tro mediene på noe som helst. Dermed har den høyreradikale strategien nådd målet: Når de forgiftede ordene ligger som død fisk på stranden, oppstår den metafysiske tomheten som høyreradikale politikere på heroisk vis kan iscenesette seg som meningsskapende frelsere fra.

Høyreradikale medier trenger altså ikke å angripe demokratiske institusjoner direkte; det holder i massevis å drukne det politiske liv i kynisme og angripe samfunnets moralske immunsystem. «Den pågående utskiftingen av diskuterbar kunnskap med ad hoc-organisert pseudokunnskap,» skriver sosiologen Hauke Brunkhorst, «fragmenterer ikke bare innholdet, men også formene og metodene som gjør den offentlige debatten mulig overhodet. Dette skaper et ideelt miljø for at de til enhver tid mektigste privatinteressene skal kunne få gjennomslag.»

Hvis vi antar at dette programmet lykkes – hva kommer så? Da kommer det som allerede avtegner seg i Polen og Ungarn, nemlig en funksjonell omvandling av mediene. Etter høyreautoritær oppfatning skal ikke aviser og TV holde en reflekterende distanse til politikken, men derimot rettferdiggjøre den. Slik trone og alter, makt og ånd, rakte hverandre hånden i middelalderen, slik skal stat og medier atter danne en symbiotisk enhet.

Med andre ord: I det høyreradikale verdensbildet fungerer medier som mytemaskiner. De skaper identitet og mater det menneskelige billeddyret med fersk føde. Slik omgjør de det 18. århundrets feiltagelse. Opplysningstiden trodde nemlig at mennesket var et fornuftsvesen; egentlig er det et animal symbolicum. Det hungrer ikke etter kritikk, det hungrer etter identitet og hjemmehørighet i verden, etter fortellinger og myter.

Den intellektuelle AfD-mannen Marc Jongen har allerede forestilt seg hvor fint det hadde vært dersom den metafysiske tomheten tok slutt, dersom mythosen vendte tilbake og den liberale moderniteten gikk under. «At den går til grunne, ville være en sunn anledning til å nå grunnen,» skriver han; da ville den «fremmedgjorte» samtiden igjen berøre «den guddommelige eksistens.» «Dette verdenshistoriske øyeblikket krever ikke frigjøring, men (ny) helhet.»

Den som er usikker på hvilket historiebilde som skjuler seg i disse setningenes mytiske dunst, må gjerne se den videoen som Det hvite hus gledet verden med i forbindelse med Trumps møte med Kim Jong-un. Filmens politiske kitsch er fullstendig i samsvar med Bannons ideologi; der ser man hester og racerbåter, og innimellom to frelsere som skaper historie og bringer lys inn i den forfalne verdens mørke. Nøkkelordet i videoen er destiny, og budskapet lyder: Ha tiltro til forsynet og virket til store ledere som Trump og Jong-un. De skaper orden. Til neste kamp.

Demokrati var intet tema.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard
Publisert første gang i Die Zeit 26. juli 2018

[1] Siegfried Weischenberg: Medienkrise und Medienkrieg: Brauchen wir überhaupt noch Journalismus? («Mediekrise og mediekrig: Trenger vi overhodet journalistikk mer?») Springer 2018. O.a.
[2] Blödmaschinen. Die Fabrikation der Stupidität. Medieanalytisk bok av Markus Metz og Georg Seeßlen. Utgitt på Suhrkamp i 2011. O.a.

 

Thomas Assheuer

Thomas Assheuer

Tysk kritiker og forfatter. Redaktør i ukeavisen Die Zeit.

Én kommentar

  • Mja, man føler vel at denne analysen av forholdene lider en smule under heller spekulative dystopiske undergangstemninger hos forfatteren mer enn rasjonelle beskrivelser av den faktiske situasjon…selv om her utvilsomt finnes visse elementer av sannhet.

    Bullshitfaktoren er temmelig høy mao.

    Får du godt betalt for disse oversettelsene Landgaard?

Facebook

Twitter