Big data-diktaturet

VAGANT EUROPA. Kina planlegger å overvåke statens borgere totalt ved hjelp av datalagring og ansiktsgjenkjenning. Hver og en får en poengkonto. Her begynner fremtiden.

Hva var det Oswald Spengler ante som ingen andre så komme? Hva visste denne kulturfilosofen som beundret Mussolini og hatet Weimarrepublikken? En mann som hevdet at historiens sol ville vandre tilbake til Østen, og at det i Asia ville oppstå en ny type samfunn basert på vestlig teknologi?

To ganger fordypet filosofen Theodor W. Adorno seg i Spenglers verk, og utvisket dermed all tvil om hva Spengler bør huskes som: En villig agent for historiens løp, en som gjorde alt han kunne for å uthule demokratiet. Men én tanke fikk ikke Adorno ro fra: Hadde det reaksjonære orakelet rett i profetien om at sivilisasjonen vil glemme sin forhistorie – og alt blodet som er blitt spilt i kampen for frihet? «Spengler viser hvordan historiens gang har ført til at menneskene glemmer sin egen frihets idé og virkelighet.»

Spengler (1880–1936) hadde forestilt seg et posthumant samfunn der tankevirksomheten er rent «beregnende» og mennesket bare blir et påheng til maskinene sine. «Bare tall vil fortsatt ha verdi.» Nye herskemetoder forvandler selvbevisste borgere til resignerte slaver. «Man will nur noch denken, was man wollen soll, und eben das empfindet man als seine Freiheit» («Man vil bare tenke på hva man skal ville, og dette opplever man som frihet.») Spenglers hovedverk Der Untergang des Abendlandes (1922) fikk den danske tittelen Vesterlandets undergang, på engelsk Decline of the West.

Foto: Kristoffer Trolle, Flickr. CC

Adorno skrev essayet sitt i 1950. Det betyr at han reflekterte over slutten på det liberale demokratiet i en tid da det ikke hersket noen tvil om framtiden det hadde foran seg. Man skal ikke male fanden på veggen, men det er lov å kjenne en viss nervøsitet når man nå ser hvordan den kinesiske regjeringen jobber på spreng med et prosjekt som mer og mer ser ut til å bli et eksporterbart alternativ til vestlig liberalisme. Med det harmløse navnet «sosialkredittsystem» prøver Kina ut en ny metode for menneskestyring som er så radikal at den har tatt pusten fra alle som har sett den på nært hold. En økonom fra universitetet i Beijing som ikke nevnes ved navn, beskriver den på denne måten i tyske Süddeutsche Zeitung: «Et slikt system har hittil ikke eksistert i menneskehetens historie. Ingen steder på jorden. Vi er de første.» Mannen har rett.

Foreløpig er prosjektet kun på plass i noen få byer, men journalister har allerede vært vitne til de første feltforsøkene i Shanghai og kystbyen Rongcheng. Disse byene er laboratorier for den nære fremtiden. Og den begynner med en «gave»: Et «Direktorat for ærlighet» (som nå har skiftet navn til «Direktorat for kredittverdighet») oppretter en personlig poengkonto for hver eneste innbygger. Kontoen er knyttet til nasjonale databaser, som igjen er forbundet med forskjellige store datakilder som banker, nettplattformer og så videre. Databasen er allvitende og får kjennskap til alle innbyggernes aktiviteter på nettet. Den vet om man har betalt strømregningen sin og om man har tabbet seg ut på en reise. Den vet hvor ofte navnet Falun Gong forekommer i e-postene man skriver. Og hvis byen er utstyrt med overvåkningskameraer og teknologi for ansiktsgjenkjenning, vet databasen om en innbygger har plukket opp etter hunden og måket snø om vinteren. I tillegg til handlevanene er også vennekretsens troverdighet avgjørende for poengsummen din. Vis meg dine venner, og jeg skal si deg hvem du er.

Sosialkredittsystemet hevdes å være rettferdig, ettersom det gjelder for alle, også partimedlemmer. Den som skårer best på oppriktighet, kan skryte av en triple A (kandidaten har 1050 poeng). Hen er da et «Forbilde for ærlighet» og belønnes med premier. Med høy citizen score blir det enklere for barna å få utdanningsplass, man selv får lettere lån og kan håpe på forfremmelse. Hvis man derimot utviser samfunnsskadelig oppførsel, får man ikke lenger sitte i første klasse på toget og ikke lenger ta fly, dessuten blir det vanskelig å få visum.

Under 555 poeng bør borgerne aldri synke: Da kan man bli svartelistet og lide en sosial død. I det minste kan synderen gjøre bot ved å samle bonuspoeng med dydig oppførsel. Hvis man tar seg av eldre mennesker eller gir blod, vokser poengsummen på sosialkredittkontoen igjen, og synderen kan komme tilbake til kretsen av ærlige. Det skal lønne seg å bidra.

Som sagt: Dette er ikke en statsfiksjon fra øya Dystopia, eller en kinesisk nyutgave av Dave Eggers digitale mareritt The Circle (2013). Det dreier seg om et offisielt regjeringsprogram, om Kinas andre kulturrevolusjon, som innleder en helt ny æra innen herskemetoder – epoken for soft power, sosiometri og psykopolitikk.

Selvsagt fortsetter også det gamle overvåkingssamfunnet å eksistere: Det kinesiske tankepolitiet, altomfattende sensur, husarrest, isolasjonsfengsling og psykisk tortur. Statens store øye, som overvåker borgerne natt og dag, er der fortsatt: «Jeg ser deg, men du ser ikke meg.» Det nye kontrollsystemet er mye mer raffinert og stikker dypere enn det analoge strafferegimet. Sosialkredittsystemet tar statens øye fra det ytre til det indre, helt inn i menneskets ønsker og vilje. Det innebærer at innbyggerne ikke bare skal underkaste seg statens lover, men selv forlange dem. De skal betrakte seg selv med statens blikk, som om det skulle være ens eget. Samtidig er det rational choice – hver og en har valget: «Skal jeg fortsette å shoppe eller besøke foreldrene mine på pleiehjemmet? Har jeg optimale venner, eller er noen av dem for egenrådige, slik at de kan koste meg poeng?» Selv den kommende svigersønnens konto skal det være mulig å få innsyn i. «Har ikke min vellykkede datter fortjent noe bedre?»

Foto: Jérémy, Flickr. CC

Liberalismens oppfinnere skiller strengt mellom individ og stat, mellom frihet og makt. I den kinesiske modellen er dette skillet meningsløst. Makten går tvers gjennom borgerne og styrer motivene deres, slik at de vet nøyaktig hva de skal ville. De skal regjere seg selv, og måle, evaluere og sammenlikne seg selv, uten ytre tvang: Den indre tvangen er nok. Statlig kontroll skal kjennes som personlig frihet. Og det mest uhyggelige: Ved å samle adferdspoeng legger borgerne selv grunnlaget for sin ære og sin samfunnsmessige verdi. Myndighetene godkjenner disse med et kvalitetsstempel og belønner dem med sosiale rettigheter som gir muligheter i livet. Dette er ikke bare en pervers farse over den romantiske statsideen om at enhver borger skal bære nasjonen i sitt hjerte. Det er også en kybernetisk politikk som gjør borgerne til medhjelpere i sin egen overvåkning. De er blitt jegere og samlere igjen. Borgerne må legge poengene for statens føtter som en offergave – som et bevis på at overvåkningen har lønnet seg.

Det er vel overflødig å nevne at å leve for tall ikke er særlig positivt for menneskets selvforståelse. Hvis poeng for god oppførsel blir den ledende valutaen, vil den enkelte ikke lenger spørre «hvem er jeg?», men i stedet «hvor står jeg?». Det heter ikke lenger «Erkjenn deg selv», men i stedet «Skann deg selv». Livet blir ikke lenger fortalt, men beregnet: Det tydes ikke av historier og bilder, men måles i ytelseskurver og vitalparametere. Og til syvende og sist, når livets vin er skjenket ut og regnskapet gjøres opp, reduseres livets mening til en tallrekke. Og det narrative jeg forvandles til et metrisk jeg. Man er blitt en tamagotchi. «Jeg hadde et lykkelig liv. Til slutt hadde jeg 1050 poeng. Det kommer barnebarna til å fortelle videre.»

Allerede om tre år skal hele Kina dra nytte av sosialkredittsystemet, ifølge regjeringens planer. Og hvis det virkelig skjer, har forutanelsene i den gamle europeiske kulturkritikken gått i oppfyllelse. Fra venstresiden til høyresiden, fra Heidegger til Adorno: For alle er det knapt noe mer forskrekkende enn at livet bare skal følge tall, og at symbolsk mening skal erstattes av kvantifiserbar informasjon. Når borgerne har prislapper i pannen, når rettighetene deres kobles til en verdi de selv jobber frem – da har den kinesiske «sosialismen» ironisk nok fullbyrdet modernitetens økonomiske logikk. Mennesket blir sin egen bytteverdi, ettersom poengene det har samlet opp blir en ny form for penger. Det er dette som er «aftenlandets undergang».

De liberale, bedrevitende gammeleuropeerne vil kanskje lene seg tilbake og riste på hodet over kinesernes påfunn. Beijings big brother-stat, skriver Neue Zürcher Zeitung, beviser hvor sterkt Maos kulturrevolusjon har ødelagt all sosial tillit. Det stemmer. Men det er bare halve sannheten. Allerede ved overgangen til 1900-tallet var Kina en kampsone for imperiale makter, og med poengsystemet vil regjeringen skape disiplin i et viltvoksende marked og tøyle den egoismen de selv har sluppet løs. Men egentlig kunne de for lengst ha lært av Karl Marx at kapitalismen i seg selv ikke skaper moralske mennesker – tvert imot: Den ønskede egoismen blant markedets deltakere ødelegger fellesskapsfølelsen. Derfor må det kinesiske tillitsbudsjettet nå styrkes ved hjelp av bevis på personlig trofasthet. Det er ikke borgerne som må ha tillit til systemet, men systemet som må ha tillit til borgerne.

I all forskrekkelsen må vi ikke glemme én ting: Sosialkredittsystemet er basert på kybernetisk tenkning. Og den er ingen kinesisk oppfinnelse, men importert fra USA. Å lære av Vesten er å lære seierens kunst. Sosialkybernetikken gjorde furore i etterkrigstiden, og fascinerte intellektuelle over hele verden, ikke bare amerikanske. Sammenfattet var den ideen om at samfunnet er et enormt, regulert kretsløp, som styres av seg selv gjennom medlemmenes handlinger, og på denne måten holdes i likevekt. I denne modellen er mennesket en maskin som bearbeider informasjon: Den måler avvik fra normen og korrigerer dem, som en termostat.

Foto: Jérémy, Flickr. CC

Lenge så sosialkybernetikken ut til å være glemt. Men med internettets triumf kom den sterkt tilbake. Den analoge litteraturen om den digitale revolusjonen er det knapt mulig å holde oversikt over. Men leser man de nye bøkene av Steffen Mau (Das metrische Wir, Det metriske vi) eller Ulrich Bröckling (Gute Hirten führen sanft, Gode gjetere leder mykt, begge på det tyske forlaget Suhrkamp, 2017), får man et godt innblikk i vestlige lands fremskritt innen adferdsstyring basert på evaluering av brukerdata. Dette skjer i demokratiske samfunn, og her kunne man ha regulert de største datasamlerne – hvis man hadde villet det. Tidligere Google-sjef Eric Schmidt visste antakelig godt at det ikke ville skje, da han gjorde det en god gjeter ville ha gjort: Han varslet flokken. «Hvis det er noe du ikke vil at noen skal få vite om, er det kanskje best ikke å gjøre det.»

Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama har gjort Kina til en lakmustest for sin påstand om at den vestlige liberalismen er verdensåndens fremste produkt og dermed «historiens slutt»: På lang sikt kan selv ikke Midtens rike falle tilbake til et nivå som ligger under den friheten vi har oppnådd. Men når man ser det uberegnelige smilet til Donald Trump – lederen for den frie, vestlige verden – idet han tar plass ved siden av Kinas president Xi Jinping, er det lett å tenke seg at Fukuyamas påstand kan ha vært forhastet, sågar megaloman.

Det kan være helt omvendt, at Kina viser veien inn i fremtiden. Kanskje supermakten er i gang med å utvikle prototypen på en postliberal modernitet – en slags remix av platonsk oppdragelsesdiktatur og maoistisk cæsarisme (kulten rundt Xi), en giftig blanding av nyliberalisme og kommunistisk ettpartityranni. Den paradoksale syntesen kompletteres med en medley av adferdsøkonomi, kalifornisk kybernetikk og digital religion fra Silicon Valley, gjort svært søtladen og tilsatt kinesiske toner med en coverversjon av Konfucius. Dermed har det posthumane marerittet som Adorno fant hos Oswald Spengler blitt virkelighet. Samfunnet er blitt en alternativ natur, et hypereffektivt menneskedressursystem. Det inneholder alt, bortsett fra politisk frihet.

Man gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis man ler bort den nye mikrofysikken som et kinesisk feiltrinn. Dette er ikke en tabbe i historien, ikke et uventet avvik fra den liberale normen. Det er en evolusjonær mulighet i det moderne, en realistisk utvikling av verdenssamfunnet. Og i alle fall et rimelig alternativ til liberalismen. Allerede i dag kan sosialkredittsystemet falle i smak hos halv- eller helautokrater som anser demokratisk viljedannelse som ren sentimentalitet, som altfor treg til å holde de spaltede samfunnene sammen og synkronisere dem med verdens utvikling. Den kinesiske filosofen Wang Hui hadde rett da han bemerket at også i demokratier har forbindelsen mellom samfunnet og det politiske systemet blitt skjørere.

En liten kommentar til slutt: Hvis man som demokrat skulle begynne å tvile, finnes et enkelt motmiddel. Det er bare å ta en titt på hvordan den kinesiske regjeringen reklamerer for sin nye dydsstat: «De pålitelige skal kunne sveve fritt omkring under himmelen, mens de som misbruker tilliten, ikke skal kunne ta et eneste skritt.»

 

Oversatt fra tysk av Snorre Fjeldstad

Publisert første gang i Die Zeit 30.11.2017

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.