Kertész-saken

I Élet és Irodalom kommenterer den ungarske forfatteren Lásló Darvasi diskusjonen i kjølvannet av intervjuet med Imre Kertész i Die Welt 7. november. Kertész utløste et større ordskifte etter sine uttalelser om Ungarn og landets manglende oppgjør med fortiden: «Det er høyreekstremistene og antisemittene som har kontrollen. Ungarernes gamle laster, deres løgnaktighet og hang til fortrengning, blomstrer som alltid.»

Élet és Irodalom, 20. november 2009

Mens diskusjonen om Imre Kertész ruller i vei og svulmer til en flod, mens den beriker den beleste, alminnelige språkbruken med vise, følsomme og vesentlige konstateringer og analyser, mangler det her, etter min mening, en elementær innsikt, som tyder på ikke så rent lite naivitet, henholdsvis overspenthet.

Flammet ikke diskusjonen opp som følge av antagelsen om at alle påstandene, som snart avfødte sterke følelser, mismodige sjelstilstander eller samtykke, kan knyttes til en forfatter som har vunnet Nobelprisen? En nobelprisvinnende forfatters definitivt diskutable, problematiske, irriterende, mindre heldige eller passende uttalelser. En nobelprisvinnende forfatter var provoserende, en nobelprisvinnende forfatter viste liten empati for sitt hjemland, sine samtidige, om man vil, sine lidelsesfeller, eller for sine medmennesker, som uten tvil og allerede fra gammelt av hadde delt hans smertefulle og tragiske skjebne. En nobelprivinnende forfatter hadde rett da han beskrev sitt hjemlands tilstand, en nobelprisvinnende forfatter overdrev da han uttalte seg om sitt hjemland, det ene med det andre.

La oss leke med en lettsindig tanke! Om vi med lett hjerte ser bort fra den sedvanlige brølingen og pludringen som fyller Internettets beitemarker og rennesteiner: Ville det ha oppstått et såpass stort behov for å kommentere hvis Sándor Csóori, György Konrád, Péter Nádas eller Endre Kukorelly hadde uttalt seg og trukket lignende ømtålige slutninger?

Er det ikke en overdrivelse når man oppfordrer nær sagt hele forfatterstanden til å uttrykke sin mening og ta stilling, og kollegene deretter troskyldig stiller seg i køen, som utenfor et suppekjøkken?

Er ikke den grunnleggende betingelsen innvevd i diskusjonen, at vi nå kun er i stand til å betrakte forfatteren i relasjon til prisen? Det kan være balkansk vår eller radikal høst – uansett ruver prisens overjordiske, guddommelige skygge over ham, lik kikajontreets skygge over hodet til profeten Jonas. Jovisst bør en nobelprisvinnende forfatter forberede seg på at hans ord, påstander og slutninger vil gi opphav til utallige analyser, kommentarer og fotnoter. Men er dette egentlig en normal reaksjon? Er det en normal reaksjon at han skal vekke hele fellesskapets emosjonelle reaksjon, i gitte tilfeller dets prylende kritikk? Er det normalt at påstandene berører hele forfatterstanden når en nobelprisvinnende forfatter ytrer seg, og jeg går videre, at de da også berører hele samfunnet, lærerne, konduktørene, fiskerne og parkeringsvaktene, byr opp kreti og pleti til dans, bare fordi en nobelprisvinnende forfatter er en representativ fremtoning, og landet, henholdsvis vi selv, også er betydelig mer synlige gjennom en nobelprisvinnende forfatters blikk?

Virkelig?

Når enkelte forfatterytringer blir så omfattende analysert, har vi ikke da godtatt dette uholdbare premisset på psykologiens dypere territorialfarvann, mens vi skarpt eller vennskapelig benekter det i de solglitrende bølgeslagene?!

Hele holdningen til Kertész handler om at den ikke skal oppfylle de representative forventningene. Den oppfyller dem ikke nå heller.

Ville ikke det grunnleggende spørsmålet være om vi, til tross for det som er blitt sagt, skal betrakte ham som en fri forfatter, ansvarlig for seg selv, gi også ham den forfattertilværelsen som er grunnlagt på normaliserte forhold, og som forøvrig tilkommer enhver kunstner, det vil si at vi ikke skal betrakte ham som et etablert, ubevegelig punkt å forholde seg til, men som en levende skikkelse, altså en som lever og rører seg iblant oss, og følgelig er problematisk?

Vel, dette er egentlig mitt spørsmål.

Oversatt fra ungarsk av Kari Kemény

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.