Kapitalismen som religion

Ifølge Walter Benjamin var kapitalismen en kultus som ikke renser en for skyld, men snarere frembringer den.

Oversatt fra tysk av Pål Norheim1

I kapitalismen kan man skimte en religion, dvs. kapitalismen er grunnleggende sett en måte å besvare de samme bekymringene, kvalene og spenningene på som de såkalte religionene i sin tid besvarte. Å påvise denne religiøse strukturen i kapitalismen – ikke bare, slik Weber mente, som en religiøst betinget form, men som et i grunnleggende forstand religiøst fenomen – ville selv i dag bare føre oss inn i en endeløs universalpolemikk. Vi kan ikke vikle oss ut av det nettet vi står i. Senere vil dette imidlertid bli mulig å overskue.

Tre kjennetegn på kapitalismens religiøse struktur lar seg imidlertid påvise allerede nå. For det første er kapitalismen en ren kultreligion, kanskje den mest ekstreme noensinne. Alt i den har kun mening i direkte relasjon til kulten, den har ingen spesifikk dogmatikk, ingen teologi. Fra dette synspunktet får utilitarismen sin religiøse betoning. Med denne konkresjonen av kultusen henger et annet trekk ved kapitalismen sammen: kultusens permanente varighet. Kapitalismen er feiringen av kultusen sans rêve et sans merci. Der finnes det ingen «ukedag», ingen dag som ikke er helligdag i ordets fryktelige betydning: en utfoldelse av all slags sakral pomp og prakt, tilbedelsen som ytterste anstrengelse. Denne kultusen er for det tredje en kultus som skaper skyld. Kapitalismen er sannsynligvis det første eksemplet på en kultus som ikke renser en for skyld, men snarere frembringer den. I så måte igangsetter dette religionssystemet en uhyrlig bevegelse. En uhyrlig skyldbevissthet som ikke vet hvordan den kan sone, griper til kultusen, ikke for gjennom denne å sone skylden, men for å gjøre den universell, for å hamre den inn i bevisstheten og endelig, og fremfor alt, for å inkludere Gud selv i denne skylden, for endelig å involvere Ham i denne soningen. Denne lar seg altså ikke forvente innenfor kultusen selv, heller ikke i reformeringen av denne religionen, som må fastholde noe sikkert innenfor seg selv, og heller ikke i fornektelsen av den. Det ligger i kjernen av denne religiøse bevegelsen som kapitalismen er, å holde ut til siste slutt, inntil den endelige og fullstendige skyldiggjørelsen av Gud, oppnåelsen av en tilstand av verdensfortvilelse som man nettop bare kan håpe på. Heri ligger det historisk uhørte ved kapitalismen, at religionen ikke lenger reformerer væren, men legger den i ruiner. Utvidelsen av fortvilelsen til en religiøs verdenstilstand som frelsen kan komme fra. Guds transcendens har falt. Men han er ikke død, han er trukket inn i menneskehetens skjebne. Denne passeringen av planeten Mennesket gjennom Fortvilelsens hus i sin banes absolutte ensomhet, er den etos som gjennomsyrer Nietzsche. Dette mennesket er Overmennesket, det første som bevisst begynner å oppfylle den kapitalistiske religion. Dens fjerde trekk er at den må hemmeligholde Gud, og ikke tiltale ham før hans skyldiggjørelse står i senit. Kultusen feirer en umoden guddom, enhver forestilling, enhver idé om ham skader modningen av denne hemmeligheten.

Også Freuds teori utgjør en del av presteherredømmet i denne kultusen. Den er helt og holdent kapitalistisk tenkt. Det fortrengte, den syndige forestilling, er i bunn og grunn en illuminert analogi til kapitalen, som det ubevisstes helvete betaler renter til.

Den kapitalistiske formen for religiøs tenkning kommer på storartet vis til uttrykk i Nietzsches filosofi. I tanken om overmennesket ligger ikke det apokalyptiske «spranget» i omvendelsen, synden, renselsen, boten, men i en tilsynelatende stadig stigende – og til sist sammenbrytende, diskontinuerlig – intensivering. Derfor er intensiveringen og evolusjonen uforenbare i betydningen «non facit saltum». Overmennesket er den som nådde frem uten å omvende seg, det historiske mennesket som vokste like inn i himmelen. Å sprenge seg vei inn i himmelen på denne måten, gjennom intensivert menneskelighet, som (også for Nietzsche) er og forblir skyldiggjøring, er hva Nietzsche forkynte. Og på lignende vis hos Marx: kapitalismen som nekter å omvende seg blir med renter og renters renter – som er skyldens funksjon (jf. begrepets demoniske tvetydighet) – sosialisme.

1«Kapitalismen som religion» er en oversettelse av fragment 74, «Kapitalismus als Religion», hentet fra Walter Benjamins Gesammelte Schriften, utgitt av Rolf Tiedemann og Hermann Schweppenhäuser, Frankfurt am Main: Suhrkamp, 1991, bind VI, s. 100 – 102. Benjamin skrev teksten i 1921, men den ble først utgitt etter hans død.

Facebook

Twitter