Kalde steiner

Det heter seg at Berlin er kunstnernes by, men kunstnerne har ikke lenger råd til å betale leieprisene. Berlin mister sin egenart, med byens senat som likegyldige tilskuere.

I januar i år, én måned før han fylte 80, mistet Berlin-maleren Konrad Knebel atelieret sitt, hvor han hadde arbeidet i 38 år. Han holdt til i første etasje i en av leiegårdene fra gründertiden,1 som han har viet maleriene og grafikken sin til å dokumentere. Konrad Knebel har i flere tiår malt hus og gater fra Berlin. Uavhengig av moter og oppstuss har han langsomt og kontinuerlig skapt et verk som er en del av byens hukommelse. Hans tema er de skamferte og vanskjøttede husene, som på tross av dårlig vedlikehold stadig er preget av verdighet, og som skjulte den berømte berlinermiksen av forskjellige klasser og miljøer bak sine murer.

Når det gjelder strøket i Prenzlauer Berg hvor Konrad Knebel har bodd og arbeidet i 55 år, må man imidlertid formulere seg i preteritum. Også motivene er blitt sjeldnere. Maleriene hans har fjernet seg fra virkeligheten i rasende fart, selv om de aldri var realistiske i enkel forstand. Heller ikke da fasadene stadig var ødelagte og sjalusiene i første etasje var trukket ned. Knebel har gjengitt disse prospektene i farge og lys. Det er ingen mennesker der, men man får aldri følelsen av at menneskene har gått sin vei og etterlatt seg tomme hus.

Konrad Knebel: An der Schwedter Straße, 2011.

Konrad Knebel hørte hjemme på gaten slik postbudet gjør. Hver morgen åpnet han atelieret sitt og ble der til lyset ikke lenger var godt nok. Sammensetningen av mennesker som gikk forbi utstillingsvinduet hans har endret seg, raskere i løpet av de ti siste årene enn i de 45 forut. Imidlertid kommer det et nytt postbud hver uke; nå har de fått samme type kontrakt som kunstnere har – dårlig betalt, uten sikkerhet, uten pensjonsutsikter og uten den tilfredsstillelsen en kunstner føler når han betrakter sitt verk.

Siden 1963 har ekteparet Knebel bodd i huset, siden 1957 i samme gate. Den gangen giftet de seg for å kunne bli i byen. Man trengte innvandringstillatelse for Øst-Berlin, noe man bare fikk dersom man kunne dokumentere at man hadde arbeidsplass. Som frilanskunstner hadde man ikke det, men det lyktes Gerhild Knebel, som hadde studert brukskunst, å få arbeidsplass i byen. Tre barn har paret oppdratt her. Huseieren, som klarte å redde huset gjennom DDR-tiden, døde i 2009, og huset ble solgt. For øyeblikket blir leiegården gjort om til luksusrenoverte selveierleiligheter. Storparten av leietagerne har latt seg kjøpe ut, men ikke ekteparet Knebel. Ved siden av atelieret, skrått nedenfor leiligheten, var det frem til slutten av fjoråret et alternativt galleri og en butikk hvor man kunne etterfylle tonerne sine for en rimelig penge. Nå slås rommene sammen til kontorlandskap. Sannsynligvis er det moderate hipstere som flytter inn, slike som ikke lager støy og kvalm, ettersom de holder seg bak laptopen, betaler husleien punktlig og spiller en runde avslappende bordtennis ute på plassen når de er stresset. Kanskje de er bedriftsrådgivere for kreative yrker eller for folk som arbeider innenfor media. Ingen som klatter med farger eller lager ekkel matlukt. Eieren kunne uten vanskeligheter ha bevart Konrad Knebels atelier. Det lå ikke i veien, og han hadde fremdeles fått husleien sin. Kontorlandskapet hadde bare blitt litt mindre.

De yngre kunstnerne som bodde her har flyttet sin vei, til Wedding eller Neukölln, eller hvis de ikke klarte å dra fra Prenzlauer Berg, til en av de bråkete hovedgatene, hvor det fremdeles finnes telebutikker, gatekjøkkener, Spätkauf og spillehaller. Altså hvor kunstnere som ikke er etablert, fortsatt kan bo. Men når man er 80, flytter man ikke lenger til Neukölln. Bestandig når det snakkes om kultur i Berlin, handler det kun om de unge, hippe, innovative og aldri om eldre, mer stillferdige, langsomme, men likevel fremragende kunstnere som ikke representeres i galleriene, som derfor ikke får målt sin prestasjon i store kunstutstillinger, som lenge har vært uten lobby, som ikke lenger klarer å beholde atelieret sitt, tidvis ikke engang sin egen leilighet, og hvor pensjonen ikke rekker til livets opphold. I likhet med kunstnere flest her i byen har ikke Knebel råd til å slutte å jobbe i alderdommen. Det kunne ikke falle ham inn å pensjonere seg.

Da han fikk Hanna Höch-prisen i 2009, den viktigste kunstnerprisen i Berlin, skrev regjerende borgermester Klaus Wowereit i sin noe blomstrende tildelingstale: «Pristildelingen til Konrad Knebel er en høyst forsinket æresbevisning til denne storartede kunstneren, som med sine stillferdige bilder i vår høyrøstede by fortjener mer oppmerksomhet enn han får i dag. Med sitt kunstneriske blikk på byen viser han oss våre historier helt uten patos, og formaner oss – stillferdig, men standhaftig – om at vi ikke må legge fortiden bak oss, men ta den med inn i vår rastløse nåtid.»

Ikke slik å forstå at senatet har ignorert Konrad Knebels problem. Senatets atelierombud har arbeidet for å skaffe ham et annet rom, som imidlertid var altfor dyrt. Og det hadde heller ikke riktig lys. Hvis en kunstner i Prenzlauer Berg for 30 år siden sa: Jeg forlater landet fordi jeg vil se middelhavslyset, som maler trenger jeg det, da svarte alle: Ja, det forstår vi. Hvis en maler i dag sier: Jeg kan simpelthen ikke flytte noe annet sted, jeg trenger lyset som er her, på dette stedet, da får han høre fra sine mer bemidlede samtidige: Byen er nå engang i bevegelse, i London, New York, Paris, Zürich er det ikke annerledes, Berlin er bare på vei til å ta dem igjen, og har man ikke råd til å bo i et bestemt strøk, må man ganske enkelt flytte et annet sted. Det er helt normalt og utviklingen kan ikke stoppes. Som kunstner er man jo for forandring, da kan man ikke stille seg i veien som om man hadde spesielle eiendomsprivilegier.

Wowereit fortjener kritikk for at han ikke sier et ord om beboernes frykt for å bli presset ut av sentrum. I løpet av sine mer enn ti tjenesteår har han åpenbart mistet den av syne. Byens reklameslagord «Be Berlin» skulle heller ha vært «Vi har det gøy med tomme ord». Hvis det ble ført en klok bypolitikk, inkludert en fornuftig leie- og byggepolitikk, kunne man unngått en utvikling hvor ikke engang folk med middels inntekt har råd til en normalt stor, ikke luksusrenovert, årgangsleilighet i sentrum. For ikke å snakke om sykesøstere, søppeltømmere, vaktmestere og arbeidsløse. Isteden ble den delstatseide boligbestanden solgt, forbudet mot kontorisering opphevet og omdannelsen av leie- til selveierleiligheter fremtvunget. Men frilanskunstnere har som regel lavere enn middels inntekt, gjennomsnittlig ikke mer enn 13 000 euro per år. Med en slik ligningsattest viftes man vekk av enhver huseier, som i mellomtiden kan velge seg den mest bemidlede leietageren blant hundrevis av søkere. Under slike omstendigheter er det ikke rart at en «tenketank» som BMW Guggenheim Lab anses som en trojansk hest. Fortell oss hvilke drømmer og ideer dere har om byen for fremtiden, så skal vi gjøre dem til virkelighet. Spørsmålet gjenstår: For hvem, egentlig?

Midt på utstillingsvinduet til det nå forlatte atelieret har noen satt et klistremerke: «Kultur Not Pankow».2 I januar i år gjorde bydelen Pankow, som også innbefatter gaten Knebel bor i, et plutselig forsøk på å legge ned nesten alle kulturinstitusjonene som fortsatt finnes i bydelen, for å spare inn penger. Innsparingsinstruksen kom fra Berlins senat – fem millioner euro på to år. Mer enn en tredel av denne innsparingen skulle komme fra kultursektoren. Det ble protestert høylytt og fremfor alt på bred front. Særlig kuttene i lokalkostnadene til et bibliotek som allerede én gang er blitt reddet fra nedleggelse av beboerne i strøket, ved at driften ble videreført med ulønnede krefter, har gjort flere enn bare kunstnerne oppbrakt. Simpelthen å viske vekk sivilsamfunnets engasjement er ikke akkurat noe bevis for at politikerne er på høyde med tiden. Kulturinstitusjonene ble i første omgang reddet, men så halvhjertet at innsparingene snart skal settes i gang igjen. Kunst og kultur skal vennligst bære sin egen vekt. Hvoretter man i neste øyeblikk spør hvorfor kunst, som aldri har kunnet det, plutselig må bære sin egen vekt når selv ikke storbankene klarer det lenger. Merverdien til et av Knebels bilder som heter «Straßenecke» (Gatehjørne) og som viser nettopp det, kan det ikke settes prislapp på. Iblant går det flere år før Konrad Knebel gjør et slikt bilde ferdig. Det er bildet selv som bestemmer når det er ferdig.

Konrad Knebel er rasende, selv om man ved første øyekast ikke ser det på ham, for han er et besindig menneske. Gjennom vinduene, som det i flere måneder har stått et stillas foran, høres det barnerop fra Arnswalder Platz i nærheten. Trærne grønnes langsomt. For første gang på 38 år er det blitt et problem for Knebel. «Nede i atelieret måtte jeg ikke stri så veldig med det grønne lyset, her oppe er det verre.» På staffeliet står et påbegynt maleri. Fra bokhyllen lyser de prektige bindene i Das Berliner Mietshaus (Leiegården i Berlin) av Johann Friedrich Geist og Klaus Kürver. Det er teoretiske diskusjoner om denne gjenstanden som også preger Knebels livsverk, og som kanskje forsvinner med hans død. Dersom leiegården i Berlin med sin blanding av forskjellige miljøer blir omgjort til selveierleiligheter, vil det skape en varig karakterforandring i Berlin sentrum.

Die Welt 28.04.2012. Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

 

  1. Gründertiden (Gründerzeit) betegner vanligvis den økonomiske blomstringstiden i Tyskland etter den fransk-tyske krig frem til første verdenskrig (1871–1914), en tid da svært mange leiegårder ble bygget for å huse den voksende bybefolkningen. O.a.
  2. En folkekampanje mot «kulturnøden» i Pankow. O.a.

Annett Gröschner

Facebook

Twitter