Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Kafka traff blink

ESSAY. Vi har lest Kafkas novelle på vrangen: Gregor Samsa kan lære oss hvordan vi kan unnslippe isolasjonen. Eksklusivt utdrag fra Bruno Latours nye bok.

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Det er mange måter å starte på. For eksempel kan man spørre som helten i en roman, idet man våkner fra bevisstløsheten, gnir seg forvirret i øynene og mumler: «Hvor er jeg?» Det er ikke lett å vite hvor man befinner seg, særlig etter lang tids isolasjon, når man iført ansiktsmaske går ut i nesten folketomme gater, der de få man møter unnviker øyekontakt.

Det mest nedslående, ja skremmende, er at man har begynt å stirre på månen – siden kvelden før har det vært fullmåne – som om månen var det eneste man fortsatt kunne se på uten å føle ubehag. Solen? Umulig å glede seg over varmen uten å tenke på den globale oppvarmingen. Trærne som vaier i vinden? Uløselig knyttet til angsten for at de skal dø av tørke eller avskoging. Selv vanndråpene som faller fra skyene har man den bedrøvelige følelsen av å være ansvarlig for: «Du vet godt at de snart vil bli en mangelvare!» Nyte utsikten over landskapet? Glem det – det er gjennomforurenset, og vi er ansvarlige. Og hvis man fortsatt lar seg begeistre av en gyllen kornåker, er det fordi man har glemt at landbrukspolitikken har fordrevet blomsterengene. Det vakre virvaret av valmuer som impresjonistene en gang festet til lerretet, er nå blitt et ørkenliknende landskap, formet av EUs felles landbrukspolitikk … Nei, bare ved å rette øynene mot månen kan man finne fred for sine bekymringer: Man føler seg ikke ansvarlig for dens form og faser. Månen er det siste man kan la blikket hvile på. Når måneskinnet rører en slik, er det fordi man ser på det med sitt siste uskyldige blikk. På samme måte som man en gang kunne betrakte åkrene, sjøene, trærne, elvene, fjellene og landskapene, uten å tenke på hva ens handlinger gjør med dem. Den gang. For ikke så lenge siden.

Idet jeg våkner, fornemmer jeg hvilke kvaler hovedpersonen i Kafkas novelle Forvandlingen gikk gjennom da han våknet opp som et slags skadedyr. Forskrekket merker han at han ikke kan stå opp og gå på jobben som før. Han gjemmer seg under sengen mens søsteren, foreldrene og sjefen banker på den låste døren. Han kan ikke reise seg, ryggen er stiv som stål, han må lære å koordinere bena og klørne som beveger seg i alle retninger. Etter hvert merker han at ingen forstår hva han sier. Kroppen hans har endret størrelse; han føler at han har blitt et «uhyrlig kryp».

Det kjennes som om også jeg har gjennomgått en forvandling. Jeg husker fortsatt hvordan jeg kunne bevege kroppen uhindret og uskyldig. Nå er det som om jeg sleper med meg en enorm sky av CO2 som forbyr meg å stige ombord i et fly, og som besværer alle bevegelsene mine. Det er bare så vidt jeg tør å trykke på tastaturet av frykt for å smelte en isbre et eller annet sted. Men siden januar i fjor har det blitt verre, ettersom jeg i tillegg kontinuerlig utsondrer en aerosoldamp, en sky av bitte små dråper som, hvis de blander seg med ørsmå virus, har potensial til å drepe naboene mine, kvele dem til døde i sengen og bringe helsevesenet til kollaps. Foran og bak bærer jeg på et skall av konsekvenser som blir større dag for dag, og som jeg må lære meg å drasse på. Jeg gjør så godt jeg kan for å holde den pålagte avstanden mens jeg puster tungt bak munnbindet. Men jeg klarer ikke å krype langt, for så snart jeg forsøker å fylle handlevognen, øker ubehaget: Denne kaffen ødelegger et stykke jord i tropene; denne T-skjorten understøtter et barns elendighet i Bangladesh; den blodige biffen jeg setter så høyt, utsondrer skyer av metangass som forsterker klimakrisen ytterligere. Derfor jamrer og vrir jeg meg, vettskremt over forvandlingen. Når skal jeg endelig våkne fra marerittet og bli som før – fri, respektabel og bevegelig? Du vet: et slikt godt, gammeldags menneske! Isolasjon kan jeg tåle, men bare i noen uker, ikke for alltid, det ville være uutholdelig. Hvem vil vel ende opp som Gregor Samsa, uttørket og død i et kott, til sin families store lettelse? 

Bruno Latour

Bruno Latours bok Où suis-je? («Hvor er jeg?»), utgitt på Éditions La Découverte 21. januar 2021, tar utgangspunkt i erfaringene fra korona-nedstengningen. Mens mange har et åpenbart ønske om å gjenopprette den «normaliteten» vi kjente fra før, spør Latour hvordan vi kan finne en annen retning for veien videre. Vi bringer en oversettelse av bokas første kapittel.

Men forvandlingen har likefullt skjedd. Dette er ikke noe mareritt vi kan våkne fra. Dagens isolasjon vil fortsette i morgen. Det «uhyrlige krypet» må lære å forflytte seg i krabbegang, å kjempe mot naboer og slektninger (kanskje hele familien Samsa vil begynne å mutere?), som alle tynges av følehornene sine, av dunsten de avgir, av skyene av virus og gass; alle klaprer de med sine proteser, en fryktelig larm av stålvinger som støter mot hverandre. «Hvor er jeg?». Du er et annet sted, i en annen tid. Du er en annen, i et annet folk. Hvordan skal man venne seg til det? Ved å famle seg frem, som alltid – hva skal man ellers gjøre? 

Kafka traff blink: Å bli en kakerlakk er et godt utgangspunkt for å forstå og finne seg til rette i den verden vi lever i. Insekter er utrydningstruet overalt, men maurene og termittene er her fortsatt. Skal vi forsøke å betrakte verden fra deres perspektiv og se hvor det tar oss? 

Sopptermitter lever i en symbiose med en type trespisende sopp, såkalte termitomyces. De bygger enorme tuer av opptygget jord, der de opprettholder et eget inneklima med kondisjonert luft. Et slags Praha i leire, der hvert eneste stykke næring passerer gjennom fordøyelseskanalen til hver termitt i løpet av noen dager. Termitten er isolert, i isolasjonens reneste form: den går aldri ut! Men tuen kan den selv bygge opp, eller tygge opp, jordklump for jordklump. Altså kan den dra hvor som helst, så lenge den bare forlenger tuen dit. Termitten svøper seg inn i og omsluttes av tuen sin, tuen er termittens innemiljø og samtidig dens ytre, en forlengelse av dens eget legeme. De lærde ville kalt det dens andre eksoskjelett, utenfor det første, dens skall, dens ledd og ekstremiteter. 

Adjektivet «kafkask» kan ha én betydning hvis jeg bruker det om en enslig termitt, isolert og uten næring i et avsperret univers av tørr og brun leire. En helt annen betydning får ordet hvis jeg benytter det om en Gregor Samsa som endelig er tilfreds med å ha fordøyd sitt eget jordhus, takket være trevirke fortært av millioner av slektninger og medborgere, hvis næring utgjør en kontinuerlig strøm, som den selv har hatt sin andel av ved å forflytte noen molekyler. Det ville være en ny forvandling av den kjente fortellingen Forvandlingen – etter de mange andre forvandlingene fortellingen har gjennomgått. Men ingen ville lenger se på Gregor Samsa som et uhyre; ingen ville forsøke å knuse ham som et skadedyr, slik hans far ønsket. Kanskje bør jeg tilskrive ham andre følelser, ved å proklamere som for Sisyfos – om enn av andre grunner: «Vi må forestille oss Gregor Samsa som lykkelig…»

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Forvandlingen til insekt, til termitt, kan kanskje berolige den som har ingenting igjen, den som betrakter månen, ettersom månen er det eneste man ikke lenger bærer ansvar for. For hvis du føler ubehag ved å se på trærne, vinden, regnet, tørken, havet, elvene – og selvsagt sommerfuglene og biene – fordi du føler deg ansvarlig, ja skyldig i å ikke kjempe mot det som ødelegger dem, fordi du er en inntrenger i deres tilværelse, fordi du har forrykket deres sykluser; da er det fordi det er sant: Også du har spist dem, forandret dem, forvandlet dem. Du har skapt deg ditt eget innemiljø, din egen termittue, din egen by, ditt eget Praha i stein og sement. Men hvorfor skulle du føle ubehag? Ingenting er deg fjernere; du er ikke lenger alene; du fordøyer i all ro noen molekyler som har havnet i innvollene dine etter å ha gått gjennom stoffskiftet til milliarder av slektninger, allierte, medborgere og konkurrenter. Du er ikke lenger i det gamle rommet ditt, Gregor, du kan dra hvor du vil, hvorfor fortsetter du å grave deg ned i skammen? Du har flyktet; gå videre, lær oss opp!

Med dine følehorn, dine ledd, dine utdunstninger, dine avfallsstoffer, dine kjever og dine proteser kan du kanskje endelig bli et menneske! Mens dine foreldre, de som hamrer på døren, urolige, forferdede, og selv din modige søster Grete – er det de som har blitt umenneskelige, fordi de nekter å bli til insekter? Det er de som bør føle seg dårlige, ikke du. Er det de som har forvandlet seg, er det dem klimakrisen og pandemien har forvandlet til «uhyrer»? Vi har lest Kafkas novelle på vrangen. Gregor står stødig på sine seks hårete ben og kan endelig gå oppreist. Og han kan lære oss hvordan vi kan unnslippe isolasjonen.

Siden vi startet samtalen, har månen gått ned. Den er utenfor dine bekymringer; fremmed, men på en annen måte enn før. Du virker ikke overbevist? Ubehaget er der fortsatt? Det er fordi jeg lot seg slippe for billig unna. Føler du deg enda verre? Hater du denne forvandlingen? Vil du bli et menneske som i gamle dager? Du har rett. Selv om vi skulle bli insekter, ville vi fortsatt være dårlige insekter, ute av stand til å bevege oss særlig langt, stengt inne på rommet vårt bak en låst dør.

Å komme «tilbake til jorden» på denne måten gjør meg svimmel. Det er urimelig å tvinge oss ned på jorden, når ingen har fortalt oss hvor vi skal lande uten å krasje, hva det skal bli av oss og hvem vi skal føle oss knyttet til. Dette gikk for fort. Det vanskelige med å starte fra en krasjlanding, er at jeg ikke kan lokalisere meg ved hjelp av GPS; jeg kan ikke lenger fly over noe. Men det er samtidig min store sjanse: Det gjelder å starte der man er, på ground zero, og forsøke å følge den første stien gjennom buskaset for å se hvor den fører oss. Ingen vits i å stresse, vi har fortsatt litt tid igjen før vi må finne et sted å bygge rede. Jeg har mistet min vakre stentorrøst, den som kunne forkynne til hele menneskeslekten. Slik Gregors stemme lød i sine foreldres ører, står også min tale i fare for å høres ut som grufulle gurglelyder; det er ulempen ved å ha blitt et insekt. Men det som teller nå, er å lytte til stemmene til alle dem som fortsetter å famle seg fram i den måneløse natten, mens de roper til hverandre. Kanskje vil andre medborgere samle seg rundt ropene.

Oversatt fra fransk av Snorre Fjeldstad

Bruno Latour

Bruno Latour

Bruno Latour (f. 1947) er en fransk filosof, antropolog og sosiolog.