Juss til selvhjelp

KOMMENTAR. Kanskje er den største gevinsten ved Klimasøksmål Arktis en mer konsis samfunnsdiagnose.

Klimasøksmål Arktis er over for denne gang. Dommeren har trukket seg tilbake og vender først tilbake i starten av januar. Siden får juristene mulighet til å anke. En eventuell ny rettsak blir ført i en høyere rettsinstans. Andre jurister kan fortsette kampen for klimaet innenfor lovverket i andre rettssaler, i Norge og i andre land.

For oss øvrige samfunnsborgere, som ikke tilbringer dagens lyse timer i en rettsal, fører Klimasøksmål Arktis kanskje i andre retninger. Under de siste ukenes rettssak i tingretten er det nemlig blitt tydelig hvor få – ja, om overhodet noen – hensyn til konsekvenser for verden utenfor landets grenser som tas med når det blir gjort beregninger og analyser i rapporter som legges frem for Stortinget.

Det er sannsynligvis derfor miljøbekymra borgere har en følelse av avmakt. Handlingsrommet er faktisk minimalt, status quo på klimafronten fastholdes ikke bare av politikere, men også av saksbehandlingsprosedyrer, beregningsmodeller og lovverk – ikke bare i Norge, men i alle land.

Hvor mange av oss visste at utslippene fra den olja Norge eksporterer, ikke blir regnet med når vi beregner klimautslipp fra norsk sokkel? Eller at samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomhet i praksis regnes som ett og det samme? Regjeringsadvokat Wilhelmsen sa onsdag at man vil åpne opp feltene i nord uansett om det er samfunnsøkonomisk lønnsomt eller ikke, simpelthen for å holde oljenæringen i gang.

Ifølge regjeringsadvokaten kan man – i andre fora enn rettsalen – diskutere metodene som ble brukt til å regne ut lønnsomhet og klimabelastning forut for konsesjonsrundene, men faktum er at ingenting i norsk lovverk eller praksis forplikter staten til å ta inn over seg et totalbilde av klodens helse. Han forklarte også at internasjonale forpliktelser (som for eksempel Paris-avtalen, Doha-avtalen og Kyoto-avtalen) blott er summen av hva nasjonalstater er i stand til å bli enige om – de tilsvarer ikke mengden av kutt som ideelt sett burde gjøres for å stoppe temperaturstigningen. Det er ikke rettens oppgave å vurdere politiske miljøtiltak, argumenterte regjeringsadvokaten. Hvis folk ikke er fornøyd med hvordan politikerne forholder seg til kunnskapen som foreligger om klimaets tilstand, kan de jo bare vise sin misnøye gjennom demokratiske valg.

En rettsak kan brukes til dette: Å stadfeste fakta. De saksøkende mener at det ligger et globalt perspektiv i paragraf 112, som forplikter politikerne til å ta hensyn til et totalbilde av klodens tilstand. Derfor er det uansett utfall interessant å høre hva dommeren kommer fram til. Kun slik får sivilsamfunnet avklart hva som gjelder, hva Grunnloven egentlig sier. I løpet av rettens siste dag sa regjeringsadvokaten at de og saksøkernes advokater, Catherine Hambro og Emanuel Feinberg, tross alt hadde drevet betydelig rettsutvikling de siste dagene. Første steg om man skal endre noe, er å erkjenne problemet.

*

Under rettsoppgjørene etter andre verdenskrig sto diskrepansen mellom de eksisterende lovverkene og de uhyrlighetene som ble begått i et særlig stort misforhold.

Det var nettopp lovverkets manglende språk for å takle uretten som var blitt begått, som var temaet for den politiske teoretikeren Hannah Arendts essay Eichmann i Jerusalem (1963).

Arendt reiste i 1961 fra New York, hvor hun bodde, til Jerusalem med pressekort fra det amerikanske tidsskriftet The New Yorker. Hun var ambivalent før rettsaken. På den ene siden var hun oppstemt fordi en av de sentrale aktørene i Det tredje rike ble stilt for en domstol, på den andre siden var hun skeptisk til det politiske opptrinnet hun mente at en rettsak i en ung stat – Israel – ville utarte til. Ville det bli en rettferdig rettergang? Var Israel det riktige stedet å dømme Eichmann? Burde han heller bli stilt for Menneskerettighetsdomstolen i Haag, som var blitt opprettet etter andre verdenskrig?

Refleksjonene over rettsaken i Eichmann i Jerusalem er blitt uomgjengelige for å forstå Holocaust, skriver litteraturteoretikeren Shoshana Felman i sin artikkel «Theatres of Justice: Arendt in Jerusalem, the Eichmann Trial, and the Redefinition of Legal Meaning in the Wake of Holocaust» (Critical Inquiry 2/2001). Felman kaller Arendts bok et begrepslig gjennombrudd, som sammen med filmmakeren Claude Lanzmanns ti timer lange intervjufilm om Holocaust, Shoah (1985), endret måten vi beskriver utryddelsesleirene i den kollektive hukommelsen.

Eichmann i Jerusalem er kanskje mest kjent for tesen om ondskapens banalitet: Utryddelsen av jødene foregikk gjennom en rekke små handlinger utført av mennesker som ikke overskuer helheten i hva de bidro til, argumenterte Arendt.

Motsatt av hvordan mange i ettertid forsto tesen, minner Felman om at den banale ondskapen ikke først og fremst var ment som et individpsykologisk eller sosialpsykologisk begrep. Det var ikke menneskets psyke (representert ved Eichmann) Arendt var opptatt av. Den banale ondskapen bør forstås som en juridisk og politisk ondskap. Og nå skulle man i Jerusalem dømme Eichmann, ved hjelp av nettopp et juridisk språk. Hvordan dømme Eichmann for noe han gjorde innenfor lovens rammer? Det var disse spørsmålene som gjorde rettsaken så interessant for Arendt:

[I]t seems to me to be in the nature of this case that we have no tools to hand except legal ones with which we have to judge and pass sentence on something that cannot even be adequately represented either in legal terms or in political terms. That is precisely what makes the process itself, namely, the trial, so exciting.

Det er ikke tilfeldig at det er en bok om juss, og et kunstnerisk verk, Felman bruker for å forklare hvordan den kollektive hukommelsen har bearbeidet minnene om andre verdenskrig. Jussen og kunsten behandler Holocaust på vidt forskjellig vis. En rettssak skal ikke gi offeret gjenoppreisning, men snarere oversette et traume «into consciousness», mener Arendt. Vi trenger derfor jussen, skriver Felman, for å kunne forholde oss til noe så uhyrlig som Holocaust: «We needed limits to be able both to close the case and to enclose it in the past. Law distances the Holocaust.»

Jussen kan imidlertid ikke stå alene. Vi trenger også kunsten. Kunst bringer Holocaust nærmere, utdyper Felman: «We needed art – the language of infinity – to mourn the losses and to face up to what in traumatic memory is not closed and cannot be closed.»

*

Det finnes en viss overføringsverdi til Klimasøksmål Arktis i Arendts refleksjoner over jussens samtidig begrensede og revolusjonære kraft. Arendt insisterer nettopp på at lovverk og reguleringer må endres i takt med at samfunnet møter nye utfordringer. Vi trenger å utvikle et juridisk språk som kan bevare menneskeligheten i lovverket, samtidig som vi må være klar over at den banale umenneskeligheten også beskyttes av lovens språk.

På lignende vis kan vi spørre: Bidrar lovverket, modeller og saksbehandlingsprosedyrer, slik de er utformet i dag, til å fremme arbeidet med klimakampen? Om svaret er nei, og de snarere hemmer dette arbeidet, vil det da være mulig å utvikle lovverk som sikrer reell ansvarlighet? Hvordan skal det i så fall se ut?

Også Felmans vektlegging av hvordan en rettsak og et kunstverk på hver sin måte omkalfatret forståelsen av en situasjon, kan overføres til klimakampen i dag. Sammen kan en rettsak og et kunstverk få et rom til å åpne seg, hvor borgerne ikke bare påføres dårlig samvittighet, men får en følelse av handlingsmakt. Mens jussen gir oss verktøy til å sette ord på problemene, gjør kunsten oss i stand til å forstå hva som står på spill. Sammen kan vi håpe at de gir oss en forståelse av hva globalt ansvar egentlig vil si.

Fraværet av et monumentalt kunstverk à la Lanzmanns blir i dette perspektivet iøynefallende. Hvilket kunstverk kan forårsake et bevissthetssprang inn i den globale æra?

Inntil videre finnes en rekke små enkeltverk som peker i riktig retning. Nå som rettsaken er over, kan vi for eksempel lytte til historier som Third Ears guide til undergangen, lese Zadie Smiths elegier om årstidene og resitere klimadikt i festlige lag, for eksempel fra nettsiden Forfatternes klimaaksjon. Kanskje vil dette bidra til en endring av den kollektive bevisstheten, slik at den snart kan matche de felles utfordringene vi står overfor. Vi vet nemlig ennå ikke hva et reelt globalt perspektiv egentlig innebærer. Vi befinner oss i nybrottsland.

 

Klimasøksmål Arktis startet i Oslo tingrett tirsdag 14. november og ble avsluttet onsdag 22. november, 2017. Den norske stat ble saksøkt av Greenpeace og Natur og Ungdom, med støtte fra Besteforeldrenes klimaaksjon, for ikke å ha oppfylt det saksøkerne anser som en negativ avståelsesplikt i Grunnlovens paragraf 112, når de i 23. konsesjonsrunde i 2016 åpnet 40 nye oljefelt sørøst i Barentshavet. Diskusjoner om hvilke slags plikter paragraf 112 egentlig fastsetter, utgjorde store deler av rettsaken. Dom i saken ventes i starten av januar 2018. Oppsummeringer fra rettsakene finnes på tenketanken Energi og Klimas hjemmeside. Vagant har fulgt rettsaken fra sidelinjen; de tidligere tekstene kan leses på redaksjonsbloggen.