Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

«Pandemien setter vår borgerånd på prøve»

INTERVJU. For den tyske filosofen Jürgen Habermas kan forlengelsen av koronarestriksjonene bare godtas dersom de politiske beslutningene styres av fornuft. I møte med den stigende økonomiske og sosiale angsten ber han Europa om å utvise mer solidaritet.

Habermas
Foto: Európa Pont / CC BY 2.0

«Jeg er ingen ekspert på koronaviruset,» advarer Jürgen Habermas så snart han har gått med på å besvare spørsmålene våre«hvis da ikke hele verden har blitt det.» Formuleringen er talende for dagens tilstand. Rekken av nedstengninger og portforbud har gjort oss til utmattede spesialister på et virus vi fortsatt frykter nye overraskelser fra. Tiden vi lever i preges av usikkerhet, og de som er satt til å styre, navigerer uten kart.

Jürgen Habermas’ lange liv har bragt ham gjennom en god del politiske kriser og katastrofer. Under nazismens forbrytelser var han et barn. I dag, i en alder av 91 år, er han over hele verden et peilepunkt innen filosofien og samfunnsvitenskapen. Som representant for andre generasjon av Frankfurterskolens kritiske teori og som «offentlighetens» teoretiker, har han skrevet en rekke verker, deriblant Kommunikasjon, handling, moral og rett (1999), Om Europas grunnlov (2011) og Den menneskelige naturs fremtid: bidrag til den etiske debatten om genteknologi (2001)I 2019 utga denne opplysningstidens store forsvarer det religionshistoriske tobindsverket Også en filosofihistorie.

Økende utilfredshet i befolkningen, polarisering av den offentlige debatten, konspirasjonsteorier … Fører pandemien, med alle sine kriseartede omveltninger, til at idealene om fremskritt, fornuft og universalisme blir utdaterte? «Selvfølgelig ikke,» svarer mannen som har arbeidet i 60 år med å «gi enda mer brodd til disse ideene», «som det stadig brer seg ny tvil om». Denne eurofile tenkeren som nekter å henfalle til pessimisme, ser til og med sitt snitt til å «formulere dem på nye og originale måter»Dette på betingelse av man fortsetter å rydde plass til et demokratisk rom. I møte med det sosiale sjokket som vil komme oppfordrer filosofen EU til å vise mer økonomisk solidaritet.

Ett år etter oppdagelsen av koronaviruset i Kina, hvilken lærdom trekker du om demokratienes tilstand? Smitteverntiltakene blir stadig mer omstridte, appellen til «sivil ulydighet» dukker opp i stadig flere land …

– Det pandemien setter på prøve, er ikke våre demokratiske systemer, men derimot regjeringenes rasjonalitet og handlingsevne, og hensynet de tar til rettstatens regler. Den setter også borgerånden og omtenksomheten i befolkningen på prøve. Sjansene våre til å komme til oss gjennom denne utfordringen er for en stor del avhengig av befolkningens solidaritet, klarsyn og disiplin – det vil si av enkeltmenneskets evne til å akseptere en viss mengde restriksjoner og i noen yrker personlig risiko, av hensyn til oss selv og våre medmennesker. All kritikk starter med selvkritikk. Ta meg, for eksempel. Jeg er en aldrende mann og tilhører det man kaller risikogruppen, men jeg tilhører i andre henseender gruppen av privilegerte som egentlig blir spart for vanskelighetene. Pandemien får oss til å sette spørsmålstegn ved grunnleggende rettigheter. Siden den stiller oss overfor det ukjente innebærer den nødvendigvis en læringsprosess. Slik tvinger den oss til å fortolke. Den grunnleggende retten til å leve blir nå vektlagt mer enn de andre grunnleggende rettighetene, og det kan vi lære mye av.

Hvordan oppfatter du konspirasjonsteorienes økende innflytelse?

– Denne nye typen protestbevegelser, hvor tilhengere av autoritarianisme, konspirasjonsteoretikere av alle slag, hooligans og voldsstemte høyreekstreme står side ved side, er etter mitt syn det virkelig urovekkende fenomenet. Voldspotensialet har vært tydelig til stede siden starten av pandemien. Fra 2017 har bevegelsen QAnon latt høre fra seg, mer og mer høyrøstet. På groteskt vis oppkaster QAnon-tilhengerne seg til forsvarere av lov og frihet. Ved første øyekast stemmer ikke sammensuriet av autoritære og libertariansk-egosentriske elementer overens med den klassiske høyre/venstre-aksen. Det faktum at disse menneskene, som øyensynlig er ute etter å provosere og som gladelig iscenesetter seg selv, i så stor utstrekning var delaktige under angrepet på kongressbygningen i Washington den 6. januar, bør få oss alle til å gå i oss selv – ikke minst siden trumpismen i USA naturligvis har røtter mye lenger tilbake. Jeg frykter at denne typen protester, som man ennå ikke har funnet overbevisende forklaringer på, ikke er noen døgnflue, men et tegn på at en ny psykologisk profil har dukket opp som en respons på uløselige sosiale problemer. Det grunnleggende problemet er likevel ikke bare konspirasjonsteorienes sosialpsykologi, men hva som har ført til en sammenføring av så mange motstridende fenomener.

Denne nye typen protestbevegelser, hvor tilhengere av autoritarianisme, konspirasjonsteoretikere av alle slag, hooligans og voldsstemte høyreekstreme står side ved side, er etter mitt syn det virkelig urovekkende fenomenet.

Jürgen Habermas

Hvordan vil du karakterisere denne faren som truer det amerikanske politiske systemet? 

– De første meningsutmålingene viser at den harde kjernen av Trump-fanatikere gikk for langt da de okkuperte kongressbygningen – også ifølge andre tilhengere av den forhenværende presidenten. På en annen side er det faktum at 73 millioner mennesker stemte på Trump et alvorlig alarmsignal som bør få oss til å rette oppmerksomheten mot noen ekstremt uheldige, flere tiår gamle, strukturelle tendenser som Joe Biden neppe får ryddet opp i med det første, uansett hvor mye han måtte ønske det.

Hvilke tendenser tenker du på? 

– Det amerikanske politiske systemet har siden 90-tallet gjennomgått en polariseringsprosess under ledelse av republikanernes Newt Gingrich, der målet har vært å skjerpe konflikten mellom grupper. Det gjennomprivatiserte amerikanske mediesystemet er dessuten ute av stand til å skape landsdekkende debatter som lever opp til betegnelsen. Dette er ikke noe nytt i og med de sosiale medienes oppstykking av offentligheten. Det politiske landskapet i dette landet med hårreisende sosiale forskjeller og en offentlig infrastruktur i full oppløsning, lar seg ikke lenger beskrive ut i fra en rasjonell betraktning av de involverte interessegruppene. De politiske sammenstøtene i USA preges av affekter. Den kjente økonomen Galbraith – faren, ikke sønnen – kalte slående nok allerede i 1960-årene en av sine bøker Private Wealth and Public Poverty. I denne sammenhengen har ikke Trump gjort så mye mer enn å legge en siste hånd på verket. Og polariseringen av meningslandskapet gjelder ikke bare USA. 

Hvordan lykkes med å oppnå demokratisk enighet igjen? Tror du at det finnes en reell fare for sensur i det offentlige ordskiftet?

– Det tror jeg ikke. En liberal politisk kultur er en fin vev som ikke lar seg produsere gjennom styringsmidler alene. Det må en periode på flere tiår og et passende klima for liberale verdier til for at en befolkning skal kunne danne seg en borgermentalitet. Svaret mitt lyder en smule tautologisk, men siden mitt voksne liv overlapper med den føderale tyske republikkens historie, vet jeg hva jeg snakker om.

– En liberal politisk kultur må fornye seg av seg selv. Den økende polariseringen i offentlige debatter er ikke det grunnleggende problemet. Det er snarere det faktum at man ikke undersøker de politiske alternativene grundig nok, ikke formulerer dem klart nok, og ikke støtter tilstrekkelig opp om dem. Protestene kan da fremstå som en eneste stor forvirring. Så lenge man unngår at meningsmotstandere gjøres til fiender, vet de som går ned i gatene for å protestere fortsatt at rasjonaliteten gjelder og må gjelde for at den politiske makten ikke skal vike plassen for ren og skjær vold. 

– Borgerne vil bare kunne skille mellom legitim maktbruk og vold så lenge de klarer å anerkjenne at fornuften faktisk er styrende for enhver politisk beslutning – og regjeringene rettferdiggjør sine handlinger ut fra rasjonalitet. Det betyr ikke at alle gode politiske begrunnelser prinsipielt må være ukontroversielle.

Kan Den europeiske union komme styrket ut av denne globale og på samme tid politiske, økologiske, helsemessige og nå også økonomiske krisen? Og i så fall, på hvilke betingelser, slik du ser det? 

– Som Thomas Piketty i Frankrike har jeg i den tyske offentligheten lenge forsvart ideen om en hard, demokratisk europeisk kjerne. Den kunne ha bestått av landene i euro-sonen og tjent som fortropp for de øvrige medlemslandene ved at det ble iverksatt en felles utenrikspolitikk, skattepolitikk, økonomisk politikk og til sist sosialpolitikk. Etter mitt syn er dette den eneste måten de små europeiske statene – som uthules av den økonomiske globaliseringen – kan stabilisere seg på. For et samlet Europa er dette ikke bare den eneste måten å hevde seg mot autoritære regimer på, det er også den eneste måten å rydde vei for et rasjonelt globalt økonomisk system på – et system som er mer lydhørt for økologiske interesser og som fremfor alt er mer sosialt rettferdig. Det eneste som mangler for å opprette en slik hard europeisk kjerne er politisk vilje. Vi kunne ha satt i gang i morgen. Brexit er virkelig et lærestykke for alle som vil trekke seg tilbake til nasjonalstatens festning. 

Bør vi frykte risikoen for en samfunnsnedsmeltning som følge av de økende økonomiske forskjellene?

– Det er en reell fare for at utfallet av denne pandemikrisen til forveksling vil likne finanskrisen i 2008. I tillegg kommer en enda høyere menneskelig omkostning. Det kan være at de kolossale statlige gjeldene, som denne gang har oppstått av legitime grunner, faller tilbake på skatteyterne, samtidig som statene vil forsøke å stimulere til et økonomisk oppsving gjennom skattelettelser. For å si det på en annen måte: Jeg ser ingen tegn som tyder på noen virkelig kursendring i retning en ny sosial eller økologisk agenda. Jeg håper i det minste på en økt politisk bevissthet rundt konfliktene knyttet til fordeling av goder. Enkelte kjensgjerninger lar oss fortsatt håpe: Forrige sommer tvang sjokket i kjølvannet av pandemiutbruddet Det europeiske råd til å opprette et europeisk gjenoppbyggingsfond finansiert gjennom Europas fellesgjeld. Dermed ble lydmuren rundt Wolfgang Schäubles innstrammingspolitikk brutt. I tillegg har avgjørelsen om en sentralisert europeisk tilnærming til vaksiner, for å forhindre at privilegiet går til de rikeste landene på bekostning av de andre, fått en symbolsk betydning som ikke bør undervurderes – et sjeldent, men håndgripelig tegn på europeisk solidaritet.

Oversatt fra fransk av Lars Tore Håvardsholm

Første gang publisert i Libération 30. januar 2021

Avatar

Simon Blin

Simon Blin er journalist i Libération