KOMMENTAR. I saken mot Julian Assange er det ikke bare juridiske prosedyrer som gjelder. Arkaiske mekanismer forklarer hvorfor WikiLeaks-grunnleggeren kan mishandles uten at det gjelder som overgrep.
I dag starter utleveringssaken mot Julian Assange i Woolwich Crown Court, tilknyttet høysikkerhetsfenselet Belmarsh Prison i London. Amerikanske myndigheter har begjært Assange utlevert for en rekke brudd på den beryktede spionasjeloven av 1917, samt for ett tilfelle av datatyveri. Alle punktene i tiltalen angår de sensasjonelle lekkasjene fra 2009–2010, som dokumenterte en rekke grove krigsforbrytelser begått av særlig amerikanske soldater i Irak og Afghanistan. Kilden var Chelsea Manning, som både ble dømt og benådet under president Obama, men som nå igjen sitter bak lås og slå fordi hun nekter å vitne mot Assange foran en amerikansk storjury. Dersom Assange blir utlevert, er det svært sannsynlig at han kommer til å dø i fengsel, uavhengig av hvor lenge han lever: Strafferammen for tiltalen er på 175 år. Nye tiltalepunkter kan heve strafferammen ytterligere; i verste fall kan han dømmes til døden.
Hva er Assanges forbrytelse?
Hva har Julian Assange gjort for å havne i en slik situasjon? Hva er egentlig Assanges forbrytelse? Spørsmålet kan lett oppfattes som det som i logikken kalles en petitio princeps, altså et stilltiende premiss eller en (prematur) konklusjon, på norsk gjerne eksemplifisert med utsagnet/spørsmålet «når sluttet De å slå Deres kone?» Det er på ingen måte gitt at Assange har begått noen forbrytelse – i det minste ingen forbrytelse som gjør at han fortjener den behandlingen han blir utsatt for. Og er det egentlig Assanges handlinger som har ledet ham inn i det uføret han i dag befinner seg i? Riktignok har de utløst et skred av åpenlys og lønnlig aktivitet hos flere mektige aktører, med det mål for øye å få Assange til å fremstå som forbryter og en moralsk fordervet person. Men dersom Assange ikke har begått handlinger som gjør denne motaksjonen legitim, er det en tilsnikelse å fremstille ham som ansvarlig for denne hendelsesrekken. Dessuten er det vel ikke bare handlinger, men også mangel på sådanne – unnfallenheten hos det store flertall av politikere og pressefolk som kunne bidratt til Assanges forsvar – som har skapt den uhyrlige situasjonen vi i dag er vitne til?
Assange er ennå ikke dømt. Det vil si: Han er ikke dømt for annet enn brudd på meldeplikten (i London) i forbindelse med etterforskningen for seksuelle overgrep (i Sverige), en sak som nå omsider er avsluttet, uten verken tiltale eller dom, for tredje gang – eller fjerde, avhengig av hvordan man velger å sette opp regnestykket.[1] Men Assange har allerede sonet denne dommen på 50 uker, hvorav halvparten i henhold til vanlig praksis ble ettergitt. Dette er altså en straff som kommer i tillegg til sju års internering som ambassade-asylant, en form for frihetsberøvelse som to ulike FN-rapportører har konkludert med kvalifiserer som henholdsvis «vilkårlig fengsling» og «tortur». I dag fremviser Assange en rekke symptomer på post-traumatisk stress og angst som følge av langvarig forfølgelse, isolasjon og svertekampanjer.[2]
Siden 22. september i fjor var Assange ikke lenger en straffange som sonet en drakonisk dom for brudd på meldeplikten – i et høysikkerhetsfengsel, omgitt av terrorister og mordere – men en varetektsfange som venter på at utleveringsbegjæringen mot ham skal behandles. «Du fremstilles i dag fordi fengselsdommen mot deg snart er over», sa dommer Vanessa Baraitser til Assange under rettshøringen den 13. september 2019: «Når det skjer, vil statusen din endres fra straffange til en person som venter på å bli utlevert.»[3] Denne statusen vil vedvare på ubestemt tid. Inneværende ukes rettsforhandlinger er bare begynnelsen. Etterpå blir det en pause på flere måneder. Utleveringssaken skal etter planen avsluttes i løpet av mai 2020, men etter alle solemerker vil det, uavhengig av utfallet, bli nye runder i høyere rettsinstanser.
«Jeg skjønner ikke hvordan denne prosessen kan være rettferdig», sa Assange, i en av de få sammenhengende svarene han var i stand til å formulere da statusen hans ble endret fra sonings- til varetektsfange: «Denne supermakten [USA] har hatt 10 år på seg for å forberede saken, og jeg får ikke engang tilgang til mine egne notater. Det er svært vanskelig, der jeg befinner meg, å få gjort noe som helst. Disse menneskene har ubegrensede ressurser.»[4] Assange har bare oss, det vil si den delen av verdens befolkning som er villig til å slåss for reell presse- og ytringsfrihet – for retten til å bedrive radikal kritikk av overmakten – og for sannheten om selve Assange-saken.
Det hører med til bildet at det p.t. utspiller seg en rettsak i Spania for forbrytelser mot Julian Assange, nemlig den ulovlige overvåkningen av ham mens han satt i ambassadeasyl. Ecuadorianske myndigheter hadde hyret sikkerhetsselskapet AC Global – ledet av en spansk eks-militær, David Morales – til å overvåke landets ambassade i London. Men Morales’ selskap var ikke først og fremst opptatt av å sørge for ambassadepersonellets sikkerhet. Derimot holdt det et våkent (elektronisk) øye med Assange til alle døgnets tider, og i alle ambassadens avlukker, inkludert toalettet. Alt ble registrert, også fortrolige samtaler mellom Assange og hans eget advokat-team. Materialet omfattet livestreaming, lyd- og bildeopptak, samt ulovlig kopiering av innholdet på tekniske hjelpemidler som Assange ikke fikk lov å ha med seg under de fortrolige møtene, og som derfor var lett bytte for overvåkerne. Dette materialet ble regelmessig overlevert USAs myndigheter, til fri benyttelse i forbindelse med utarbeidelsen av tiltalen mot Assange. Det de ikke fikk oversendt fra de spanske spionene (som nå altså sitter på tiltalebenken), kunne de fritt forsyne seg av, uten rettslig kjennelse av noe slag, da Ecuador trakk tilbake Assanges ambassade-asyl – og hans ecuadorianske statsborgerskap – slik at britisk politi kunne dra Assange ut av ambassaden med makt, med amerikanske «etterforskere» hakk i hæl.
Hvilken tiltale er det, mer spesifikt, som venter Assange når utleveringssaken mot ham skal behandles? I dag presenteres i alt 18 tiltalepunkter mot Assange som grunnlag for utleveringen; det er 17 flere enn det som ble reist av samme domstol i mars 2018. Samtlige tiltalepunkter har å gjøre med lekkasjene WikiLeaks fikk via Chelsea Manning i perioden 2009–2010. Det som kjennetegner de «nye» punktene er at de er hjemlet i Kapittel 18 av USAs føderale lover, basert på den kontroversielle spionasjeloven. «The Espionage Act» ble vedtatt i 1917, i forbindelse med Første Verdenskrig, og ble først og fremst brukt som maktmiddel mot politiske aktører på venstresiden, ofte i åpen konflikt med det første grunnlovstillegget, som knesetter prinsippet om tros-, ytings- og pressefrihet. Under president Obamas to presidentperioder ble den – igjen – regelmessig tatt i bruk i USA: åtte tilfeller i løpet av åtte år. (Denne «rekorden» er for lengst slått av Donald Trump.) Den amerikanske storjuryen, som startet sitt arbeid med Assange-saken under Obama, vurderte den gang hvorvidt det var mulig å sikte Assange etter spionasjeloven for spredning av graderte dokumenter. Konklusjonen var temmelig opplagt – nemlig at dersom Assange dømmes for å ha offentliggjort dette materialet, vil det skape en presedens som i praksis gjør «normal» kritisk journalistikk ulovlig. WikiLeaks samarbeidet jo tett med etablerte mediehus som New York Times, El País, Der Spiegel, The Guardian med flere i forbindelse med redigeringen og publiseringen av dokumentene.
Akkurat samme konklusjon kom domstolen i New Yorks sørlige rettsdistrikt frem til i juli i fjor. Den gang dreide det seg offentliggjøringen av kompromitterende eposter og andre dokumenter som avslørte rigging og korrupsjon under det amerikanske primærvalget i 2016: Demokratene hevdet blant annet at Assange, WikLeaks og Trump Jr. & co. hadde konspirert med russiske myndigheter for å få tak i store mengder dokumenter fra DNCs servere og fra Clinton-kampanjesjef John Podestas epostkonto. Men dommeren, John G. Koeltl, ga ikke Demokratene medhold på ett eneste punkt. Anklagene om konspirasjon mellom russerne og WikiLeaks avfeide han som «ubegrunnet», «lite overbevisende», «ikke godtgjort». Mer prinsipielt heter det om skyldspørsmålet i forbindelse med offentliggjøring av dokumentene: «Dersom WikiLeaks skulle kunne holdes strafferettslig ansvarlig for å ha publisert dokumenter som dreier seg om DNCs politiske, økonomiske og velgerorienterte strategier bare fordi DNC karakteriserer dem som ‘hemmelige’ […], så vil det samme kunne skje med en hvilken som helst avis eller medieplattform.» [5]
Som Nils Melzer, FNs spesialrapportør for tortur og annen umenneskelig behandling, minner om i et intervju med det sveitsiske nett-tidsskriftet Republikfor noen uker siden, er det ingen tilfeldighet at Assange – om han blir utlevert til USA – skal møte for domstolen i Alexandria, East Virginia. Der arbeider nemlig 85 prosent av beboerne for de amerikanske sikkerhetstjenestene (CIA, NSA, forsvarsdepartementet etc.), slik at det store flertall av jurymedlemmene vil ha en – for Assange – særdeles lite «representativ» bakgrunn. Saker som har med sikkerhetsspørsmål å gjøre, føres alltid bak lukkede dører, og med samme dommer. Bevismaterialet er unntatt offentlighet. Ingen har noen gang blitt frikjent i slike saker.[6]
Slik er ordlyden i den sentrale passusen som gjentas i alle de 17 første tiltalepunktene:
Between in or about November 2009 and in or about May 2010, in an offense begun and committed outside of the jurisdiction of any particular state or district of the United States, the defendant, JULIAN PAUL ASSANGE, who will be first brought to the Eastern District of Virginia, and others unknown to the Grand Jury, knowingly and unlawfully obtained and aided, abetted, counseled, induced, procured and willfully caused Manning to obtain documents, writings, and notes connected with the national defense, for the purpose of obtaining information respecting the national defense — [her spesifiseres det for hvert av de 17 punktene hvilke dokumenter det er snakk om] — and with reason to believe that the information was to be used to the injury of the United States or the advantage of any foreign nation.[7]
I de innledende betraktningene, som også tas opp i de 17 tiltalepunktene,[8] gjentas verbet «encourage» et tosifret antall ganger. Assange skal altså ha oppfordret og overtalt (etc.) Manning til å sende ham hemmelighetsstemplede dokumenter. Dette er, som både legendariske varslere og prisbelønnede gravejournalister – fra Daniel Ellsberg[9] til Glenn Greenwald[10] – har understreket, en uunngåelig del av den kritiske journalistens arbeidsmetode. Ingen seriøs journalist sitter stille på kontoret og venter på at avslørende dokumenter skal dukke opp i innboksen. Tiltalen siterer flere ganger fra en chat mellom Manning og Assange, der Manning ymter frempå om at hun tror det ikke er mer å hente på de serverne hun har tilgang til – hvorpå Assange svarer: «curious eyes never run dry in my experience.»[11] Ifølge Trumps jurister er det altså kriminelt å bearbeide en kilde for å kalibrere omfanget og verdien av informasjonen hun har tilgang til. Selv kanalen de bruker for å kommunisere med hverandre, inngår i flere av punktene: «[I]t was part of the conspiracy that Assange and Manning used the ‹Jabber› online chat service to collaborate on the acquisition and dissemination of the classified records, and to enter into the agreement to crack the password.»[12] «Jabber» er selvsagt et helt legalt kommunikasjonsverktøy, i likhet med flere av de andre programmene som nevnes i tiltalen.[13]
Her kommer vi til det siste tiltalepunktet, som altså ikke er hjemlet i spionasjeloven, fordi det dreier seg om aktiv medvirkning til datainnbrudd, altså såkalt hacking. Stikk i strid med det man forledes til å tro av en rekke presseoppslag, er også dette siste tiltalepunktet — som skulle vært det avgjørende punktet i forbindelse med utleveringssaken, siden Storbritannia ikke kan overgi Assange til USA dersom tiltalen mot ham er politisk motivert, hvilket de 17 første tiltalepunktene bærer preg av å være — en gammelt og tidligere tilsidesatt anklage. Assange beskyldes for aktivt å ha hjulpet Manning med å knekke deler av et passord på en nærmere angitt computer med gradert materiale. Forsøket lyktes ikke (han har hatt «no luck so far», sier han), men det er ikke poenget her: Poenget er at det også her er snakk om forholdet mellom en publisist, Assange, og hans uvurderlige og særdeles utsatte kilde, Manning. Koden som skal knekkes, skal nemlig ikke brukes for å skaffe tilgang til hemmelige dokumenter; Manning er jo sikkerhetsklarert og kan logge seg på med sitt eget passord, om han vil. Den skal derimot gjøre det mulig for Manning å logge seg på – ikke som seg selv, men ved hjelp av et «generisk» passord som vil gjøre det vanskelig eller umulig å spore lekkasjene tilbake til henne. Også dette er det selvsagt en plikt for enhver seriøs og samvittighetsfull journalist å bidra til – selv om Trumps jurister[14] og norske Schibsted-kommentatorer (og -redaktører) mener det motsatte.[15]
«Sannheten er alt vi har»
Det hører med til historien at den absurde tiltalen – som ble utformet av den amerikanske storjuryen i mai 2019, og som ligger til grunn for begjæringen om utlevering – ikke er blitt kommentert i nevneverdig detalj av den etablerte pressen, til tross for at den ikke er mer enn et par tastetrykk unna. Dette er noe den har til felles med andre avgjørende dokumenter i saken, som for eksempel den tidligere nevnte dommen i saken som DNC (det Demokratiske partiets nasjonalkongress) anla mot blant andre Assange og WikiLeaks i kjølvannet av valget i 2016 – en dom som altså avviser samtlige anklagepunkter mot Assange & co. som grunnløse.[16]
Blant norske aviskommentatorer kan det virke som denne unnfallenhet er opphøyd til ufravikelig norm. I et uvanlig øyeblikk av selvinnsikt ga Aftenpostens Frank Rossavik – den foreløpig siste norske meningsjournalisten som har spredd rykter og usannheter om Assange her hjemme – denne tilbøyeligheten sin rette diagnose: «Det er en tankefeil, muligens kombinert med latskap.»[17] Isolert sett er Rossavik uten betydning for Assanges skjebne. Stemmen hans er knapt hørbar i det store koret av «Assange-kritikere» og «Assange-skeptikere». Men samlet sett er volumet og trykket i dette koret så massivt at det i seg selv er en betydelig maktfaktor. Tidligere er Assange blitt karakterisert – fra alle hold: av journalister, jurister, politikere, dommere – som alt fra en voldtektsforbryter og narsissistisk klovn til «a miserable little worm»[18] og en uhygienisk, uansvarlig og tvers igjennom usympatisk person. Han er den notoriske forbryteren som har hatt verdens mektigste anklagere på nakken i over 10 år, uten at de har klart å grave frem en eneste plausibel straffbar handling. Nå skal han igjen stilles for retten, tiltales, nedsables og karakterdrepes, for så å ekspederes til en rigget amerikansk domstol – og til den visse død. Når det har skjedd, får vi garantert høre enda flere vers, i ettertankens lys, om hvorfor det gikk slik det måtte gå, muligens ispedd en teskje selvkritikk, men heller ikke mer – og da, selvsagt, med en mengde formildende omstendigheter pro domo sua.
«Jeg er forsvarsløs og regner med deg og andre karakterfaste mennesker for å redde livet mitt. Sannheten er, i siste instans, alt vi har,» skrev Assange i et brev til Gordon Dimmack sendt fra Belmarsh Prison i mai i fjor.[19] Det er ikke bare noe heroisk, men også noe avmålt desperat – i den etymologiske betydningen «håpløs» – over Assanges utsagn: I siste instans, når alt er tapt, når det ikke lenger er noe håp, er sannheten alt vi har. Håpet i denne håpløsheten ligger i det «faktum», som slett ikke er et faktum, men nettopp et håp, om at sannheten i siste instans er sterkere enn løgnen, selv når løgnen har flere statsmakter – med tilhørende rettsinstanser og etterretningstjenester, inkludert den «fjerde statsmakt», pressen – i ryggen. Håpet understøttes av en idé om at Assange har tatt på seg det uhyre risikable oppdraget å spionere på statsmakten, for (eller på vegne av) folket, og at det nå er opp til oss – i den grad vi identifiserer oss med det «folket» som manipuleres av statsmakten(e) og dens (eller deres) etterretningstjenester – å verne om Assanges liv og om WikiLeaks’ radikale prosjekt.
Tanken kan virke naiv, og Assange er ofte blitt beskyldt nettopp for naivitet: Han burde skjønt at han ikke kunne kjempe så åpenlyst mot overmakten, at lovverket og de sosiale institusjonene ikke gir tilstrekkelig ryggdekning når oddsene er så høye som de i Assanges tilfelle har vært. Nå får han – om ikke som fortjent, så i alle fall som han kunne eller burde forventet: Til tross for at WikiLeaks har et relativt stort og kompetent apparat av krypto-eksperter, advokater, og analytikere med ulik spesialisering, er ikke den sosiale eller juridiske infrastrukturen sterkt nok til å stå imot et vedvarende press fra øverste hold. Assanges mektige motstandere kjenner ikke bare spillereglene, men også hvordan de kan omgås, tilsidesettes, på alle nivåer, og med alle midler, fra manipulering av ulike rettsinstanser, egne så vel som andres, til velregisserte shitstorms og alle andre dirty tricks fra de lyssky manualene – som WikiLeaks også har offentliggjort.
Dette sannhetsbegrepet er nært forbundet med WikiLeaks’ kjernevirksomhet, og med organisasjonens (uttalte) ideologiske grunnlag, nemlig at transparens er en umistelig demokratisk verdi, og at det nærmest er en borgerplikt, eller i alle fall et journalistisk imperativ, å avdekke statlig og korporativt hemmelighetskremmeri i den åpne – offentlige – debattens tjeneste. «Offentlig» (tysk: «öffentlich») betyr jo nettopp åpen, allmenn, omsvøpsløs, i motsetning til private (sær)interesser, de være seg statlige eller «private» i hverdagsspråklig forstand. Og, som blant andre Nils Melzer har påpekt, blir denne virksomheten bare mer og mer presserende etter hvert som det offentlige rommet skrumper inn og erstattes av hemmelighold og lukkede prosesser på stadig flere områder.[20] I så måte er WikiLeaks et symptom på den glidningen mot et stadig mer kontrollert – overvåket, manipulert – samfunn vi har vært vitne til de siste tiårene, godt hjulpet av teknologiske nyvinninger – og av nyliberalismens ideologiske hegemoni.
Denne diagnosen er selvsagt sann nok, og vi bør ikke uten videre godta den gjentatte kritikken av «transparens for transparensens egen skyld», der det gjerne også insinueres (eller sies rett ut) at organisasjoner som WikiLeaks «egentlig» gjør folket en bjørnetjeneste – fordi offentliggjøringen av graderte dokumenter og avsløringen av alt fra «obskøne» statshemmeligheter til diplomatiske baktalelser og politisk korrupsjon skaper et informasjonsoverskudd som i siste instans er ødeleggende både for den enkelte samfunnsborgers psykiske helse og for «folkets» politiske handlekraft. La meg derfor antyde en annen forståelse av Assanges utsagn om at «sannheten i siste instans er alt vi har» – og muligens en alternativ forklaring på sannhetsbegrepets tilbakekomst i den radikale politiske diskursen. Men først kan vi med fordel kan ta veien om en litt bredere vurdering av de ideologiske (og ideologikritiske) implikasjonene av WikiLeaks’ virksomhet.
Ideologikritikk etter WikiLeaks
Det er en utbredt oppfatning at «ideologi» betegner en – bevisst eller ubevisst – fordreining av realitetene; at ideologien dekker over sannheten om hvordan tingene «egentlig» henger sammen, og om hva som er de virkelige betingelsene for våre handlinger. I likhet med så mye annet innenfor det politiske og kulturelle/sosiale feltet er ikke denne oppfatningen nødvendigvis feil, men den er i en viss forstand også ideologisk, siden en slik oppfatning forutsetter at det finnes en versjon av våre politiske/ideologiske omgivelser som ikke er ideologisk fordreid, verken på den ene eller den andre måten. Som Slavoj Žižek – en av Assanges mange støttespillere – pleier å si, er denne forestillingen «ideology at its purest»: Det er nettopp når vi tror at vi har de ideologiske mekanismene på trygg avstand, og «bare» forholder oss til egne lyster og interesser (vår egen situasjon, våre materielle betingelser) – det er nettopp da vi virkelig er i ideologiens vold. I dag kontrolleres vi qua private og presumptivt impulsivt handlende individer, når vi surfer og shopper på nettet – når vi gjør våre meninger, holdninger og preferanser kjent i sosiale medier etc. – da bidrar vi mer enn noensinne til å opprettholde de bestående maktstrukturene, berike de allerede hyperrike, og gjøre oss selv til de-subjektiverte kunder på det globale markedet – og til stemmekveg i pseudo-demokratiske valg.[21] Denne politiseringen av nytelsen er en vesentlig komponent i ideologiens oppgave etter WikiLeaks.
10–15 år med WikiLeaks har lært oss (som om vi ikke visste det fra før) at det ikke er nok å få avdekket «sannheten» om «staten og kapitalens» lyssky disposisjoner, om «lovens obskøne underside», for å påvirke og forandre samfunnet til det bedre. I en viss forstand avslørte WikiLeaks det vi «alle» trodde at vi egentlig allerede visste. Forskjellen – post WikiLeaks – er at nå er det ikke lenger noen tvil: Det skitne spillet er ugjenkallelig avslørt, den massive og systematiske statskriminaliteten – og den «private» korrupsjonen – kan ikke lenger benektes eller bortforklares. Men hva skjer? Jo, vi lærer oss å leve med det (også). Overraskende fort finner vi nye mekanismer som gjør at vi kan sette en parentes rundt det som vi helst ikke vil vite, eller forholde oss til, i alle fall ikke i våre daglige gjøremål, fordi det virker forstyrrende, forstemmende, på alle måter forverrende på en situasjon som for de flestes vedkommende er ille nok, i alle fall innimellom. Etter mønster av de «imaginære» (i psykoanalytisk forstand) filtrene vi allerede er utstyrt med – og som lar oss slippe å konfrontere den ubehagelige siden av sannheten om våre nærmeste omgivelser, vår familie, venner, partnere og maten vi spiser, klærne vi går i etc. – installerer vi så å si automatisk en tilsvarende anretning som holder «sannheten» om de realpolitiske og økonomiske omstendighetene på en armlengdes avstand. Den umiddelbare fremtredelsen er mer forlokkende enn (vissheten om) det korrumperte fundamentet den hviler på, som i den klassiske formelen for pervers fornektelse: Je sais bien, mais quand même … Jeg vet det godt, men likevel … tror jeg det stikk motsatte, i alle fall i mine praktiske gjøremål, i mine hverdagslige (ideologiske) disposisjoner.
I disse scenarioene ligger det et element av nytelse: Vi nyter våre egne privilegier og illusjoner om at vi er frie og «suverene» individer – ja, vi gjør det kanskje i enda større grad enn tidligere – nå når vi egentlig vet (eller burde vite) at det er snakk om en illusjon, at vår egen frihetsfølelse er en uunnværlig komponent i de mekanismene som kontrollerer oss. Det er noe befriende over det å slippe å ta sannheten inn over seg, over det å hengi seg til kynismen som gjør at vi slipper å ta konsekvensene av den nye situasjonen, der vi ikke lenger kan skylde på at vi «ikke vet» hva som foregår i kulissene. Vi nyter også – muligens mer i det skjulte – den situasjonen der den som mer enn noen andre har bidratt til å trekke sløret til side og frarøve oss gleden ved vår egen vegeterende uvitenhet, får unngjelde for denne «forbrytelsen».
I dette spontane «redigeringsarbeidet» får vi velvillig hjelp av de som sitter med makten, og som vet alt om hvordan en brysom motstander skal uskadeliggjøres. Som allerede antydet, har avsløringene av lovens obskøne underside – av maktens systematiske bruk av ureglementerte, illegitime virkemidler – avfødt en voldsom motreaksjon. Så tidlig som i januar 2010 presenterte tre amerikanske teknologiselskaper (Palantir Technologies, HBGary Federal og Berico Technologies) en oversikt over «The Wikileaks Threat» for amerikanske myndigheter, der de skrøt av at de i fellesskap var i besittelse av «the expertise and approach needed to combat the WikiLeaks threat effectively».[22] I ettertid er det nesten nifst å se hvordan praktisk talt alle kulepunktene om hvordan «The WikiLeaks Threat» skulle bekjempes, er blitt iverksatt: «Create concern over the security of the infrastructure. Create exposure stories. If the process is believed to not be secure they are done», lød ett av dem. «Media campaign to push the radical and reckless nature of wikiLeaks activities. Sustained pressure. Does nothing for the fanatics, but creates concern and doubt amongst moderates», var et annet. Og et tredje: «Search for leaks. Use social media to profile and identify risky behavior of employees.»[23]
Kampanjen har vært skremmende effektiv. For å låne et bilde av Nils Melzer:
Forestill deg ett mørkt rom. Plutselig er det noen som retter en lyskilde mot elefanten i rommet – mot krigsforbrytere, mot korrupsjon. Assange er mannen med lyskilden. En kort stund er myndighetene i sjokk, men så snur de lyset mot Assange med beskyldninger om voldtekt. Det er en klassisk manøver når det er snakk om å manipulere opinionen. Elefanten forsvinner tilbake i mørket, bak lyskilden. Og i stedet er det Assange som havner i søkelyset, og vi begynner å snakke om hvorvidt Assange skater inne på ambassaden, eller om han mater katten sin regelmessig. Plutselig vet vi at han er en voldtektsmann, en hacker, en spion og en narsissist. Men de overgrepene og krigsforbrytelsene han avslørte, er ikke lenger synlige.[24]
Assange er blitt den kollektive «forargelsens gjenstand» – nesten som en syndebukk i arkaisk forstand – det vil si en som beskyldes for alle tenkelige og utenkelige forbrytelser, som identifiseres med årsaken til vårt eget ubehag, som plasseres «utenfor loven», og som i prinsippet kan mishandles og drepes uten at det gjelder verken som et offer eller et overgrep.
René Girard – den franske religionsfilosofen som har lansert «syndebukk-mekanismen» som fundamentet for de tidligste sivilisasjonsformene, tildekket av en massiv mytologisk («ideologisk») forvrenging – hevder at den typiske syndebukken går igjennom en allerede opptråkket vei fra «idol» til «syndebukk». Den eldgamle sti, som onde menn har trådt er tittelen på Girards studie av det gamle testamentets Job, som sannsynligvis er det mest åpenbare eksempelet på en syndebukk.[25] Job – idol og syndebukk heter den samme boken i Hans J. Lundager Jensens og Jørgen Jørgensens danske oversettelse. Når dette er en akseptabel oversettelse av Girards tittel (som siterer et vers fra Jobs bok), skyldes det at syndebukkens «karriere» går nettopp fra uangripelig sosial anerkjennelse til den mest infame fornedrelse. Syndebukken velges ut, mer eller mindre vilkårlig, og opphøyes til helt/idol (Job er den frommeste og mest velstående av alle), for så å konfronteres med et vell av avskyelige beskyldninger. Heri ligger den «siviliserende» antropologiske funksjonen til syndebukk-mekanismen: Idet «alles» aggresjon rettes mot dette ene (uskyldige) offeret, avløses den konstante, opprivende rivaliseringen mellom stammemedlemmene av en (midlertidig) sosial harmoni.
På forbilledlig vis kaster denne strukturen lys over Assanges «karriere». Også han var et «idol» – i alle fall i manges øyne – som ved nærmere ettersyn viste seg å ha begått alle de forbrytelser som den menneskelige fantasien er i stand til å fremkalle. Han er «helten som ble demokratiets fiende», eller «sannhetens hvite ridder» som ble avsløret som «en selvopptatt manipulator», for bare å sitere to – mer eller mindre tilfeldige – injurier fra norske aviskommentatorer.[26] I et øyeblikk var Assanges navn på alles lepper, han ble sett opp til som et publisistisk geni, men etter kort tid samlet alle «gode» krefter seg for å styrte ham i avgrunnen. Dette høres kanskje dramatisk ut, men beskyldningene som har haglet mot Assange står på ingen måte tilbake for de som for to og et halvt tusen år siden haglet over Job. Den gang var Satan anklageren; i dag er det enda mektigere aktører som fører saken. For Girard er syndebukk-mekanismen en «sannhet», det vil si en «realistisk» beskrivelse av den uretten mytene har dekket til. I Jobs bok får syndebukken selv føre ordet på en måte som gjøre at mytene slår sprekker. Mange århundrer forløper uten at menneskene innser disse mekanismene, disse «tingene som har vært skjult siden verdens skapelse».[27]
I en slik situasjon – som er Assanges så vel som Jobs – får sannheten en annen betydning, eller en ekstra dimensjon, ikke (bare) som avsløring av maktens lyssky disposisjoner, det «sanne» ansiktet bak masken, men også som et etisk og politisk imperativ – som en forpliktelse om ikke å la seg styre av de (umiddelbare) affektene som er i spill, om ikke å gi etter for den kynismen og den normaliteten som gjør at alt kan fortsette som før også etter at illusjonen er brutt. Sannheten er – slik forstått – det som bryter inn i vår vegeterende hverdag og gjør oss til subjekter, og ikke bare til passive menneskedyr. Det er et element av oppvåkning i dette, som vi er blitt vant til å se på med skepsis, som en kime til fanatisme, eller til en utidsmessig religiøsitet, men som kan og bør mobiliseres i politisk sammenheng.
«Hva betyr det når folk sier: Sannheten går over hele verden?», spør den jødiske mystikeren Baal Shem Tov. Og han svarer: «Det betyr at sannheten blir jaget fra det ene stedet etter det andre og derfor må vandre videre.»[28] Sannheten er det som ikke har noen plass i en gitt måte å organisere vår kunnskap om oss selv og verden på, og som derfor kan tvinge frem en forandring.
***
Det store flertallet av politikere og pressefolk har enten fortiet eller systematisk fortegnet realitetene i Assange-saken – av uvitenhet, eller feighet, eller begge deler. I løpet av de neste ukene og månedene vil vi få avklart styrkeforholdet mellom mektige ugjerningsmenn og deres allierte, på den ene siden, og den delen av folket som har slått ring om Assange, på den andre. Sannsynligvis gjelder det å redde den versjonen av «vår jord» det er mulig å leve på som relativt selvstendige mennesker i et noenlunde demokratisk samfunn. De beste blant dere er kalt.
[1] For en nærmere redegjørelse for disse omstendighetene, se f.eks. Yngvild Gotaas Torviks intervju med Nils Melzer i Klassekampen 20.2. 2020: https://dagens.klassekampen.no/2020-02-20/slakter-sveriges-sak-mot-assange.
[2] https://www.ohchr.org/EN/NewsEvents/Pages/DisplayNews.aspx?NewsID=24665
[3] https://www.theguardian.com/media/2019/sep/14/julian-assange-to-remain-in-jail-pending-extradition-to-us
[4] https://www.craigmurray.org.uk/archives/2019/10/assange-in-court/
[5] https://www.documentcloud.org/documents/6225696-DNC-Trump-7-30-19.html
[6] https://www.republik.ch/2020/01/31/nils-melzer-about-wikileaks-founder-julian-assange
[7] Ibid.
[8] «The general allegations of this Superseding Indictment are re-alleged and incorporated into this Count as though fully set forth herein.»
[9] https://www.youtube.com/watch?v=SJuCNrRXxC4
[10] https://theintercept.com/2019/04/11/the-u-s-governments-indictment-of-julian-assange-poses-grave-threats-to-press-freedoms/?comments=1
[11] https://assets.documentcloud.org/documents/6024847/Assange-Indictment.pdf
[12] Ibid.
[13] «It was part of the conspiracy that ASSANGE and Manning used a special folder on a cloud drop box of WikiLeaks to transmit classified records containing information related to the national defense of the United States.»
[14] «Assange is no journalist», sier den Trump-oppnevnte aktoren John Demers: https://www.theadvocates.org/2019/06/wikileaks-founder-julian-assange-indicted-on-espionage-act/.
[15] «I mitt hode er ikke Assange journalist», sa avtroppende Aftenposten-redaktør Espen Egil Hansen: https://www.aftenposten.no/norge/i/e8OrQ4/frykter-at-spiontiltale-mot-assange-vil-skremme-kilder-og-hindre-kritisk-journalistikk. Den nye redaktøren, Trine Eilertsen, gjentok den samme kritikken på Dagsnytt 18 31.2.2020: «Han [Assange] er ingen journalist, og det tror jeg jeg har de fleste mediehus med meg på når jeg sier.» https://radio.nrk.no/serie/dagsnytt-atten/NMAG03001620/23-01-2020
[16] https://www.documentcloud.org/documents/6225696-DNC-Trump-7-30-19.html
[17] https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/2G0qev/julian-assange-er-ingen-helt-men-fortjener-heller-ikke-175-aars-fengsel-frank-rossavik
[18] https://www.newsweek.com/julian-assange-miserable-little-worm-british-minister-says-861748
[19] https://twitter.com/KarinTanagila/status/1155493809259761664
[20] https://www.republik.ch/2020/01/31/nils-melzer-about-wikileaks-founder-julian-assange
[21] Jf. Slavoj Žižek: «Assange Has Only Us to Help Him!» Tariq Ali & Margaret Kunstler: In Defense of Julian Assange. New York & London: OR Books, 2019.
[22] https://www.mintpressnews.com/palantir-the-paypal-offshoot-becomes-a-weapon-in-the-war-against-whistleblowers-and-wikileaks/236545/
[23] Ibid.
[24] https://www.republik.ch/2020/01/31/nils-melzer-about-wikileaks-founder-julian-assange
[25] René Girard: La Route antique des hommes pervers. Paris: Grasset, 1985.
[26] Harald Stanghelle: «Helten som ble demokratiets fiende» https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/RRKOyA/helten-som-ble-demokratiets-fiende-harald-stanghelle; Frode Bjerkestrand: «Idolisering i forvirringens tid» https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/7lQyQ9/idolisering-i-forvirringens-tid
[27] Jf. René Girard: Des Choses cachees depuis la fondation du monde. Paris: Éditions Grasset, 1978.
[28] Jødiske skrifter. Tekstutvalg og innledende essay av Bente Groth; oversatt av Espen Arnesen, Torleif Elgvin, Lynn Claire Feinberg og Bente Groth. Bokklubben, 2002.
