Eller: 9 notater om sannhet.1
Først holdt som foredrag under Kritikerseminaret på Norsk Litteraturfestival i mai 2009. Publisert i Vagant 3/2009, deretter i essaysamlingen Dirty Things (Cappelen Damm, 2010).
1.
London, siste halvdel av 1800-tallet, og det første møtet mellom John Hamish Watson og Sherlock Holmes, det som finner sted på et sykehuslaboratorium, hvor Holmes tilbringer dagene med «planløse og eksentriske», som det heter, studier: Dr. Watson er akkurat hjemkommet som rekonvalesent fra Afghanistan, og de to blir introdusert for hverandre av Watsons gamle studiekamerat Stamford, dette samme dag som Holmes, etter et utall kjemiske eksperimenter, endelig har lyktes med å fremstille et stoff som reagerer på hemoglobin og ikke noe annet, ifølge en triumferende Holmes den viktigste rettsmedisinske oppdagelse som er gjort på mange år.
Dr. Watson er ved inngangen til det legendariske vennskapet overveldet av samboerens veldige kunnskaper. Samtidig er han forbløffet, for ikke å si sjokkert, over de mange og ofte helt elementære hullene i det tilsynelatende, men bare tilsynelatende, universalgeniets encyklopediske ballast. «His ignorance was as remarkable as his knowledge», som han noterer i A Study in Scarlet (1887).
Blant annet registrerer Watson med forferdelse at Holmes ikke har hørt om Kopernikus og følgelig ikke aner at jorden går rundt solen.
«But the Solar System!» I protested.
«What the deuce is it to me?» he interrupted impatiently: «you say that we go round the sun. If we went round the moon it would not make a pennyworth of difference to me or to my work.»
Desto mer bemerkelsesverdig, etter som Sherlock Holmes jo er realisten per definisjon, selve inkarnasjonen av det vitenskapelige mennesket, rasjonalitetens og fornuftens kjøtt og blod, så å si. Allikevel ser han altså glatt bort fra noen av almendannelsens mest elementære kunnskapsbrikker, ja lar dem i visse tilfeller til og med overskygges av utdaterte misoppfatninger, dette fordi han enn så lenge, som grunnlag for sin virkelighetsorientering, ikke har hatt behov for å betrakte det annerledes.
Mens han opererer med et knallhardt sannhetskrav til alt som faller inn under hans virkeområde, skiter han tilsvarende i alt som ikke gjør det. Det sherlockholmske sannhetsbegrepet er med andre ord eksklusivt pragmatisk definert. Sannheten er de opplysninger om virkeligheten du trenger for å nå målet med det arbeidet du har gitt deg i kast med, eller i overført betydning: det livet du har bestemt deg for – eller er tvunget til – å leve. Alt det andre kan det være det samme med.
Sagt på en annen måte: Jorda er flat. Inntil den dagen du skal foreta deg noe som forutsetter kunnskapen om at den ikke er det.2
2.
På 14-, 15-, 16- og 1700-tallet visste man forlengst at jorda var rund, og man begynte etter hvert også å venne seg til ideen om at den gikk i bane rundt solen. Samtidig visste man at det fantes hekser, trollmenn, incubuser og succubuser, og man visste at nabokona kunne få avlingen til å råtne og slå buskapen med pest ved å kaste det onde øye. Men i motsetning til den, fremdeles i vår tid, utbredte oppfatningen at hekse- og djeveltroen i middelalderen representerer en stagnasjon i vitenskapens historie, er det en rekke eksempler på det motsatte. Stuart Clarke, britisk historiker, skriver om dette i boken Thinking with Demons (1997), hvordan det blant demonologene etter hvert ble almen oppslutning om det syn at Satan på sitt vis er allvitende og allmektig, men bare innenfor et begrenset felt, ettersom han er avhengig av å virke gjennom besettelse, dvs. gjennom andre, enten mennesker eller dyr. Man oppfattet det slik, at Djevelen har overnaturlige krefter, men at han med disse bare kan operere innenfor rammene av naturlovene. Avgjørende for dette paradigmet var Thomas Aquinas, som i Summa Theologia (1265–1274) trekker et skille mellom miracula (mirakler) og mira, som er halvparten av ordet miracula, og som antagelig best kan oversettes med undere.
Foto: Øystein Vidnes.Utlagt: Gud kan utrette mirakler, det kan ikke Djevelen, han kan bare utrette undere, som i beste fall er halve mirakler. Satan har makt til å kontrollere og dirigere et menneske, men er da også bundet av dette menneskets naturlige begrensninger. Djevelen er sterk i forhold til menneskene og svak i forhold til Gud. Og grunnen til at menneskene har såvidt lett for å bli besatt av demoner, er at de lar seg lure av de billige triksene deres, dvs. forveksler dem med mirakler og lar seg forføre.
Essensen i denne tenkningen var at bare naturens skaper kan bryte naturens regler, mens Djevelen, like mye som enhver annen av Guds skapelser, var tvunget til å følge dem (Francois Perrault, fransk protestant, som utga boken Demonologie i 1559, kaller rett og slett Satan for en «naturalist»).
Et viktig aspekt ved demonologien ble dermed å skille det overnaturlige (som var Guds verk) fra det naturlige (som var Djevelens verk). Å utforske den håndgripelige verdens fysiske lover og naturlige grenser ble en måte å undersøke rekkevidden av Djevelens makt på, og i forlengelsen av dette: rammene for hans potensielle innflytelse over menneskene. Demonologien fikk slik en gyldighet i datidens vitenskapelige debatt som i praksis var løsrevet fra og uavhengig av dens overordnede mål, som var å spore opp, avsløre og uskadeliggjøre hekser.
Overnaturlige forestillinger førte naturvitenskapen fremover. Å kartlegge ondskapen ble langt på vei det samme som å kartlegge naturen. Sentralt i hekseprosessenes tidsalder står derfor en empirisk vitenskap, helt i tråd med vår moderne forståelse av begrepet. Sagt på en annen måte: Undersøkelser av djevler og demoner drev mennesket til oppdagelsen og formuleringen av ennå gjeldende sannheter om det fysiske univers. Sagt på en tredje måte: Ravgale usannheter satt i system ledet en til sannheter som, når disse ble mange nok og satt tilstrekkelig i system, var det som skulle til for å få en til å innse vanviddet i de ideer letingen etter og oppdagelsen av disse sannhetene var basert på. Tilskyndet av grove vrangforestillinger avdekkes den virkeligheten som blir disse vrangforestillingenes fall.
3.
Interessant også i et ytringsfrihetsperspektiv, at eksistensen av djevler, demoner og monstre utgjør et vesentlig element i arbeidet med oppmålingen av den virkelige verdens grenser.
4.
Schopenhauers tese om sannhetens tre stadier – 1. latterliggjort, 2. forsøkt bekjempet med alle midler, 3. betraktet som innlysende – er velkjent, dette i mente når jeg minner om essayet til Peter Handke, det som heter Gerechtigkeit für Serbien (Rettferdighet for Serbia) og som vakte voldsomme reaksjoner da det ble publisert i Süddeutsche Zeitung i 1996. I essayet, som egentlig er en reiseskildring, kommer Handke med inntrengende kritikk av det bildet av krigen på Balkan som da var etablert i vestlig presse og som Handke mente var grovt fortegnet og ubalansert, med Serbia i en mer eller mindre entydig rolle som overgriper og krigsforbrytersk aggressor. Han er blant annet dypt mistroisk til fremstillingen av serberne som skyldig part etter oppstanden i Krajina i juni 1991, den som var begynnelsen på slutten for Jugoslavia, siden de krajinske serberne fikk kroatenes uavhengighetserklæring trædd ned over hodet og nærmest over natten ble bedt om å akseptere minoritetsstatus i en ny kroatisk stat. Han bemerker tallenes tale fra FNs krigsforbryterdomstol, som per desember 1995 hadde 47 serbere på listen over ettersøkte, til sammenligning 8 kroater og 1 muslim. Han kritiserer Vestens regnskap over krigens ødeleggelser, det inntrykk som er skapt av at «for hver døde serber finnes tusen døde muslimer». Han går i rette med krigsreportasjenes vokabular, sår tvil om bruken av begreper som massakrer og etnisk rensing, og påpeker at mens kroater og muslimer er blitt myrdet og mishandlet, er serberne i hovedsak blitt hjemløse. Og han etterlyser den serbiske lidelsen i nyhetsbildet og påpeker at der muslimer og kroater møter oss i smertelige nærbilder, vises serberne alltid på avstand, i grupper, tause og uttrykksløse, som «en skyldig stamme». Kort sagt: Media- og opinionsindustriens versjon av Balkankrisen er ikke, kan umulig være, hele sannheten om denne krisen.
Reaksjonene var som sagt voldsomme, Handke kraftig fordømt, for ikke å si demonisert, og stemplet som en pro-serbisk nasjonalist og fascist av en bortimot samlet intellektuell verdensopinion, med Günter Grass, Alain Finkelkraut, André Glucksmann, Susan Sontag og Salman Rushdie blant de mest toneangivende.
Så sterk var altså konsensusen rundt krigen på Balkan at Handkes stridslystne nyanserings- og problematiseringsanstrengelser ble forsøkt gjendrevet med alle midler. Dermed inntraff også, uunngåelig, det jeg vil kalle utstøtelsens dynamikk, den hvor en unison fordømmelse fører til, med mindre man lar seg tvinge i kne og modererer seg, nettopp det motsatte, at man tar det helt ut, både i betydningen det man står for (ut i det ekstreme) og dermed også seg selv (ut av det gode selskap). Først utstøtt, søker man sin (nye) identitet i denne avvisningen og blir fra nå av, både overfor seg selv og dem rundt en, Den Utstøtte, Den Avviste. Céline, Hamsun, det er flere eksempler.
Slik også med Handke, som fulgte opp denne første Balkan-kritikken med en serie tekster, mer og mer gjenstridig og uforsonlig i sine utfall mot den moralske majoritet, ut fra en slags «Ja, vil dere ikke ha det, skal dere sannelig også få det»-logikk.
Gerechtigkeit für Serbien, eller Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina, som essayet egentlig heter, er etter mitt syn ikke så mye et «Jeg anklager» fra Handkes side, som et «Jeg tviler» og, kanskje enda mer, et «Jeg stiller spørsmål». Og de er tildels svært ubehagelige, de spørsmålene han stiller. Bl.a. spør han, henvendt til østerrikske og tyske landsmenn: Dere som for 50 år siden hevdet at dere ikke skjønte hva som skjedde med jødene i deres egne land, hvordan kan dere nå være så skråsikre på hva som foregår flere grenser bortenfor disse? Det er altså ikke konflikten i seg selv han skriver om, men omverdenens, dvs. vår, de utenforståendes, analyse og forståelse av den, og dermed, som en følge, vår fordeling av skyld. Og mens han i dette første essayet stadig vekk gjentar at hans anliggende ikke er pro-serbisk, at han ikke tar stilling i den etniske konflikten, at hans intensjon utelukkende er kritikk av den fremstilling av konflikten som er blitt bortimot enerådende i vestlig presse, at det er den han trekker i tvil, at det er den han ikke aksepterer og derfor vil til livs, blir argumentasjonen i de senere essayene mer og mer dreid i retning av klar stillingstagen, inntil han våren 1999, mens Nato bomber Serbia, uttaler til Süddeutsche Zeitung at «I mine øyne er pro-serbisk i dag en æresbetegnelse».
Selv følger jeg ham så godt som i alt i det første essayet om Balkan, dernest mindre og mindre i de senere. Hvorfor? Fordi han i det første kritiserer den etablerte sannheten om Balkan-konflikten, den som allerede var på vei til å skrives inn i historiebøkene som den eneste rette, mens han i de senere selv blir en sannhetens apostel, bare for den andre sannheten, den motsatte av den han satte ut for å forstyrre. Han går med andre ord fra å være imot noe, til å bli for noe. Fra å være destruktiv, blir han konstruktiv. Og mens Handke er etterrettelig i sine angrep på løgnen, blir han upålitelig fra det øyeblikket han selv mener å representere sannheten. Det er en interessant, og kanskje uunngåelig vending, som finner sted, all mulig grunn som jeg mener det er til å stole på Handke så lenge han skriver litteratur, dvs. driver språkkritikk, og motsatt: umulig som det er å feste lit til ham idet han forlater litteraturen og begynner å skrive politikk.
5.
I fransk prosessrett finnes det som heter «intime conviction», altså «indre overbevisning», som i visse tilfeller kan få avgjørende betydning for utfallet av en sak. I situasjoner der det mangler bevis, eller bevisene ikke er fullstendige, kan den bli tungen på vektskålen, f.eks. hos en jury, som da har muligheten til å legge indre overbevisning til grunn for kjennelsen skyldig eller ikke-skyldig. Likeledes kan allerede en undersøkelsesdommer, med henvisning til sin indre overbevisning, fatte bestemmelsen hvorvidt det skal reises tiltale eller ikke. I mangel av beviselige forhold mener man altså at sannheten, i juridisk forstand, allikevel er, eller kan være, å finne i et eller flere menneskers overbevisning om at det er slik, og ikke slik, det henger sammen.
Peter Handke henviser til denne rettspraksisen i essayet Die Tablas von Daimiel, først publisert i tidsskriftet Literaturen i 2005. Her beskriver han sitt møte med Slobodan Miloševic i Scheveningen-fengslet i Nederland sommeren 2004, og han reflekterer rundt sine inntrykk fra rettssaken mot Miloševic ved krigsforbryterdomstolen i Haag, dit han selv var innkalt som såkalt ekspertvitne, noe han til slutt avsto fra å stille som, i protest mot tribunalet, og som han derfor i stedet fulgte, dvs. deler av den, fra tilskuerbenken, som et omveisvitne («Umwegzeuge»), som han kaller det.
Et av de vanskeligste, mest omstridte og samtidig mest avgjørende punktene i tiltalen mot Miloševic gjaldt i hvilken grad han kunne holdes ansvarlig for mord, overgrep, fordrivelser og etnisk rensing utført av lokale serbiske ledere og paramilitære grupper, dvs. ut fra ideen om «joint criminal enterprise», som det ble kalt, hvorvidt ordrene til disse aksjonene kom fra ham og/eller i hvilken grad Miloševic, som øverste serbiske leder, i utgangspunktet inspirerte, oppfordret til og la til rette for dem, og/eller i hvilken grad det sto i hans makt å forhindre dem.
Og det er her, under rettsforhandlingene, da Miloševic blir beskyldt for ikke å ha satt en stopper for volden mot den muslimske befolkningen i Bosnia, at ekspresidenten responderer med den ene setningen i hvilken Handke ser et slags isolert glimt av sannferdighet i et menasjeri ellers gjennomsyret av falskhet og forakt, gjensidig sådan, mellom tiltalt og tiltaler, idet han ser opp på de tre dommerne i Sal én og sier: «Den som mener at en Bosnia-serbisk områdesjef, eller også bare en serbisk-bosnisk gendarm ville la meg, Miloševic, befale ham noe som helst, han vet ingenting om en gendarm på den andre siden av Drina i Bosnia.»
Og mer enn bare det han sier, er det også noe med måten han sier det på, tonefallet, kroppsspråket, mimikken: «en slags trist forbauselse, ledsaget av en antydet hoderisting, over en slik insinuering eller i alle fall uvitenhet når det gjaldt lokale balkanske maktforhold.»
Dette oppgitte sukket, denne «trauriges Staunen», blir for Handke en øde øy av sannhet i et hav av forstillelse. Den umiddelbare, ikke-ironiske, ikke-avfeiende, ikke-aggressive, ikke-hånlige reaksjonen på anklagen overbeviser ham om at ekspresidenten snakker sant når han fraskriver seg ansvaret for overgrepene. I dette ene spontane svaret, mener han, finnes avklaringen av skyldspørsmålet, mer enn hva hundre bevisførsler og krysseksaminasjoner og vitneprov kan bringe på det rene. I denne løsrevne detaljen finnes den kjerne av sannhet som i krigstribunalets helhet går tapt.
Dette blir Handkes «innere Überzeugung». Og selv overbevist, er han ikke ute etter å overbevise:
Men naturligvis er ikke en slik detalj nok for et vitneutsagn for et tribunal. Og naturligvis vil nesten alle si at en slik tone av forbauselse, med tilhørende ordlyd, bare kan være et spill. Man får tolke det som man vil. Og hva skal denne detaljen? Være akkurat denne detaljen. Mot «joint criminal enterprise» har den i alle fall ingen sjanse.
6.
En av verdens største løgner i nyere tid er Bush-administrasjonens påstand om irakiske masseødeleggelsesvåpen, den som i 2003 ble lagt til grunn for Operation Iraqi Freedom, den USA-ledede invasjonen og okkupasjonen av tidligere handelspartner Saddam Husseins Irak. Hva verden var vitne til var et storslagent målet-helliger-alle-midler, alle tilgjengelige grep tatt i bruk for å oppnå kalkulerte politiske, strategiske og moralske, eller sagt på en annen måte: langsiktige økonomiske mål, alt fra fordreining av fakta, sensur av uønsket informasjon, opphausing og overfortolkning av ønsket ditto, til regelrett løgn, målrettet føring bak lyset, i en størrelsesorden vi knapt har sett maken til i nyere tid fra en stat med demokratisk valgte ledere (daværende utenriksminister Colin Powells presentasjon av de såkalte bevisene i FNs Sikkerhetsråd 5.februar 2003 er i så måte en studie i gjennomskuelig, nærmest primitiv, spionkomedieaktig manipulasjon).
Allikevel, selv etter at løgnene er ettertrykkelig avslørt, behøver ingen av løgnerne å stå til rette for dem. Hvorfor? Hvorfor stilles ingen av disse til ansvar for det faktum at de har løyet, og for all lidelsen løgnaktigheten avstedkom? I april 2004, samme uke som de første torturbildene fra Abu Ghraib ble offentliggjort, gjennomførte amerikanerne intense bombetokter over Falluja. Vist én gang på internasjonale nyhetssendinger, før det ble sensurert: en irakisk gutt, ti–elleve år, med væskende brannsår over hele kroppen, som sitter på gulvet med en bøtte foran seg som han spyr i, mens han rugger febrilsk frem og tilbake med den forbrente overkroppen og skriker i vill angst mellom oppkastkulene.
Denne guttungens ubeskrivelige redsel og smerte er en direkte følge av Bush-administrasjonens løgn om masseødeleggelsesvåpen i Irak. (Enda var det en tilfeldighet at vi fikk se ham. En tilfeldighet at han ble filmet. En tilfeldighet at opptaket ble vist denne ene gangen, før det av anstøtelighetshensyn ble sensurert.)
Hvorfor er det allikevel ingen som må stå til rette?
Den eneste som måtte gjøre det var Lynndie England, fordi hun kom til å overdrive det mandatet hun var gitt. En nidkjær fotsoldat blir stilt for retten og straffet, mens de høytlønnede oljemagnatene som betalte reisen hennes og ga henne carte blanche, sitter trygt.
Hvorfor? Hvordan kan et fellesskap som er så påpasselig med å slå ned på alle de små løgnene, fortsette å leve med så store løgner? Hvordan kan en påstått frihets- og sannhetselskende verden være intakt etter noe sånt? Hvordan kan et samfunn som straffer pedofilen, unnlate å straffe den løgnaktige krigsherren hvis militærmaskin brenner elleveåringer levende? Hvorfor er et samfunn som reagerer momentant og kontant i det ene tilfellet, tiltaksløst i det andre?
Er det fordi løgnen i dette tilfellet var så stor, og konsekvensene den fikk, så overveldende at den gjennom sin blotte størrelse maktstjeler og passiviserer de som ble vitne til den? Er det slik, noe som i tilfelle representerer en moralens fullstendige fallitt, at dette er så stort at vi orker ikke?
Man pleier gjerne å skille mellom det å lyve og det å snakke usant, på den måten at man i det første tilfellet sier noe man vet ikke er sant, og i det andre tilfellet sier noe man tror er sant, men som siden viser seg ikke å være det.
Hva var det president Bush gjorde i opptakten til Irakkrigen? Løy han? Eller snakket han usant?
Men er man fremdeles innenfor definisjonen av å snakke usant, ikke lyve, når man ønsker så sterkt at noe skal være sant at man konsekvent ser bort fra alt som forteller en at det ikke er det?
Hva er dét, i tilfelle? Er det en verre form for usantsnakking? Eller er det en litt bedre form for lyving?
7.
Myten om golem er jødenes frankensteinaktige fortelling om nytt liv skapt av død materie, der golem er et menneske, eller et monster, laget av leire, som blir levende gjennom magiske ritualer ordinert av Gud og forestått av en dertil betrodd rabbiner (tradisjonen anser det å være i besittelse av og ha makt over en golem som et signalement på visdom og hellighet, og i middelalderen er det flere eksempler på slike leirmonstre knyttet til navnene på fremstående rabbinere). Myten finnes i mange ulike versjoner, den mest kjente er den om golemen som sies å ha blitt skapt av rabbi Judah Loew ben Bezalel i Praha i 1580, for å beskytte innbyggerne i den jødiske ghettoen mot antisemittiske angrep (som også er den Gustav Meyrink la til grunn for sin berømte roman fra 1915), og i flere av versjonene er det et bestemt formular eller et be- stemt ord som holder liv i monsteret, ved at det får det skrevet på kroppen eller har det på en lapp i munnen.
I en av versjonene risser rabbineren inn ordet EMET i pannen på golemen. EMET er det hebraiske ordet for SANNHET. SANNHET er altså det som holder skapningen i live. Ønsker rabbineren at livet skal opphøre, fjerner han bare den første bokstaven, slik at det står MET i stedet, som er hebraisk for DØD.
Fra denne enkle, men fatale gesten, bortkloringen av e-en, er det mulig, hvis man vil, å lese ut et grusomt poeng. For kanskje er det slik at resultatet av vår jakt på sannheten litt for ofte fører oss til sannhetens død. Og at vi kanskje ville ha høynet sjansen for å finne den, dersom vi hadde lett etter noe annet i stedet.
Foto: Øystein Vidnes.8.
Søk, og du skal ikke finne, som det heter. Det er jo et av de bibelske kriteriene på Djevelens verk, at det er en sammenblanding av løgn og sannhet, altså at Djevelen ikke nødvendigvis lyver, men at han lyver og snakker sant om hverandre, slik at det ene ikke er til å skille fra det andre. Min teori om dét, gitt at det er sant at det er slik, er at dette ikke er noe kynisk virkemiddel for Djevelens del, men at han, i motsetning til Gud, er realist, dvs. at han ser verden og mennesket for hva det er, ikke for hva det burde være eller var ment å skulle være. Slik at der Gud, ideologen, fremdeles insisterer på en ideell verden, en ideell skapelse, har Djevelen, realisten, eller naturalisten, som Perrault kalte ham, forlengst innsett alle tings dobbelthet, sammensatthet, urenhet og mangel på perfeksjon.
Sånn sett gjør Djevelen akkurat det samme som en forfatter gjør: Han blander virkelighet og fiksjon på en sånn måte at det ene ikke er til å skille fra det andre, for slik, gjennom verket, å nærme seg en mer presis forståelse av, ikke sannheten, men virkeligheten.
9.
Den mest ekstreme form for sannhetssøken er tortur. Hvis vi ser bort fra de tilfeller hvor den blir anvendt som ren avstraffelse, er tortur et verktøy med et klart definert mål, nemlig å presse folk for informasjon, eller sagt på en annen måte: tvinge dem til å fortelle sannheten. Samtidig vet vi at tortur, tatt langt nok, får ofrene for den til å tilstå hva som helst, bare de slipper å bli utsatt for mer smerte. Dette er torturens fantastiske paradoks, at det som skulle være en metode til å gjøre det umulig for folk å ikke snakke sant, i sin ytterste konsekvens introduserer løgnen som eneste redning.
Når noen tror de kjenner sannheten, eller er på nippet til å finne den: det er mennesket på sitt aller farligste. Og dette er torturens endelige triumf, og nederlag samtidig, idet offeret for den er bragt til bristepunktet, der hvor han eller hun forteller torturistene hvilke løgner som helst, i øyeblikket før han eller hun gir etter for de forferdelige smertene og dør.
Golem-myten minner oss om dette, at det bare er én enkelt bokstav som skiller sannheten fra døden.
Søk sannheten, og sannheten dør.
Søk sannheten enda hardere, med alle tilgjengelige midler, og mennesket dør.
*
Stuart Clarke: Thinking with Demons, Oxford University Press, 1997.
Sir Arthur Conan Doyle: A Study in Scarlet, i The Penguin Complete Sherlock Holmes, Penguin Books, 1986.
Peter Handke: Die Tablas von Daimiel; Ein Umwegzeugenbericht zum Prozeß gegen Slobodan Miloševic, Suhrkamp, 2005.
Peter Handke: Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina; oder Gerechtigkeit für Serbien, Suhrkamp, 1996.
Peter Handke: «Møte med Miloševic» (forkortet versjon av Die Tablas von Daimiel, oversatt av Jo Eggen), Morgenbladet nr.11, 17.–23.mars 2006.
Gustav Meyrink: Golem, Verlag Ullstein, 1987.
- Tittelen inspirert av oppstyret høsten 2008 rundt Norsk Litteraturfestivals invitasjon av David Irving og i den anledning en stor enquête, trykket i en av de største dagsavisene, for eller imot hvorvidt Irving burde få komme til festivalen, der én blant et såvidt jeg husker rent flertall som var imot, var den danske forfatteren Carsten Jensen, som sa noe sånt som at, ja, da kunne man jo like gjerne invitere en som mener at jorda er flat! Dette syntes jeg, da jeg leste det, var en glimrende idé. Derfor, da jeg fikk invitasjonen fra Norsk Kritikerlag om å holde et foredrag på årets festival, var det i grunnen det første som slo meg, at så er anledningen også kommet. ↩
- Selv har jeg ennå til gode å oppleve noe som tilsier at jorda er rund. Det eneste jeg har sett er noen bilder, og bilder, vet vi, kan man gjøre hva som helst med. Dessuten har jeg vært ganske mange steder rundt om i verden etter hvert, og jeg synes jeg ser det samme overalt: groper, dalsøkk, enkelte topper, enkelte åser, men like fullt, flatmark, juv og søkk dominerer. Selv fra fly i stor høyde ser det likedan ut. Riktignok har jeg aldri sett noen kant. Men horisonten, hvordan er den? Er det jeg som trenger briller, eller er den rett? ↩
