DAGBOK. Krigen har begynt. Det er meningsløst å regne opp det som er forandret for alltid.
Fra Vagant 1/2022 – i salg fra 14.04.22.
Fotografen og forfatteren Jevhenija Bjelorusets er født i 1980. Hun skriver fra sin hjemby Kyiv. Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard.
Torsdag 24. februar: Begynnelsen
Tidlig i morges våknet jeg til åtte ubesvarte anrop på mobilen. De var fra foreldrene mine og noen venner. Først tenkte jeg at det hadde skjedd noe med familien min, og at vennene mine prøvde å nå meg fordi foreldrene mine av en eller annen grunn hadde kontaktet dem. Så gikk fantasien min i en annen retning, og jeg så for meg en ulykke, en faresituasjon i sentrum av Kyiv, noe man advarer vennene sine om. Jeg kjente en kald uro. Jeg ringte kusinen min, for den fine stemmen hennes virker alltid beroligende på meg, modig og rasjonell. Hun sa bare: Kyiv er blitt beskutt. Det har brutt ut krig.
Mye har en begynnelse. Når jeg tenker over begynnelsen, ser jeg for meg en klar linje som trekkes over en hvit flate. Øyet observerer hvor enkelt sporet av bevegelsen er, den begynner helt sikkert ett sted og slutter et annet sted. Men aldri har jeg klart å se for meg begynnelsen på en krig. Merkelig. Jeg var i Donbass da krigen med Russland brøt ut i 2014. Da reiste jeg inn i krigen, i en tåkelagt, uklar voldssone. Jeg husker fortsatt hvor dårlig samvittighet jeg hadde fordi jeg var gjest i en katastrofe og kunne forlate katastrofen når jeg ville, siden jeg bodde et annet sted.
Krigen var allerede der, en inntrenger, noe merkelig, fremmed og vanvittig som ikke hadde noen rett til å være på dette stedet til denne tiden. Den gangen spurte jeg stadig nye mennesker i Donbass om hvordan alt dette kunne begynne, og fikk forskjellige svar hver gang.
Jeg tror at for menneskene i Kyiv hørte begynnelsen på krigen i Donbass til krigens mest mytologiserte øyeblikk, rett og slett fordi det er umulig å forestille seg hvordan en slik hendelse blir født. Den gangen, i 2014, sa folk i Kyiv: «Menneskene i Donbass, de ukrainske Putin-apologetene, har invitert krigen inn i vårt land.» Denne påståtte «invitasjonen» har en stund vært forklaringen på hvorfor det absolutt umulige, krigen med Russland, plutselig ble mulig allikevel.
Etter at samtalen med kusinen min var over, gikk jeg en stund frem og tilbake i leiligheten. I hodet hersket absolutt tomhet, jeg ante ikke hva som nå burde gjøres. Så ringte telefonen igjen. Det ene anropet fulgte det andre, venner kontaktet meg med sine fluktplaner, noen ringte for å overbevise seg selv om at vi fortsatt var i live. Jeg ble fort trøtt. Jeg pratet mye og gjentok til stadighet ordet «krigen». Innimellom kikket jeg ut vinduet og hørte etter om eksplosjonene nærmet seg. Utsikten fra vinduet var som vanlig, men byens lyder var så underlig nedtonet, ingen lekende barn, ingen stemmer i luften.
Senere gikk jeg ut og oppdaget fullstendig nye omgivelser, en tomhet som aldri hadde vært her før, ikke engang på de farligste dagene under Euromajdan-protestene.
Noe senere hørte jeg at to barn hadde dødd under bombardementet i Kherson oblast, sør i landet, og at til sammen 57 mennesker hadde mistet livet i krigen på denne dagen. Tallene forvandlet seg til noe helt konkret, som om jeg selv nettopp hadde mistet noen. Jeg kjente et raseri mot hele verden. Jeg tenkte at dette har man tillatt, en forbrytelse mot alt menneskelig, mot et stort, felles rom hvor vi lever og håper på en fremtid.
I dag overnatter jeg hos foreldrene mine. Ved siden av huset har jeg funnet et tilfluktsrom, jeg vet hvor vi skal dersom bombardementet kommer om natten.
Krigen har begynt. Klokken er over midnatt. Jeg klarer vel neppe å sovne, og det er meningsløst å regne opp det som er forandret for alltid.
Fredag 25. februar: Flyalarm
Jeg våkner klokken syv om morgenen av sirenene som varsler om flyangrep. Moren min er overbevist om at Russland ikke vil våge å bombe den tusen år gamle Sofiakatedralen i byen. Hun tror at huset vårt, som står i umiddelbar nærhet av katedralen, er trygt. Derfor bestemmer hun seg for ikke å gå i tilfluktsrommet. Faren min sover.
Jeg tenker at hvis et av UNESCOs verdensarvsteder faktisk ville ha hindret den russiske hæren i å bombardere, hadde ikke denne krigen engang begynt. I hodet mitt kverner tanken: Kyiv blir beskutt, forlatt av hele verden, som er beredt til å ofre Ukraina i håp om at det skal fôre aggressoren og gjøre ham mett en stund. Ellers kunne ikke alt dette ha skjedd.
Kyiv blir beskutt, for første gang siden andre verdenskrig.
Jeg kjemper med meg selv. Jeg vet at verden langsomt vil våkne opp og begynne å se at det ikke bare handler om Kyiv og Ukraina. Det handler om hvert hus, hver dør, det handler om hvert liv i Europa som fra i dag av er truet.
Fredag 25. februar, nattestid: Spent stillhet
Natten er plutselig blitt stille. For bare en time siden, nærmere midnatt, kunne man høre sirener, deretter torden langt unna, kanskje nedslag av raketter eller artilleri. Og nå – en spent lydløshet.
Vi burde for lengst ha vært i tilfluktsrommet, men jeg har allerede vært der to ganger i dag, foreldrene mine er trøtte, og jeg blir i leiligheten sammen med dem denne natten. Tanken var at man kunne komme til hektene igjen her oppe, om så bare litt. Hvert minutt er vi klare til å forlate leiligheten og gå i dekning i husets kjeller.
Det er vanskelig for meg å samle tankene. Dagens ulike opplevelser løses opp i illusjonen om grå og mer eller mindre like dager som står ved siden av hverandre. Byrommet forandres. Veien hjemmefra til nærmeste matbutikk, som vanligvis ikke tar mer enn ti minutter, er blitt lengre, strekningen utgjør nå en større fottur.
At butikken overhodet holdt åpent, var helt utrolig. Jeg kjøpte epler, grønnsaker og bokhvete, og da jeg en time senere var i samme område, så jeg de skuffede ansiktene til to kvinner som nå møtte en stengt dør. Noen mente at det var en matbutikk 500 meter unna, langs den samme gaten. Men det var ingen god nyhet for de to kvinnene – 500 meter til fots? Sirenene uler, og i gatene ser man stadig færre mennesker.
Også tiden forandrer seg. På vei hjem fra matbutikken fikk jeg vite at en barnehage i nærheten av byen Sumy var blitt beskutt, nordøst i landet. En barnehage og et tilfluktsrom. 17 barn såret, to av dem alvorlig. Jeg ble stående og lene meg mot en husvegg. Dagen ble plutselig uendelig lang. Kan man holde ut denne krigen ett minutt mer? Hvorfor setter ikke verden en stopper for det som skjer?
Det var en vårdag, solflekkene danset på husveggene og på Sofiakatedralens hvite murer. Igjen ulte sirenene – signalet om å oppsøke et tilfluktsrom. En god venn av meg, kunstneren Nikita Kadan, hadde mistet bankkortet sitt, og vi gikk sammen gjennom gatene for å finne en minibank som virket.
En journalist hadde med seg en ryggsekk med alt han ville trenge de nærmeste dagene. Vi så noen forbipasserende og reportere som stod og rapportere med kameraene sine foran et av de store hotellene. Krigens andre dag er, viser det seg, et skritt som allerede er tatt i et gjentagende mønster.
Om kvelden fikk jeg vite at 80 prosent av en småby i distriktet Luhansk var blitt ødelagt av den russiske hæren, en nydelig liten by som lå i det ukrainskkontrollerte området. Den het Sjtsjastja, «lykke». Mannen til en venninne av meg, som allerede var i sikkerhet, klarte å flykte. Han forlot byen uten tannbørste, sokker og koffert.
Ute på gaten ble han tatt med i en bil. Han fortalte venninnen min at de kjørte forbi menneskelik som lå utenfor hus, innganger og de små kjellerne hvor mange ukrainere lagrer poteter til vinteren. Dette var altså «menneskene fra Donbass» som Putin hevdet at han ville redde fra «folkemord».
Lykke eksisterer ikke mer. Jeg var der for noen år siden og fotograferte gater, beundret også en ås som preger landskapet. I byen snakket menneskene russisk og ukrainsk, jeg skrev om dem. Igjen og igjen fremkaller jeg bildene av byen i tankene og nyter dem, særlig de merkelige og morsomme selvbygde lekeplassene. Så sovnet jeg likevel i denne svarte natten.
Lørdag 26. februar:
Min første natt i tilfluktsrommet. Kyiv-regjeringens Telegram-kanaler advarer om at det vil bli en tung natt, og at det russiske militæret vil angripe byen. Her i tilfluktsrommet er det likevel ganske tomt. Mange forsøker å bli hjemme og håper at det ikke skjer noe. Fra lørdag kveld er det portforbud i byen i nesten 30 timer. Sannsynligvis blir det ikke mulig å forlate rommet på søndag.
Det lille tilfluktsrommet vårt ligger i sentrum av Kyiv, ikke langt fra Den gylne porten. Det ligger halvannen etasje under bakken, strengt tatt et nett av korridorer og ganger. De er rene, bekvemme og varme. Jeg liker dette stedet fordi det gir tilflukt til mer enn 100 mennesker. Det er drikkevann her, alle har med seg noe, det er også nok å spise. De som ikke holder ut sirenene og tordenen fra artilleriet og rakettnedslagene, kan komme hit. Noen familier oppholder seg her mesteparten av tiden.
Ved den mørke inngangen til kjelleren vår ser jeg silhuettene av beboere som haster forbi hverandre. Der kan man stadig observere små sammenstøt.
To eldre skygger går forbi to yngre:
«God kveld!»
«Dette er ingen god kveld!» protesterer de yngre.
«Vi ønsker dere likevel en god kveld,» sa de eldre i en triumferende tone. «Vi mener det godt. Og vi vil fortsette å ønske dere og de andre det!»
Skyggene forsvinner i kjellerdypet.
Jeg orienterer meg i nået, for jeg merker at dagene har lite struktur. På et eller annet tidspunkt besøkte jeg foreldrene mine, som ikke er villige til å forlate Kyiv. De vil bli her til «seiersstunden vår», som de sier.
Faren min oversetter tysk lyrikk til russisk. Takket være oversettelsene hans av Paul Celan begynte jeg å elske denne dikteren mens jeg fortsatt gikk på skolen. I flere år, helt siden Euromajdan-revolusjonen, har han utgitt oversettelsene sine nesten bare i Ukraina.
Han deltok i protestene den gangen. Jeg husker at jeg ringte ham fra Berlin og fikk vite at han befant seg i den protesterende menneskemengden utenfor parlamentsbygningen. Så hørte jeg en eksplosjon, men til alt hell ble han ikke skadet. Nå er han i Kyiv. Han føler seg temmelig svak etter en lang forkjølelse og klarer ikke å gå ned i tilfluktsrommet. Kanskje han heller ikke vil det. Hver dag ser jeg at han jobber videre med oversettelsene sine. Trass i faren, trass i rakettangrepene, eller kanskje nettopp derfor.
Mens jeg skriver dette, faller det meg inn at jeg hele dagen har sett mange leende mennesker. For eksempel kvinnen som satt på en benk i parken ved siden av to store handleposer. Hun snakket til meg med en absurd lykkelig stemme og sa at hun ventet på nevøen sin, for han skulle hjelpe henne med å bære hjem posene. «Jeg er så glad for at du står her og prater med meg. Når vi er to, er jeg mindre redd for artilleriet.»
Tidligere jobbet hun som museumsguide i Sofiakatedralen, nå er hun pensjonist. Hun fortalte at hun var overbevist om at Ukraina ville beseire de russiske inntrengerne. «Når jeg tenker på Sofias fresker, tror jeg at hele verden vil beskytte Ukraina.» Hun smilte, tårene stod i øynene på henne. «Vi kommer til å seire,» sa hun. Jeg visste ikke om hun fortsatte å gråte eller le, men jeg merket motet hennes og beundret henne.
Er det bare krigens tredje dag i dag? Mariupol: 58 sivile såret. Kyiv: 35 mennesker, derav 2 barn. Det er på langt nær en fullstendig liste. Jeg synes det er rart å oppdage meg selv i denne brede, ubevæpnede, nærmest sarte kategorien – «sivilbefolkning». I krig skapes en kategori mennesker som lever «utenfor spillet». De blir beskutt, må tåle beskytningen, blir såret, men kan tilsynelatende ikke gi noe passende svar på det.
Jeg tror ikke på denne svarløsheten. Noe skjuler seg jo i det smilet jeg så flere ganger i dag. Et hemmelig våpen, et skremmende våpen. Jeg må endelig prøve å sove og dra til leiligheten min i morgen tidlig. Å spise frokost på mitt eget kjøkken – det hadde virkelig vært noe!
Søndag 27. februar: En sluknet by
De mange opplyste vinduene i Kyiv varmer vanligvis de kalde februardagene. Lysene har noe hemmelig, privat ved seg, samtidig noe lunt. Men nå er byen sluknet. Menneskene er redde for de russiske rakettene og artilleriskyts. Vinduene mine har jeg klistret igjen med teip så de ikke splintres i tilfelle beskytning. Jeg går ut på balkongen og sjekker om leiligheten er mørk nok. I hvert rom har jeg satt opp bare én lampe, de står på gulvet og avgir knapt noe lys. Det er vanskelig å finne seg til rette i leiligheten, men jeg prøver å oppdage en ny form for hygge.
Sirenene som advarer mot flyangrep, uler med et langt signal som minner litt om lydene elefanter bruker i lekende kommunikasjon med hverandre. I Kyiv er sireneulet også en slags kommunikasjon, men budskapet er alltid det samme: Gjem deg, gjem deg godt!
Da skumringen kom, bestemte jeg meg av en eller annen grunn for å vaske leiligheten. Jeg tenkte: Nettopp nå må du holde deg til planene, til de vante rutinene. Sett utenfra er leiligheten min nesten svart, og med sine tomme, mørke vinduer hilser den til alle de andre leilighetene i byen, som også er tomme og mørke.
Mørket er skremmende, men jeg merker samtidig at byen har bestemt seg for å forsvare seg. I offisielle Telegram-kanaler leser jeg om såkalte diversjonsgrupper, russiske enheter som beveger seg i Kyiv som fortropper. Som terrorister. Målet deres er å destabilisere byen, begå attentater på politikere og til slutt besette Kyiv. Det var nok en slik gruppe som i morges skjøt på bilen til to kvinner som hadde bestemt seg for å forlate Kyiv med barna sine og komme seg i sikkerhet. Kvinnene og barna døde.
Tankene mine blir like mørke som vinduene i leiligheten. Mens jeg vasket, tenkte jeg at når jeg skriver i dagboken, burde jeg lage en spøk om husholdningsanbefalingene i krig. Mitt tips: «I et mørkt rom med gjenklistrede vinduer må det alltid holdes rent – hvis du ville ha gjort det tidligere og nesten er på gråten nå, fortsett likevel med å vaske leiligheten din. Du ser riktignok ingenting. Og leiligheten blir kanskje ikke så mye renere, men det er viktig å følge rutiner og iverksette planer.»
Krigens fjerde dag er slutt. Halve byen kjemper mot normaliseringen av volden som banker på alle dører. Krigen tester også om vi har et snev av medlidenhet i oss for dem som har blitt sendt hit for å myrde. Siden krigens begynnelse har 16 barn blitt drept over hele landet. I byen min har ni «sivile» så langt mistet livet (jeg hater dette ordet mer og mer), 47 er såret, derav 3 barn.
Utslettelsen av småbyen Sjtsjastja, «lykke», nordøst i Ukraina, begynte med at et kraftverk ble beskutt. Etter hvert ble det ødelagt, strømmen forsvant, vannet, oppvarmingen. I sin nød gikk menneskene, fremfor alt eldre beboere, ut for å hente vann og matvarer. Da angrep soldatene, med artilleri og raketter. En buss med flyktende mennesker ble beskutt. I dette området befinner det seg ingen journalister, ingen teller de sårede, de døde. Hvem vil beskrive hva Putin har gjort mot Donbass siden krigen begynte, siden han lanserte sin operasjon «Beskyttelse av menneskene i Donbass mot ukrainske fascister»?
Gjennom okkupasjonen av dette området og informasjonskrigen har Putin klart å isolere hele regionen fra resten av verden. De okkuperte områdene har ikke vært under observasjon av menneskerettsorganisasjoner siden 2014, og nå viser den russiske hæren igjen hvilken verdi disse menneskenes liv har for Russland.
I nyhetene får jeg vite at i bosetningen Ivankiv i Kyiv oblast ble det lokalhistoriske museet ødelagt. Der var det mange malerier av Marija Prymatsjenko, en av de mest kjente ukrainske kunstnerne i det 20. århundre. Til høsten var det planlagt en felles utstilling med hennes malerier og mine fotografier, noe som er en stor ære for meg. Jeg er sikker på at denne utstillingen vil bli holdt, på et eller annet vis, et eller annet sted.
Mandag 28. februar: Den nye sårbarheten
Det er en solrik vårdag, som i likhet med de tre siste dagene ender i mørke. Jeg sitter i den formørkede leiligheten. Litt lys er på, men disse lyskildene er svake og skjulte. Jeg leser nyheten om at Mariupol forsvarer seg tappert mot russiske tropper, men i stor grad ligger i mørke. Russland angriper planmessig infrastrukturen og setter menneskene i den strømløse byen under artilleriild. Kampene om Kyiv fortsetter.
Men tankene mine er i Kharkiv. Jeg ser bildene av boligblokkene som er ødelagt av raketter og mortergranater, og vet at i denne russisktalende byen, som forsvarer seg mot okkupasjon, har Putins hær i dag myrdet ni mennesker, derav tre barn. 37 mennesker er såret, 87 bolighus lagt i ruiner. Jeg bor i et lignende hus i Kyiv – et sårbart tilfluktssted, min egen leilighet, hvor jeg alltid føler meg så vel. Også nå! Til og med nå!
Denne krigen viser verden en ny grad av sårbarhet. Nesten alle apotekene er stengt, strøm, vann og oppvarming står i konstant fare for å forsvinne. Sårene blir større. Men iblant er det en stille stemme som hvisker meg i øret og stadig gjentar: De kjemper videre, vi kjemper videre – da gror sårene raskere.
De offentlige rommene, torvene, gatene i byen er tomme. Horisonten er plutselig nærmere, åsene utenfor Kyiv, asfalten, husenes gårdsrom, alt synes å være invitert inn og involvert i krigen.
Midt på dagen besluttet jeg meg for å ta en spasertur. På krigens femte dag, med portforbudet opphevet, fulgte jeg en tysk venn som ikke lenger kunne bli i Kyiv, til jernbanestasjonen. Først ville vi reise med t-banen. Vi gikk til stasjonen «Den gylne porten», inspirert og nesten beruset av tanken på at t-banen i Kyiv var i drift igjen. Så fikk vi vite ved inngangen at denne stasjonen bare kan brukes som tilfluktsrom.
(Mens jeg skriver dette, skjærer sirenene gjennom stillheten. Klokken er 02.30 om natten, og jeg beslutter meg til å bli der jeg er og fullføre denne dagbokoppføringen.)
Vi måtte altså gå til fots til jernbanestasjonen. En tur på 25 minutter som for meg var en vandring inn i en helt annen virkelighet. Siden krigen begynte, har jeg ikke vært på Sjevtsjenko-bulevarden, en bred gate som fører ned til jernbanestasjonen. Vi gikk over gaten, og hvert hus, hvert kryss hadde noe nytt ved seg, et nytt språk, en ny fortelling om vår felles virkelighet. Byen virket fredeligere, solstrålene gjorde dette bildet enda rikere på kontraster. Vi tok raskt farvel med hverandre, jeg slentret tilbake alene.
Jeg ville over på den andre siden av gaten for å titte innom den gamle botaniske hagen. Med ett så jeg en metallhaug i veikanten, en istykkerskutt, deformert bil, så enda en i nærheten, i tillegg til et ødelagt reklameskilt, knust glass, metall, plast på bakken. Den botaniske hagen var ute av tankene mine. Det eneste som ble værende, var den uutholdelige erkjennelsen av at denne krigen, den ufattelige, ulogiske, forbryterske krigen, fortsatt var i gang.
Omtrent på samme tid samlet de fredelige innbyggerne i byen Berdjansk sør i landet seg foran byadministrasjonens bygning, som var okkupert av Putins hær og ble bevoktet av bevæpnede soldater. Kvinnene skrek til soldatene på russisk: «Hvordan klarer dere å møte blikket til mødrene deres? Dere har brakt krig og massakre til landet vårt! Skam dere!» Det var også gamle mennesker i mengden, de var ikke redde. Soldatene så demoraliserte ut, de svarte: «Vi er kommet for å beskytte dere!»
Det gikk ikke kvinnene med på, de protesterte videre: «Vi har aldri vært i fare her. Det var ingenting som truet oss før dere kom. Nå, med dere og på grunn av dere, er vi i største fare.» Deretter fulgte en serie skjellsord, som det ukrainske og det russiske språket er svært rike på.
Evnen som innbyggerne i Berdjansk har til å kjempe stadig videre, til å gå våpenløse like opp til soldatene og brøle dem sannheten i fjeset, selv om byen nærmest er falt i Putins hender, lover godt, synes jeg. Det er håpet selv.
Tirsdag 1. mars: Ikke ett minutt mer av denne krigen!
Russland har kunngjort at de vil bombe området rundt Sofiakatedralen, som står på UNESCOS verdensarvliste. Riktignok ikke selve Sofiakatedralen, men en bygning som huser en etterretningstjeneste i umiddelbar nærhet. Hvis de gjør det, blir sikkert katedralen også truffet.
Foreldrene mine og jeg bor ved siden av Sofiakatedralen. Jeg hadde bestemt meg for å tilbringe natten under portforbudet hos dem. Våre bekymrede naboer gikk i mellomtiden ned i tilfluktsrommet. Alle har for lengst funnet seg et trygt rom, man prøver alt for å føle seg vel der.
Jeg er i absurd godt humør. Dette gode humøret legger seg som et lite brukbart lag over en dyp bekymring og sorg. Leiligheten vår er formørket. Jeg får vite at elven Dnipros vestlige bredd i Kyiv blir beskutt, også flyplassen Zjuljany, som ligger temmelig nært sentrum på den østlige bredden. Antallet ofre er usikkert.
Men alle tankene mine er i Kharkiv. På Twitter og Telegram ser jeg videoer av brennende gater og har hørt fra bekjente i byen at menneskene der har holdt seg nede i tilfluktsrommene i dagevis. Den kjente professoren Oleh Omosov, innehaver av et professorat i økonomisk teori og offentlige finanser, døde i Kharkiv av skadene han pådro seg i et angrep. Byen har blitt bombet i to dager allerede. Mine neste tanker handler om to byer i distriktene Luhansk og Donetsk: Sievjerodonetsk og Volnovakha.
Jeg var ofte på reise i Sievjerodonetsk. Til og med i krigstider, i årene 2014 til 2016, så denne byen munter ut. Kafeer og restauranter holdt åpent nesten hele natten, det blandede publikumet syntes jeg alltid var så festlig: Vestlig kledde representanter fra den internasjonale pressen som iblant virket høye på pæra, blandet seg med bortskjemte, eksotisk utseende unge damer fra Donetsk som var på flukt til det sentrale Ukraina, men hadde bestemt seg for å tilbringe noen måneder i hjemregionen sin.
Når blir Sievjerodonetsk og Volnovakha fullstendig ødelagt. Strømmen er borte, vannet er borte, russiske mortergranater faller ned fra himmelen. Mennesker som prøver å forsyne seg og sin familie med mat eller vann, dør i gatene.
Jeg har så lyst til å skrike. Redd disse menneskene! Dere journalister som kjenner Donbass og det stort sett fredelige Sievjerodonetsk fra krigstiden, hiss dere opp! Vi trenger humanitære korridorer og soner som menn, kvinner og barn kan redde seg gjennom. Legg enda mer press på Russland. Putin har avsagt dødsdom over disse byene. Russland legger Donbass i ruiner. Nei, det høres feil ut. «Donbass» er bare et ord, og dette ordet sier lite. Man må redde innbyggerne i disse byene. Egentlig må man redde alt, hele landet. Så fort som mulig.
Nå prøver jeg å forstå hvor det gode humøret mitt kommer fra.
Det er krigens sjette dag, men det føles som om den har vart i 50 år. I dag har jeg for første gang siden invasjonen begynte, drukket en cappuccino.
Jeg spaserte en tur for å trekke litt frisk luft denne første vårdagen og kanskje handle. Jeg visste at det allerede var mange tomme hyller i supermarkedene, og bestemte meg for å gå til et større varehus som for kort tid tiden hadde åpnet i nærheten av oss. Så fint det var å være der! Kjøpesenteret ligger langt under bakken, alle følte seg trygge og spaserte langs hyllene med en langsomhet som ikke har funnes i Kyiv de siste seks dagene.
En eldre dame stod ved kaffemaskinen. Handlevesken hennes var liten og halvveis tom. Da så jeg plutselig en ung, motekledd kvinne som gikk bort til damen. Så la hun en pengeseddel i hånden hennes. Damen undret seg og sa: Men jeg har jo ikke bedt om noe, jeg har alt jeg trenger! En ung mann kom bort til henne, også han stakk en seddel til henne. Den eldre damen satte seg først til motverge, men så virket hun likevel glad og takknemlig.
På hjemveien fotograferte jeg en eldre mann som satt alene på en benk i et parkanlegg. Han ville prate med meg. Han fortalte at kona hans var syk, og at han tok seg av henne. Til neste dag skulle han pleie henne, så ville han slutte seg til Kyivs territorialforsvar. Han og kona er 66 år gamle.
I ungdommen tjenestegjorde han i militæret, han sa at han ikke lenger ville se på at byen vår led under den konstante beskytningen. Jeg begynte med å takke ham, og jeg klarte ikke å stoppe. Alle mulige takksigelser og formuleringer kom jeg med, men til disse erklæringene ville jeg tilføye enda flere, som om det kunne forhindre at dette eldre mennesket, som sørger for sin syke kone, skulle risikere livet.
Jeg forventer en løsning. Løsningen må oppdages, utarbeides og finnes. Aggresjonen må ta slutt. Ikke ett minutt mer av denne krigen!
Sirenene uler igjen. Faren min sitter i naborommet og pugger engelske gloser. En god venn av meg ringer og sier at den kanskje siste evakueringsbussen kjører fra en synagoge i Kyiv i morgen. Kanskje jeg likevel kan prøve å overtale foreldrene mine til å forlate byen. Forgjeves prøver jeg å snakke med dem om det. Det er mer bruk for oss her, sier de, dette er ikke tidspunktet for å forlate Kyiv. Jeg sier meg enig og prøver å få meg et par timers søvn. Vi blir her og ser hva som skjer.
Onsdag 2. mars: Tid for å være tapper
Byen synker hen i vårtåken, men det er fortsatt kaldt. I sentrum av Kyiv har man det siste døgnet kunnet fortelle en historie om krigen på hvert gatehjørne. Nesten hvert eneste kryss bevoktes dag og natt av bevæpnede medlemmer av territorialforsvaret. Det er kommet flere sabotasjegrupper til byen, stadig mer vold. Jeg ser med lettelse inn i øynene på de bevæpnede mennene og kvinnene som forsvarer byen. I et av ansiktene gjenkjente jeg til min store forbauselse en barista som var populær i strøket vårt fordi han laget spesielt vakre svaner av melkeskummet i kaffen.
Utenfor hører jeg enda en eksplosjon. I slike minutter blir jeg overveldet av angst, og jeg funderer på hvordan jeg kan redde meg selv og menneskene jeg elsker ut av denne situasjonen. Det er alltid en hel kjede av relasjoner jeg tenker på, ikke bare faren og moren min, men også søsteren hennes, som ligger syk og svak hjemme. Og ikke bare søsteren hennes, men også hele familien hennes, og da ser man enda flere forbindelser som er vanskelige å bryte.
Svaret er: Man må føre alle i sikkerhet, ikke bare enkelte. Nå er tiden inne for å gå tappert til verks og finne sterke, virksomme midler mot aggressoren. I fantasien min utspiller det seg nå hundre måter alt kan ta slutt på, som krigen kan avsluttes på, i dette konkrete øyeblikket. Så ser jeg for meg at vi danser i gatene.
Dagen min var lang og føltes som om den bestod av flere dager. Fortsatt ser øynene mine bildene av de tomme gatene, som er fylt av drønnende stillhet. I dag har jeg opplevd og sett mye, jeg har til og med besøkt en utstilling.
Kunstneren Nikita Kadan, en venn av meg, har flyttet inn i et lite, privat galleri som ligger i en kjeller. I grunnen er det ikke noe galleri lenger, men et rom som fungerer både som tilfluktsrom og bolig for kunstnere og deres venner. I går ringte Nikita og inviterte meg til en gruppeutstilling som han hadde satt sammen fra galleriets samling. Jeg stod klar til å gå, men så ulte sirenene igjen, og jeg måtte bli inne.
Utstillingen «åpnet» altså uten besøkende og skulle egentlig lukkes samme dag. Men så bestemte vi oss for at den skulle vente på meg i dag. I fredstid ville jeg ha frydet meg usigelig over en slik ære, og til og med nå, da luften over byen blir stadig mer uhyggelig, kjenner jeg et snev av gleden som denne følelsen etterlater på min uros sandgrunn. Utstillingen het «Angst».
Det var flyalarm igjen, og da jeg endelig skulle begi meg av sted på ettermiddagen, ringte faren min og bad meg ta ham med. Noe motvillig gikk jeg med på det. Og så gikk vi, alle tre! Min far, min mor og jeg.
Veien vår var lang, byen virket fremmed. Vi brukte sikkert mer enn en halv time, det var min lengste spasertur siden krigen begynte.
Tilbaketuren var kortere, kort som et sprang.
Jeg likte utstillingen veldig godt. Jeg tenker fortsatt på bildene og denne utrolige muligheten til å se dem midt oppi krigen og bevare dem i minnet.
Hva kan kunsten gjøre? Hva kan en enkelt stemme gjøre? Hva kan motstandens tapperhet gjøre, og hvilken hensikt har motstanden overhodet? Jeg får stadig nye e-poster og meldinger som anbefaler meg å være pasifistisk. Ukrainerne har aldri fremprovosert noen krig, aldri ønsket eller støttet noen krig. Pasifismens verdier hører til mitt lands viktigste verdier. Jeg har vokst opp med fyndordet: Bare det ikke blir krig (лишь бы не было войны). De grufulle minnene fra andre verdenskrig, som i all hovedsak fant sted på ukrainsk jord, er fortsatt svært levende.
Men det finnes verdier som er mye større enn Ukraina, og som man må forsvare. Det finnes situasjoner hvor motstand betyr redning. Og det handler ikke om selvhjelp, det handler om redningen fra en mye større vold, fra en mye skrekkeligere krig. Jeg håper at flere mennesker hver eneste dag vil forstå dette, våkne opp og sette en stopper for denne volden.
