Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

© Jesus Christ Soft Ware

Pål Norheim om næringslivets frieri til kulturen og Guttorm Fløistads bedriftsmetafysikk.

Tidligere publisert i Vagant 4/1991.

Marit Åstvedt og Hilde Andersen (red.)
Kulturens dekningsbidrag –
Om internasjonalisering og kulturkunnskap
Cappelen 1991

 

Å gjøre sitt fornødne på teppet eller snyte seg i gardinene anses ikke som dannet adferd i selskaper, selv ikke på sene nachspiel. I et litteraturtidsskrift er det beint fram umulig. Ergo må jeg pent la være – selv om lesningen av Kulturens dekningsbidrag – om internasjonalisering og kulturkunnskap ofte fristet til det motsatte.

For syv-åtte år siden kom jeg i prat med en bruktbilselger på Sognsvannsbanen. Vi skulle begge ned til sentrum. Da jeg, på spørsmålet om hva jeg drev med, svarte at jeg studerte idéhistorie, ble han åpenbart litt desorientert: «Idéhistorie?»

Jeg ville prøve å forklare, men så lyste han plutselig opp, og kom meg i forkjøpet: «Idéhistorie ja!» nikket han anerkjennende, «det hørtes ikke dumt ut, der kan man sikkert finne glimrende ideer som kan brukes når vi skal selge oss i utlandet!» Blikket han sendte meg idet vi passerte Ullevål Stadion fikk meg til å føle meg som en fremsynt ung mann: «Mye lurere enn å gå på BI, det der. Idéhistorie, ja …», han begynte å telle imaginære tusenlapper mellom tommelen og pekefingeren, «… hvordan skal vi ellers kunne hamle opp med japsene på det internasjonale markedet, hvis vi ikke har gode ideer?»

Å ta grunnfag i idéhistorie når du er lat og utsetter lesningen til de siste ukene før eksamen, kan sammenlignes med å fare gjennom et museum på motorsykkel. Jeg klarte iallfall ikke å raske til meg ideer som uten videre kunne omsettes i yen eller dollar. Heller ikke mellomfagstillegget gjorde meg særlig rikere materielt sett – jeg fordypet meg i moralfilosofiske betraktninger hos Nietzsche, Kierkegaard og en ukjent russisk religionsfilosof. Faktisk anså jeg forestillingen om å studere idéhistorie, med tanke på å styrke konkurranseevnen på det internasjonale markedet, som så kuriøs, ja, forskrudd at jeg umiddelbart glemte hele episoden med den pussige selgeren.

Inntil jeg for vel en måned siden stod med boken Kulturens dekningsbidrag – om internasjonalisering og kulturkunnskap mellom hendene. Her gjenfant jeg selgerens resonnement i ferdigutviklet form og pent innbundet. Og oppdaget til min forskrekkelse at et av hovedbidragene var ført i pennen av min tidligere lærer i idéhistorie, professor Guttorm Fløistad. Jeg skulle visst besøkt flere av Fløistads forelesninger i studietiden. Så ville jeg kanskje oppdaget at den gamle Spinoza- og Heidegger-kjenneren nærte de samme forestillingene om faget som bruktbilselgeren på Sognsvannsbanen.

Børs og katedral

Kulturens dekningsbidrag, utgitt på Cappelen i vår, og møtt med ovasjoner bl.a. i kulturradikalismens hovedorgan Dagbladet, er bare ett av mange symptomer på at forholdet mellom børs og katedral er i ferd med å endre seg drastisk, og man skal være nokså naiv for ikke å vite hvem som til syvende og sist taper på det.

At ikke bare psykiatriske og somatiske sykehus, men også lærdomsanstalter som f.eks. Universitetet i Oslo blir styrt som om de var bedrifter, og den sinnslidende, kreftpasienten og filosofistudenten følgelig betraktes henholdsvis som  kunder og produsenter, er kanskje et av de mest illevarslende tegn på at homo oeconomicus er i ferd med å innsette seg selv som høyeste målestokk. Bokklubb-krigen og oppkjøpene i forlagsverdenen det siste året er et annet – og i denne sammenhengen mer aktuelt moment. Og disse strukturendringene forklares og rettferdiggjøres gjennom et argument som synes uimotståelig: Nødvendigheten av å tilpasse seg en tiltagende internasjonalisering av kultur- og næringsliv, og dermed også skjerpet konkurranse. Hvis ikke vi legger av oss gentlemansfaktene og solidaritetsidealene, blir vi tatt på senga av utenlandske drittsekker som er større og verre enn oss …

Elfenbenstårn

Redaktørene for Kulturens dekningsbidrag, Hilde Andresen og Marit Åstvedt, har valgt å slå an en selvkritisk og sjelfull tone i starten, ved å sitere diktet «Spør igjen» fra Rolf Jacobsens bok Nattåpent: «Tallrekken ler av oss / og vil forklare alt. / Den har kjever av jern og tenner / som det klirrer i. // Vi spør og vi spør / og tallene svarer / men ikke om fiolinene / eller om lykken mellom to armer. / Da hoster det på skjermen: / – uklart spørsmål. / Spør igjen.»

Men allerede i forordet blir det klart at fiolinene og alt som unnslipper tallrekkenes jernkjever nå skal tas i bruk for å gjøre bedriftene mer profitable: «Etter vår mening gir mangelen på humanistisk orientering seg direkte utslag i bedriftenes resultater,» heter det. Og redaktørene gjør det klart at målgruppen for artikkelsamlingen er ledere i næringsliv og offentlig forvaltning, og at premissene for fremstillingen bærer preg av dette. «Vi har først og fremst ønsket å anvende de humanistiske fag på problemstillinger som angår den som har sitt virke utenfor elfenbenstårnet. En slik innfallsvinkel er en absolutt forutsetning dersom målet er økt innflytelse for de humanistiske fag.»

«Vi lever i forvirringens tid,» påpekte allerede Bertolt Brecht – og redaktørene Andresen/ Åstvedt tar konsekvensen av dette. I de ustabile forhold som råder nå om dagen, må også næringslivets representanter venne seg til å leve med stadige omskiftninger, både i samfunnet og arbeidslivet. Det krever «ledere med fotfeste i tilværelsen og med klar identitet,» skriver de videre, og det er her filosofi, språk, kunst og litteratur kommer inn.

Noen burde ha hvisket dem i øret at dersom en bedriftsleder eller sjefsansatt i offentlig forvaltning gir seg noen av vårt århundres sentrale filosofer eller forfattere i vold, med den hensikt å finne «fotfeste i tilværelsen» og «klar identitet», så vil han få seg en ubehagelig overraskelse. Nyere tenkning og litteratur tenderer snarere mot identitetsoppløsning og beskrivelser av personer som mister fotfestet i tilværelsen, av mennesker som, med Olaf Bull, følger den sten som faller og faller gjennom universet «og aldri aflader at falde mer».

Bjørneboes sigarettpapir

Bidragsyterne i Kulturens dekningsbidrag er ingen ensartet gruppe. Personalkonsulenter og direktører figurerer side om side med en journalist, en forfatter, en bedriftsrådgiver for ledere og en lærebokforfatter i norsk. Det alle imidlertid enes om, er at kunst, litteratur, språk og filosofi er viktig. Og i likhet med 70-tallets stalinistiske kulturarbeidere, setter også disse seg sterkt imot at kunstneren og tenkeren trekker seg tilbake til sine elfenbenstårn for å hengi seg til eksklusive åndelige sysler. Men til forskjell fra f.eks. Stalin selv, som krevde heroiske skildringer av sovjetmennesket for å få fart på tungindustrien, stiller næringslivets kulturelskere ingen krav til kunstnerne. Tvert imot mener de at bedriftslederne selv bør gå til litteraturen og kunstverkene – for å få fart på tungindustrien og norsk næringsliv for øvrig.

Og dét er jo litt av en forskjell.

Ingen av dem kan bebreides for å være selektive, i den forstand at de kun foretrekker verker med en uttalt positiv tendens til norsk næringsliv. I artikkelen «Skjønnlitteraturens plass i lederutviklingen», hvor den ene av redaktørene for boka (Marit Åstvedt) forsøker å vise hvordan skjønnlitteraturen «kan bli et utradisjonelt virkemiddel i lederutviklingen», har hun både plass til den katolske pater Pollestad, sosialisten Johan Borgen og – joda! – Jens Bjørneboe. Det dreier seg om «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden», hentet fra Bjørneboes essaysamling Politi og anarki. Ifølge Åstvedt utgjør Bjørneboes ti bud «den reelle personalpolitikken i mange organisasjoner». Og hun mener at budene er nyttig lesning for den som er fristet til å sette sine personlige mål høyere enn bedriftens.

I et av sine essays funderer Jens Bjørneboe over alt man kan bruke en bok til. Rent bortsett fra at de kan leses på utallige måter, er det f.eks. også fullt mulig å slå andre i hodet med dem. Bøkenes Bok egner seg ifølge forfatteren ypperlig som  sigarettpapir, hvis man skulle komme i beit. Selv hadde han latt adskillige kapitler av Johannes’ Åpenbaring gå opp i røyk. Og når Jens Bjørneboe kunne bruke Bibelen til å rulle sigaretter, får man tro at det må mer til for å få ham til å snu seg i graven enn at Marit Åstvedt bruker Politi og anarki i lederutviklingens tjeneste.

Gi barna et selgende språk

Reklameverdenens wonderboy Ingebrikt Steen Jensen blir naturlig nok viet stor oppmerksomhet i Kulturens dekningsbidrag. I tillegg til et intervju med Jensen, finner vi også en artikkel om «Næringslivets diskrete, men forbilledlige anvendelse av litterær dannelse», hvor lærebokforfatteren og NAVF-forskeren Egil Børre Johnsen regelrett går av skaftet i sine lovprisninger av guruens språk, og hans forbilledlige evne til å smugle inn litterær dannelse i annonsene. Om en av JBRs annonser for NRK, hvor vi ser Hans Wilhelm Steinfeld avbildet i en av kringkastingshusets gamle heiser, skriver Johnsen bl.a. følgende:

Vi får ikke bare vite at NRK, gjennom det begavede hornorkester fra Bergen (dvs. Steinfeld – min anm.), sprenger rom og grenser. Vi får også vite at NRK har vært der i et halvt hundre år. Steinfeld står i en heis installert tidlig under annen verdenskrig, Steinfeld, som er der det bryter og brytes. Som Bjørnson. Som NRK til evig tid.

Man blir unektelig litt flau på lærebokforfatterens vegne ved å sitere slike ting – så jeg skal ikke røpe med ett ord hva Johnson syns om JBRs annonser for IKEA. Avslutningsordene bør imidlertid siteres, idet de pent føyer seg inn i bokens ånd:

Vi – eller iallfall jeg – ønsker å lære elevene en skriftspråktype som jeg i denne artikkelen har gått til næringslivet for å finne.
Derfor våger jeg å si at vi må lære dem et selgende språk.
Gjentar: Et selgende språk.

Og det ønsker åpenbart også Jon Bing, kjent forfatter og professor i rettsinformatikk. Der hvor Egil Børre Johnsen er ekstatisk, er science-fictionforfatteren Bing snarere en smule apokalyptisk i grunntonen. Han forestiller seg en fremtid hvor nordmenn – som befolkningene på Malta i dag – blir nødt til å skrive og tale engelsk i alle offentlige sammenhenger, og hvor morsmålet kun kan anvendes i fiskebutikken på hjørnet og innen familien. Vi skal nøye oss med avslutningsavsnittet:

Men for å unngå denne fremtiden, eller i det minste skyve den så langt inn i neste århundre som mulig, må språk og kultur tas på alvor. Det kan ikke ses på som en fritidsbeskjeftigelse eller luksus, det må betraktes på lik linje med industribygg, veier og telenett: En investering i forutsetningene for den nære fremtids økonomiske virksomhet.

Rett skal være rett: Enkelte av forfatterne har levert relativt anstendige bidrag til denne artikkelsamlingen. Blant dem kan vi nevne Svein Mønneslands artikkel om Øst-Europa, Hompland om kultursjokket som oppstår når en samfunnsviter skal holde foredrag til næringstopper og – til nød – Hilde Andresens refleksjoner rundt filosofi og ledelseslitteratur. Så er det sagt.

Fløistads bedriftsmetafysikk

Jeg har med hensikt spart Guttorm Fløistads bidrag til slutt, artikkelen «Humanisme og nyskaping i næringslivet». Den danner så å si bokens metafysiske fundament – ved siden av å formulere en etikk som gir en pekepinn om hvorfor næringslivet i den senere tid har blitt så opptatt av å holde etikk-kurs i bedriftene.

Det finnes en og annen uklar formulering i professorens artikkel, som når han for eksempel erklærer at «bedriftens indre medmenneskelighet (sic) gir klare signaler om brukernes krav til produkter og tjenester». Forstå det den som kan. Stort sett viser Fløistad imidlertid en forbausende evne til å formulere banaliteter, i en stil så klar og enkel at man stundom spør seg selv om det er publikum eller professorens egen dumhet han så usjenert stiller til skue. «Å lese f.eks. skjønnlitteratur er naturligvis først og fremst en opplevelse,» skriver han et sted, og så setter han punktum og nytt avsnitt så vi kan grunne over utsagnet i ro og mak. Et annet sted heter det: «Konstruktiv samtale og gjensidige korrigering av hverandres synspunkter er nå en gang en viktig kilde til forandring.» Punktum. Nytt avsnitt.

Mye kan være problematisk her i verden, men aldri så vrient at ikke Fløistad ser seg i stand til å trekke en floskel opp av hatten for så å sette punktum. At det «nå en gang er slik» og at det «naturligvis» er slik, vil neppe noen protestere mot: To pluss to er nå en gang naturligvis fire, men det ligger professoren på hjertet å slå det fast og dvele ved denne kjensgjerningen inntil leseren føler at unaturen stiger opp i ham og gir ham lyst til å gaule sekssifrede tall.

Enten mannen faktisk er litt dum (og dermed aldri skulle hatt et professorat) eller han betrakter sitt publikum som dumme (og dermed slett ikke skulle hatt et professorat) ville det være nokså uklokt av publikum å undervurdere ham. Går man hans virksomhet nærmere etter i sømmene, viser det seg at få enkeltmennesker i det siste tiåret har arbeidet usjenert og energisk for å kompromittere indre verdier – filosofi, religion, kunst og moral, kort sagt det som på universitetet kalles «humaniora» – som professor Guttorm Fløistad.

Den som ikke kjenner til Fløistads «bedriftsfilosofi» – en oppsiktsvekkende kombinasjon av mormonsk livsvisdom, Max Weber, Hans Nielsen Hauge, Heidegger og Janne Carlzon – gjør lurt i å studere artikkelen «Humanisme og nyskaping i næringslivet». Flosklene til tross, gir den et nokså brukbart innblikk i tankegangen bak og premissene for hans foredragsturneer i norske bedrifter i de senere årene.1

Foyns Harpuner

En gang var den kristne tro en mektig inspirasjonskilde for mange mennesker, skriver Fløistad. Med støtte i blant annet sosiologen Max Weber, hevder han at mye tyder på at Vestens kapitalistiske næringsliv «med dets imponerende serier av nyskaping har sin opprinnelse i nettopp den protestantiske tro. (…) Mennesket skal underlegge seg jorden med hardt arbeid ledet av gudsfrykt og nøysomhet». Som eksempel anfører han Hans Nielsen Hauge, som under mottoet gudsfrykt med nøysomhet samlet mennesker i lokalsamfunnene «om en virksomhetsidé og reiste dusinvis av småbedrifter. Det var ’Guds vilje’». Også en annen gudfryktig mann tjener til å anskueliggjøre Fløistads tankegang: «’Gud var med i alt han gjorde, endog da han lot hvalkokeriene brenne om søndagen’, heter det om Sven Foyn, Tønsberg-mannen som oppfant harpunen.» At Sven Foyn gjennom sin oppfinnelse også sitter med mye av æren for at hvalen nesten er utryddet, sjenerer ikke Guttorm Fløistad. Mennesket skal nå engang «underlegge seg jorden med hardt arbeid», i pakt med kapitalismen og den protestantiske etikk.

Hva hvalkokeriene angår, så kan man jo komme i tvil om det var akkurat det Jesus tenkte på da han gikk inn for sabbatsbrudd i visse tilfeller – men vi skal ikke hefte oss i bagateller. Foyn er død, Hauge er død; og her er det vel på sin plass å bemerke at Fløistad rent personlig synes å være i tvil om hvorvidt Gud er død: «Den kristne tro representerer (og representerer naturligvis for mange enkeltpersoner fremdeles) et psykisk kraftsentrum.»

Sjelelig nordsjøolje

Og så følger et avsnitt som, hvis Fløistad har rett, burde få enhver industrileder til å beklage sekulariseringen som – jeg hadde nær sagt: med eller uten Fløistads hjelp – har funnet sted i Vesten i vårt århundre. Det dreier seg om «Østens mirakeløkonomier», dvs. Japan, Korea, Hongkong, Singapore, Taiwan og Thailand:

Deres religiøse og moralske trossystemer – konfusianisme, buddhisme, taoisme, shintoisme og shamanisme – representerer enorme indre kraftkilder. Det paradoksale er at disse religiøse og moralske trossystemene opprinnelig fornektet verdien av ytre fremgang og rikdom. Det samme gjaldt forøvrig kristendommen som fremhevet betydningen av den frivillige fattigdom. Det var da deler av den kristne tro (bl.a. Calvin) begynte å se rikdom som tegn på Guds velsignelse, at denne indre kraft også ble brukt til å påskynde ytre fremskritt og rikdom.

Gadd vite hvordan lederne i Den Norske Kirke ser på dette, at når Fløistad kontemplerer over kirkegjengernes indre trosliv, får det ham til å assosiere i retning av industrielt utbyttbare energikilder, at han åpenbart forestiller seg en slags indre fossefall, sjelelig nordsjøolje og åndelige kjernekraftverk, som kunne vært brukt for å fremme norsk industri, dersom troen hadde vært like sterk som i hvalkokerienes dager? Og hva de synes om at gründere og industrieiere får ham til å tenke på Vårherre? Hør bare på de lyriske innledningsordene i artikkelen:

Gud skapte verden på syv dager, står det. Det er naturligvis en bemerkelsesverdig prestasjon. Det blir ikke mindre bemerkelsesverdig når man tar i betraktning at Han skapte den ut av intet. Denne form for nyskaping er ikke helt ukjent i menneskelivet. Når vi ser tilbake sier vi av og til at han eller hun begynte med to tomme hender. Og av de tomme hendene ble det skapt store og små industriimperier.

T.S. Eliot hevdet i sin tid med overbevisende tyngde at blasfemi var blitt en umulighet i moderne samfunn. Guttorm Fløistads lignelser kan få noen og enhver til å nære fromme ønsker om en gjenopplivelse av blasfemiparagrafen.

Humaniora som kraftverk

Men troslivet representerer ikke lenger det indre kraftsentrum det en gang gjorde i vestlige samfunn, skriver Fløistad. Med tanke på den opprustning som skal til for at industrien skal kunne hevde seg internasjonalt, bekymrer det ham. Og selv om industriledere og gründere står frem som nokså brukbare erstatninger for Vårherre, er disse likevel avhengige av nye kraftkilder for at næringslivet skal blomstre. Og det er her humaniora kommer inn: «Min påstand er at dette tapet av religiøs livsorientering bare kan kompenseres ved sterkere vekt på de humanistiske fag,» skriver professoren (kursiveringen er hans). Han er riktignok ikke sikker på at humanismen kan bli noe fullgodt surrogat for religionens kraftkilder: «Å hevde at den humanistiske allmennutdannelse med sin kunst og kultur kan ta opp konkurransen med de gamle religiøse og moralske tradisjoner, kan synes overmodig. Kan humanismen overhodet være en slik kraftkilde?» Uansett må man forsøke, for: «Problemet er at det synes å ikke foreligge noe alternativ.»

Å utvikle en humanistisk bedriftskultur er bl.a. et spørsmål om å utvikle «et rikere verdifelleskap i bedriften». Og her står etikken sentralt. Jeg skal spare leserne for Fløistads to-pluss-to-er-fire-funderinger over moralen, som munner ut i det han kaller «Den gyldne regel» (Du skal gjøre mot andre hva du vil at andre skal gjøre mot deg). Men det kan kanskje være av interesse å vite hvilke bedrifter som etter Fløistads oppfatning ivaretar et sosialt ansvar i tråd med den gyldne regel. Sitat:

Mange bedrifter har nedlagt et stort arbeid i defineringen av sine målsetninger. Det øverste formål kan være ’å bedre menneskers levevilkår verden over’ (Proctor and Gamble, U.S.A.). Et annet formål er å tilby ’det raskeste og sikreste transportmiddel i luften’ og derved gjøre det lettere for mennesker å treffe hverandre (del av SAS’ målsetning). Hos Orkla Borregård er formålet trygghet og vekst gjennom lønnsomhet. Eller: bedriftens øverste formål er å tjene andre mennesker ved å yte den best mulige service (en bilforretning). Eller: ’8 t. Service hvor som helst på kloden’ (Caterpillar). Den norske møbelbedriften HÅG har sin spesielle målsetning. Det er å gjøre verden til et bedre sted å sitte i. For en verden som sitter godt, heter det, går ikke i stå. I alle slike målformuleringer ligger det innebygget et sosialt ansvar i tråd med den gyldne regel.

Sitat slutt.

Fløistad legger også stor vekt på felleskapsutviklingen i en bedrift. Denne forutsetter det han kaller «en koordinerende lederstil». Historien kjenner flere ledere som kjennetegnes av denne lederstil: «Blant de fremste, kanskje den fremste, er lederen av den kristne kirke, Jesus

Hørte du den, T.S. Eliot?2

«I just call …»

Mange vil kanskje innvende at denne gjennomgåelsen av Fløistads bedriftsfilosofi er for tendensiøs og surmaget. Er det ikke tross alt bra at det finnes humanister som tar på seg oppgaven å tale etikkens sak i næringslivet? Fløistad mener det jo godt, tross alt?

Jo da, jeg har aldri tvilt på at Fløistad vil det beste for alle. Jeg tviler heller ikke på hans sannferdige ønske når han et sted erklærer at «Vi må alle være skapende.» Det låter jo like oppriktig som når Stevie Wonder synger om kjærligheten. Og jeg innrømmer at det kan virke ondsinnet å insinuere at alt preiket om etikk i næringslivet i siste instans har til hensikt å gjøre bedriftene mer profitable – i tillegg til å fungere som alibi for en stand som sliter med dårlig rykte.

Likevel er Fløistad nettopp alibi-leverandør for industrieiere som sårt trenger et bedre rykte – det er professoren selv den første til å innrømme: «Poenget med å bringe inn etikk er naturligvis ikke å svekke bedriftens konkurranseevne, men å styrke den og gjøre virksomheten sosialmoralsk akseptabel.»

Når professoren viser et slikt mot til å trekke av seg buksene i full offentlighet, kan det virke billig å utsette ham for ytterligere kritikk. Men ettersom så vel Fløistad som de fleste av de øvrige bidragsyterne i denne artikkelsamlingen synes å gå god for tesen om at det er en sammenheng mellom etikk og lønnsomhet – og tesen etter hvert har blitt nokså populær – kan det jo være grunner til å nevne følgende: At anstendig og moralsk uklanderlig fremferd lønner seg i næringslivet er i beste fall en halvsannhet. Det moderne industrisamfunnets historie kan oppvise utallige eksempler på at slett behandling av underordnede og skitne triks overfor konkurrerende bedrifter har vært forutsetningen for den egne bedriftens vekst. Ærlighet er en dyd, men det er ikke dermed sagt at den er lønnsom. Bedrifts-etikk er først og fremst interessant når bedrift-ledelsen står overfor situasjoner hvor en sosialmoralsk akseptabel holdning står i konflikt med kravet om lønnsomhet. Når den med andre ord truer med å svekke konkurranseevnen. Dette er renABC. At en professor i idéhistorie later som om han ikke vet hvor hunden ligger begravd, blir bare forståelig når man betenker at hans lojalitet åpenbart snarere er hos bedriftene som betaler hans foredrag, enn hos den kritisk-humanistiske tradisjon han i kraft av sin stilling skulle forvalte.

Og dermed er han neppe villig til å innse at han ved sin innsats for å gjøre bedriftene sosialmoralsk akseptable, bidrar til å kompromittere humaniora? At idéhistorisk institutt ville blitt mer sosialmoralsk akseptabelt hvis han tok sin hatt og gikk?

Det utvidete bedriftsbegrep

Mens 80-tallet var estetikkens tiår, mener mange at vi på 90-tallet opplever renessanse for etikken. Og alle kursene som arrangeres i bedrifts- og leder-etikk kan jo tyde på det. I så fall kan ABC-lærdommen aldri gjentas for ofte: I den grad økonomisk lønnsomhet er øverste målestokk for en «bedrift», og man unnlater å reflektere over de situasjoner hvor etikk og økonomisk vekst står i grell konflikt med hverandre, vil etikken i høyden få en dekorativ funksjon. Dette enten det er snakk om bedrifter i tradisjonell forstand, eller om det som sorterer under hva man kunne kalle det utvidede bedriftsbegrep (som deprimerende nok synes å avløse det utvidede kulturbegrep), det være seg læresteder, teatre, konserthaller, bokklubber, forlagshus, sportsarenaer, radio- og fjernsynsstasjoner, private sykehus, kirker og himmelen vet hva. (Sponsorvirksomheten vil med årene trolig gjøre det vanskeligere å avgjøre hvorvidt man har å gjøre med en bedriftskultur eller en kulturbedrift.)

Med de skjerpede konkurransevilkår som en kommende «internasjonalisering» av kultur- og næringsliv etter alt å dømme vil medføre, blir slike problemstillinger avgjørende for hvorvidt 90-tallet blir verdig betegnelsen etikkens tiår – eller om etikken kun blir dekorativ forlengelse av estetikkens tiår – som sminke.

Å selge seg inn oppover

Avslutningsvis et par ord om en språklig detalj i Kulturens dekningsbidrag. Begreper hentet fra næringslivets sfære anvendes gjerne på måter som er litt uvante for alminnelige boklesere. Ta bare verbet «å selge», som inngår i de mest overraskende sammenhenger. Vi har allerede nevnt norsklærer Egil Børre Johnsens ønske om å gi norske skolebarn «et selgende språk». Bedriftsrådgiver Steinar A. Hopland snakker for sin del kritisk om yngre ledere med en «fantastisk evne til å selge seg inn oppover i hierarkiet». Og for ass.dir. Ragnhild Sohlberg virker det som om lærerne «ikke klarer å selge inn den tilleggsdimensjonen som f.eks. litteraturen gir livet ditt». Og jeg for min del har en klar fornemmelse av at det er på tide å selge ut denne bokomtalen, før leseren blir helt utsolgt i hodet.

 

1Først etter at anmeldelsen var skrevet, ble jeg gjort oppmerksom på at Fløistad i høst utgir en hel bok om bedriftskultur: Kunsten å omgås hverandre (Gyldendal). Her gjentas og utdypes påstandene ovenfor, men boken inneholder også nye momenter, samt et vell av nye klisjeer! Tids- og plasshensyn forhindre dessverre en mer utførlig omtale i dette nummeret av Vagant. Det kan likevel nevnes at G.F. åpenbart drømmer om en slags «organiske» totalbedrifter som visker ut skillet mellom offentlig og privat liv for de ansatte, det er snakk om japansk- og sørkoreansk-inspirerte bedrifter med mye sang og litteratur, og hvor arbeiderne, tilfredse og moralsk anstendige som mormonerne. Unektlig en av de besynderligste bøker jeg har lest på lenge – Ernst Jüngers Der Arbeiter i holistisk soft-utgave?

2I Fløistads nye bok karakteriseres Jesu «koordinerende lederstil» som Management by walking around.

Avatar

Pål Norheim