«Jeg tror på solen fordi jeg ser den»

Portrett av Markis de Sade av H. Biberstein i L'Œuvre du marquis de Sade, Guillaume Apollinaire (Edit.), Bibliothèque des Curieux, Paris, 1912.

I 1782, mens han satt fengslet i Château de Vincennes, skrev Marki de Sade (1740–1814) en av de første tekstene vi kjenner fra hans hånd, «Samtale mellom en prest og en døende».

Denne filosofiske dialogen – et ateistisk manifest – er nå oversatt til norsk av Arild Rein og utgitt i chap book-format av det Stavanger-baserte forlaget Villhund. Forlaget erklærer at de vil utgi «utemmede» tekster som utfordrer «den herskende orden», og i så måte kunne de neppe ha gjort et tydeligere valg enn å la den beryktede Markien lede an (om enn opplaget på 100 eksemplarer nok begrenser følgene for Stavanger-borgerskapet noe).

Dialogens prest tror at han skal hjelpe den døende med å bearbeide bevisstheten om sine mangfoldige synder, men i stedet for å be for syndenes forlatelse, innlater den – påfallende energiske – døende seg på en tilbakevisning av selve troens premisser«Jeg er skapt av naturen med livlig smak og sterke lidenskaper,» sier han, og avviser at livsførselen hans er et uttrykk for annet enn at han lever i overensstemmelse med både sin egen natur og selve klodens innretning: «Du bygger opp, du finner på, og du mangfoldiggjør, mens jeg river ned, jeg forenkler.» Og sannelig, i møte med de klare argumentenes kraft, må teologiens abstruse tankebygninger gi tapt. Talende nok blir presten med på moroa, når vellysten for alvor kommer inn i de siste linjene, om enn den – ulikt de Sades øvrige verk – ikke utpensles utover det nødvendigste: «Den døende ringte, kvinnene kom inn, og presten ble i deres favn fordervet av naturen, fordi han ikke kunne forklare hva den fordervede naturen var for noe.»

Per-Magnus Kjellströms svenske oversettelse av «Samtale mellom en prest og en døende» ble utgitt i revolusjonsåret 1968; også i 2018 utfordres vår tilvente verdensorden fra mange kanter. Og er det én grunn til at man skal lese de Sade – en av den franske revolusjonens portalfigurer –, må det vel være for å føle svimmelheten som melder seg når gjeldende verdensoppfatninger gynger.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.