– Jeg oversetter for å lære meg norsk

Først publisert i Vagant 3/2005, her publisert i en alternativ, lengre versjon, med varianter.

Vagant 3/2005. Logo: Georg Johannesen.

Intervjuet med Georg Johannesen trykket i Vagant 3/2005 var det siste som ble gjort med ham. Utgangspunktet for intervjuet var samtaler gjennom et tre dagers opphold på Johannesens sommersted på Sørlandet. Senere ble intervjuet bearbeidet gjennom skriftlig korrespondanse. Versjonen som ble trykket i Vagant var den siste varianten i en prosess, der alle Johannesens endringer var inkorporert. På Johannesens forslag ble den trykkeklare versjonen kuttet ned fra det totale materialet: Temaet oversettelse ble prioritert. Etter at intervjuet hadde stått på trykk, ba Johannesen om å få tilsendt den lengre versjonen som inneholdt alternative og opprinnelige formuleringer, for mulig bruk i annen sammenheng. Det er denne versjonen som publiseres her.

– Alt jeg har skrevet er oversettelser. Å bruke språk er å oversette. Dannelsen ligger i å velge de beste tekstene. Mine oversettelser er min egen etterutdanning av meg selv. De er et forsøk på selvomsorg, på å avlære det man lærer når man er oppvokst og utdannet i Norge, og i stedet bli et normalt menneske.

– Hvorfor begynte du å oversette dikt?

– Det var et resultat av den historiske situasjonen. I Bergen under og like etter 2. verdenskrig hersket en enorm forakt for det tyske. Vi hadde en anti-tysk tysklærer, som forklarte oss at Hitlers Worte betydde «Hitlers ord» og ikke «Hitlers vorte», men at forskjellen ikke var så stor. Herbrand Lavik kunne ikke ha gjendiktet François Villon som han gjorde hvis han ikke hadde levd i Bergen under 2. verdenskrig. Det er flere henvisninger til krigssituasjonen i gjendiktningene hans. Min oppvekst i Bergen under krigen lærte meg en viktig ting: Å hate. Det er det ingen som lærer i Norge lenger. Og uten å kunne hate kan man heller ikke føle.

– Men du ville likevel oversette fra tysk?

– Jeg kunne jo tysk. Da jeg var 18 år jobbet jeg meg gjennom Thomas Manns Dr. Faustus med tysk ordliste, og fant et tysk som var anti-tysk. Brecht var også anti-tysk. Han oppdaget jeg først da jeg var 26 år, da hadde jeg aldri hørt om ham før. Jeg leste ham på svensk i FIBs lyrikkserie. I Sverige var det lettere å gi ut oversettelser fra tysk like etter krigen.
– Goethe og Schiller likte jeg ikke, det gjorde heller ikke Brecht. Brecht dikter med utgangspunkt i andre og mer ulike tradisjoner. Tyskerne har så mange dårlige lyrikere. Hölderlin er et unntak, han en flott. Jeg har oversatt noen dikt av ham.

– Har du publisert noen gjendiktninger av Hölderlin?

– Nei, jeg oversatte ham for min egen del, for øvelsens skyld. Det har jeg gjort en del, blant annet med Sofokles og flere dikt av Pu Chu-I. Ofte har jeg bare oversatt noen små utdrag eller fraser. Men det har alltid vært del av et dannelsesprosjekt.

– Noen av gjendiktningene trykte jeg i SFs ukeavis, blant andre Attila Jozsef og César Vallejo, poeter med store fornavn fra små land i provinsen, etter min mening noen av de største modernistene overhodet. Norge burde hatt landsmål som riksmål og Bergen – eller Voss – som hovedstad.

– Og William Blake gjendikter du i Dikt 1959 ?

– Bare noen få dikt. Blake oppdaget jeg også via Sverige. Men jeg leste Shakespeare fra jeg var 17. Romantikk er den eneste tyske stilarten. Tyskerne brukte Shakespeare som fane i den germanske kampen mot den latin-franske klassisismen. For meg sto Shakespeare, Marlowe med sin Dr. Faustus, og engelske folkeviser mot det tyske: Engelsk hornmusikk og Shakespeare var i hvert fall ikke nazi.

– Som jeg har skrevet flere steder, leste mine venner og jeg på Dillingøy tvangsarbeidsleir en liten bok fra Everyman’s Library, The English Galaxy of Shorter Poems. Diktene der var en eldre type lyrikk, de lignet ikke tyske romantikere som Ivar Aasen, Arnulf Øverland eller Halldis Moren Vesaas, André Bjerke o.l. Diktere som Gunvor Hofmo, Nordahl Grieg og Olav Nygard står også i denne britiske tradisjonen.

– Behovet for oversettelse oppsto allerede på folkeskolen, der vi elevene trodde at alle dikt var skrevet på nynorsk, og at nynorsk var et uforståelig språk. Gjennom å lese nynorsk, Shakespeare og folkeviser lærte jeg å se det fremmede som noe normalt. Jeg valgte arkaisk bergensk når jeg oversatte en passasje fra Hamlet i min bok Draumkvede 1993.

– For å oversette det fremmedartede med det fremmedartede?

– Det var det mest naturlige. Det er et sånt språk som er Shakespeares språk. «Draumkvede» er samtidig med Shakespeare, ikke med Snorre eller Dante.

– Du konsentrerer deg særlig om eldre tekster.

– Jo fjernere og eldre, jo bedre. Eksempler: Eggsjasteinen og Voluspå. Naturvern er viktige enn kulturvern. Kulturvern er viktigere enn kultur. Oversettelser er viktigere enn originale nye diktsamlinger. Du må gjerne lese romaner, mange er bra nok. Men jeg ville heller spurt meg til råds hos Sofokles enn hos Ibsen, Hamsun og Undset. Dette lærte jeg av å lese for eksempel Bertolt Brecht.

– I tillegg til de eksplisitte gjendiktningene dine er du åpenbart påvirket av det tradisjonelle idealet om imitatio , å «skrive over» et klassisk substrat?

– Den type oversettelse foregår hele tiden. Som Per Meldahl har vist, er Snorre bare en oversetter: Mordet på Håkon Jarl er kalkert over mordet på Nero hos Svetonius. «Rolandskvadet» overlevde som norsk folkevise: I Telemark trodde flere at det var nordmenn som hadde jagd muslimene ut av Europa – det er jo snakk om normannere, Holger Danske og Gange-Rolv.

– På gymnaset sang vi Runebergs «Athenernes sang», som egentlig er en spartansk sang av Tyrtaios. Gymlæreren mente at annen verdenskrig ble vunnet i The Battle of Britain, av Royal Norwegian Air Force – den bestod av pappagutter fra Bergen. IKassandra siterte jeg Tyrtaios: «Det er et stygt syn å se en gammel soldat / som har falt foran de unge / Med hvitt hår og skjegg har han gitt sin modige sjel til jorden / og knytter sin hånd om de blodige kjønnsdeler / Nei, det passer bedre for en helt ung mann / som ennå har ungdommens blomst i sitt yndige legeme / og som beundres av andre menn og som kvinnene har lyst på». Grekerne lette alltid gjennom sine døde etter slaget for å se om de lå på magen eller ryggen, det vil si om de hadde dødd på flukt eller i strid. Når de heltmodig falt om på ryggen, grep mennene til testiklene sine i dødsøyeblikket, som for å onanere. Det skal kvinnene ha funnet tiltrekkende. Jeg bruker dette også i Simons bok 10, 8.

– I forordet til Simons bok, den siste av de tre Bibel-bøkene jeg har utgitt, skriver jeg om noen tekster jeg bygger på der, som Bhadavad Gita. Thukydid skriver tidlig iPeloponneserkrigen at han ikke vil lage et «deklamasjonsnummer for en stakket stund», men at han skriver for å vise hva som er hendt og som derfor vil hende igjen, ettersom menneskenaturen er som den er, og ikke vil forandre seg. Dette skriver jeg i Simons bok: Hensikten er å «påvise klart og entydig at det ikke fins problemer i vårt samfunn – bare personer».

– Ezra Pound kaller Thukydid «verdens første journalist».

– Ezra Pound tok ofte feil. Les Allan Ginsbergs intervju med Pound. Det Thukydid skriver om pesten i Athen er anti-journalistisk.

– De av oversettelsene dine som er utgitt som hele bøker, hvordan ble de påbegynt?

– På et tidspunkt var jeg den tredje eller fjerde på listen over hvem man spurte hvis man ville ha oversatt krevende dramatekster fra tysk til norsk. Øverst var Inger Hagerup, så Jens Bjørneboe, deretter kanskje jeg. Skulle man oversette Goethe, gjaldt det samme, det var vel André Bjerke og oss tre. Det var ikke mange å velge i. Nynorsk hadde nok like mange.

– Brechts Kalenderhistorier kom ut på Gyldendal, men ble først bestilt av Pax forlag. Da Pax startet, utga de avhandlinger fra de samfunnsvitenskaplige instituttene på Blindern eller i USA. Det var meritterende for SV-akademikere å kunne vise til en slik bokutgivelse. Bøkene var ofte opptrykk av eksamensavhandlinger. Da noen begynte å utgi lyrikk og skjønnlitteratur på Pax, var det få der som forsto at forfattere og lyrikere var fattige og ville ha betaling. Forlagene som hadde rettighetene til Brecht i Vest- og Øst-Tyskland taklet ikke Pax. Da overtok Gyldendal Brecht-utgivelsen, nærmest av høflighet mot meg – eller som taktisk utspill mot Pax. Jeg var den gang og i 25 år dessverre forfatter på Gyldendal.

– Og der var det mulig å finansiere ditt oversetterarbeid også?

– Selvsagt ikke. Det som skjedde den gangen var at jeg kjente en stor idiot, og den idioten het Georg Johannesen. Det tok resten av livet før jeg skjønte hvor dum han var. Men jeg skjønte det litt da jeg nærmet meg 50 år og klarte å bli ansatt i Bergen. Jeg kastet bort halve livet mitt på dikt. Folk så på meg som «lyriker». Og lyriker = idiot, mente de, og det kan jeg i grunnen godt være enig i. Dum som jeg var levde jeg i 1960-årene av å være frilansforfatter, eller av å forsøke å bli forfatter. Jeg levde på et 3-årig forfatterstipend fra 1965 til 1968, og det gjorde at jeg ble ikke voksen før jeg var over 40 år gammel. I en alder av 48 år ble jeg for første gang fast ansatt. Men det har sine fordeler å bli sent voksen, for da bli man sent gammel også, i en viss forstand. Og jeg finnes ikke bitter. Da jeg levde på 15 tusen for året, ga jeg ut fem bøker. Som honorar fikk jeg i tillegg omtrent to og en halv månedslønn. To uker per bok er norsk poesi som inntekt. Jeg redigerte en antologi over norsk etterkrigslyrikk, det var ett års kjedelig arbeid som jeg tror jeg fikk ti tusen kroner for. Ellers tjente jeg noen hundre kroner på opplesninger, hver gang de skulle være samfunnskritiske i NRK, og ville spe på med et dikt av Brecht. Jeg ble behandlet som milliardær med diktlesing og diktskriving som hobby. Det var min skyld. Jeg var dum.

– Men Tu Fu-gjendiktningen ble ikke gjort på oppdrag?

– Jeg satt jo som medlem av redaksjonen for PaxLyrikk. Så jeg sa vel «Jeg har jobbet en del med kinesisk diktning», eller noe sånt. Jeg var idealistisk nok.

– Hvor kom interessen for den diktningen fra?

– Som kinesisk aristokrat skrev man dikt, hvis man skrev noe overhodet. Tu Fu var ikke «lyriker». Tu Fu var en lærd embetsmann og samfunnsborger. Diktningen hans er moralfilosofi og historieskriving. Kina var en stat styrt av humanister og filologer. Jeg var humanist og filolog selv. Norge er et teknokrati.

– Du skriver i etterordet til Tu Fu-gjendiktningen: «Med en dikter som levde for 1200 år siden, kan man gjøre hva man vil så sant man respekterer ham». Hvordan oppstår denne respekten?

– Hvordan kan man unngå å respektere Tu Fu? Tu Fu opplevde Tang-dynastiets storhet og fall. Tu Fu er et exemplum, altså en som demonstrerer hva det vil si å være en stor mann. Tu Fu samler hele samfunnsspekteret i én person, han er konfutseansk i enhver forstand, dessuten buddhist og taoist, han også.

– Det er kanskje bare en legende, men det fortelles at da Tu Fu var barn og bodde hos en tante som hadde en sønn, ble begge syke. Urtelegen sa at han som lå i sengen ved nordveggen skulle dø, mens han som lå i sengen ved sørveggen ville bli frisk. Tu Fu lå ved nordveggen, men moren flyttet sin egen sønn, slik at Tu Fu fikk sengen på sørsiden. Tu Fu levde sitt liv som om han var en annen.

– Det kan minne om det jeg-løse i Ars moriendi : «Mine enker kler seg nakne av sorg».

– Og i Ars vivendi. Søndagsdiktet i uken Måtehold er det tyske kommunistpartiets paroler for det illegale arbeidet under nazismen: «Hold så korte møter / som mulig og vær sammen så få som mulig / Helst ikke flere enn to». Instruksen ble funnet av norske journalister i Gestapos hovedkvarter i 1945. Gestapo kjente altså de fortvilte reglene for kommunistenes motstandsarbeid. Situasjonen var tragisk og nesten ironisk.

– Min mor talte i tunger. Hun kunne annen lyrikk enn Arnulf Øverland. Når hun leste noe jeg hadde skrevet, sa hun: ”Det er tunger som taler i deg”. For henne var det et kompliment: å kunne snakke i et ukjent språk.

– På 60- og 70-tallet var det flere som påsto at jeg var blitt aristokratisk. Men det var akademisk ansatte og AKP-ere som sa det. Vaktmesteren og kantinepersonalet på universitetet kom jeg godt overens med. Hvis jeg er aristokratisk, er det i betydningen at jeg behandler folk likt. Grekere, indere og kinesere som Konfutse og Tu Fu viser jegløse sider ved meg som ville være skryt hvis tekstene sto direkte i mitt navn.

– Jan Erik Vold har påstått at Tu Fu-utgivelsen er den av bøkene dine der man kommer nærmest personen Georg Johannesen.

– Han tillegger meg en menneskelighet jeg ikke har bedt ham om å tillegge meg. Det finnes flere dikt jeg ikke tok med i oversettelsen, blant dem det mest krigerske jeg har lest av Tu Fu. Tu Fu var en kriger, på samme måte som Sofokles var strateg og statsråd. Sofofles var danser, han komponerte musikk og skrev tragedier. Slike folk fins, men ikke i DNA–Høyres verden.

– Du kjenner deg igjen i rollen som general?

– Min farfar sa: «Jiårg, du tilhørar en ‘åndig’ slækt med admiralar og ærkebispar!» Det var antagelig bare familieskryt om hans morsslekt.

– Jeg bodde en vinter i Ungarn, der skrev jeg ferdig Ars moriendi og Nye dikt. En kveld var det på et sommerslott ved Balaton en stor kunstnerfest. Som selskapslek gikk en kjent skuespillerinne rundt og spådde folk i hendene. Hun fortalte om framtid, helse og familie, uten å nevne kunst eller talent. Men om meg sa hun plutselig og høyt til alle: «Vår norske venn her er den første har blant oss som har en hånd blottet for kunstnerisk anlegg». Det gjorde et visst inntrykk på meg, jeg følte at jeg kunne være enig i det. Det var ingen fornærmelse. Hun tilføyde at jeg var svært intelligent, og burde ha vært politiker eller general, eller hatt et samfunnsmessig avgjørende yrke. Men som Arve Kleiva skriver i avslutningen av sin anmeldelse avNytt om Ibsen i Morgenbladet: Georg Johannesen «byttet bort den hele verden for en håndfull dikt, den tosken.»

– I åpningen av etterordet til Tu Fu nevner du Ezra Pound og Arthur Waley som «noen av de fineste vestlige oversettere av kinesisk lyrikk».

– Pound og Waley innså at la belle epoque gikk under i 1914. Oppdagelsen av de fransk-spanske hulemaleriene etter 1870 viste også at det ikke fins noe framskritt i kunsten. Kinesisk poesi stod over romantisk poesi i Vesten. Det betyr ikke at vår kultur er verre enn andre, ikke så lenge den evner å ta opp i seg andre elementer. Men dette er komplekst. Harold Bloom sier at det er vanskelig å finne eksempler på store kunstnere som var motstandere av samfunnsordenen de virket i. Gottfried Benn, som var ganske brun under 2. verdenskrig, mente at all stor kunst er skapt i slavestater. Og at egyptisk kunst derfor var bedre enn gresk, og arkaisk gresk kunst bedre enn klassisk. Gunnar Ekelöf foretrakk Siena framfor Firenze. Alle du kan beundre etter 1917 i Vesten er opprørere og forrædere.

– Du har skrevet: «Selv har jeg oversatt fra to språk jeg ikke kan: gresk og kinesisk». Kan du overhodet ikke gresk?

– Jo, jeg kan lese bokstavene, og jeg kan forstå mye av tekstene så lenge jeg har en støtteoversettelse. Men å si at jeg oversatte Evripides «fra gresk» ville være litt skryt. Jeg vet ikke om han mente at det var den som gjenga originalen best eller om den fungerte best på norsk, men Tore Frost ved Universitetet i Oslo sa likevel at min oversettelse av Evripides er den beste til norsk. Poenget er: Jeg kan skrive norsk. Hvem andre? Et tosifret antall kanskje?

– Hva kjennetegner gode oversettere?

– Det er kanskje litt inderliggjørende, men jeg fortrekker dem der oversettelsene de gjør betyr noe for deres personlige utvikling. Det gjaldt Olav H. Hauge, Arvid Torgeir Lie og Emil Boyson.

– Og dårlige oversettere?

– I dag blir avhandlinger skrevet på engelsk av norske akademikere, men det er bare norske akademikere som er i stand til å lese dem. Norske diplomater snakker med sine lærere og hverandre, ikke med dem de skal forhandle med. Du må bli god i norsk før du kan bli god i noe annet språk. Jeg oversetter for å bli bedre i norsk. Folk som liker Hamsuns skrivemåte liker Hamsuns tenkemåte.

– Hva innebærer det, å være god i norsk?

– Det er et dumt spørsmål, som viser at du ikke kan norsk. Å kunne norsk innebær å forstå hva ord som «Norge», «norsk», «språk» og «historie» betyr.

– Da Axel Jensen hadde oversatt Krepsens vendekrets av Henry Miller, sa han at hans norske versjon var bedre enn originalen. Blake-diktet i Dikt 1959, «Rampegutten», åpner: «Jeg fryser bestandig i domkirken, mor». Det er bedre enn Blakes «Dear mother, dear mother, the church is cold». Jeg vokste opp ved Domkirken i Bergen. Da den ble overrestaurert av Blix før 1900 ble den stor, tom og kald. Jeg kunne se Domkirken fra stuen. Sigmund Skard trodde han kunne gjendikte vagantviser uten noensinne å ha gått på fylla. Når han redigerer en antologi av oversatt poesi sammen med Hartvig Kiran og Halldis Moren Vesaas, velger han altfor mange av sine egne gjendiktninger. Det blir ikke Framande dikt frå fire tusen år, men Sigmund Skard-dikt i fire tusen år.

– Det norske språket har noen fordeler framfor det engelske. Den engelske «to do»-bøyningen er ubehagelig, det er lettere på norsk. «Noen» er greiere enn «somebody» og «nobody». Og jeg liker de norsk sammensatte ordene som er spondeer, de finnes det færre av på andre språk. Som i Jørgen Moes Fanitullen: «øldrikk» og «knivblad». Dette går både på innhold og form.

– Du nevner stadig oftere den kristne tradisjonen i Norge.

– Ikke «oftere». Eller «stadig». Som jeg skrev for over 25 år siden: Hvor blir det av Landstads Salmebog i norsk litteraturhistorie? På Holbergs tid var det sånn at hvis en prest skrev en god salme, så var det en søknad om å bli biskop. Men hvis Georg Johannesen gir ut en god diktsamling, er det et argument mot å ansette ham offentlig.
– Når Luther oversatte salmer, var han opptatt av det lokale talte språket. Hans skrev på bergensk, om du vil.
– Thomas Kingos salmebok ble brukt lengre på strilelandet enn ellers i Norge. Kingo ble regnet som streng og ortodoks. Sandemose og Johan Borgen siterer Kingo og Grundtvig. Skal du lese god lyrikk, bør du heller lese Brorson enn Silje Vethal. Hun har jeg hørt. Hun er vakker.

– Salmeoversettelsene går fra Det gamle testamentet, via tysk protestantisme, Luther, eller til Landstad og Bertolt Brecht. De som snakker om intertekstualitet i disse sammenhengene, mangler perspektivet på kausalitet. Brecht oversatte Davids salme 103 fordi han var på flukt fra Hitler.

– Det er vesentlig for meg hvordan folk som gjennom historien har brukt kildetekster, har hatt behov for dem, som for eksempel prester. Kunnskap er funksjonalistisk i antropologisk forstand, den er nyttig i en konkret situasjon.

– Den religiøse tradisjonen er en eneste stor bruksoversettelse?

– Teologene er bedre filologer enn filologene. De kjenner sine kilder bedre, de forholder seg til dem som livsviktige, og de har en mye rikere tradisjon for ulik fortolkning av kildene.

– Hieronymus’ oversettelse av Bibelen, Vulgata, står fortsatt som pavekirkens bibel. Den innholder noen oversettelsesfeil, men ingen gjør noe med dem. Når Michelangelo skal male Moses og gjengir ham med horn i pannen, skyldes det en slik oversettelsesfeil.

– Spaltistene i Dagbladet syns det er skrekkelig at noen på Vestlandet fordømmer EU som Dyret i Åpenbaringen. Men jeg er enig. For jeg kan lese dommen på tre av middelalderens fire fortolkningsnivåer, ikke historisk, men allegorisk, moralsk og anagogisk.

– Hva tenker du om andre norske oversettere?

– Det er greit nok hvis du som Risvik har gjort det å oversette romaner til levebrød, så lenge du er en pålitelig håndverker og har evnen til å jobbe mye og fort. Eller som Sven Storelv, som var litterat, men levde av å oversette håndbøker i husdyrhold og liknende, som folk hadde bruk for. Men Halldis Moren Vesaas’ gjendiktning av Wordsworths «We Are Seven» er tam lyrikk, med en sånn typisk hakkende norsk rytme. Diktet blir noe dumt og unødvendig.

– Men det finnes norske diktoversettere du setter pris på?

– Jeg nevnte Laviks gjendiktninger av Villon, de er fabelaktige. Og Svein Jarvoll, som har lært seg gresk og oversatt Arkhilokhos og Sapfo. Men det viktigste er den fredelige kappestriden mellom landsmål og riksmål før 1940. Landsmålsbevegelsen som helhet hadde en oversettelsespolitikk. I riksmålsbevegelsen var oversettelsene bare en liten del av bevegelsen. Men striden førte til Eirik Vandvik og Peder Østbyes konkurrerende oversettelser av Homer og de greske tragediedikterne. Her er to gode gatenavn i Oslo 1: Sehesteds plass = Østbyes plass og Akersgaten omdøpes til Eirik Vandviks vei.

– Andre ting har også blitt bedre i Norge. Når det gjelder musikk, for eksempel, har man i dag et mye større register. Jazz, rock og pop har kommet med i bildet. Nye generasjoner har mye mer kunnskap om dette enn min. Tilgangen på stor litteratur var veldig begrenset i min ungdom. På dansk fantes en oversettelsesserie i 52 bind av hovedverk fra verdenslitteraturen. Vi hadde selvsagt ikke noe tilsvarende på norsk. Danskene og svenskene var helt overlegne, antagelig også finnene og islendingene. I Ungarn 1965 fantes Ibsen komplett.

– Det totale litteraturbegrepet innebærer alt språk. Norsk litteratur er alle tekster på norsk. Arne Næss er Norges største essayist i det 20. århundre, ikke Francis Bull. Da jeg var ung, fantes det ensifret antall filosofer i enkle utvalg i Gyldendals «Røde Serie». Her har det skjedd en revolusjon, i hvert fall blant de kyndige få. Journalistene virker dummere enn før. Jeg har fått mange kunnskapsrike kritikker etter 1975, både positive og negative, men skrevet av skolerte og kyndige.

– Jeg leser ofte oversettelser og ser med en gang noe jeg kunne ha gjort bedre. Men ofte er det bare de første linjene, og ikke hele diktet. Når jeg leste en av Shakespeare-sonettene Erik Bystad har gjendiktet, så jeg umiddelbart hvordan jeg kunne ha gjort den første linjen bedre. Men etter en syv–åtte linjer gikk det i stå, og da holder det jo ikke. Nå kjenner jeg ikke alle de nye, men jeg har ellers til gode å lese en virkelig god Shakespeare-oversettelse til norsk.

– Jeg har før sitert G. B. Harrison, som i sin Introducing Shakespeare skriver at Stormen er det største som har blitt skrevet på det engelske språk. Tenk å kunne si det! Hva skulle man kunne si noe sånt om i Norge? Jeg har foreslått Eggjasteinen: Norsk lyrikk har aldri blitt bedre enn det.

– Shakespeare skrev som om verden kunne gå under. I etterordet til Romanen om Mongstad oversetter jeg en monolog fra Stormen. Men jeg lar en del stå helt bokstavelig. Det blir jo en slags parodi på Shakespeare, men det er da også alt det kan bli når man skriver i et land som Norge:

Dine venner så deg ikke. Dine fiender så deg.
Men våre reveljer er nå slutt.
Disse våre romanfigurer var – som jeg sa dere på forhånd –
alle ånder, og er blitt molekylknust
til luft med høyt flytepunkt,
til tynn og edel gass av mange sjelers summing,
uten sang, uten duft, uten ord,
bare støy, stank og smell.

(Our revels now are ended. These our actors,
As I foretold you, were all spirits and
Are melted into air, into thin air)

Og, som den baseløse fabrikk av denne visjon
skal tåkeskytoppete templer og geologiske palasser
alvorlige oljetårn, vårt Fastlands-Norge,
ja, det havrunde Norge selv, vår Grobus’ globus,
D(et) N(orske) A(rbeiderparti), D(en) N(orske) A(rv),
D(et) N(orske) A(lt) forsvinne
fordampe og fordufte i hule kulespeil
og som i et ombygd oljeraffineri
bli til kompakte tomrom.

(And, like the baseless fabric of this vision,
The cloud-capp’d towers, the gorgeous palaces,
The solemn temples, the great globe itself,
Ye all which it inherit, shall dissolve
And, like this insubstantial pageant faded,
Leave not a rack behind.)

Espen Grønlie

Facebook

Twitter