Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

«Jeg liker buffersonen DDR»

Hvorfor 9. november 1989 ikke gir stoff til et epos: Die Welts Gerhard Gnauck i samtale med den polske forfatteren Andrzej Stasiuk.

Die Welt, 5. november 2009

DIE WELT: Hva forbinder du med 9. november 1989?

Andrzej Stasiuk: Jeg husker absolutt ingenting. Murens fall, det trengte vel slett ikke igjennom til oss. Vi bodde jo i ødemarken, uten strøm, uten aviser. Vi hadde en batteridrevet radio, men jeg tror ikke vi hadde denne refleksen at vi måtte høre nyhetene. Vi fikk ikke med oss «Det runde bord» i Polen, og naturligvis i enda mindre grad murens fall. Den dagen gikk jeg sannsynligvis for å melke geitene, hentet ved og fordypet meg deretter i noe lesestoff. Det kunne den gangen ha vært Ord fra ørkenen. Eller Lew Schestow. Men alt det var et tegn på at historien var blitt mildere stemt, at man ikke lenger kjente dens hete pust i nakken.

DIE WELT: Helmut Kohl tok et kort avbrekk fra sitt besøk i Polen på grunn av murens fall.

Stasiuk: Ja, det var viktige ting som skjedde, men det kom ikke som noe sjokk på noen. Historien lot oss endelig være i fred, skjønner du? En eller to uker senere fikk vi besøk fra byen, og vedkommende sa: «Muren er borte.» Vi reagerte som om det var noe helt naturlig, for den gangen var det stadig noe som tok slutt, og stadig noe nytt som begynte. Å ja, og vi hadde naturligvis ikke fjernsyn. Det mest berømte var jo fjernsynsbildene. Den tyske gjenforeningens ikonosfære gikk meg hus forbi.

DIE WELT: De dagene og månedene omveltningen pågikk, er hittil knapt blitt bearbeidet i den europeiske litteraturen. Hvorfor ikke?

Stasiuk: Kanskje fordi denne omveltningen ikke er en så markant begivenhet. Fordi den ikke har noe mytisk potensial. I hvert land begynte og sluttet den til forskjellig tid. I Tsjekkia klirret mennesker med nøklene på Wenzelsplassen, i Romania ble diktatoren skutt på fjernsyn. Mest sannsynlig av sine egne folk, av Securitate. Jeg tenker at omveltningen hadde en egen, svært ulik betydning for hvert enkelt menneske. Noen ventet bare på at sosialismen skulle repareres, andre drømte om å kunne nedlegge det røde beistet i dets egen hule. Alt dette er for uklart til at man kan beskrive det allerede nå. Kanskje det også er uinteressant, utvisket, tvetydig, uepisk? Og alle har sin egen historie å fortelle.

DIE WELT: I likhet med mange polske forfattere har du aldri vært i DDR. Skyldtes det mistroen mot «de røde prøysserne»? I Polen verserte den gangen en vits om at forkortelsen DDR stod for «Den dumme restparten» av Tyskland.

Stasiuk: I 1984 kom jeg helt til elven Oder, til Slubice, og måtte snu, ettersom jeg ikke hadde noe pass. Den gangen reiste jeg nemlig rundt i Polen som om det var i «utlandet». Slik fungerte min fantasi. Det eksotiske og begeistringen var funksjoner av intellektet, ikke av den politiske geografien. Jeg kjente ikke til alt det snakket om «den dumme restparten». De tyske statene betraktet jeg vel som virkelig uavhengige enheter. Det var ignoranse, men Tyskland, landets historie og den tragiske delingen interesserte meg ganske enkelt ikke den gangen. Jeg trodde vel at alt som hadde hendt dem, inkludert DDR, hadde tyskerne ærlig fortjent. Jeg hadde naturligvis mange venner som hadde utvandret til Vest-Tyskland. Jeg lyttet oppmerksomt til historiene deres, men det var emigranthistorier, det var snarere legender og ballader enn virkelighet.

DIE WELT: Men i din bok, Dojczland, skriver du at du ville ha likt DDR. Hvorfor det?

Stasiuk: Jeg liker virkelig DDR. Ettersom det er en overgangssone, en buffersone mellom den germanske og den slaviske verden. Stedsnavnene øst for Berlin – ingen andre steder har slavisk og germansk smeltet så harmonisk sammen som i disse navnene. Jeg liker DDR fordi det minner om Polen, kanskje sogar om Russland. Når man reiser med tog øst for Berlin, kommer det sånne typer på, først og fremst blant guttene, som dem jeg kjenner fra mitt tidligere landbrukskollektiv. Globaliseringen legger seg her på vidunderlig vis over postkommunismen og provinsialiteten. Det er langt mer interessant og virkelig enn å betrakte menneskene i Vest-Tyskland. De er ganske enkelt kjedelige. De minner om utkast fra designer- og kosmetikkverdenen. De ligner på utstillingsdukker. Også Polens urbane middelklasse nærmer seg stadig mer dette globale TV-antrekket.

DIE WELT: I Polen hører man hele tiden hvor urettferdig det er at verden forbinder året 1989 kun med murens fall. Deler du denne bekymringen?

Stasiuk: Det er en komplisert sak. På den ene siden var rivningen av muren så spektakulær, så teatralsk, i grunnen så rituell at den overstråler alle andre gjennombrudd på den tiden. Bare henrettelsen av Ceauşescu var bortimot like markant. Og på den andre siden har tyskerne i DDR, la oss være ærlige, forholdt seg musestille siden 1953. Tyskerne i Vest-Tyskland har trofast støttet dem i denne stillheten. Og på begge sider lyttet de engstelig etter om ikke bjørnen i øst skulle bli sint på disse forferdelige, dumme polakkene. Ikke nok med at polakkene plaget og irriterte bjørnen, brøt den ned psykisk – som følge av dette måtte de endatil høre på disse feige belæringene fra vest. Polakkene bærer altså på et visst nag. Vi avfant oss aldri med kommunismen, vi kjempet på barrikadene, utgjød blod, laget en undergrunnsstat som i annen verdenskrig, og til slutt var det tyskerne som endte opp som seierherrer. Muren ble ikke revet ned før det nettopp «ikke lenger var forbudt».

På den andre siden har polakkene en svært vaklevoren identitet. De trenger verdens anerkjennelse og beundring. Kanskje tyskerne kunne ha gitt fra seg litt av denne muren, eller hva? Alene hadde de ikke klart å oppnå det bøss.

DIE WELT: På Berliner Bahnhof Zoo ble du overveldet av bange anelser: et Tyskland som var avfolket, men stadig perfekt organisert, ville en dag lære kasakene å holde Forbundsdagen i gang. Håper man i Polen på et Tyskland uten tyskere? Liker man ikke tyskerne?

Stasiuk: I Dojczland, hvor jeg har skrevet om dette, handlet det for meg snarere om at samtlige virksomheter i den vestlige verden en dag ville kunne bli drevet av innleide gjestearbeidere. For eksempel av kinesere: De er svært arbeidsomme, billige, og de lærer fort. Men de har begrenset sympati for det store tyske folk – det er noe i det. Polakkene har et lignende problem. Hvem vet, kanskje vi begge er Europas minst elskede folk. Bortsett fra britene, naturligvis, når de er på ferie. Kanskje det hadde vært enda en grunn til å komme nærmere sammen. Hva meg angår: Jeg vil ganske enkelt ikke forestille meg et Tyskland uten tyskere. Uten tyskernes og russernes naboskap slutter polakken å være polakk. Han visner, dør hen, faller ut i intet. Hvis dere hadde trukket dere tilbake, måtte vi ha fulgt dere. Men da burde vi også tatt russerne med oss, og det turde ikke være så enkelt.

Oversatt av Stian M. Landgaard


 

Avatar

Gerhard Gnauck