Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Morgenstemning på Mars

ESSAY. Konkurransen med Sovjetunionen motiverte amerikanernes månelanding. Hva driver dagens milliardærer ut i det ytre rom? 

Romfart
Illustrasjon: Andreas Töpfer
Til tross for, eller kanskje på grunn av, store problemer her på jorden, raser Mars-feberen som aldri før, og det nye romkappløpet er allerede blitt noe av en moderne røverhistorie. I 2018 utkom to bøker som forteller denne historien, Tim Fernholz’ Rocket Billionaires (Houghton Mifflin Harcourt, 2018) og Christian Davenports The Space Barons (PublicAffairs, 2018). Begge skildrer kampen mellom de to rivalene som forsøker å skrive verdenshistorie: Jeff Bezos och Elon Musk.

Både ambisjonene deres og gjenbruksrakettene de hver for seg har utviklet, har fått mange til å snakke om en ny romfartsrevolusjon. Hvis det virkelig dreier seg om en revolusjon, må vi spørre hvilken ny epoke som er i ferd med å ta fatt. Hvilke mål og motivasjoner driver revolusjonens foregangsmenn? Hva slags verden ønsker de å skape? Et mylder av mulige svar dukker opp i Mars-entusiasten Robert Zubrins nye bok om koloniseringen av verdensrommet, The Case for Space (Prometheus Books, 2019), men dette overflødighetshornet av spekulativ romfartsideologi bærer i seg motsetninger som røper at det finnes flere fraksjoner i romrevolusjonen. Zubrins bok tar til dels form som et offensivt svar til dem forfatteren anser som kontrarevolusjonære. Den som vil ta skritt ut i det ukjente på menneskehetens vegne, har mye å svare for.

Romprogrammer var inntil nylig en statlig affære. Skal vi forstå hvordan de private romprogrammene har blomstret opp, ligger svaret snarere i milliardærenes biografi enn i markedet for romreiser og raketter. Davenports bok gir et kollektivt portrett av rombaronene Bezos og Musk, flankert av raketthertugen Paul Allen og romridderen Sir Richard Branson. Til felles har de at entusiasmen for romfart ble vekket av en cocktail av forventninger skapt av science fiction, som syntes å bli virkeliggjort i månelandingen.

Euforien slo over i skuffelse og vantro idet måneprogrammet ble avviklet og planene om en bemannet ferd til Mars stadig ble utsatt. Zubrin siterer den tyske førromantikeren Friedrich Schiller, som sa om den franske revolusjonen: «Et stort øyeblikk fant et lite folk.» Davenport og Fernholz påpeker at de uinnfridde forventningene fra Apollo-programmet gjorde at foretaksomme enkeltpersoner som Bezos tok saken i egne hender – og gir oss psykologiske skildringer av hvordan barnlig begeistring og skuffelse fortsetter inn i voksenlivets ambisjoner.

I begynnelsen av Davenports beretning dukker en heller ukjent privat rompionér opp, den briljante matematikeren Andy Beal, som også var eiendomsspekulant og elsket å dra til Las Vegas for å spille poker med innsatser i millionklassen. Beal hadde et lidenskapelig forhold til raketter, og danner, forstår vi, en slags mal for rombaronen som type: Kombinasjonen av lek og høyt risikospill viser seg i en flamboyant gentlemannsholdning som har som sin forutsetning et forsprang på nødvendighetene. Et slikt forsprang kan raskt spilles bort. Beal kjøpte utskytningsbasen McGregor i Texas, men fant det umulig å konkurrere med etablerte firmaer som allerede hadde NASA som fast oppdragsgiver. Han forsøkte å gå rettens vei for å sikre konkurranseutsetting – og tapte. Dette var i år 2000. Siden ble rakettbasen hans kjøpt av et nytt og ukjent romselskap ved navn SpaceX, eid av den 31-årige entrepenøren Elon Musk, som i likhet med Beal begrunnet interessen for romfart med bekymring for menneskehetens fremtid og risikoen for et apokalyptisk astroidenedslag.

Historien om Musks første eksperimenter, blant dem den feilslåtte reisen til Russland i 2001 for å kjøpe raketter, sier mye om hvor snaue oddsene var for suksess. Musk fikk ikke kjøpt noen rakett og ble etter eget sigende bokstavelig talt spyttet på av russerne. Han bestemte seg for å bygge rakettene selv, mer eller mindre fra bunnen av, investerte store deler av inntektene fra PayPal i SpaceX og fikk dessuten sin tidligere forretningspartner derfra, Peter Thiel, til å gi et solid bidrag til grunnkapitalen. Når Musk og SpaceX-teamet senere prøver ut rakettene de har produsert, eksploderer de tre første. Musk investerer de siste ressursene han besitter i en fjerde rakett, vel vitende om at hvis denne oppskytningen slår feil, vil kapitalen være tapt. Men raketten går opp, og risikoen for en full fiasko får i ettertid triumfen til å fremstå enda mer strålende. Den stadige muligheten for fatale nederlag gjør hver oppskytning til et spektakulært virkelighetsshow, hinsides all vanlig underholdning – en effekt SpaceX utnytter til fulle i direktesendingene sine. Den nye romalderen er fremfor alt kjennetegnet av at landingene, som sikrer gjenbruk av rakettene, er blitt de store triumfene.

Fortellingen om Jeff Bezos begynner i New Mexico, med en helikopterstyrt i ørkenen, som mer enn noe var et resultat av Bezos’ utålmodighet mens han speidet etter en ranch der han kunne utvikle en eksperimentell rakettbase. Kanskje ulykken merket ham, for Bezos fremstår som en mer tålmodig eventyrer enn Musk. Talende nok er en skilpadde det uoffisielle symbolet for Bezos romprogram Blue Origin, og firmaet har ligget lavere i offentligheten enn SpaceX. I begynnelsen fortonte prosjektet seg mer som en hemmelig hobby eller en gutteklubb enn som et forretningsforetak. En av Bezos’ første ansatte var science fiction-forfatteren Neal Stephenson; de to prøvde tidlig å klekke ut måter å skyte ut raketter på uten kjemisk drivstoff, og blant ideene de skisset opp på tegnebordet var elektriske kanoner og en fantastisk rompisk som skulle slynge ut romkapsler gjennom prinsippet om eksponentiell akselerasjon. Elementet av lek er påtakelig også i Richard Bransons romflyprogram, med sin strømlinjeformede futuristiske design. Prosjektet og den muntre moralen fikk bokstavelig talt en knekk i 2014, da et av flyene brast i to og en av testpilotene mistet livet.

Fernholz’ og Davenports bøker gir innblikk i en verden som er tøffere enn den barnevennlige nysgjerrighetsrammen som gjerne preger formidlingen av romfarten – og selskapenes glamorøse selvpromotering. Vi får høre om beinhard konkurranse, om lukrative kontrakter, ingeniørmessige utfordringer, eksplosjoner og materialsvikt, sikkerhetspolitiske hensyn, menneskelige feilbedømmelser og skjebnesvangre nederlag. Rivaliseringen mellom Bezos og Musk er det bærende elementet i fortellingen, men også andre konkurrenter spøker i kulissene, blant annet NASAs tidligere leverandører, som med sine lukrative kontrakter og veletablerte kundeforhold ikke uten videre lar seg sette til side. Talende er Musks ikke helt ubegrunnede mistanke om sabotasje etter at SpaceX’ Falcon-rakett eksploderte i 2016.

Noe av tiltrekningen i foretakendet ligger nettopp i at det hele er dyrt, farlig og vanskelig. Om det å vise pågangsmot er en dyd, medfører farene og kostnadene at milliardærene også får anledning til å demonstrere laster som dumdristighet og ødsling. Suksess innen romfarten er uansett ikke så mye en konsekvens av moralsk fortreffelighet, som et resultat av den riktige kombinasjonen av dyder og laster – typisk for erobrere. Gitt at det nye romkappløpet er i ferd med å skape historie, gjenoppvekkes også historien i dens klassiske form, der «store menn» omkalfatrer verden gjennom fantasieggende visjoner og overmenneskelig gjennomføringskraft.

I kontrast til rakettbaronene fremstår dagens NASA som byråkratisk og forsiktig. Challenger-ulykken i 1986 og Columbia-ulykken i 2003 gjorde det klart at mange menneskeliv blir satt på spill i hver eneste bemannede utfart, særlig der knappe budsjetter setter alle ledd under press. Kritikken av sikkerhetsrutinene bidro til at romferge-eventyret ble rundet av i 2011. NASA beholdt sin høye stjerne, også for Besoz og Musk. Likevel virket det inntil nylig som at NASAs planer om en bemannet reise til Mars var dømt til å bli utsatt på nytt og på nytt. Å reise dit er for kostbart og farlig: Det gir langt mer mening å sende roboter. Slik syntes den store fortellingen om erobringen av rommet, om sivilisasjonens reiser til andre planeter, å glippe – samtidig som Amerika mister sitt verdenshegemoni.

Som en mer konkret ydmykelse i lys av romkappløpet har NASA betalt 20 millioner dollar for hver astronaut de har sendt ut i rommet via den russiske Soyuz-raketten. Denne beklemmende situasjonen er USA nå på vei ut av, nettopp på grunn av SpaceX, som har underskrevet en kontrakt med NASA om å fly astronauter til romstasjonen i årene som kommer. Kanskje ligger motivasjonen til Bezos og Musk i å være utfordrere i et spill som er vanskelig, dyrt og farlig –men de har langt på vei lyktes i å gjøre romfarten lettere, billigere og med tiden kanskje til og med tryggere, fremhever de to bøkene.

Alt i alt evner Bezos og Musks meritter ganske riktig å forbløffe, men bløffer de ikke også en god del? Gjenbruksraketter er revolusjonerende, men det later til at ingen riktig vet hva man skal tro når rakettmilliardærene snakker om kolonisering av Mars, om rombaser og mennesket som interplanetarisk art. Romfart har alltid vært en industri befolket av drømmere og ingeniører, og filosofien og kulturkritikken har nølt med å ta tak i den. Likevel foregår det et filosofisk spill her, siden behovet for begrunnelser tvinger frem enorme rammefortellinger og påstander om menneskets dypeste drivkrefter. Hva, om noe, har mennesker å gjøre i verdensrommet – på andre planeter og himmellegemer?

En ny ny verden

De første romreisene og månelandingen var ikke bare verdenshistoriske milepæler, men kosmiske terskelhendelser, noe nytt og uhørt i verdensrommet. Skulle vi forestille oss at jorden ble overvåket utenfra, måtte det fremstå som uhyre usannsynlig at noe skulle trosse tyngdekraften, bevege seg opp fra planeten og ut til dens satellitt. Livet selv er høyst merkverdig, i den forstand at det bygger usannsynlighet på usannsynlighet, mirakel på mirakel. I månelandingen er det som om livets tendens mot det usannsynlige og komplekse med ett ble opphøyet i n’te potens.

Blant alt det som skulle til for å sende opp månerakettene – hele menneskets utviklingshistorie, vitenskapens fremvekst og tekniske nyvinninger, rakettmotorer og radiosignaler – er den menneskelige motivasjonen den mest avgjørende delen av ligningen. Den er også den faktoren Elon Musk vektlegger, når han gjentar sitt mantra: «Livet må være noe mer enn bare å løse problemer hver dag. Du må våkne opp og være begeistret for fremtiden og være inspirert.» Begrunnelsen for å erobre verdensrommet blir ikke mindre uutgrunnelig når det å holde seg selv og andre motivert blir lagt fram som selve motivasjonen. Elon Musk vil kolonisere Mars for å tilby menneskeheten en permanent morgenstemning.

I Europa har derimot en melankolsk solnedgangsstemning lenge vært merkbar. Den kulturelle forstemtheten går i det minste tilbake til dekadansetenkerne mot slutten av 1800-tallet, som kretset om Romerrikets nedgangstid, eller til slutten av første verdenskrig, da Oswald Spengler ferdigstilte sin historieteori Untergang des Abendlandes (1918) og samlet indisier på at den vestlige, «faustiske» sivilisasjonen var inne i sin siste avblomstring. I løpet av det 20. århundret ble forestillingen om sivilisasjoners spirende fremvekst og uunngåelige nedgang supplert med en annen teori som fortalte oss at enden er nær, fordi veksten har sine naturlige grenser. Den enkle økologiske innsikten i at jordens ressurser er begrenset, har kompliserte konsekvenser. Forvarsler om følgene for sivilisasjonen kom i William Osborns Our Plundered Planet (1948), som, inspirert av tidlige miljøkriser som 30-tallets «Dust Bowl», understreket prisen vi betaler for rovdrift på naturressursene, samt William Vogts The Road to Survival (1948), som presenterte begrepet «bærekraft» og manet til måtehold. «Fix Earth before we leave it» ble det fyndige slagordet til miljøbevegelsen og borgerrettighetsforkjempere som demonstrerte mot Apollo-programmet. Slike protester peker på dype kulturelle paradokser. Kan vi prioritere eksperimenteringen med det mulige fremfor forpliktelsen overfor nød og nødvendighetenes tvang? En av dem som våger å svare ja, eller som snarere avviser motsetningen, er Robert Zubrin, grunnleggeren av The Mars Society. For ham er utforskningen av det mulige en nødvendighet og mennesket grenseoverskridende i sitt vesen.

Christian Davenport forteller at Elon Musk traff Zubrin i perioden de han grunnla SpaceX etter å ha donert en større sum til Mars-foreningen og invitert seg selv til årsmiddagen deres. Om ringreven Zubrin var skeptisk i begynnelsen, ser han nå ut til å ha trådt inn i skaren av beundrere – han holder Musk frem som en revolusjonerende skikkelse. Den utrettelige romingeniøren Zubrin har lenge spilt rollen som en demringens tolker, en profet for den gryende romalderen, som han i likhet med så mange andre synes melder seg uutholdelig langsomt. Han har lenge vært en innbitt (og til dels forbitret) forkjemper for kolonisering av Mars, og har viet store deler av livet sitt til å overbevise NASA om å foreta en bemannet Mars-ekspedisjon, som han selv har utarbeidet i ulike utkast siden tiden da han jobbet for Lockheed-Martin på 90-tallet. Zubrins romprogram Mars Direct skulle etter planen sende opp sine første tre raketter i 2020, men ble skrinlagt av NASA for over ti år siden, som en følge av nytt lederskap.

Om toget kan ha gått for Zubrin som ekspedisjonsstrateg, vil han antagelig bli husket som ideolog. I The Case for Space (2019) bygger han videre på argumenter fra sin to ganger utgitte The Case for MarsThe Plan to Settle the Red Planet and Why We Must (1996/2011). Her kobler han velinformerte utlegninger av logistikk og ingeniørmessige løsninger med fantasifulle og til tider forskrudde polemikker, som like fullt røper et blikk for problemstillingens dybde. Zubrin nøyer seg ikke med forsiktige appeller til menneskelig nysgjerrighet og oppdagertrang, men går i stedet inn for en kompromissløs ekspansjonisme, der Amerikas historiske erfaringer blir et allmenngyldig mønster for hva som er et leveverdig liv og en tenkelig fremtid:

Frie samfunn er unntakene i menneskets historie – bortsett fra isolerte lommer, har de bare eksistert i de fire århundrene da de vestlige grenseområdene (the frontier) eksisterte. Den historien er nå over. Den frie sonen (the frontier) som ble åpnet av Kristoffer Columbus er en saga blott. Hvis fremtidens historikere ikke skal se på æraen for Vestens humanistiske samfunn som en forbigående gullalder, et kort, lykkelig øyeblikk i den ellers nedslående fortellingen om menneskelivets elendighet, må vi finne et nytt friområde (a new frontier). Mars kaller.

I amerikanismens skumringstid ligger med andre ord redningen i en ny ny verden.

Romfart
Illustrasjon: Andreas Töpfer

I Zubrins bøker er argumentene lagt frem i en så utilslørt form at de nærmer seg det obskøne; mangelen på undertekst gjør at ideologikritikken ikke kan annet enn å slå inn åpne dører. Til gjengjeld får vi innblikk i det rike nettverket av forgjengere Zubrin bygger på. Den opprinnelige kilden til frontier-mentaliteten som uttalt ideologi, er Frederic Jackson Turner, som skrev sin skjellsettende avhandling The Frontier in American History (1893) på tampen av det ville vestens æra. Friheten frontier-ideologien kretser om, er for Zubrin åpenbart ikke etablert gjennom politiske rettigheter, men heller en mulighet for grenseløs selvutfoldelse i politikkens fravær. Kritikere av frontier-mentaliteten har påpekt at den følger en kapitalistisk tankegang om hemningsløs sløsing av tilsynelatende endeløse ressurser, der man fritt kan bevege seg videre til nye territorier så snart alt er forbrukt.[i] At en slik frihet forutsetter en viss grad av lovløshet blir klart når Zubrin overveier om ikke en base i Antarktis kunne være et mer økonomisk og oppnåelig alternativ til et samfunn på Mars, men ender opp med å forkaste ideen fordi Antarktis er for tett knyttet opp mot resten av den gamle verden: «I vår tid med moderne globale kommunikasjons- og transportsystemer, kan man være sikker på at selv på de fjerneste og mest ugjestmilde steder, er politiet ikke langt unna (the cops are too close).»[ii]

I en tid som ofte karakteriseres som posthistorisk, postutopisk og postmoderne, kjennetegnet av hemninger, hindringer og tvil, er sivilisasjonen blitt til det Peter Sloterdijk har kalt en «hyperaktiv vibrerende gelé»[iii] – en verden der ingen verdenshistoriske gester lenger synes å være mulige for enkeltmennesket. I en slik verden forblir romfarten attraktiv, fordi den åpner nye rom, prinsipielt sett en uendelighet. For at tidens gang skal opptre som historie, må historien gjøres til et prosjekt. Den klassiske forståelsen av prosjektet er at det begynner i bevisstheten før det settes ut i praksis. Sloterdijk tenker motsatt – for handlingsmennesket er ingen drømmer, men snarere et prosjektil, en inkarnasjon av den rene handlingen. Den som følger forsprangets prinsipp gjør historiske trekk som endrer spillet lenge før andre har rukket å tenke tanken – og lenge før alle begrunnelser og teorier. Selve spranget ut i det åpne etablerer et nytt og uregulert virkefelt. 

Ut fra ekspansjonismens logikk er overskridelsen en betingelse for historien; den amerikanske ekspansjonismen er bare et særtilfelle av modernitetens mentalitet. Den førmoderne verden var merket av en respekt for grenser, symbolisert ved Herakles’ søyler, den mytiske portalen ved Gibraltar som bar innskriften NON PLUS ULTRA – hit, men ikke lenger! Tidehvervet som begynte med Columbus har derimot vært kjennetegnet av mottoet PLUS ULTRA – videre ut! – som Keiser Carlos I gjorde til motto for det spanske imperiet. Imperier og kongehus finansierte oppdagelsesferder, tett fulgt av de første aksjeselskapene, som Østindiakompaniet, som sponset eventyrere og entreprenører. Med en risikovilje og skruppelløshet som grenset mot galskap og kriminalitet, var de sjøfarende entrepenørene rede til å ta skrittet inn i det ukjente – for vinningens, ærens og berømmelsens skyld. Mulighetene for erobring har minsket i den postkoloniale epoken, der ekspansjonens forbryterske og illegitime side er blitt innrømmet, der jorden har blitt kartlagt og utforsket, og der vissheten om økosystemenes grenser maner til forsiktighet.

Drømmen om Mars viderefører tradisjonen for stadig å tre inn i det nye og ukjente, forestillingen om oppdagelse som erobring. Ved siden av tilforlatelige og sympatiske motivasjoner som vitenskapelig nysgjerrighet, kan tokt til andre planeter sees som ekspansjonismens siste krampaktige feberdrøm i miljøkrisens tid, i verste fall et fatalt villspor – et sprang ut i det store intet. Mars er åpenbart ikke løsningen på jordens problemer, men blir likevel en viktig prinsippsak for moderne optimister som nekter å ta inn over seg vekstens grenser.

Robert Zubrin hører helt klart til blant disse, og har ved siden av en rekke romfartsbøker skrevet den forskrudde miljøpolemikken Merchants of Despair: Radical Environmentalists, Criminal Pseudo-Scientists, and the Fatal Cult of Antihumanism (2013). I sin siste bok gjentar han argumentasjonen fra denne boken, som i sin essens er at tanken om begrenset økologisk bærekraft fører til morderisk misantropi. «Hvis vi godtar tanken om at verdens ressurser er begrenset med bare en viss sum på deling, er hvert nye liv uvelkomment, hver uregulert handling eller tanke en trussel, hvert menneske fundamentalt den andres fiende og hver rase eller nasjon fienden til enhver annen rase eller nasjon.». For Zubrin er det ikke langt fra Hitlers morderiske Lebensraum-doktriner til the Club of Romes insistering på jordens tålegrenser. Innovasjon vil løse nødens problemer og ekspansjon i rommet blir den endelige innovasjonen som kan sprenge alle begrensninger: «[V]i må ta på oss verdensrommet som  utfordring. Når vi gjør det slår vi også fast på den sterkeste måten som tenkes kan at vi lever i begynnelsen av historien, ikke i slutten; at vi tror på frihet og ikke undertrykkelse, fremskritt, ikke tilstand, kjærlighet, ikke hat, fred og ikke krig […].» At han noen kapitler tidligere har argumentert for bevæpnede satellitter, kan slik sett virke merkelig, men den sviktende logikken er i det minste konsekvent når han understreker at dette er et forsøk på å beskytte «den frie verden»: «Hvis Russland eller Kina håper å konkurrere med Vestens militære initiativer i rommet, kan de kun gjøre det på én måte: De må også bli fri. I så tilfelle vil det heller ikke bli noen krig.»[iv]

En grunn til å ta Zubrins argumenter på alvor er at de blir gjentatt i forenklet form av Jeff Besoz i romprogrammet Blue Origin. Til tross for dette sammenfallet forblir den bakenforliggende ideologien relativt uutforsket i bøkene til Fernholz og Davenport. Uten en klar forståelse av motivasjonen blir portrettene av romfartsbaronene hengende i løse luften. Verre er det at romprosjektene selv risikerer å ende opp i et meningsvakuum.

Helhjertede ambisjoner og halvsanne argumenter

Mot slutten av Space Barons siterer Christian Davenport Bezos, som fanger essensen i sitt eget prosjekt med en talende enkelhet: «Det eneste jeg er opptatt av er mennesker i rommet […]. Jeg vil ha folk i rommet.» Selv om han med formuen sin har frie tøyler, vet han godt at han ikke kan lykkes alene – at han fortsatt må selge budskapet for å høste bifall, selge billetter til romturister og lansere Blue Origin som del av et større utopisk prosjekt. I selskapets siste presentasjonsvideo snakker han oppspilt til et publikum som formodentlig består av romnerder, entusiastiske entrepenører og stjerneskutte beundrere. Likevel virker tonen hans litt defensiv og beklemt, som om han er smertelig klar over at det finnes et utall tunge innvendinger – både humanitære og økologiske – mot en økonomisk storsatsing på å få mennesker ut i rommet.

På storskjermen viser Bezos fram et videoklipp fra skoletiden (Bezos var 18), der budskapet hans er uttrykt i kompakt form. «Jorden er begrenset, og hvis verdens økonomi og befolkning skal fortsette å ekspandere er rommet den eneste veien å gå.» Den voksne Bezos utdyper det lykkelige budskapet, sprekkeferdig av forsert naivitet: «Vi kan få begge deler! Bærekraft og dynamisme! Vi kan bevare jorden som nasjonalpark og flytte industrien ut i verdensrommet!» Når Davenport snakker om disse argumentene, hefter det ikke noe betenkelig ved at Bezos knapt har revidert verdenssynet sitt siden senpuberteten: Han holder det heller frem som et tegn på integritet. Han legger for øvrig ikke skjul på at Bezos, i egenskap av eier av The Washington Post, også er hans arbeidsgiver – og nylig har Bernie Sanders vært en av dem som har fremhevet avisens påfallende ukritiske dekning av månebaser og romturisme. 

Som en ungdommelig fantasi kan vi umiddelbart leve oss inn i Bezos’ romscenarier. Det er først når han vil demonstrere sin voksne og velinformerte realisme at talen virkelig tar en avsindig vending: Han vil ikke anlegge en koloni på Mars, for det er bare en fordom at menneskene må leve på en planet! Langt bedre er det å bygge roterende romkolonier med kunstig gravitasjon: Disse vil romme egne økosystemer og noen av byene vil være kopier av kjente byer på Jorden. De overraskende amatørmessige fotomontasjene Bezos viser på storskjermen, der Firenze-domen er plassert sammen med tyske landsbyer i et alpelandskap, bringer tanken hen til temahoteller i Las Vegas, med venezianske kanaler og tropiske laguner. Men dette er fortsatt for småtenkt: Alt vi ser skal kopieres i full størrelse – også Alpenes stup, skrenter, geiter og skoger. «Vi kan befolke solsystemet med trillioner av mennesker,» fabler Bezos: «Vi kan frembringe hundrevis av Mozart’er og Einstein’er. Jeg ser for meg tusener på tusener av firmaer som vil vokse frem, et helt økosystem av ideer, entrepenører, oppfinnere, ingeniører – som alle arbeider i verdensrommet.» Gitt hvor kort vi har kommet, må selv de mest sympatisk innstilte tilskuerne se at dette bærer i seg en donquijotisk komikk. De mer betenkte ser kanskje konturene av en annen og mørkere dagdrøm: Amazon som et galaktisk forretningsimperium.

Bezos fremstår som en gutt som ikke riktig har blitt voksen, et mannebarn som har beholdt rakettene sine som et «overgangsobjekt» – en magisk gjenstand som kan sikre ham mot voksenverdenens realitetsprinsipp, mot desillusjon og avfortrylling. Hvis virkeligheten er det som yter motstand mot tanken og viljen, må det til Bezos’ forsvar innrømmes at den største privatformuen i planetens historie nok gjør det vanskelig å se hvor grensene går. Ja, kanskje er det ikke riktig å diagnostisere Bezos uten også å psykoanalysere menneskeheten selv. Som kultur strever vi med å holde på barndommens drømmer i en verden som krever sunn fornuft og som overvelder oss med problemer. Raketten kan brukes til å flykte – ikke så mye fra planeten, som fra en nedslående virkelighet full av materielle begrensninger og moralsk ansvar. Som Elon Musk holder Bezos fram romraketten som en kulturell talisman, som et mangetydig symbol på det mulige.           

Til tross for at romfarten dreier seg om beinharde realiteter og nøktern beregning, er kulturen omkring NASA og de private romprogrammene omgitt av science fiction. Bezos var fan av Star Trek fra barndommen av, men slukte også bøker av Isaac Asimov. Det er talende at Gentry Lee, sjefsingeniøren ved Jet Propulsion Laboratory, som hadde hovedansvaret for to av Marslandingene, har forfattet en rekke romfabler – blant annet sammen med Arthur C. Clarke, som er kjent for å ha forbundet fabulering og presise forutsigelser, fantasi og nøktern vitenskap. Fiksjonen som inspirasjon og mentalt prøvefelt er en del av romfartens historie, på linje med retorikken og salgstriksene.

Analogien mellom Mars-kolonisering og koloniseringen av Amerika blir desto mer treffende av at også Columbus hadde forlest seg på romaner – ridderromaner av den typen Cervantes senere kom til å ironisere over i Don Quijote (1612), fortellinger der helten drar ut i verden og blir konge over et fjernt kongerike. En annen relevant parallell er at Columbus’ ferd ikke bare var en konsekvens av sekstanten, skipsteknologi og dristighet; han lyktes i å finansiere ekspedisjonen ved hjelp av karismatisk veltalenhet og smidig overbevisningskunst. Den lange listen med halvveis improviserte argumenter og sammenrasket retorikk omfattet ikke bare det å finne sjøveien til India, men også å oppdage nye øyer og landmasser, å finne en bakvei for å befri Jerusalem, å skaffe gull – og så videre.

Til tross for at sjefsbibliotekaren i Alexandria, Eratosthenes, hadde beregnet jordens omkrets allerede i 240 f.Kr, valgte Columbus å bagatellisere og forminske avstanden ved å vise til uinformerte og obskure beregninger fra en langt senere dato, som forsynte ham med alternative fakta. Slik fikk han ekspedisjonen til å se lettere ut enn den faktisk kom til å være, akkurat slik Bezos og Musk gjør når de bagatelliserer de mange psykologiske, sosiale, medisinske og logistiske problemene med romkolonier. Columbus’ delvis usammenhengende spektrum av begrunnelser, som minner om Zubrins tirader av argumenter, vitner kanskje om at den dypere grunnen til ekspedisjonslysten lå i en overbevisning om at skjebnen ville noe med ham. Han ville krysse Atlanteren for å finne ut hva han kunne utrette og oppdage, for å skrive historien sin ferdig; rettferdiggjøringen regnet han med å finne på den andre siden. Columbus’ skipslogg fra den første overfarten viser oss en besatt mann som var villig til å risikere alt for en fiks idé.

Fantasi, virkelighet, overskridelse

I rakettforskningens snaut hundre år lange historie finner vi flere eksempler på at dragningen mot det mulige går hånd i hånd med en flimrende virkelighetssans. Historien om Jack Parsons, en av rakettvitenskapens grunnleggere og ildsjelen bak de første årene til NASAs legendariske Jet Propulsion Laboratory, er full av symbolikk. Parsons var besatt av sprengstoff og raketter, men også av science fiction. Han bidro til å legge grunnlaget for rakettvitenskapen sammen med sin «suicide squad» av unge, eksperimentelle rakettforskere. Blandingen av en praktisk håndverkerholdning, en oppskrudd fantasi og en appetitt på overskridelser, gjør ham til en moderne Faust – et inntrykk som blir fullbyrdet av dragningen mot det okkulte, mot demonologi og «sex-magi», under Aleister Crowleys innflytelse. For Jack Parsons var det ikke noe skille mellom å erobre verdensrommet og å dyrke seksualakten som symbolsk overskridelse. Den dramatiske historien om hvordan scientologiens grunnlegger L. Ron Hubbard sammen med Parsons påkalte antikrist i form av den rødhårede kvinnen Babalon, henger i luften som en demonstrasjon av viljen til å føre fikse ideer og kanskje også mørke selvbedrag til sin ytterste konsekvens. Parsons underlige liv og eksplosive endelikt bidrar til rakettvitenskapens aura av noe umulig, forbudt og farlig. Romfarten er en besatt enveisreise, en faustisk ekspedisjon som følger sirenesangen bort fra det hjemlige og inn i det fremmedes forheksende dyp. Verdensrommet blir et hav som strekker seg i alle retninger, som menneskets anelser befolker med krefter som yter en dulgt motstand mot fremstøtene våre.

Romfart
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Davenport forteller en anekdote: Som student ved Princeton var Bezos president for foreningen SEDS (Students for the Exploration and Development of Space). I et foredrag holdt i foreningen i 1985 hentet han frem en alternativ idé om hvordan mennesket skulle bebo verdensrommet. Ved hjelp av solspeil kunne man varme opp og smelte en asteroide. Når den var blitt helt myk, ville man kunne føre inn et enormt tungsten-rør og sprøyte inn vann som umiddelbart ville fordampe, slik at asteroiden ville blåses opp som en ballong – og så er det bare å flytte inn i asteroidens indre. En student reiste seg sint og ropte: «Hvordan våger du å voldta universet?», før hun styrtet ut av rommet. Bezos valgte å overse innvendingen – og syntes det var tåpelig å snakke om at en stein kunne bli skjendet eller krenket.

I de nye fremstøtene for å reise til månen, som en symbolsk og praktisk prøvetur for Mars, er kommersielle interesser avgjørende: gruvedrift og turisme. Hvor blir det så av rommets ærefryktinngytende skjønnhet? Om vi snart vil drikke Coca-Cola i Kopernikuskrateret vil månen gå fra å være et magisk himmellegeme til noe som kan forbrukes. Også mannskapet på Columbus’ skip hadde sine kvaler ved å krysse havet inn i ukjente områder. Det gikk bare uker fra Columbus møtte de første indianerne og anså dem som mennesket i dets uskyldige naturtilstand, til han begynte å planlegge hvordan de kunne brukes som slaver. Vi kan tenke oss en gradvis avhemming i verdensrommet, der fryktløsheten slår over i respektløshet. Først overvinner vi skrekk og skepsis, så opplever vi undring og ærefrykt, siden sprenger, graver og forbruker vi – og til sist bygger vi fornøyelsesparker.

Terraformingen av Mars, den avgjørende handlingen i Musks langsiktige Mars-visjon, ble først klekket ut av James Lovelock ved Jet Propulsion Laboratory på 1960-tallet – i samarbeid med Carl Sagan. Lovelock, som fyller 100 i år, var på sin side inspirert av de russiske kosmistenes begrep om biosfæren. I denne tradisjonen er jorden menneskets vugge, mens stjernene er deres mål. Tanken om en kosmisk evolusjon, der det påligger mennesket å spre liv til andre planeter, fører til drømmen om å gjøre Mars beboelig ved å smelte isen under overflaten, bombardere den med is fra astroidebeltet og introdusere mikroorganismer. Lovelocks visjon forutsetter at livet streber etter å spre seg stadig mer. Slik Darwin forstod evolusjonen, er den imidlertid ikke målrettet, men heller basert på mutasjoner og en mer eller mindre passiv tilpasning gjennom det naturlige utvalg. Slik sett er kosmisk evolusjon rent tankespinn. Kosmismen innebærer at mennesket tar utviklingen i egne hender – at det er vårt kall å hjelpe livet videre ut i universet. Dette er ikke en vitenskapelig teori, men en megaloman evolusjonisme. Den som lar seg smitte av slike enorme tanker blir selv til profet – og i Musks tilfelle også en kosmisk protagonist.

Månen, astroidebeltet og Mars består ganske riktig kun av stein, men det å introdusere mikroorganismer til en annen planet byr på andre dilemmaer. Både eksperimentell astrobiologi og gruvedrift er i prinsippet mulig, siden den internasjonale romtraktaten mangler klausuler om skjending av månen og andre planeter. Den israelske sonden Beresheet, som nylig krasjlandet på månen og ved et uhell spredde flere tusen vannbjørner ut over månens overflate, har høstet mange muntre kommentarer, særlig siden de små dyrene ligner på monstre fra en annen verden. Slikt åpner fantasien for menneskelig befruktning av andre planeter, med Gaia som eggdonor, selv om befruktningen i dette tilfellet var uplanlagt. I den mest kjente litterære utforskningen av temaet, Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi Red Mars (1992), Green Mars (1993) og Blue Mars (1996), blir den røde planeten terraformet over en periode på tre hundre år, forsynt med liv, vann og atmosfære. Men før de kommer så langt, er det langvarige politiske kamper mellom de som vil holde Mars rød og uberørt, og de som – i likhet med Bezos – hevder at stein ikke kan ha rettigheter. Spørsmålet om det er riktig å objektivere kosmos, å ta solsystemet i besittelse, er en etterklang av respekten for den «supralunare» verden som Aristoteles postulerte, og som kirken klamret seg til fram til Galileo og Keplers oppdagelser: Universet ble forstått som en fullkommen og guddommelig sfære. Selv for de mest sekulære av oss, kan det virke som at noe av det guddommelige eller hellige henger igjen i vårt syn på de andre planetene og fjerne stjernetåker.

Den tyske filosofen Martin Heidegger ble i et berømt intervju gjort av ukemagasinet Der Spiegel i 1966 spurt om hva han tenkte om månelandingen. Heidegger svarte at han var «rystet» over å se bildene av Jorden sett fra månen. Han forsto dette blikket utenfra som en fremmedgjøring – som et tegn på at mennesket med tekniske midler hadde røsket opp sine egne røtter fra jorden. «Kan man ikke se det som en av menneskets muligheter å strekke seg fra jorden mot andre planeter?» fortsetter Spiegel-journalisten ufortrødent: «Hvor står det skrevet at dets plass er her?» Uten spor av romfeber svarer Heidegger nøkternt: «I min erfaring har alt som er essensielt og stort oppstått fordi mennesket har hatt et hjem og vært rotfestet.» Heideggers elev Hannah Arendt hadde en lignende intuisjon. I Vita activa fra 1958 skrev hun at det aktive liv riktignok alltid innebærer å bygge en kunstig verden som bringer den naturlige verden på avstand, men advarer mot at vi i romalderen risikerer å miste fotfestet, med den konsekvens at menneskets tilstand blir ubestemt og åpen og at vi vender oss bort fra jorden – vår mor og vårt hjem.

I praksis har astronautikken ofte vist seg å ha en motsatt virkning. Blikket tilbake på jorden inngir en lengsel etter å komme hjem – med en fordypet forståelse og aktelse. Earthrise-fotografiet har blitt et symbol for miljøbevegelsen: Fra rommet ser man ingen grenser, bare en vakker og skjør hinne av liv. Uaktet at kritikere som den franske filosofen Bruno Latour har ment at jorden sett fra utsiden er et falskt og forenklet bilde av enhet, er det verdt å merke seg at denne «overblikkeffekten» først og fremst er følelsesmessig, at den nettopp ikke kan formidles av et bilde. Jordklodens unike aura kan ikke reproduseres i trykte eller digitale bilder. Astronautene sier gjerne at hvis vi alle kunne se jorden på denne måten, virkelig se den, ville vi handlet annerledes, tatt mer vare på naturen. Denne fromme visjonen ligger også bak byggingen av Griffiths observatorium i Los Angeles, der filantropen som bygget dette observatoriet for folket, blir sitert med følgende ord på en plakett: «[H]vis alle mennesker kunne se inn i et teleskop, ville vi få fred på Jorden.» Det at et kosmisk blikk gjør oss til ydmyke jordboere har også blitt tatt i bruk for å rettferdiggjøre en ekstravagant romturisme av den typen Bezos og Branson vil tilby. Effekten blir noe mellom opplevelsen av tempelets ærefrykt og fornøyelsesparkens adrenalinkick – et glimt av et guddommelig utsynspunkt; en nøktern og langt mer kostbar variant av en helgeretreat med ayahuasca.

Da Elon Musk skjøt ut sin røde sportsbil i bane rundt solen for et par år siden, var det kanskje et signal om at universet nå, som jorden allerede har blitt, er klart for å bli redusert til det Heidegger kalte Gestell, natur redusert til en ressurs for menneskene. At bilen også var utstyrt med en astronautdukke som lytter til David Bowies space-rock signaliserer imidlertid en lettsindighet som motvirker dypsindige innvendinger. Musks spøkefulle tilnærming hevder at eventyrlysten bare kan holdes i live ved hjelp av programmatisk sorgløshet, noe som virker forfriskende, særlig for den som har sett traurige romfilmer som det melankolske doku-dramaet First Man (2018), der en gledesløs Ryan Gosling lander på månen, eller miniserien The First (2018), der en like gledesløs Sean Penn prøver å planlegge en ekspedisjon til Mars midt oppi en traumatisk familiehistorie og politiske komplikasjoner. Musk kommenterer muntert i Twitter-format: «My‹pay› is in options, which only matter if stock goes up & I sell. Will use that to make life multiplanetary, help education & environment on Earth w my foundation. Just don’t want us to be sad about the future.» En øvelse i sprezzatura: kunsten å få det vanskelige til å virke enkelt.

Musk fremstår som en retrofuturist som vil vinne tilbake den fremtiden vi hadde før, optimismen medregnet. Når han designer Falcon Heavy-raketten i retro-design så det ser ut som den hører hjemme i en film fra 50-tallet, er det gjort med glimt i øyet, og den får noe magisk over seg – som om illustrasjoner fra Amazing Stories og Lyn Gordon har blitt selvoppfyllende profetier. NASAs Jet Propulsion Laboratory har plukket opp SpaceX’ idé og deler nå ut plakater for interplanetariske turistreiser i retro-stil. Blandingen av ironi og nostalgi skaper det nødvendige virkelighetsflimmeret for den som vil drømme om det nesten-umulige, om nye enorme steg for menneskeheten.

Kappløpets logikk og fredsavtaler for solsystemet

Armstrong tok sitt skritt for menneskeheten, men ble månen erobret av menneskene eller amerikanerne? Astronautene fremstiller gjerne seg selv som representanter for menneskeheten, men man kan spørre seg om ikke en russisk kosmonaut-utforskning av månen ville ha artet seg vesentlig annerledes. Kina er for eksempel tilbakeholdne med informasjon om ekspedisjonen til månens bakside; verdenssamfunnet er kun blitt informasjon til del stykkevis og delt, etterskuddsvis. Hvordan vil en romkoloni bli preget av nasjonaliteten til dens grunnleggere? I Kim Stanley Robinsons Mars-trilogi oppstår en konflikt mellom dem som ser seg selv som mennesker fra jorden, og de som anser seg som marsianere, mens andre tar med seg sterke kulturelle identiteter fra hjemlandene sine på jorden. I romanen Red Moon (2018) utmaler Robinson en nær fremtid der Kina bygger en omfattende månebase. Kina har med sin form for regjeringsmakt en sterkere kontroll over budsjetter og langsiktige prosjekter – og har dessuten interesse av symbolpolitikk, en motivasjon som blir viktig siden det i overskuelig fremtid er vanskelig å tjene penger på månen. Dubais politiske overhode, Sheikh Mohammed bin Rashid Al Maktoum, har på sin side begynt å bygge en simulert Mars-by i ørkenen på omkring 177 000 kvadratmeter, og har erklært at emiratene vil ta sikte på å bygge en millionby på Mars innen 2117. De har så langt ikke et eget romprogram, men siden Musk er mest opptatt av å utvikle transportteknologien og vil overlate utvikling av Mars-basen til andre, ligger et samarbeid i kortene – eller i det minste en parallell sponsing av kollektive fantasier.

Forskjellige selskaper og aktører arbeider innenfor ulike ideologiske rammeverk, akkurat som ulike nasjoner har forskjellige tilnærminger til rommet og hver sin romkultur. India har nå lyktes i å sende sine sonder både i bane rundt Mars og til månen, og statsminister Modi skryter, med et spark til USA, av at disse prosjektene koster mindre enn det gjorde å produsere hollywoodfilmene Interstellar (2014) og Gravity (2013). Med en evne til å gjøre ting enkelt og rimelig, viser de noe av den samme praktiske sansen som russerne: Der amerikanerne bygget hele forskerteam for å utvikle en penn som kunne skrive i vektløs tilstand, tydde sovjetiske kosmonauter simpelthen til blyanter. Med et kvinnelig lederskap i romprogrammet bryter inderne dessuten med rakettvitenskapens maskuline konnotasjoner.

Romfart
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Romkappløpet har etter den kalde krigen fremstått som en vennlig vitenskapelig kappestrid, men blir det virkelig til et nytt månekappløp, burde vi kanskje ane uråd: De militære motivene ligger allerede oppe i dagen. Da Donald Trump i juni 2018 kunngjorde planer om en bemannet amerikansk månebase, hentet han ikke bare frem den amerikanske pionér- og nybyggerretorikken, men fremhevet med ettertrykk at rommet har mange bruksområder, blant dem militære. Etter en kunstpause erklærte han at luftforsvaret skal suppleres med en ny forsvarsgren – the space force. Her er ikke amerikanerne alene. Siden Kina skjøt ned en av sine egne satellitter i en test i 2011, har tanken om romkrig gradvis blitt stueren, og Frankrikes president Emmanuel Macron har annonsert planer om et fransk romforsvar. Det hører med til historien at Indias statsminister i mars 2019 annonserte at også de hadde lyktes i å skyte ned en satellitt og at de dermed kunne erklære seg som en av «rom-maktene» – a space power.

Den internasjonalt ratifiserte Outer Space Treaty har vært i kraft siden 1966 og skal sikre verdensrommet mot våpenkappløp og aggressiv dominans, men siden Wernher von Braun og andre rakettforskere ble hentet over fra Nazi-Tyskland til USA etter annen verdenskrig, har det vært en åpen hemmelighet at romfart og militærindustri er filtret sammen på utallige måter. Den som leter i offentligheten etter en saklig debatt om romkrig, kan lett ende opp i et sparsomt besøkt diskusjonsrom, der paranoide amatørforskere og avanserte hobbyjournalister oppspilt gestikulerer i retning av militære rådgivere og høyere offiserer som mumler lavmælt seg imellom, med ryggen til. Desto mer velkommen var den nylige bestselgeren av astrofysikeren Neil de Grass Tyson, Accessory to War – The unspoken Alliance Between Astrophysics and the Military (2018). Her kan vi følge temaet fra astronomenes rolle som militære rådgivere i antikken, til den hårreisende planen fra slutten av 50-tallet om å sprenge en atombombe på månen, som et kosmisk maktdemonstrasjon for alle jordens beboere. de Grass Tyson går også grundig gjennom ulike romtraktater, og den uttalte militariseringen fra 2016 og fremover, som nok var en foranledning for bokprosjektet. Talen han siterer fra general John E. Hyten sier det klart: «Verdensrommet er ikke et fredet sted.»

Følger vi temaet bakover i den nære historien, finner vi anekdoter om møtene mellom Ronald Reagan og hydrogenbombens oppfinner, den beryktede Edward Teller, som var forbildet for Stanley Kubricks Dr. Strangelove (1964). I en artikkel i tidsskriftet Popular Mechanics (3/1960), «We’re Going to Work Miracles», gikk han inn for å bruke hydrogenbomber til alt fra bygging av veier til havner og kanaler for skipsfarten, en form for instant terraforming av jorden selv.[v] «Prosjekt plogjern» ble fulgt opp av et prosjekt i verdensrommet: Teller gikk inn for å etablere et sett av plattformer med hydrogenbomber i bane rundt jorden, et prosjekt som ble skrinlagt da det ble åpenbart at faren for uhell ville gjøre dem til en hyperrisiko for alle, snarere enn en sikring av territoriet. Mot slutten av livet utarbeidet Teller en plan for å skyte ned astroider på vei mot jorden, ved å etablere et rakettskjold som kan komme alle jordens beboere til nytte – et fredlig forsett som kanskje også var et forsøk på i siste øyeblikk å renvaske et heller mørkt ettermæle.  

Tanken om å sikre jorden fra utslettelse med høyteknologiske midler, er også en fantasi om moralsk frelse, en endelig rettferdiggjøring av menneskets mange teknologiske overtramp. I likhet med Elon Musk føyer Zubrin astroidenedslag og kosmiske katastrofer til listen over grunner til å få et fotfeste i rommet. I et økologisk perspektiv har vi begynt å venne oss til rollen som det biologen E.O. Wilson kaller «the planetary killer» – en art som utrydder andre arter og utraderer naturområder. Hva er mer nærliggende enn å lengte etter oppreisning? Det er noe rørende i den sivilisatoriske dagdrømmen om å gjøre en skyldbetynget menneskehet til «the planetary saviour», eller kanskje enda bedre, å reise til Mars og bli «the planetary creator». Zubrin fantaserer om at vi i en fjern fremtid kan gjøre et utall planeter i galaksen til hjem for en myriade av etterkommere fra den jordiske flora og fauna, der menneskearten vil kunne forgrene seg i humanoide etterkommere tilpasset nye livsmiljøer.

Dagens virkelighet er at romfarten forblir kostbar og risikabel og dermed har et konstant legitimeringsbehov, i det minste om den finansieres av skattebetalere. Ofte settes slike luksusutgifter opp mot humanitært arbeid, men det er påfallende at skattebetalerne til sammenligning nokså ukritisk godtar de astronomiske forsvarsbudsjettene. SpaceX er allerede et av verdens mest verdifulle private selskaper, med en omsetning som fritar Musk for videre legitimering. En privat utforskning av rommet kan godt vise seg å være den beste fremgangsmåten for å skape en motvekt til romkrig i satelittbeltet og nedslående utsikter til en militarisert måne. Slik kan vi håpe å beholde det ytre rom som et virkeområde for det vi er blitt vant til å kalle menneskelig oppdagertrang, der de første skrittene alltid bærer i seg noe av barndommen og begynnelsen.

Zubrins argumenter for romfartens fremtid og endeløse muligheter ender opp som en manisk helgardering. Noen av begrunnelsene er holdt oppe av en håpefull humanistisk fremtidstro, andre av ren ekspansjonisme, men han tilføyer frimodig en rekke spekulative og selsomme drømmerier som kan gjøre ekspansjonen attråverdig for den som er villig til å fantasere på vegne av fremtidens mennesker, som når han maner frem eksperimentelle småstater i astroidebeltet eller på Mars, som vil bli som de greske øyene i den tidlige antikken. Om den bærende tanken i prosjektet hans er idealistisk, er mange av argumentene presentert med en uttalt aggresjon mot alle som måtte ha andre forhåpninger eller prioriteringer for menneskeheten. At han går inn for bevæpnede satellitter og et amerikansk romhegemoni røper kanskje også at romfeberen kan medføre farlige kompromisser med det militære. Ambisjonen om å gjøre romfarten til et fredelig fellesmenneskelig prosjekt, risikerer å bli stående som en dekkoperasjon, selv om konflikten mellom rompasifister og tilhengere av realpolitikk utvilsomt gjør seg gjeldende også innad i NASA. Zubrin presenterer konklusjonen allerede i bokens innledning, der han også formulerer et psykopolitisk program: «Dette er en storartet tid å være menneske i. Vi lever i historiens begynnelse. Vi er tilstede under skapelsen.»

Sammenlignet med denne storstilte sivilisasjonstenkningen fremstår de to bøkene om rakettbaronene forsiktige og foreløpige. Davenports enkle og kapitalistiske moral er at konkurransen mellom Bezos og Musk viser seg å være like stimulerende som det opprinnelige romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen. «Rivalisering, skulle det vise seg, var det ypperste drivstoff for raketter.» Han konstaterer også at rombaronene, til tross for større planer, nå tar sikte å komme tilbake til månen, som for å hente nye krefter der romdrømmen ble vekket for alvor, før den slumret inn igjen. Det avgjørende er at nøkkelen til den nye romalderen synes å ligge hos et par besatte og styrtrike individer, støttet opp av deres fascinerte tilhengere, deres egne drømmer og improviserte påskudd. Fernholz’ avslutter på sin side med et velvalgt sitat av Arthur C. Clarke: «Enhver ‘grunn’ vi angir for å ville reise ut i verdensrommet er ettertanker, unnskyldninger vi klistrer på i ettertid fordi vi rasjonelt sett føler vi burde ha dem.» Spørsmålet om de dypeste motivasjonene for å dra ut i rommet står åpent, sammen med spørsmålet om menneskets kosmiske skjebne. Vi har en lang reise foran oss – innen reisens virkelige mening eventuelt vil åpenbare seg.

[i] Se Tim Flannery: The Eternal Frontier – The Ecological History of America and its Peoples, Atlantic Monthly Press, New York 2001. «Selve essensen i frontier-erfaringen ligger i tilfanget av ressurser, og hvem bryr seg om å bevare ressursene eller engang benytte dem effektivt, når ressursene er endeløse? Hovedmålet blir å utnytte dem så raskt som mulig og så bevege seg videre. Det er denne holdningen til ressursbruk som ligger i hjertet av kapitalismen, og som utgjør en utfordring for miljøvernere i dag. Slik blir vi forfulgt av arven fra den amerikanske frontier-erfaringen.» S. 292.

[ii] Om dette lyder som et søkt tankeeksperiment, hører det med til fortellingen at The Mars Society også hadde en arktisk øvelsesbase på den påfallende marslignende Devon Island i det nordlige Canada, et prosjekt Zubrin dokumenterte i boken Mars On Earth – The Adventures of Space Pioneers in the High Arctic, Tarcher/Penguin, New York 2003.

[iii] I sin opprinnelige sammenheng lyder sitatet slik: «[I]ndividuelle initiativer følger loven om en tiltagende gjensidig stagging – inntil summen av samtidige foretak stabiliserer seg i en hyperaktiv, vibrerende gelé: Dette er den egentlige betydningen av uttrykket ‘post-historisk sivilisasjon’.» I Peter Sloterdijk: Weltinnenraum des Kapitals, Suhrkamp Verlag, Berlin 2005. (Min oversettelse.)

[v] Popular Mechanics mars 1960. Også sittet i Ed Regis: Monsters – The Hindenburg Disaster and the Birth of Pathological Technology, Basic Books, New York 2015.

Avatar

Anders Dunker