Ja, faen – det må skje i påsken!

Femten år før Orson Welles skremte vannet av amerikanske radiolyttere med sitt realistiske hørespill Klodenes kamp (1938), ble et liknende stunt gjennomført i papirform. Om morgenen den 24. mars 1923 begynte Oslo-avisenes redaksjoner å motta desperate henvendelser fra den norske befolkning. Var det virkelig sant? Hadde toget til Bergen blitt ranet? Det hadde ikke stått noe mer under overskriften «Bergenstoget plyndret inat!», og mange ringte inn for å høre om alt stod bra til med venner og bekjente som befant seg på toget. Det disse engstelige sjelene ikke hatt fått med seg var fire bittesmå ord til høyre for den dramatiske overskriften. «Pris 2 kroner,» stod det, og under: «Gyldendal.

Lanseringen av Jonathan Jervs spenningsroman Bergenstoget plyndret i natt! må være Norges tidligste eksempel på såkalt innholdsmarkedsføring. Gyldendals reklamestunt var utvilsomt effektivt; hele førsteopplaget på 7000 utgaver ble utsolgt i en fei. Til tross for at boken var en åpenbar parodi fikk den god mottakelse også hos kritikerne, som spekulerte i hvem som kunne ha skrevet den; én spurte seg om ikke det var forlagsdirektøren selv, Harald Grieg, som gjemte seg bak det allittererende pseudonymet.

De hadde nesten rett. Harald Grieg spilte en viktig rolle i Bergenstogets tilblivelse og listige lanseringsstrategi, men det var hans yngre bror Nordahl Grieg som sammen med bestekameraten Nils Lie hadde smelt sammen den hardkokte flisa av en bok. Ideen fikk de på en av sine mange skiturer gjennom Vestmarka vinteren 1923. Etter en felles omfattende Europatur året før var de to unge studentene temmelig blakke, og tanken var å skrive en bestselger i rekordfart. I boken Festskrift til Harald Grieg, utgitt i forbindelse med Gyldendals 25-årsjubileum i 1950, beskrev Nils Lie idémyldringen slik:

Hvis vi skulle gjøre et usannsynlig dristig innbrudd, kunne intet tidspunkt være gunstigere enn natten til 1. april. Om politiet ble varslet, ville de tro det var aprilsnarr og falsk alarm, så forfølgelse og etterforskning kom til å bli håpløst forsinket. (…) Det viste seg at 1. påskedag falt på 1. april det året, og dermed var rammen gitt – høyfjell og hyttetur. Nattoget på Bergensbanen måtte bli objekt for plyndringen, og fabelaktige skiprestasjoner skulle gi det nødvendige alibi.

Grieg og Lie slo mynt og kron om hvem som skulle begynne, og byttet så på å skrive scener og situasjoner. Arbeidstempoet var intenst og ifølge Lie uovertruffet i hans studietid; hver ettermiddag troppet de opp på Sim. Solbergs konditori i Hegdehaugsveien og leste høyt for hverandre og for fire bergenske venner som sto modell for de ulike romanfigurene. Hovedmennene Johan Bratt og Åge Heiberg var selvsagt tynt maskerte versjoner av de to unge forfatterne, der de ifølge Lie «utstyrte hverandre med slike egenskaper og attributter som beskjedenheten forbød en å nevne selv».

Ungdommelig eventyrlyst
Bergenstoget plyndret i natt! er ikke den ur-påskekrimmen mange har skullet ha det til – norske forlag averterte for «påskelektyre» lenge før Jonathan Jervs brakdebut, mens det skulle gå flere tiår før man bevisst begynte å koble påskehøytiden med krimlitteratur. Kan hende har den 100 år gamle røverromanen fått æren av å bli kalt Norges første påskekrim fordi bokens spenningselement er uløselig knyttet til påskedagene.

Boken åpner en grå og trist dag i januar, «den aller ondeste av årets måneder». Bestekameratene Johan Bratt og Åge Heiberg driver nedover Karl Johan og kjeder seg slik bare unge menn kan. Aldri skal det skje noe spennende med de to jusstudentene. «Her hjemme er det kanskje av og til et plumpt mord, litt innbrudd og for øvrig en beruset gårdbruker fra Toten som ustanselig blir frastjålet sin lommebok av en ukjent kvinne i et portrom på Grønland,» klager Bratt. Heiberg på sin side har problemer med kjærlighetslivet, og det er denne blandingen av ungdommelig eventyrlyst og bitter fandenivoldskhet som setter dem på den vanvittige tanken om å rane Bergenstoget.

Med på laget får de fire typete bergensere: Biologen, Bokseren, Tiurjegeren og Prikken. Bokserens bror har nettopp tapt 10 000 kroner «på en fortvilet spekulasjon», og motiv utover dette behøver ikke de seks kameratene. Brekket må skje i påsken, forklarer Heiberg, da terrenget uansett er «gjennompløyd på kryss og tvers av påskehelter og buksedamer. Hver eneste hytte som det ryker av, hver eneste gjest på hotellene der oppe, vil fjerne mistanken fra oss. Ja, faen – det må skje i påsken!»

Maskeradeforestilling i Studentersamfundet
Som sagt, så gjort. Sekserbanden spenner skiene for og fyller Bergans-sekkene med sjokolade, spekeskinke og nyanskaffede revolvere. Ved Haugastøl maskerer de seg og går ombord på Bergensbanen.

Da boken ble anmeldt mente Morgenbladets kritiker at overfallet på toget ble skildret «som om det gjaldt en maskeradeforestilling, indstudert i Studentersamfundet» (24.03.1923). Her tas det ingen hensyn; med pistolmunningen mot hodet blir de mannlige passasjerene tvunget til å overgi sine lommebøker. Kvinnene får «ligge uantastet», men blir beordret til å holde kjeft. Åge Heiberg lar en liten gutts pengepung «gli ned på gulvet, som av uaktsomhet», uten at dette galanteriet veier opp for noe som helst. Til sammen rasker de med seg 42 480 kroner, noe som i dag ville tilsvart nesten halvannen million.

De seks bandittene hopper av på Finse og kjemper seg tilbake østover. Etter hvert dukker ivrige speidergutter fra Oterpartuljen opp på nabokoien og trenger hjelp til å finne veien over vidda, og disse «gudsenglene» gir togrøverne alibi (at de ennå ikke hadde møtt Oterpatruljen da ranet fant sted ser ikke ut til å bety noe – speiderguttenes uskyld er tydeligvis alibi nok).

De møter etter hvert to mannlige passasjerer fra Bergenstoget som Johan Bratt husker å ha ranet, og her lar Grieg og Lie de to passasjerene berette hele den dramatiske historien for de seks gjerningsmennene, på en måte som ikke står tilbake for Roald Dahls senere krimnoveller: «‹Vi for vår del›, sa den ene, ‹tror at de har hoppet av toget i fart, og så vendt tilbake til en eller annen hytte som de har leid for påsken.›»

I mellomtiden spres nyheten om at Bergenstoget er blitt plyndret, den havner på forsiden av alle aviser, men siden det er 1. april er det ingen som tror at det faktisk har hendt. Johan Bratt, Åge Heiberg, Biologen, Bokseren, Tiurjegeren og Prikken rekker akkurat å komme seg ned til Oslo med byttet sitt før 50 gardister sendes opp for å lete etter dem.

Guttastemning anno 1923
Bergentoget plyndret i natt! var hele tiden ment å være en parodi på datidens krimhelter Stein Riverton og Øvre Richter Frich. Stilen er gjennomgående kjekk i tonen – dette er guttastemning anno 1923. Bratt og Heiberg flanerer rundt og røyker Golden West i barer der støv og tobbaksrøyk virvler «i rembrandtske virkninger». De beundrer pikenes silkestrømpeben («Forferdelig, forferdelig er mannens begjær når han er tyve år…») og ikke minst sine nye skytevåpen: «Ingenting er så besnærende for en ung mann som en revolver. (…) revolveren er herskeren over tusen skjebner, hvor den hver eneste dag er redskapet som visker ut den guddommelige grensen mellom å være og ikke være.»

Selv om boken var en pastisj innrømmet Nils Lie i Festskrift til Harald Grieg at «snart gikk det oss som våre forbilder, spenningen grep oss, og vi diktet om kapp på livet løs». Og ganske riktig – den ironiske distansen blir mindre og mindre etter hvert som togrøvernes situasjon tilspisser seg, og det Lie beskrev som «nihilistisk weltschmerz» blir byttet ut med virkelige sjelekvaler da det går opp for de seks vennene hvilken skrekk de har innjaget i de uskyldige togpassasjerene.  

Dramatisk lansering
Kanskje er det forleggerbror Harald Grieg vi har å takke for at de unge togrøverne plutselig begynner å lytte til sitt moralske kompass. Da Harald ble forelagt bokutkastet, nedtegnet i guttenes «beste skjønnskrift», kunne han gå god for alt unntagen slutten. «Jeg syntes i moralens navn at det ikke gikk an at disse studentene plyndret toget og tilranet seg en formue uten at de kom på bedre tanker efterpå,» skrev Harald Grieg senere i sine memoarer.

Grieg og Lie protesterte, men Harald sto på sitt: «Er dere unge diktere eller er dere ikke?» Det ble til at de to forfatterne nok en gang slo mynt og kron, og Lie fikk den utakknemlige oppgaven med å skrive et nytt, moralsk oppbyggelig siste kapittel, der Biologen vinner stort på kasino i Monte Carlo og alle pengene blir levert tilbake.

Storebror Grieg var også mesterhjernen bak den dramatiske lanseringen. I sine memoarer skriver forleggeren at han straks visste hvordan det skulle gjøres: «Bare titelen BERGENSTOGET PLYNDRET INATT øverst på første side i alle Oslo-avisene som syvspaltet annonse med kjempetyper i bladets vanlige titelskrift, slik at intet menneske kunne falle på annet enn at det virkelig var siste sensasjon som ble utbasunert.» Pris og navnet på forlaget måtte derimot stå med så ørliten skrift «at det bare kunne oppdages med lupe», og om nødvendig måtte redaksjonen bestikkes «til å frafalle det infame (avert.)».

24. mars 1923 kunne Aftenposten rapportere på forsideplass at det var oppstått strid om det nyoppdagede grunnstoffet hafnium, og at kronprins Olav var blitt syk med gulsott, men bortsett fra den ruvende overskriften sto det ingenting annet om det påståtte ranet på Bergensbanen. Det gikk slik Harald Grieg hadde tenkt – folk ringte inn og fortvilet, og da forsidespøken ble avslørt begynte Jonathan Jervs røverroman å selge som hakka møkk.

Krigens lange skygger?
Kritikerne var jevnt over begeistret for Jonathan Jerv, selv om Morgenbladets anmelder bedyret at man ikke måtte ta boken alvorlig, «slik som forfatteren paa enkelte steder søker at inbilde publikum at han selv har tat sit arbeide».

Da var tonen en helt annen hos Dagbladet (28.03.1923), der skribenten hevdet at boken var «moralfilosofisk» og «velsignet fri» for de klisjeene og overdrivelsene man ellers fant i bøkene til Riverton og Richter Frich – ironisk nok de forfatterne Grieg og Lie hadde satt seg fore å parodiere. Skribenten mente at forfatteren (i entall) «maa tilhøre et av de aller yngste studenterkull – saa tydelig er paavirkningen fra krigen og aarene efter».

Første verdenskrig kastet lange skygger i Jonathan Jervs debut, skal vi tro Dagbladets skribent. Bergenstoget plyndret i natt! var ifølge ham gjennomsyret av et livssyn «fra en dristigere, raaere, brutalere tid enn den vi paa tredve og deromkring er opvokst under – en tid uten videre respekt for menneskeliv og absolutt ingen for social anseelse – som det ikke er meget igjen av for oss studenter. Av denne grunn anbefales ‘Bergenstoget plyndret inatt’ ogsaa dem som til daglig ikke leser røverromaner.» Det er vanskelig å bedømme hvorvidt Grieg og Lie hadde bakset med noen slik desillusjon fra krigstiden, der de slo mynt og kron om hvem som skulle skrive hvilket avsnitt.

Løvekloen
I Festskrift til Harald Grieg hevdet Nils Lie at det ville blitt «en fin hovedfagsoppgave for en filolog å påvise løvekloen» i de ulike sekvensene. Man kan få mistanke om at Grieg, som i sin diktdebut Rundt Kaap det gode Haab (1922) hadde vist seg som en naturskildrer av kiplingske dimensjoner, står bak noen av de mer maleriske landskapsbeskrivelsene; luften er som «en kuppel av grønt kjølig krystall», solen som «et flammende gullhav bak Askeråsen».

Harald Grieg var på sin side helt sikker på at ett bestemt avsnitt var skrevet av lillebroren, dådsromantiker som den unge Nordahl allerede var:

Du blir kanskje sakfører i Moss og jeg i Bodø. Jeg blir gift, får fire barn, jeg blir gammel, syk og dør, det er søt duft av lik og blomster i kapellet som det er når alle mennesker dør. Og det er ingenting meningsløst i det at jeg skal dø som alle de andre. Jeg er bare et grått nummer blant tusen, det er ikke noe som helst merkelig i mitt liv. Hvorfor skal jeg bare leve og dø som Johan Bratt? Hvorfor skal jeg ikke være en beduin, enn hestetyv og kvinneraner, som jager gjennom Sahara med sinnet i storm? Eller en indisk fakir, som henger med bena på ryggen over enn sakte brennende ild? Deres liv er da merkelig og mystisk, men mitt! Det er å gå fra Universitetet til Grand og rundt i byen, og hva jeg så gjør og hvor jeg så går, er jeg allikevel meg selv, Johan Bratt, som ikke kan forundre seg over noe han foretar seg. Fanden også.

En familiehemmelighet
Med sin handlingsmettede action og spektakulære utendørsscener var Bergenstoget plyndret i natt! selvskreven for filmmediet. Da Nordahl Grieg oppholdt seg i Kina som korrespondent for Tidens Tegn i 1927, møtte han produsent Thorvald Isdahl Jr. i Shanghai. Isdahl mente boken ville egne seg ypperlig på det store lerretet, og sammen med de to andre bergenserne Magdalon Mowinckel og Nils Lie ble han styremedlem i Norsk Super Film A/S, produksjonsselskapet som skulle filmatisere Bergenstoget plyndret i natt! Målet var å lage en dramatisk storfilm av internasjonalt kaliber, som i tillegg kunne fungere som god norgesreklame.

I filmen er radarparet Johan Bratt og Åge Heiberg slått sammen til én staut hovedperson: Tom Heiberg, reklamemann og skientusiast. Hans motivasjon for å plyndre Bergenstoget er om mulig enda tynnere enn i det originale kildematerialet; når Heiberg blir midlertidig ansatt i et reklamebyrå og får i oppgave å skape blest om Bergensbanen, raner han toget sammen med noen kamerater. Overfallet havner på forsiden av alle avisene, men i filmen som i boka blir det hele avskrevet som en aprilspøk. Bergensbanen får masse publisitet, Heiberg blir forfremmet, og får i tillegg gifte seg med sin utkårede, som tilfeldigvis også er datteren til reklamesjefen; de blir enige om å la togplyndringen forbli en «familiehemmelighet».

Filmen ble regissert av tyske Uwe Jens Krafft. Den østerrikske stumfilmstjernen Paul Richter hadde rollen som Tom Heiberg, mens filmens kvinnelige hovedrolle Grete ble gestaltet av Richters kone Aud Egede Nissen, eldstesøsteren til Nordahl Griegs fremtidige kone Gerd. Innendørsscenene ble spilt inn i Berlin, mens utendørsscenen ble filmet på Geilo og Finse i påsken 1928, der 40 soldater, et militærfly og 400 reinsdyr deltok som statister. Med et budsjett på en kvart million kroner var filminnspillingen unik i norsk sammenheng

Selv hadde Grieg ingen fremskutt rolle i produksjonen, men han fikk likevel et visst økonomisk utbytte – det sørget bestekamerat og filmprodusent Nils Lie for. «Min beste takk for din pengeutpresservirksomhet i anledning Bergenstoget,» skrev han til Lie én uke før filmpremieren. «Ja ved Kristi hellige blod nu er det vel plyndret!»

Forbudt i Sverige
Bergenstoget plyndret i natt! hadde verdenspremiere på Konsertpaleet i Bergen 17. september 1928, og den actionfylte stumfilmen ble en umiddelbar suksess. Bergen Aftenblad kunne melde om at Konsertpaleet hadde opplevd «en mere end almindelig stor tilstrømning denne uke», og at publikum «syntes at være overmaade vel tilfreds» (22.09.1928). Skuespillet og de vakre høyfjellsmotivene ble lovprist i pressen, og til sammen skulle litt over 100 000 nordmenn se filmen på kino. Kinoeiere kunne etter hvert avertere om flere daglige visninger av «Den bedste norske film hittil».

Senere ble Bergenstoget eksportert til tysktalende land under tittelen Schneeschuhbanditen, og til England som Thin Ice(i den engelske versjonen gjør en tekstplakat det klart at ingenting av skikjøringen publikum ser i filmen er fake, og at den ble spilt inn i områdene der den engelske polarhelten Robert F. Scott trente til sin Antarktisekspedisjon).

Filmen ble imidlertid forbudt i Sverige i en kort periode, der det statlige sensurorganet anså Bergenstoget som «rettsforvillende». I den anledning uttalte Nils Lie til Bergens Tidende (19.12.1928) at dette visstnok var vanlig praksis i nabolandet: «Det viser sig at alle norske films, med undtagelse av Synnøve Solbakken, er blit forbudt ved første gangs fremvisning i Sverige. Senere er de blitt tillatt.»

Tre år senere skulle det likevel være svenskene som etterlyste flere bøker fra Jonathan Jerv; i 1931 beklaget den konservative dagsavisen Nya Dagligt Allehanda at pseudonymet hadde blitt lagt bort for godt. «[D]e forklarer det med at vi er så sterke individualiteter begge to,» skrev Grieg til Lie i november 1931, og føyde til: «Ja vi er fan så sterke.» Det kom aldri flere røverromaner fra Grieg og Lies samkjørte hånd, men boken de skrev i 1923 har hatt et overaskende langt liv, og nyter fremdeles sin ufortjente status som Norges første påskekrim.