Humaniora er nok en gang i trøbbel. Etter debatten om mulig nedleggelse av teatervitenskap ved Universitetet i Bergen og forslagene fra forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe om å prioritere fag som direkte tjener det «grønne skiftet», ser det ikke særlig lyst ut for de humanistiske fagene. Det ville likevel være misvisende å snakke (en gang til) om en omfattende «krise» i humaniora. Helt fra begynnelsen av henger «krise» og «kritikk» sammen i humanioras selvforståelse.[1] Humaniorafagenes tendens til å beskjeftige seg intensivt med sin egen historie og eksistensberettigelse er utvilsomt en av deres styrker, men også en av deres svakheter.
Man gjør derfor klokt i å ikke umiddelbart slutte seg til dette velmenende koret av selvmedlidenhet og nostalgi. Det som trengs, er ikke enda flere påstander om humanioras «vesen» eller «ånd», men en kartlegging av disse fagenes praksis – fra skrive- og publiseringspraksiser til institusjonelle ordninger og spørsmål om deltakelse i og tilgang til akademiske ordskifter.[2] En slik praktisk betraktningsmåte ville gjøre det mulig å begrunne humanioras samfunnsrolle med noe mer enn mantralignende formuleringer om at fagfeltene bidrar med «kritisk tenkning» eller en utdypet forståelse av det «menneskelige» – eller om humanioras arbeidslivsrelevans, for den saks skyld. Slike fraser tilslører det mangfoldet av ferdigheter som kan læres i ulike humanistiske fag. Misforstå meg rett: Man bør på ingen måte undervurdere betydningen av tenkning og kontemplasjon for humaniora. Men i lys av de truslene de humanistiske fagene står overfor, gitt de nåværende finanseringsmåtene i universitets- og høyskolesektoren, gjør vanemessigheten disse begrunnelsene leveres med, det for enkelt for kritikerne av humaniora.
De gjentakende spørsmålene om «hva er humanister egentlig gode for?» har de siste årene på den ene siden ikke blitt tatt på alvor, og på den andre siden ført til overkompensering. Den dårlige samvittigheten har på det administrative nivået ført humaniorafagene inn i et kvantifiseringskorsett – inn i en konstant evalueringsmani, en konkurransetenkning drevet av tredjepartsfinansiering og en «idékonkurranse» som stort sett bare tjener manisk selvpromotering.
Hva om vi heller beskriver nøyaktig hva vi egentlig gjør i de forskjellige humanistiske fagene når det forskes, undervises og publiseres? Da vil det dukke opp en mengde aktiviteter, praksiser og operasjoner som fremstår mer enn bare «relevante» i møte med en krisepreget nåtid og en usikker fremtid. På regionalt, nasjonalt, europeisk og globalt nivå konfronteres vi i dag med problemer som på grunn av sin størrelse, motsetningsfylthet og kompleksitet krever løsningsforslag som tar høyde for det å ikke vite eller ennå ikke vite, og som unngår å søke tilflukt i kortsiktige konklusjoner.
Den tyske sosiologen Niklas Luhmann har hevdet at humanioras viktigste bidrag er å «øke kompleksiteten».[3] Mens de fleste samfunnsvitenskapelige skoler og alle empiriske vitenskaper er opptatt av å redusere kompleksitet, er humaniora med på å øke sammensattheten i vår opplevelse av verden. Humanioras styrke ligger ikke i å finne løsninger, generelle svar eller take-home messages. Den ligger heller ikke i den «kritiske» beskrivelsen av sosiale dominansforhold eller i avsløre «falsk bevissthet» i kulturprodukter eller massemedier. En humanistisk innfallsvinkel handler ikke om å arbeide seg gjennom et problem så raskt som mulig, men om å fastholde nødvendigheten av forskjellige tilnærminger, og å lære seg å utholde at de alle kan være nødvendige – samtidig.
Å studere og undervise i kunst, teater, musikk og litteratur er å fordype seg i gjenstander, fenomener og kulturuttrykk som ikke tillater klare løsninger. Slike motsetninger og ambivalenser kan ikke «brytes ned», men må utholdes som sådan. Vi behøver å bli konfrontert med kompleksitet og å lære å stå i den. I lesningen av Dag Solstads romaner finnes ingen «løsninger», bare mer eller mindre plausible tilnærminger. Interessante kunstverk kan aldri reduseres til de kategoriene vi bruker til å forstå dem. Det vesentlige ved å studere estetiske gjenstander og fenomener er tross alt ikke at alle blir enige til slutt, men hvilke motstandskrefter som er involvert når vi forsøker å beskrive dem. Den som fornekter eksistensen av disse kreftene, reduserer universitetet til en ren utdanningsinstitusjon. Humanistisk forskning og undervisning trenger og demonstrerer nødvendigheten av denne spekulative åpenheten og utforskende ubestemmeligheten. Her kan man minne om Wilhelm von Humboldts beskrivelse av universitetenes «særegenhet», at de «behandler vitenskapen som et problem som ennå ikke er fullstendig løst, og derfor forblir fordypet i forskning».[4]De høyere utdanningsinstitusjonene som lar seg berøve denne særegenheten, står igjen med lite.
Å håndtere disse «ikke fullstendig løste» problemene, å tåle dem eller til og med øke antallet av dem ved hjelp av ulike tolkninger, er det som kjennetegner hverdagen i humaniora. Å plassere i sentrum for akademisk undervisning en skjerpet oppmerksomhet om slike praksiser såvel som nøyaktige beskrivelser av dem, synes for meg å være en måte å synliggjøre humanioras «relevans» på i dag.
Humanistiske fag består ikke bare av å fremstille og lære bort informasjon, men også av måter å omgås uklare, tvetydige gjenstander på. Disse gjenstandene forteller ikke umiddelbart om sine egne problematikker, derimot må vi selv frembringe vår tilgang til dem. Å utvikle egne spørsmål og gjøre dem håndterlige i størrelse og tilnærmingsmåte, står i sentrum av de humanistiske studiene. Å konsentrere for mye av innsatsen om eksamener eller pensa, risikerer å motvirke utviklingen av denne selvstendigheten.
Innøvelsen av denne selvstendigheten er også en av grunnene til at humaniora bør forstås som en progressiv samfunnsaktør. Disse fagene kan lære oss å håndtere en fremtid som er blitt usikker. I sin bok Das Erziehungssystem der Gesellschaft (Samfunnets oppdragelsesystem, 2002) skisserer Luhmann dette på følgende måte:
[Det burde] finnes en pedagogikk som forbereder den unge slekt på en til enhver tid ukjent fremtid. Da dreier det seg ikke bare om den sedvanlige uvissheten, om behovet for informasjon og om innsikten i at man må nøye seg med en begrenset mengde informasjon, ettersom enda mer informasjon vil overmanne våre kognitive kapasiteter, det vil si: at vi ikke vil være i stand til å bearbeide den til kunnskap. Dette må vi også huske på, men den viktigere innsikten er at vissheten om det usikre ved fremtiden er en ressurs, nærmere bestemt forutsetningen for å kunne treffe beslutninger. Dermed måtte tilegnelsen av kunnskap i stor utstrekning byttes ut med tilegnelse av evnen til å treffe beslutninger, det vil si: å nyttiggjøre seg uvisshet.[5]
Hvor, om ikke i humaniora, kan man tilegne seg en slik kompetanse? Studenter og forskere innenfor humaniora må forholde seg til grunnleggende usikkerhet og vet derfor hvordan man kan beskrive flerstemmighet; de har tilegnet seg «kompetanser» som vil være viktige i årene som kommer. Gjennom humaniora lærer man orienteringsstrategier for uoversiktlige situasjoner og å fatte beslutninger i møte med et mangfold av (ofte utilfredsstillende) muligheter. Evnen til å forholde seg til – eller i det minste tåle – kompleksitet er en praktisk kompetanse som vil være nødvendig for å takle konsekvensene av klimaendringer, ressursknapphet, demografiske endringer og sviktende tillit til de politiske institusjonene.
Humaniora er ikke en «luksusvare» som et rikt land kan velge å ta seg råd til eller ikke, men uunnværlig for fremtidens overlevelsespraksiser.
[1] Se f.eks. Reinhart Koselleck: Kritik und Krise. Eine Studie zur Pathogenese der bürgerlichen Welt. Frankfurt a.M. 1973.
[2] En slik tilnærming foreslås i Steffen Martus/Carlos Spoerhase: Geistesarbeit. Eine Praxeologie der Geisteswissenschaften, Berlin 2022.
[3] Noe lignende hevder også Hans Ulrich Gumbrecht: Die Macht der Philologie, Frankfurt am Main 2003, s. 109-137.
[4] Wilhelm von Humboldt i foredraget «Über die innere und äußere Organisation der höheren wissenschaftlichen Anstalten in Berlin», som ble holdt i 1809 eller 1810: «Es ist ferner eine Eigentümlichkeit der höheren wisssenschaftlichen Anstalten, daß sie die Wissenschaft immer als ein noch nicht ganz ausgelöstes Problem behandeln und daher immer im Forschen bleiben […].»
[5] Sitert fra Niklas Luhmann: Das Erziehungssystem der Gesellschaft, Frankfurt am Main 2002, s. 198.
