Inn i gråsonen

NOTIS. Endelig er filmene Claude Lanzmann laget i kjølvannet av Shoah enkelt tilgjengelig.

Tidligere publisert i Vagant 2/2015.

Helt mot slutten av Claude Lanzmanns film Shoah (1985) møter vi Itzhak Zuckermann, nestkommanderende i en av de jødiske motstandsorganisasjonene som i april 1943 ledet opprøret i Warszawa-gettoen. I motsetning til de fleste andre personene som opptrer i filmen, får vi ikke se Zuckermann i selve intervjusituasjonen. Ordene er lagt over en tagning der han vekselvis ser ned i gulvet og inn i kameraet. Et øyeblikk er man i tvil om man hører filmens fortellerstemme eller mannen i bildet. Zuckermann sier ikke mye – for de mindre språkmektige av oss tar det likevel tid før ordene hans når fram. Han snakker hebraisk, som Lanzmanns tolk oversetter til fransk, og så følger de engelske undertekstene det er umulig å glemme: «Claude, you asked for my impression. If you could lick my heart, it would poison you.»

Hvis man litt grovt kan si at Shoahs monumentale kvalitet ligger i at et enormt historisk-journalistisk arbeid er underlagt et rigid sett med kunstneriske og etiske begrensninger, så er denne scenen filmen i miniatyr. Journalisten Lanzmann har sporet opp en av de helt sentrale personene i en bestemt hendelse, Warszawa-oppstanden, mens kunstneren Lanzmann gjennom montasjen av lyd og bilde lar Zuckermanns ord overskride det konvensjonelle vitnesbyrdet: If you could lick my heart, it would poison you klinger både som en variasjon over Shoahs billedforbud (ingen arkivbilder, ingen direkte visuell overføring av katastrofen) og som en påstand om holocausts særegne stilling som en historisk hendelse så utslettende at den ikke lar seg formidle, eller begripe av andre enn de overlevende.

*

Le Dernier des injustes (2013) av Claude Lanzmann.

Stillbilde fra Le Dernier des injustes (2013) av Claude Lanzmann.

Når de fire holocaust-relaterte filmene Lanzmann har laget etter Shoah nå er samlet i en boks og gjort tilgjengelig i Eurekas kvalitetstunge Masters of Cinema-serie, er det journalisten Lanzmann, heller enn kunstneren, vi stifter mest bekjentskap med, på godt og vondt. Alle filmene springer ut av Lanzmanns arbeid med Shoah på slutten av 1970-tallet og består av materiale som enten ikke fikk plass eller passet inn i den opprinnelige filmen.

A Visitor from the Living (1997) er i sin helhet et intervju med sveitseren Maurice Rossel, som under andre verdenskrig var en av Røde Kors’ representanter i Berlin. Rossel inspiserte blant annet militære fangeleirer og forhandlet om krigsfanger. Lanzmann er imidlertid først og fremst interessert i hva Rossel så da han som del av en større gruppe fra internasjonale Røde Kors besøkte Theresienstadt utenfor Praha i juni 1944.

Besøket var en ren dekkoperasjon fra nazistenes side, som i ukene før hadde gjennomført en storstilt Verschönerungsaktion («forskjønnelsesaksjon») og bygd lekeplasser, opprettet en bank, innrettet en kafé og et konserthus – og ikke minst deportert 7000 fanger til Auschwitz for å minske overbefolkningen i leirgettoen. Rossel endte med å skrive en positiv rapport om forholdene i Theresienstadt, og det er dette Lanzmanns intervju kretser rundt: Hvordan var det mulig ikke å gjennomskue falskheten? Kunne det ikke merkes på en eller annen måte? Rien, rien, svarer Rossel, han oppdaget ingenting.

De to neste filmene, Sobibór October 14, 1943, 4 p.m. (2001) og The Karski Report (2010), er også i all hovedsak intervjufilmer, gjennomsyret av Lanzmanns streben etter å etablere – så nøyaktig som mulig – kjensgjerningene i de hendelsene han går inn i. Førstnevnte dreier seg om fangeopprøret i dødsleiren Sobibor, helt øst i dagens Polen. Lanzmann vil ha alle detaljene: Nøyaktig hvor stod herr Lerner, intervjuobjektet, da han ventet på den tyske soldaten? Hvordan så den ut, øksa han hadde klart å skaffe seg?

I The Karski Report møter vi igjen Jan Karski, som i Shoah fortalte om sitt hemmelige besøk i Warszawa-gettoen på vegne av den polske eksil-regjeringen og de allierte. Nå dreier det seg om Karskis møte med president Roosevelt og rapporten han avla blant annet om nazistenes utryddelse av de polske jødene – hvordan forberedte han seg? hva sa han? og på hvilken måte? En av Roosevelts rådgivere oppsummerer det som synes å ha vært den generelle vantroen Karskis rapport ble møtt med: Jeg tror deg ikke, men det betyr ikke at det du sier er usant. I så måte er The Karski Report er en film om diplomatiet som håndverk og praktisk anliggende, om de formale og politiske rammene som styrer hvordan kunnskap omsettes i handling.

Handling, eller kanskje riktigere: prosessen som kan føre fram til handling, peker seg i det hele tatt ut som et tema i alle de tre første filmene, men får sin mest utførlige behandling i den fjerde og mest ambisiøse, The Last of the Unjust (2013), som tar oss tilbake til Theresienstadt og dermed forsterker inntrykket av at vi har å gjøre med en tetralogi.

Stammen i filmen er et ukelangt intervju fra Roma i 1975 med den siste fangelederen i Theresienstadt, Benjamin Murmelstein. På dette tidspunktet ble de såkalte «jødeeldste», altså mennene som hadde ledet de jødiske gettoene, fortsatt fordømt som kollaboratører, en oppfatning som hadde blitt godt befestet ikke minst av Hannah Arendt og hennes harde kritikk av «jøderådene» i Eichmann i Jerusalem (1963). At Murmelstein hadde overlevd krigen var for mange et klart bevis på at han for å redde seg selv hadde deltatt i ødeleggelsen av sitt eget folk. Filosofen og historikeren Gershom Scholem sa rett ut at Israel burde dømme og henge Murmelstein.

The Last of the Unjust lar Murmelstein fortelle sin versjon av historien, fra slutten av 30-tallet i Wien da han var tvunget til å jobbe direkte med Eichmann og fram til han ankom og etter hvert ble «jødeeldste» i Theresienstadt mot slutten av krigen. Her var han blant annet med å gjennomføre «forskjønnelsesaksjonen» i forkant av Røde Kors-inspeksjonen. Murmelstein framstår som en utadvendt, lærd, verdensvant og svært intelligent mann med en mørk sans for humor («Eichmann studerte emigrasjon hos meg») der han sitter på en takterrasse med Romas kupler og spir i bakgrunnen og snakker seg gjennom sitt liv i «gråsonen» – Primo Levis uttrykk for det moralsk uavklarte området mellom offer og gjerningsmann som nazistene tvang blant andre de «jødeeldste» inn i. Murmelstein sammenligner seg med Sancho Panza fra Don Quijote: Han var pragmatisk og satte kreftene sine inn på tiltak han faktisk kunne få gjennomført i stedet for å jage vindmøller. På et annet tidspunkt forklarer Murmelstein at han var en marionett som måtte lære seg å trekke i trådene selv.

Stillbilde fra Le Dernier des injustes (2013) av Claude Lanzmann.

Stillbilde fra Le Dernier des injustes (2013) av Claude Lanzmann.

Lanzmann liker åpenbart Murmelstein. Etter hvert som intervjuet skrider fram, blir de kritiske spørsmålene færre, og filmen slutter med at de to går arm i arm gjennom Romas gater. Mer oppsiktsvekkende er det likevel at Lanzmann i The Last of the Unjust bryter billedforbudet som rådet i Shoah, og blant annet inkluderer et langt klipp fra den nazistiske propagandafilmen som ble laget i forbindelse med «forskjønnelsesaksjonen».

Lanzmann har siden Shoah vært en iherdig kritiker av Arendts tese om ondskapens banalitet, det vil si forståelsen av holocaust som et folkemord drevet fram av byråkratiets kalde logikk. Etter Lanzmanns skjønn gir man holocaust et skjær av uunngåelighet når man trekker en kausal utviklingslinje fra nazistenes innledende forsøk på å utvise jødene til beslutningen om å utrydde dem: Man forklarer noe som ikke lar seg forklare. Derfor er det særlig påfallende at The Last of the Unjust arter seg som nettopp en forklaring: en forklaring på hvorfor Murmelstein handlet som han gjorde – og en forklaring der Lanzmann tillater seg å gå imot sine egne prinsipper om hvordan holocaust kan framstilles.

Murmelstein har ingen respekt overhodet for Arendts tese og omtaler den som latterlig. Han kaller Eichmann en demon og nevner flere episoder som ville gjort det langt vanskeligere å tegne et bilde av østerrikeren som en byråkratisk noksagt, hvis de hadde kommet opp under rettsaken. Som en imøtegåelse av Arendts tese kommer The Last of the Unjust altfor sent, men som et innblikk i Lanzmanns beveggrunner og valg i det arbeidet han nå har viet et halvt menneskeliv til, gir den nok å tenke på. Hvor mye av Lanzmanns visjon for Shoah ble formet i løpet av disse dagene på Romas tak?

*

Claude Lanzmann, f. 1925, er journalist, filmskaper og sjefredaktør for tidsskriftet Les Temps Modernes. Utenfor Frankrike er han særlig kjent for den ni og en halv timer lange filmen Shoah (1985), om utslettelsen av de europeiske jødene. I 2009 utga Lanzmann selvbiografien Le lièvre de Patagonie, som er oversatt til svensk av Peter Landelius under tittelen Haren i Patagonien (Lind & Co, 2012).

Facebook

Twitter