Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Monstrøse fascinasjoner

ANMELDELSE. HBOs dokumentarserie I’ll Be Gone in the Dark splintrer etterforskningen som bærebjelke i true crime-sjangeren. I stedet får vi en tenksom, flerdimensjonal fortelling.

I'll be gone in the dark
Foto: HBO

The Vasilia Ransacker. The East Area Rapist. The Original Night Stalker. EARONS. The Golden State Killer. Ikke bare kjært barn har mange navn. Joseph DeAngelo, som stod bak minst 13 mord og 50 voldtekter i tidsrommet 1975–1986, har gått under alle disse tilnavnene. Merkevarebyggingen av menneskelig monstrøsitet er uløselig knyttet til framveksten av moderne medier, med Jack the Ripper som fenomenets locus classicus. At det som vekker intens frykt og avsky fanger oppmerksomheten vår, er ikke til å undres over. Men mystikken som omgir seriemordere – og den skuelysten kallenavnene påkaller – er vanskeligere å trenge til bunns i. Stilt overfor det ubegripelige blir ønsket om å forstå desto sterkere. Mens vemmelsen altså er instinktiv og ubetinget, finner forstanden slett ikke fotfeste: Hvorfor dreper seriemorderen? Nettopp uutgrunneligheten i dette spørsmålet bereder grunnen for populærkulturens mytologisering av seriemordere. 

HBOs seks episoder lange dokumentar I’ll Be Gone in the Dark gjør like fullt et hederlig forsøk på å kløyve fra hverandre aversjon og fascinasjon. Tiltrekningskraften i virkelighetens forbrytelser er nødvendigvis en del av serien, all den tid den handler om bloggeren og forfatteren Michelle McNamara og hennes maniske jakt på The Golden State Killer. Men den toner bevisst ned forbryterens nærvær og dveler i stedet ved ugjerningenes etterdønninger. I’ll Be Gone in the Dark er en biografisk dokumentar om en true crime-forfatter og hennes arbeid med boken som etter hvert fortærte henne. 

Forfatter Michelle McNamara, i HBO-dokumentarserien I’ll Be Gone in the Dark. Foto: Robyn Von Swank/HBO.

At det som typisk utgjør sjangerens omdreiningspunkt for det meste trer i bakgrunnen – forsøket på å rekonstruere hendelsesforløp, letingen etter mistenkte, motiver og beviser etc. – er neppe bare et aktivt valg, men også en dyd av nødvendighet. Sakens oppklaring knytter det seg nemlig ingen spenning til. McNamara døde i 2016, før manuset var klart, og boken ble ferdigstilt av gode hjelpere og utgitt i februar 2018; to måneder senere ble gjerningsmannen pågrepet, uten at det var som en direkte følge av utgivelsen; og første episode av serien hadde premiere den 28. juni 2020, dagen før DeAngelo erklærte seg skyldig i retten.

At skyldspørsmålet er avklart og at hovedpersonen er død, gir serien et tilbakeskuende, mollstemt toneleie. Her opptrer ingen «filmskaper-detektiv» som legger fram et mysterium som strekker seg inn i nåtiden, og dermed inviterer til kollektive spekulasjoner og sanntidsetterforskning (som i Serial eller Making a Murderer). Samtidig er begivenhetene for ferske, og saken for profilert, til at true crime-sjangerens andre hovedkonvensjon utgjør et reelt alternativ: Å ta for seg mindre kjente forbrytelser, eller forbrytelser som ligger såpass langt tilbake i tid at glemselens slør har lagt seg over dem, slik at film- og serieskapere står fritt til å presentere krimingredienser med maksimal virkning (som i The Impostor eller Don’t F**k with Cats: Hunting an Internet Killer).

Ikke desto mindre tyr også I’ll Be Gone in the Dark enkelte ganger til velbrukte oppskrifter i virkelighetskrimens kokebok. Mot slutten av andre avsnitt, for eksempel, zoomer fortellingen inn på en lovende ledetråd McNamara arbeider med, og ender med replikken «I think I found him»; i neste episode viser det seg raskt at dette var et blindspor. Slike krampaktige cliffhangere er utbredte i sjangeren – også her er det beklemmende å se hvordan groteske ugjerninger reduseres til ingredienser for «en spennende historie». 

De mange intervjuene med overgrepsutsatte i I’ll Be Gone in the Dark tjener som et sømløst og følelsesmessig kraftfullt middel for å brette ut forbrytelsens hva, hvor, når og hvordan. De er mindre sentrale i jakten på kriminalgåtens hvem og hvorfor; poenget er å utforske forbrytelsenes skrekkelige ringvirkninger. Man får også fornemmelsen av at formålet med de mange gjenfortellingene av redselsfulle opplevelser ikke ganske enkelt er å dokumentere hvor krevende det har vært å bearbeide traumene, men at intervjuobjektenes vitnesbyrd for kamera i seg selv er ment å hjelpe dem å gå fra offer til overlevende.

Alt i alt er etterforskningssporet malt med såpass bred pensel at det virker underutviklet og uryddig, i alle fall om man betrakter serien som tradisjonell virkelighetskrim. Samtidig åpner det opp for andre dimensjoner mer sjangertro fortellinger sjelden gir rom for. I’ll Be Gone in the Dark går inn i et bredt spekter av allmenne tematikker, fra mor/datter-forhold til personlige besettelser, og gir innblikk i både forlagsverdenen og virksomheten til den voksende skaren av iherdige hobbydetektiver. De mange førstehåndsbeskrivelsene fra 1970- og 1980-tallet, fra overlevende og politifolk, tegner et tidsbilde som får tydelig frem de store omveltningene som har funnet sted i løpet av halvannen generasjon i etterforskningsmetoder og oppfatninger om kjønn. Det mest oppsiktsvekkende er ikke de kriminaltekniske gjennombruddene (som DNA) eller de strafferettslige omklassifiseringene (voldtekt, får vi vite, var enkelte steder i USA definert som en forseelse). Vel så slående er de mer prosaiske endringene som blottstilles med nøktern presisjon: politiets manglende evne og vilje til å utveksle informasjon og samarbeide på tvers av jurisdiksjonsgrensene; broren til en mann som ikke var hjemme da kona ble drept, som måtte rengjøre det grufulle åstedet i en tid før det fantes egne selskaper for den slags; og ikke minst kvinnenes skildringer av hvor ubetenksomt de ble behandlet og ivaretatt etter ugjerningene. På mange måter er I’ll Be Gone in the Dark, på tross av det redselsfulle den sirkler rundt, en framskrittsfortelling (en annen dokumentar burde sette seg fore å undersøke de sammensatte årsakene til at oppklaringsraten for mord i USA likevel går jevnt og trutt nedover, fra over 90 % i 1965 til rundt 60 % i dag). 

Sett bort fra selve kriminalfortellingen, er det imponerende hvordan serieskaperne har klart å strukturere den massive mengden stoff de har fått tilgang til. Ved hjelp av intervjuer, opplesninger fra McNamaras bok og dagboknotater, rekonstruksjoner, arkivmateriale fra politi og media, private opptak samt SMS- og epost-korrespondanser, veksler I’ll Be Gone in the Dark mellom ulike handlingstråder, tidslinjer og tematikker uten at framstillingen virker fragmentert. Det skyldes utvilsomt en møysommelig gjennomgang av et durabelig research-arbeid på jakt etter bruddstykker som kan skape naturlige overganger og tematiske paralleller. Men noe av forklaringen er også de tilbakevendende visuelle motivene: vann, sollys og nattemørke.

Den ikoniske undervannssekvensen fra Den sorte lagune (1954) – der en kvinnelig skjønnhet legger ut på svømmetur, lykkelig uvitende om monsteret som betrakter henne like under overflaten – blir i overkant entydig og insisterende når den settes til å illustrere hvordan seriemorderen/serievoldtektsmannen omhyggelig overvåket ofrene og deres hjem før han slo til. Vannmotivet viser seg imidlertid også å få gjenklang i McNamaras egne erfaringer: Fjerde episode begynner med dagboknotater McNamara tok under et opphold i Belfast i tyveårene, om en seksuell relasjon til hennes daværende sjef. Beskrivelsen av forholdet er bevisst tvetydig, og hun skildrer hendelsen først som noe hun «lot skje». Men senere betror McNamara en venninne at hun selv ble voldtatt, i Nord-Irland, og den løse tråden fra åpningsscenen tas opp igjen: Skuespillerinnen Amy Ryan leser videre fra dagboken over en montasjesekvens av byliv, håndskrift og gamle fotografier, og ordene bærer bud om at en erkjennelse er i ferd med å tvinge seg fram; med ett ser vi en enorm bølge slå inn over mektige klipper, og Ryan fortsetter: «Did he? Did he rape me?».

Krypende skygger er et annet gjenkommende visuelt motiv. I I’ll Be Gone in the Dark er det ikke bare gjerningsmannens identitet og ofrenes liv mørket truer med å omslutte. De overlevende trekker sine egne historier ut i lyset for å få bukt med skamfølelse og sorg, og McNamaras besettelse av boken hun aldri rakk å fullføre, hensatte henne i et annet slags mørke, av depresjon og selvmedisinering. Hennes død blir i neste omgang et traume for familie og venner, som også vies betydelig oppmerksomhet. På ett tidspunkt forklarer enkemannen, komikeren Patton Oswalt, at hvis man stenger sorgen inne, blir den altoppslukende; for at den skal løsne grepet, må den eksponeres for lys. Først i siste avsnitt retter serien søkelyset mot DeAngelo, men igjen er det dem han påførte lidelse som står i sentrum.

Den avsluttende episoden er i det hele tatt et destillat av alt som er både besværlig og beundringsverdig med I’ll Be Gone in the Dark: På den ene siden, dens – for min smak, i alle fall – noe overivrige bruk av emosjonelt forsterkende virkemidler (særlig musikken er til tider nokså tung på labben); dens hang til å gi fortellingen om McNamaras arbeid med boken en slags diffus martyr-dimensjon; og dens tendens til å gape over litt for mye (de sporadiske forsøkene på å pirke i fascinasjonen for true crime rekker aldri å opparbeide seg særlig analytisk kraft, selv om de er effektive nok, fordi blott viljen til kritisk selvrefleksjon virker så fremmed i en påkostet dokumentar myntet på et massepublikum). På den andre siden presenteres vi for en parade av skjellsettende vitnesbyrd (nå også fra DeAngelos familiemedlemmer); ektefølt empati og grundig etisk bevissthet i møte med ubegripelig lidelse; og, ikke minst, en prisverdig og betimelig ambisjon om å geleide true crime­-sjangeren inn på mindre opptråkkede stier. 

Avatar

Erlend Lavik