Marguerite Duras brukte den regnfulle sommeren 1980 til å skrive om havet, kjærligheten, strømmen av turister til Nord-Frankrike, prestestyret i Iran og den sovjetiske invasjonen av Afghanistan.
Det danske forlaget Arena utga i november Sommeren 80, en oversettelse av L’Été 80, Marguerite Duras’ spaltetekster i avisen Libération sommermånedene 1980. En bok som ikke tidligere er oversatt, verken til skandinaviske språk eller til engelsk. I forbindelse med lanseringen holdt Arena og kurateringskollektivet KUP et velbesøkt arrangement om Duras’ innflytelse på den danske samtidslitteraturen. Forfattere som Amalie Smith, Pernille Abd-el Dayem, Josefine Klougart og Olga Ravn leste opp egne Duras-påvirkede tekster. Vagant har snakket med oversetter og Arena-redaktør Morten Chemnitz.
*
– Den første teksten i Sommeren 80 starter med regnet: «Så, jeg skriver altså for Libération. Det er ikke noget emne for artiklen. Men måske er det ikke nødvendigt. Jeg tror, at jeg vil skrive om regnen. Det regner. Det regner og har gjort det siden femtende juni.» Hva slags type tekster er dette?
– Jeg betrakter tekstene som avisspalter (på dansk: klummer), ganske enkelt. Man kan se boken som et vendepunkt i forfatterskapet. Stemmen som taler i bøkene hennes begynner å bli «M.D.», et jeg som ikke nødvendigvis er identisk med det «biografiske jeg». Duras er jo selv et pseudonym – hun var født Marguerite Donnadieu – og i disse spaltetekstene trer en kroppslig forankret stemme frem, som beveger seg fritt inn og ut av fiksjonen.
– Noe av det som slår meg sterkest når jeg leser boken er hvor aktuell den virker. Hun skriver om Afghanistan og Iran. Tekstene kunne, med små justeringer, vært skrevet i dag.
– Ja, faktisk. Jeg oversatte store deler av den i sommer, her i Danmark. Det regnet. Som det gjorde i Frankrike sommeren 1980. Det var OL på tv, som det også var den gang. Og i Europa snakker vi fortsatt om Iran og Afghanistan. Det er lett å glemme at boken er over 30 år gammel.
– Hun er opptatt av streiken i Gdansk. 17 000 skipsarbeidere streiker, en hendelse som senere skulle bli stående som den første organiserte motstanden mot kommunistregimet i Polen. Jeg tenker ikke på Duras som en særlig politisk forfatter, i hvert fall overrasker det meg hvor mye plass samtidspolitikk får i spaltene. 
– Teksten om Gdansk er et godt eksempel på hvordan Duras forholdt seg til politikk. Hun forteller her at hun ringte til opplysningen for å få navnet på det polske flyselskapet, fordi hun ville dra til Gdansk og støtte de streikende arbeiderne. En ung gutt tar telefonen. De snakker noen minutter. Duras er glad for endelig å få noen i tale om streiken og hvor viktig den er. Mot slutten av samtalen spør gutten i den andre enden av telefonrøret: «Men hvem er De, en journalist? Jeg siger, at nej, ingenting, at jeg havde lyst til at tale om Gdansk med en eller anden. Nå, det var det. Ja, siger jeg. Han siger, at det tit sker, om natten, folk der har lyst til at snakke, men normalt ikke om politik, om deres liv. Jeg siger, at nogle ganger er det det samme.» Noen ganger kan en streik i Gdansk føles like sterkt som en forelskelse. Og da har man behov for å snakke med noen om det.
– Du sier at jeget i tekstene beveger seg inn og ut av fiksjonen. I den tredje teksten evner Duras med få ord å fortelle om en ung kvinne og et barn, beskrive havet og kritisere forfølgelsen av homofile i Iran: «[H]an var taget af sted for at rejse jorden rundt i et stort skib, som man kaldte Amiral Système, og så bliver havet oprørt igen, meget oprørt. I Iran har dødens regering endgyldigt taget magten.» Det virker sterkt hvordan de tre tingene står der: fortellingen, havet som bølger idet jeget sitter og skriver og prestestyret i Iran, side om side.
– Det er et viktig tekststed, det du nevner. For meg er organiseringen av tekstelementene, altså hvordan tingene står «side om side», som du sier, det politiske. Det blir feil å snakke om at det politiske bryter inn i det intime rommet hos Duras, for det forutsetter at det finnes et forutgående skille. Det er fraværet av et skille som virker så sterkt. At det politiske alltid er forbundet med det sanselige. Derfor er også havet, været og kjærlighetshistorien med. Den store euforien i lesningen av Duras, for meg, er at det i sidestillingen oppstår en følelse av at det kan snakkes om alt, fra alle steder, til enhver tid.
– Jeg stusser litt over historien om haien og David. David er en lyshåret gutt som reiser rundt i verden på skipet Amiral Système, som nevnt i sitatet ovenfor. Skipet synker og en hai, som like før har spist guttens mor og far, kommer til unnsetning. Sammen med haien, som heter Ratekétaboum, reiser gutten til en øy. Hva er det med denne historien?
– Ja, det er en merkelig historie. Rammen for fortellingen er kanskje den viktigste: En ung kvinne forteller historien til et lyttende barn. Forholdet mellom den kjønnsmodne kvinnen og guttebarnet som ennå ikke er klar over sin seksualitet, er ladet og mangetydig. Senere gjenskriver Duras denne historien i Yann Andréa Steiner, som blir utgitt i 1992.
– Sommeren 80 er dedisert til Yann Andréa. Han var hennes unge elsker og gode venn?
– Det er riktig. I 1992 blir han til Yann Andréa Steiner, med trykk på Steiner, i boken med samme navn. Steiner-navnet gjør ham til fiksjon. Duras sine karakterer har nesten alltid jødiske navn. Som om fiksjonen handler om å ta på seg en felles lidelse eller utsatthet. Romanen er forøvrig den siste Duras skriver.
– Språket flyter veldig fint i Sommeren 80. Den er behagelig å lese.
– Rytmen har vært viktig for meg i oversettelsen. Duras sier i en artikkel fra en annen artikkelsamling, Le monde extérieur (1993), at de alvorligste oversettelsesfeilene er de musikalske. Oversettelsen skal være forankret i den første lesningen, som bør være «uudslettelig» og oversettelsen skal være «ligeså personlig som skriften». Dyrking av originalen har hun med andre ord ikke mye til overs for.
– Dette må jo ha vært ganske befriende for deg som oversetter?
– Heldigvis leste jeg den artikkelen etter at jeg hadde oversatt boken.
