Idealet om en helkroppsdekkende stålhjem

Kulturviteren Helmut Lethen om soldaten Ernst Jünger, som dro i krigen uten overbygning.

Die Zeit, 30. september 2010

DIE ZEIT: Har Ernst Jüngers Kriegstagebuch (Krigsdagbok) endret ditt syn på In Stahlgewittern1?

Helmut Lethen: Ja, den har fått meg til å revidere antagelser jeg hadde formulert iVerhaltenslehren der Kälte (Kuldens etologier, 1994). Nå vet jeg at Jüngers kuldekultus stammer fra det 19. århundre. Helmuth Plessner har sagt: «Av takhvelvinger kan man ikke vente noe, annet enn at de faller ned.» Det som gjenstår, er det meningstømte landskapet som denne krigeren opptrer i. Dette overrasket meg virkelig: I dagbøkene er det ingen nasjonalistisk patos, intet element av rasisme, heller ikke foreligger det kulturimperialistiske impulser. Av og til flagrer det opp litt patriotisme når han forakter slappheten i den engelske strategien. Men ellers holder fyren ut meningsløsheten. Kriegstagebuch knuser mine tidligere antagelser om at Jünger hadde utviklet sin saklighetskultus i tyveårene. Dette gjelder for de forskjellige senere versjonene av In Stahlgewittern; i Kriegstagebuch kommer denne mannens saklighet fra dypet av det 19. århundre. Han er preget av det 19. århundrets kulturer, som hevder at naturvitenskapene er evidente. Dagbøkene er gjennomtrukket av tellemani. Utrettelig stiller han opp lister. Listen er en blek avbildning av ordensmanien hans. Typologien for de ulike prosjektiltypenes lyder kan rettelig danne empirisk basis for dette tiårets akustiske vitenskaper. Ethvert prosjektil må systematiseres ballistisk av infanteristen på bakgrunn av lyden det lager, slik at han kan vurdere faren. Mens Jünger ligger på lasarettet med skuddpunktert lunge, skriver han: «Et menneskes eller et folks grad av objektivitet er målestokken for dets indre verdi.» Selv mener han at han er alle andre krigsberetninger overlegen hva saklighet angår. På den annen side drar han dette viktige antropologiske resymeet: «Mennesket er uberegnelig. Når man omgås det, må man være forberedt på alt.» Et veldig sterkt utsagn. Kombinasjonen av beregnelig objektivitet og innsikt i uberegneligheten utgjør dagboken hans. Fullstendig uberegnelig for ham er den strategiske situasjonen. Mellom slagene iscenesetter han krigsskueplassen i dagbokformat. Skissene han lager over hvordan «Tommy’en» rykker frem, minner iblant litt om Gameboy-tegninger.

DIE ZEIT: Han skriver jo nesten aldri når han befinner seg bak fronten eller er hjemme på perm.

Lethen: Jo, av og til, men da blir han reflekterende, da dukker til og med humanitære tanker opp. Det finnes øyer av humanitære tanker, men betegnende nok kun i handlingsfattige situasjoner.

DIE ZEIT: Men det er spesielt irriterende når han for eksempel tidlig i 1916 klager over at det vidstrakte franske landlivet nå er ødelagt, og at de franske kvinnene står bøyd i sorg over sine døde sønner. Da spør han: Hva er vitsen med alt dette? En fullt forståelig impuls, bare at den slett ikke lar seg forene med holdningen han ellers har.

Lethen: Dette er refleksjonsøyer. De humanistiske innfallene hans finner intet å knytte an til på handlingsfeltet. Jünger unner seg humanitære refleksjoner, men trekker dem samtidig tilbake og sier at det jo bare er «vaktstuefilosofi».

DIE ZEIT: Det dukker aldri opp noen seierstillit. Eller et krigsmål. Ingenting som kunne fungere som motivasjon.

Lethen: Det stemmer. Han har ikke noe strategisk overblikk, det kan man ikke beskylde fenriken for. Men han streber heller ikke etter det, ettersom han ikke er interessert i mål som skjuler seg langt borte. Noen dager etter sine heltedåder leser han så i krigskommunikeet: Aha, slik var det. Det der har jeg jo faktisk vært med på. Suverent beveger han seg fremfor alt i dagbokkladdens format, 11 ganger 17 eller 8,5 ganger 14,5 centimeter, behersker syntaksen, famler ikke etter ord, og skriver ikke utenfor kanten. Definisjonsmakten gir han ikke slipp på. Mens generalstaben betrakter slagmarken via telegrafmediet, er stormtroppføreren i stor grad avskåret fra krigens medieteknologi. Jünger stoler på sine umiddelbare sanser. Han er en Illiadekriger. En Sylvester Stallone i rollen som Rambo, også i sitt hat mot området bak fronten.

DIE ZEIT: Den eneste virkelige fienden overhodet synes å være dette området bak fronten. Mistanken om at de som befinner seg der, snapper til seg gavene på vei til fronten og koser seg med dem.

Lethen: Hva er det egentlig som driver denne mannen videre? På den ene siden er han en registreringsmaskin. Det er en greie fra det 19. århundre, da man oppdaget fordelene med å betrakte ting gjennom en teknisk optikk. En overbevisning om at observasjonen er objektiv kun når den subjektive faktoren sjaltes ut. Moralske kategorier eller andre sjatteringer i blikket skulle filtreres bort, apparatet skulle yte observasjon uten å vekke følelser. Dette apparatvesenet spøker i soldat Jüngers skriverier. For ham handler det om å sjalte ut den moralske intervensjonen. Lik beskriver han med patologens blikk og støtter seg til «kulden» han registrerer med.

DIE ZEIT: Men man må ikke stole helt på selvbeskrivelsene hans. Den kalde objektiviteten er ofte en lett brautende posering han må anstrenge seg for å fremholde.

Lethen: Sommeren 1916, under slaget ved Somme, opplever vi at han er i gang med en form for attitydetrening: «Jeg hadde trukket stålhjelmen ned i ansiktet, sugde på pipen og filosoferte meg til mot.» Stålhjelmen ble innført først i 1916, før det hadde man disse fullstendig ufunksjonelle pikkelhjelmene. Jüngers notat er typisk for en situasjon på terskelen. Hans tvangsmessige stilisering som pansret person begynner. Pansringsprosessen blir stadig sterkere i de ulike versjonene av In Stahlgewittern frem til Der Arbeiter (Arbeideren, 1932), hvor det kun finnes fullstendig metalliske skikkelser og ingen organiske substanser mer. Til slutt har man den helkroppsdekkende stålhjelmen. Det er også interessant å se hva som mangler i de senere versjonene av In Stahlgewittern. Mens Kriegstagebuch er gjennomtrukket av stank, er In Stahlgewittern en nesten luktfri bok. I dagbøkene finner man stadig en reaksjon på den vemmelige nærheten. Vi møter groteske kropper med deres åpninger, fyllefester, svulster, svettelukter, seksualpatologier og diareer. Dette blir senere fjernet. Målet er den lukkede, den klassisk utformede skikkelsen. Kroppsåpningene blir tettet igjen, vemmelighetene luket vekk. Helt til krigeren så kommer til syne som en futuristisk machino og Jünger karaktereriserer sin årvåkenhet som om «en elektrisk klokke utrettelig» ringte i ham.

DIE ZEIT: Hva er Ernst Jüngers motiv for å være så begeistret for krigen?

Lethen: Hadde man bare visst det! Det finnes ingen teologisk trøst. Intet hat. Det finnes bare en kald himmel som hvelver seg over slagmarkene, total transcendental hjemløshet. Grusomme passasjer finner man også i annen krigslitteratur, men det blir alltid lagt en teologisk, rasistisk eller nasjonalistisk hvelving over dem. Denne fyren opererer uten ideologisk ryggdekning.

DIE ZEIT: Må han ikke likevel ha hatt en idé om verden, noe som gjorde denne krigen nødvendig?

Lethen: Det er det som er gåten. Kanskje det hjelper å kaste et blikk på hans store venner. Carl Schmitt og Martin Heidegger henter næring til sine egne forestillingsrom fra Jüngers skrifter, ettersom de selv knapt hadde noen fronterfaring. Det de får ut av dem, er et grunnmotiv for det man har kalt politisk eksistensialisme: Livsforhøyelsens intensitet kan bare oppnås i en livsfarlig situasjons dødelige alvor. Holdningen om at aggresjonens onde står nærmere menneskets grunnleggende vesen, finner man ofte hos Jünger. Bare at han uten videre kan slå av vippebryteren og la seg begeistre av det vakre landskapet eller leve ut et av sine mange kjærlighetsforhold. Denne vippebryternaturen synes jeg er gåtefull.

DIE ZEIT: Det kommer også noe brutalt i tillegg: For eksempel dette utrolige mottoet: «Gut ist, wenn in Grase liegt / Schlecht ist, wenn in Fresse fliegt.»2 Det er så utfordrende primitivt, så tydelig barbarisk i sin språklige struktur, og likevel bruker han hele tiden slike uttrykk, som om han var stolt av sin plumphet.

Lethen: Det er sant. Nå kommer jeg på at jeg alltid har hoppet over slike steder, ettersom det ganske enkelt er pinlig å lese dem.

DIE ZEIT: Vil du oppfatte Jünger i Kriegstagebuch som en enkeltstående begivenhet, eller er det likevel karakteristisk for en bestemt første verdenskrig-konstellasjon? For han har jo overhodet ingenting med ideene fra 1914 å gjøre.

Lethen: Overhodet ingenting. Hvis man tar en titt på hvordan intellektuelle berømtheter uttalte seg i 1914, er det noe helt annet. For Jünger begynner krigen i det øyeblikket han kjemper mann mot mann. Med skarpslipt spade, pistol og håndgranater. Da jeg leste anmeldelsene av filmen The Expendables, hvor Sylvester Stallone skildres som en virkelig totalt nedkjørt kriger som tiden er gått ifra, da tenkte jeg på Jünger. Hele den teknologiske modernismen er nemlig tilstede. Maskingeværet, som jo hører til i første akt av krigens industrialisering, har han ingen problemer med, heller ikke granater, panservognens inntog er også helt i orden, og gassen minner ham bare om fysikkundervisningen på gymnaset. Han har en helt avslappet holdning til gass. Overhodet ingen panikk. Det er klart, først kommer ildsalven, og nisjene som ildsalven ikke kan trenge ned i, de må røykes ut med nettopp gass. Men merkverdig fraværende er medieteknologien. Man får alltid inntrykk av at han slett ikke vet hva som foregår i kommandosentralen.

DIE ZEIT: Men han var en suksessrik stormtroppfører.

Lethen: Fra militærhistorien vet man at i en tropp på femten personer holder det at én er aggressiv. For de øvrige handler det kun om å overleve. Jünger er den aggressive. Han finner seg de rette folkene og overvurderer dødsforakten deres grenseløst. Overlevelsesteknikker regner han mest som en form for unnasluntring.

DIE ZEIT: Er det et eller annet han som tidsdiagnostiker har sett spesielt klart?

Lethen: Innsikten hans lyder: «Mennesket er uberegnelig. Når man omgås det, må man være forberedt på alt.» En slik påstand finner du ikke i annen krigslitteratur. Det er en dristig påstand. Han var ikke i stand til å slutte seg til noe, uansett hvilken politisk utforming Weimarrepublikken fikk.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Ernst Jünger:
Kriegstagebuch 1914-1918
Utgitt av Helmuth Kiesel
Klett-Cotta, 2010

 

1 Ny norsk utgave: I en storm av stål, Vega 2010. Oversatt av Pål Norheim og Jon-Alfred Smith. Tidligere utgitt under tittelen I stålstormer, Tiden 1997. O.a.

2 Gjendiktet: «Det er godt når det ligger i gresset / Det er ille når det flyr en i fjeset.» O.a.

Ijoma Mangold

Facebook

Twitter