I sovebyen

MENS JEG VENTER PÅ BUSSEN stanser en bil rett foran meg, og sjåføren, som utfra utseendet og den engelske aksenten å bedømme er inder eller pakistaner, spør om det finnes et hotell i nærheten. Idet jeg forklarer ham veien til Bergen sentrum, slår det meg brått at ingen er mer malplassert på Eidsvågneset enn turisten eller forretningsmannen på gjennomreise. Stedet er, gitt fraværet av fellesrom – kafeer, barer, restauranter, åpne plasser hvor folk kan møtes – mer lukket for den besøkende enn den muslimske delen av Harar eller en nordafrikansk medina. Hadde jeg ikke bodd i nærheten av, og senere i samme hus som min bror, svigerinne, niese og nevø, ville jeg selv etter tolv år her vært en fullkommen fremmed, en hvit somalier. I sovebyen, stedet hvor familier dannes og går i oppløsning, har avvisningen av den fremmede funnet sin arkitektoniske form.

15.04.2017

Illustrasjon: Andreas Töpfer

Pål Norheim

Facebook

Twitter